Det du påstår er så viktig for deg

Man skulle tro at det man påstår er viktigst for en, er det man bruker mest tid på. Nyere forskning, gjennomført av meg, viser at dette ikke er tilfellet.

Jeg pleide å tro at dette hovedsakelig gjaldt skriving, noe jeg i lange tider unngikk å snakke om at jeg bedrev ettersom folk tolket dette som en oppfordring til:

a) fortelle meg om ideene sine, som jeg ikke bryr meg om

b) fortelle meg hvorfor det er vanskelig for dem å skrive, noe jeg bryr meg enda mindre om.

Det verste var når man ikke hadde møtt folk på 1-2 år, og de kjørte på med samme tiraden om igjen. Når jeg spurte hvor mye de hadde skrevet på ideen siden sist, var ofte svaret “ingen ting”, men at de skulle til å gjøre det hvert øyeblikk. Noe hadde for øvrig kommet i veien.

Hør her, pikkskalle: noe vil alltid komme i veien, og dette “noe” er livet. Man får bare gjennomført de øverste tre-fire tingene på sjekklista si, og de to første er ofte arbeid og familie. Men, nummer tre og fire behøver ikke være Netflix, Facebook, crack eller Candy Crush.

Alle mennesker på kloden er like i den forstand at de hver dag får utdelt 24 timer å bruke. Denne tiden blir stjålet fra deg i varierende grad, og noen av dere som leser dette er så klart kronisk syke nepalesiske 8-åringer som sitter innelåst i kullgruver og graver ut giftige konfliktmineraler for luselønn, og med tid og måltider styrt av kyniske menneskehandlere. For dere andre som leser dette, er vel en realistisk disponering av dagen din noe a la dette:

Et par ting er åpenbare:

  1. jeg kan faen ikke lage sektordiagram
  2. ja, du bruker mye tid på essensielle ting, men resten bruker du faen meg på fjas.

Om man skulle spørre en tilfeldig person, la oss kalle personen “deg”, om hvordan de tror dagen deres ser ut, ville den sannsynligvis sett litt mer slik ut:

Vel, to nye ting åpenbarer seg:

  1. jeg har ikke blitt noe flinkere til å lage sektordiagram de siste 6 minuttene
  2. du er en forbanna løgner.

Det siste, og mulig mest interessante sektordiagrammet i denne vitenskapelige avhandlingen din, viser hvordan du helt klart drømmer om å bruke dagen din, i hvert fall burde:

For mange kan det være vanskelig å finne arbeide som sammenfaller med det du aller mest kunne ønske deg å gjøre. Men for de aller fleste går det an å tilpasse arbeidsoppgavene, bytte jobb for å finne noe relevant, eller i det minste bruke den timen du uansett stjeler fra arbeidsgiver hver dag for å lese de samme nettnyhetene om og om igjen, til et mer inspirerende personlig prosjekt i stedet.

Og om dette er umulig for deg, vil du uansett finne – om du er ærlig med deg selv – et minimum av en time i døgnet som du kan disponere annerledes. Om det så betyr at du må kutte en time søvn, eller innse at Marvel slutta å produsere godt innhold for fire år siden og ikke nødvendigvis bruke 20 timer sammenlagt på den nye sesongen av den greia med han duden med den egenskapen og hun dama og hva om de får hverandre til slutt og JA DET GJØR DE SÅ DU TRENGER IKKE SE IRON FIST.

Om du bare får karra til deg én time hver dag til det du påstår er viktig for deg, utgjør dette faktisk 365 timer i løpet av et år. Og den tiden vil du bruke på et eller annet uansett, så du kan liksågodt bruke den til noe fornuftig.

Og 365 timer, det er vel strengt tatt mer enn du brukte på drømmen din i fjor, kjenner jeg deg rett, din snik du er 😉

Dette har vært en inspirerende post av David Skaufjord,

og før du spør, den tok meg 21 minutter å skrive, men jeg har drømt om den lenge.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Slik blir du regissør uten å ha peiling

Nettet svømmer over av mesterklasser og utdannelser som lover å gjøre deg virtuos i det ene eller andre feltet. Dette har jeg null interesse for, eller kompetanse rundt – det meste i mitt liv handler om å finne noe jeg kan gjøre et sted over middels, kanskje knekke et par koder, skrive noen passiv-aggressive artikler om det og så bevege meg videre.

Et uendelig antall aper med kameraer vil før eller senere, mest sannsynlig før, klare å regissere “Underworld”-filmene. Noen vil argumentere for at de allerede har gjort det.

Denne artikkelen handler om hvordan man blir regissør uten å ha peiling. Og la oss være ærlige, kjære kollegaer – en del av dere er midt i målgruppen. <- se hva jeg gjorde der.

La oss begynne. Dette er hvordan jeg gjorde det. Jeg begynte for rett over 3 år siden. Jeg har ikke vunnet en Oscar, jeg har laget én TV-serie, ca 20 TV-sketsjer, noen musikkvideoer, og mulig 50 reklamer, 2/3 av disse var ræva.

Legg sammen ressursene dine

Jeg startet å regissere da jeg var 33, for 3 år siden – og jeg ante ikke opp ned på en linse. Det gjør jeg fremdeles ikke, men nå har jeg folk som kan ordne det for meg. Men jeg var langt fra erfaringsløs: jeg hadde tidligere jobbet som manusforfatter, som skuespiller og med impro – i tillegg hadde jeg jobbet med tegneserier. Så, jeg var ok stødig på:

  • karakter
  • dialog
  • timing
  • historiefortelling

..og bygde de første tingene jeg gjorde rundt dette.

Hvis folk ber det “stupe inn i det ukjente”, be dem dra til helvete med de kontraproduktive Facebookmemene sine. Etabler en base av trygghet i ditt nye fagfelt, og start derfra. Da Robert Rodriguez lagde filmen El Mariachi, skrev han en liste over sine ressurser. Dette var en buss, en skilpadde, en gitarkasse og en fetter som så kul ut. Deretter solgte han blodet sitt for $5000 og lagde en film rundt dette.

Om du er god med 3d, om du lager musikk, om du har et øye for foto, om du har en imitasjonskonto på Instagram med 500 følgere, en kompis som er en dyktig skuespiller, et nedarvet GoProkamera fra en midtlivskrise i familien eller om du har tilgang til en grønnskjerm på nattevaktjobben din – alt dette er ressurser du har i banken, og når du legger dem sammen har du en unik kombinasjon av egenskaper og ting du ellers måtte betalt dyrt for – og det er her du starter.

Det er dette jeg kaller stacking, eller stabling (og den betegnelsen har jeg sikkert stjålet), og det kommer jeg til å skrive hull i hodet på deg om senere.

Gjør alt

Alt for mange “regissører” sitter hjemme og venter på å bli servert muligheten til å gjøre noe. Dette kan ta årevis, og bitterheten etter et visst punkt er uutholdelig. Ting skal koste så og så mye, det skal være prestisje i det, de og de nøkkelpersonene skal med – bullshit. En regissør regisserer. Det meste jeg har gjort, har ikke navnet mitt vært på – noen ganger har jeg vært deppa over det (fordi synlighet definitivt hjelper karrieren din), men som regel har jeg vært ekstremt fornøyd.

Jo mindre du har på CV´en, jo mindre budsjetter får du å rutte med. Men om du viser stort engasjement, er det lite som skal til for å få lavrisikojobber.

Mine første regijobber var radioreklamer. Jeg lagde hundrevis av disse, og måten jeg fikk dem på var å spørre alle radiobyråene i Oslo om å få lov. Og da ingen svarte, så spurte jeg en gang til. Og en dag var noen sykemeldte, og jeg var nummer to (eller mest sannsynlig nummer tre) på listen.

Radioreklamer lot meg jobbe med skuespillere, med timing, med lydkulisser – og den nådeløse oppgaven å fortelle en historie på 15 sekunder. Det er ikke en bit av erfaring fra denne jobben jeg ikke har fått bruk for senere.

Deretter fikk jeg – av de samme folkene – lage enkle nettreklamer. Én innstilling i kamera, i praksis radioreklamer med et bilde. Du vil ikke tro hvor jævla dølle produkter jeg reklamerte for – stikkord: overgangsalder, flass, og to unike fotlidelser som jeg har glemt navnet på. Men, jeg fikk jobbe med elendige skuespillere – noe som gjør det å jobbe med dyktige skuespillere til en lek.

Å jobbe med fag er betalt utdannelse

Reklamer for inkontinensbleier, skutt på et loft på Røa er innrømmelig et stykke unna Hollywood. Men om budsjettet bare starter på 30.000,-, så er dette 30.000 noen andre betaler for at du blir flinkere. Det er 30.000 du selv måtte betalt – eller cashe inn tjenester i tilsvarende størrelsesorden – for å skaffe deg tilsvarende erfaring selv. Det du ville endt opp med å lage, ville sannsynligvis ha større sjanse for å ende opp på showreelen din – men det meste av det første du lager er bare å hive uansett.

Putt sjela i det

Det er mange som blir i mellomsjiktet av produksjon. Filmbransjen er over middels preget av sjalusi, men bitterhet er dårlig kamuflert selvsympati: de fleste som har posisjonert seg har fortjent det. Og det gjelder også de som har posisjonert seg i midten.

Uansett hva du gjør, putt sjela i det. Nå hørtes jeg ut som en forpult kjøleskapsmagnet, men ambisjon og innsatsvilje blir lagt merke til som intet annet.

Hver gang du gjør en god jobb, blir du tilbudt en større. Og hver gang du gjør en ræva jobb, så.. fuck it, du vet hvor jeg vil med dette, kall det karma, jeg kaller det logikk.

Jeg har gitt en person et lengre engasjement i en stilling over det vedkommende hadde jobbet i før, fordi han hen ordnet god kaffe og gaffateip på en søndag. Jeg har også ved minst to anledninger sagt til andre at de aldri må gi den og den personen jobb, fordi de kommer til å forsure hele prosjektet og fucke opp. Folk snakker sammen.

Lag tingene dine selv

Ingen vil gi deg 23 millioner i hånda for å lage ditt første prosjekt, og hadde de gjort det, hadde du fucket det opp.

Hvis det å lage noe er det viktigste i livet ditt, som det bør være om du vil holde på med dette, ettersom de fleste andre bransjer gir deg mer medgang, glede og penger mye raskere enn tv- og filmbransjen, så gå ut og lag det. 

Jeg lagde min første pilot for egne penger. Dette lærte jeg mye av, men aller mest: ikke lag pilot for egne penger, fordi med en gang lommeboka er åpnet så er den tom.

Den piloten ble ræva.

Jeg lagde min andre pilot for småpenger fra en kanal. Den piloten ble to hakk under bra, men samtidig to hakk over den forrige. Den ble for øvrig heller ikke noe av.

Den tredje jeg lagde, fikk jeg penger til av de samme folka, den funka og den ga meg en karriere.

Assosier deg med bra folk – og behandle dem bra

I første punkt ramset jeg opp styrkene mine. Manglene mine var langt større. Jeg visste ingen ting om foto, om lyd, om produksjon, postproduksjon – etc. Men jeg visste om mange som gjorde det.

Erfaringsmessig har jeg et utall ganger blitt bedt om å stille opp på andres prosjekter for en slikk og ingen ting, men med lovnad om at det er et kult prosjekt, som også kan gi muligheter. Høres det kjent ut?

Ideelt sett er dette er jeg en stor tilhenger av denne modellen. Vi hjelper hverandre! Men om du har samme erfaring som meg, så vet du at de samme folkene som ber om dette, sjelden hjelper tilbake når det er din tur. I tillegg har ressurser man ikke betaler for tilsynelatende ingen verdi – og man blir behandlet deretter. Jeg tror jeg har stilt opp i et dusin prosjekter som ikke en gang har nådd forbi klippebordet. Så, om du er en av de som de siste årene har spurt om bistand til et kult prosjekt men uten backing – uten tanke på hva jeg har igjen for det, sorry – svaret ble nei, ring meg i prosjekt nummer 3 eller 5, når du har vært gjennom kverna.

Den beste måten å behandle folk bra på, er å spørre (deg selv eller dem): hva har du igjen for å være med på mitt prosjekt?

Alle har sine egne mål og egne karrierer, og ekstremt lett for å se på andre mennesker som instrumentelle i å bygge sitt eget reir. Og de som er vanskeligst å få med, er folk som i utgangspunktet er hjelpsomme – de har blitt brent flest ganger.

Spør folk hva de vil, se om ditt prosjekt gir reelle muligheter for dem – om ikke, betal dem. Har du ingen penger, sørg i hvert fall for god mat og kaffe på sett. Om en av statistene vil slå av en prat – gjør det, selv om det passer dårlig – de bruker dagen sin, gratis eller drittbillig, for ditt prosjekt. Husk navnet på synthbandet til lydmannen, ikke kall ham for “lydmannen”, respekter folks tid, og still når de spør deg tilbake.

Og viktigst av alt, din forpulte nisse: aldri, aldri ta credit fra manusforfatteren, selv om du, når klippen er ferdig, vil være overbevist om at du har gjort alt selv.

Ha et svar på alt

Film er kollaborativt, ja – men du er også kapteinen på skipet. Når du går på sett, vil du merke at du får en million spørsmål – også på ting du ikke aner noe om. Det er din visjon som skal gjennomføres, men for å realisere den, må folk skjønne hva du snakker om. Kanskje du har lettere for å synse om replikker enn om gardina i bakgrunnen skal være Nordisk Havblå eller Blåtind – men du bør i hvert fall respektere scenografens håndverk nok til å i det minste finne på et svar.

Men faen Skaufjord, hvordan regisserer man da?

Regi er lett. Etter å ha gjort det meste man kan gjøre innen film, vil jeg si at det faktisk er det absolutt letteste. Du må bare sørge for to ting:

  1. Planlegg helt sjukt mye.
    Spontanitet er idiotens verktøy. Det er ingen ting naturlig med en film- og tv-innspilling: ting filmes ikke i rekkefølge eller på riktig sted, ingen har tid samtidig, eller tid i det hele tatt, det som fikk latter i skriverommet funker plutselig ikke på sett, og uansett hvor tight ting virker går alltid noe galt. Sjukdom, teknisk utstyr, vær – dette er ting man ikke kan planlegge. Men jo strammere planen er rundt, jo lettere er det å sjonglere de tingene som alltid, alltid, alltid for faen dukker opp. Jeg foretrekker å bruke minimum en dags planlegging per dags opptak – og i praksis helst mye mer, når man regner med alt (manusarbeide, location, etc). Men du må kunne manuset ut og inn, gått gjennom hver eneste vinkel med fotografen, befart med lydmann for å bli oppmerksom på den jævla vifta du ikke tenkte over men som gjorde at du ikke kunne bruke en eneste replikk fra opptaket og heller aldri fikk ettersynket det fordi stjernen din, en avdanka Cæsarskuespiller, skulle på knulletur til Mallorca og på toppen av det hele slenger på “det kunne jeg fortalt deg på forhånd” når du forteller henne hen at lyden ble et problem – unnskyld jeg sporer av – det er ingen ting som heter for mye planlegging.

2) La alle andre være gode.

Jeg er som regel den minst erfarne og minst kompetente på opptakene jeg er på – men det er det som regel ingen som merker. For fanken, om du er den flinkeste i rommet har du sannsynligvis et stort egoproblem, og du kommer til å lage dritt, fordi du assosierer deg med folk du ikke trenger å strekke deg etter. Når jeg arbeider, forsøker jeg å knytte meg til de dyktigste folka jeg evner (les: de dyktigste, som også vil ha noe med meg å gjøre) – og jeg sørger også for å respektere tiden deres ved å stille best mulig forberedt (se punkt #1).

Film og TV handler om å stacke, eller å stable flest mulig velfungerende elementer sammen – jo bedre rundt deg alle er, jo bedre produkt. Og jo bedre rundt deg alle andre er, jo mindre trenger du å gjøre.

Øh, stryk det, jeg mener så klart: jo bedre alle rundt deg er, jo mer kan du fokusere på jobben din, som i en ideell verden er å stille på morgenen, få en kopp kaffe i hånden (fra Stockfleths), si “værsågod” og “takk”.

Og så klart løse alle småproblemer som dukker opp underveis. Men det er en artikkel for en senere dag!

 

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvorfor humorserien din ikke er på TV

– “Humor er vanskelig”
sitat, alle som ikke bør jobbe med humor

Det er flere grunner til at humorserien du skrev på i forfjor og påstår du jobber på hele tiden aldri har kommet på TV. Hovedgrunnen er så klart at Norsk TV er dårlig, og ikke i nærheten så morsomt som når du og han helt sjuke kompisen din begynner å riffe etter 3 pils. Men ut over dette, handler hovedutfordringene i humormanus paradoksalt nok oftest ikke om humor.

Her har jeg listet opp 10 6 punkter du kan kverulere på, på din egen Facebookside.

6: Du har ikke lest “Elephant Bucks”.

Et øye og en pyramide, så den må være bra.

Elephant Bucks er en tilsynelatende langfinger til den norske TV-idealisten: En bok om å tjene penger, med kasus i de bredeste og mest tilgjengelige studiositcomene i amerikansk TV-historie. Det er også den skarpeste analysen av historiefortelling i mellomformatet jeg har lest, skrevet av en forfatter med 300+ tv-episoder under beltet. Halvparten av punktene under er tatt rett fra boken, og beskrevet bedre der.

5: Du skriver humor først

Når jeg foreleser, pleier jeg å beskrive “Pixarmodellen”: Man skriver et kort treatment av historien først, uten vitser. Deretter får man inn et drøss komikere og humorister, som puncher opp manuset med vitser.

Jeg vet ikke om dette faktisk heter Pixarmodellen, jeg har bare merket at folk nikker tyst og anerkjennende når jeg kaller den det.

Uansett:

  • å skrive vitser inn i en historie er lett
  • å skrive historie inn i en haug av vitser er nær umulig. Proffene gjør det, og det burde du og. Det heter ikke Pixarmodellen for ingenting.

4: Karakteren din har et svakt mål

En karakter må ville noe. Noe må stå i veien.

— Aristoteles, og Benny Hill.

Denne dramapitchen på 3 sesonger fikk av forskjellige grunner, sannsynligvis kjønnsdiskriminering, ikke støtte av NFI.

Lite mål, liten hindring = liten historie. Stort mål, stor hindring: stor historie. Dette gjelder humor såvel som drama. Et stort mål behøver ikke bety at noen ønsker å redde verden: David Brent The Office som ønsker å vinne en popularitetskonkurranse mot den nye kule sjefen er tilstrekkelig, det samme er Jerry Seinfeld som ønsker å få tak i suppe fra Suppenazien eller Frank Hvam som forsøker å ligge med en alveprinsesse i et levende rollespill. Kontrasten mellom hvor karakteren din er, og hvor karakteren din ønsker å være, er det som utgjør den dramatiske – og humoristiske spenningen.

 

3: Du vet ikke hvordan man strukturerer en halvtimesepisode

 

Copyright, David Skaufjord, stjålet fra alle tv-bøker jeg har lest og alle tv-serier jeg har sett, noen sinne.

Ok. La meg ta deg gjennom hele mølla. Det er ingenting naturlig med lengden på en halvtimesepisode, særlig ikke en som er brutt opp 2-4 ganger av reklamepauser. Gode historier fortelles innenfra, ikke kom med en 17- eller 140 minutters historie til en TV-kanal med en halvtimesbestilling og dagsbøter om det ikke leveres.

Denne malen passer på 90% av alle TV-episoder du noen gang har sett, og jeg utfordrer deg til å finne de 10% hvor den ikke gjør det.

  • Cold open. Vi møter hovedpersonen(e) som gjør noe morsomt, før vignetten. Vi er hekta, har ledd litt, og skifter ikke kanal.
  • Call to action. Problem eller ønske presentert: Hovedkarakteren har lyst på en date, det er cannabistørke, drømmejobben utlyses, noen må passe på et egg i 24 timer for å vise at de er klare til å bli foreldre, noe de selvfølgelig ikke er.
  • Første forsøk. Hovedkarakteren din, som deg, er lat, og forsøker minste motstands vei for å nå målet. Dette funker ikke.
  • Første tilbakeslag: i midten av episoden er karakteren lengre unna målet enn da han eller hun startet. Erkefienden stakk av med daten, eller ser ut til å lande drømmejobben din. Cannabispengene du lånte fra reisekassa i kollektivet, er stjålet av beintøffe ungdomsskoleelever.
  • Andre forsøk. Etter reklamepausen er det på tide å trappe opp. Problemet er større, og helten må prøve med større skyts.
  • Andre tilbakeslag. Ting må gå brutalt til helvete. Hvorfor det? Fordi du, seeren, er en sadistisk jævel. Og fordi vi elsker å se folk som har det verre enn oss. Og så bedre. Men de må fortjene det først.
  • Ting går bra på mirakuløst vis, så kanalen kan poppe ut en ny episode neste uke. Kjør pianomusikk, la hovedkarakteren innrømme at han “lærte noe i dag”. Det har funket for South Park i 20 år, Homer er fremdeles gift og Leslie Knope tror fremdeles hun kan bli president.

Dette er hovedvendingene. Oppsummering:

Problem, forsøk, tilbakeslag, større forsøk, større tilbakeslag, ting går greit allikevel. Publikum fikk det de ville ha, men ikke på måten de trodde de skulle få det.

2: Historien din er ikke viktig 

All komedie har en klangbunn av alvor, og for hovedpersonen i en komedie, oppleves det alltid som en tragedie. *M*A*S*H* omhandler leger under Koreakrigen som lapper sammen folk som går ut og blir skutt igjen. Friends handler om vennskap og forhold og overgangen til voksenlivet, Rick and Morty ser på samtiden gjennom en eksistensialistisk sci-fi linse med en form for familiekrise i hver episode.

Du må bry deg om historien din, og om karakterene dine. Om du ikke gjør det, hvorfor skal noen andre gjøre det?

Jeg bryter av her for å vise deg verdens beste penisvits. Fra finalen av første sesongen av Silicon Valley, en historie om ambisjoner og det moderne gullrushet i IT-bransjens mekka. Gjengen skal presentere produktet de har ofret alt for, men blir opphengt i å lage en algoritme for hvor lang tid det vil ta å runke alle som er til stede ved presentasjonen – noe som igjen faktisk løser problemet deres. Poenget mitt: ikke bare har du plass til penisvitser, du kan gjøre dem viktige, emosjonelle og minneverdige. Denne resulterte i en Emmy og en Critics Choice Award.

1: En middelmådig 90-tallskomiker ødelegger serien din

Komiker [n]:

  • artig person, som lever av humor og får benevnelsen av andre (ca 10%)
  • person med kombinasjonen enormt ego, lav utdannelse og vanvittig selvbekreftelsesbehov, som har funnet ut at ‘komiker’ er en ubeskyttet tittel og at hvem som helst som presterer å holde en mikrofon på fallisk vis opp i kjeften foran 30 drita trøndere kan kalle seg det. Gjerne observert tafsende på kvinner, full av kokain, bablende om at “alt må kunne spøkes med” etter å ha levert en pinlig og utdatert observasjon om rase eller kjønn, vil som regel påstå de er inspirerte av Louis C.K. til tross for å ikke ha noen komiske fellesnevnere, klarer med jevne mellomrom å få opp en ide på pilotstadiet (se også: produsent: ubeskyttet tittel) før det hele raser sammen når det viser seg at de ignorerer håndverket: tar lett på skrivinga og skuespillet, er overbevist om at “alt vil bli funny som faen på sett” og bruker hele opptaksperioden til å prøve å få fotografen til å humre ved å finne på nye ting i hver jævla tagning i stedet for å si linjene slik de står skrevet på papiret, skjønner ikke at dette ikke lar seg klippe sammen, påstår at de ville klart seg mye bedre i U.S.A hvor folk skjønner dem, drar over dammen og kommer tilbake med stjålet materiale og lager en ny pilot.

Jeg snakker ikke om en spesifikk person her, herregud, det ville vært lumpent av meg. Poenget mitt, om jeg har noe, er: la produktet ditt havne i rette hender. Eller noe.

Kjøp deg Elephant Bucks, hør på podcasten Skriveloftet av Anders Fagerholt og undertegnede, og tjen litt penger på å skrive mens du venter på å skyte seriefuglen.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Du blir eldre

“Jeg er for gammel til dette” er spøken du drar helt frem til folk slutter å si deg i mot. For et par uker siden, merket jeg at jeg er for gammel til “jeg er for gammel til dette”-spøker.

Tar du “Jeg ble spurt om leg på polet i dag”-livsløgnen fra folk over 30, tar du også lykken fra dem.

Jeg har ikke merket de største tegnene til at tiden går, bortsett fra at jeg har litt mer vondt i ryggen når jeg står opp om morgenen litt for sent, som er én time tidligere enn for 10 år siden, og at en porsjon av eventyrlysten min er erstattet med en trang til komfort.

For noen år siden ville pitchen “bli med og haike til Nord-Sverige for å møte kompisen min der, han har en jaktfalk som heter Mordecai og er sjuk i huet” virke som en bra måte å tilbringe en langhelg på, mens eventyrlysten min nå blir langt mer pirret av sesongstarten til “It’s Always Sunny”. Å sove på gulvet til en eller annen dust som babler om å lage kortfilm hvor han utforsker temaet crack, eller å backpacke til Goa fordi man tror man har større sjanse til å finne seg selv der enn på internett, er fine erfaringer å ha med seg – på samme måter som vannkopper og meslinger er det når man er 6. Kom igjen, syns gjerne at jeg er kjedelig – en annen ting jeg har skjønt er at jeg ikke bryr meg.

Her om dagen tok jeg for øvrig en impulsiv avgjørelse, og jeg angret umiddelbart.

I mine yngre dager hørte vi alltid på bandet “Pentagram” etter våre egne bandøvinger. Hva skjedde med bandet vårt, spør du? Vel, gjett. Uansett, vi hørte på Pentagram – Ikke fordi vi digget Satanmusikk. Som det meste annet på 90-tallet, begynte dette med en ironisk tilnærming, før vi gradvis innså at vi faktisk likte musikken. Noe annet som skjer når du blir eldre er at du slutter å kalle ting “guilty pleasures” – og går over til å kalle det “pleasures”. Aldri vær flau over hvem dere er, kids.

Herregud nå, snakker jeg meg mye bort her, jeg skal på juleshopping og har ikke tid til dette, uansett.

“Pentagram” oppstod i samme era som Black Sabbath, Black Widow, og 200 andre band med “Black” i navnet.

Pentagram. De ser ikke slik ut i dag.

Jeg ble alltid inspirert av musikken fra denne eraen. Unge menn fra arbeiderklassen med en blind ambisjon og tro på seg selv, som brøt gjennom, på tross av alt. Dette var folk som trodde de ville komme til helvete på grunn av musikken de spilte, men valgte å spille den allikevel.

Pentagram, anført av frontfigur Bobby Liebling, sang om evig liv, kjærlighet og andre ting de ikke skjønte noe av med en rå nerve som vanligvis er tilskrevet punksjangeren (en sjanger som med de hederlige unntakene av Henry Rollins og Jello Biafra stort sett er retningsløs ADHD kjørt gjennom en fuzzpedal).

Vel, kutt frem i tid 20 år for min del. Etter en lang dag med søknader, avslag, samtaler med irriterende personligheter i maktposisjoner som har søkt seg dit fordi de ikke har talent, og annet piss som utgjør 70% av arbeidsdagen i film- og TV-verdenen, reiste jeg meg fra skriveplassen min på Kulturhuset og gikk forbi en plakat hvor, nest nederst, under et bilde av en 19-åring med ukulele og en bergenser med trommemaskin, var en liten notis hvor det sto at Pentagram spilte på Blå samme kveld. <-for langt avsnitt, jeg ville bare at du skal vite at jeg vet det.

Forholdsvis giret, møtte jeg opp på konserten etter å ha hørt gjennom slagerne på Spotify. Dette er mitt generelle nivå av musikalsk interesse – jeg kjenner aldri albumene, men har fått med meg slagerne. Det er delvis sant, og delvis noe jeg sier fordi jeg vet det klør i kommentarfeltfingrene til musikkduster når jeg skriver det.

Jeg var for øvrig overrasket over at musikken hadde tålt tidens tann.

Det samme kunne jeg dessverre ikke si om bandet.

At jeg var på feil plass på konserten, var helt åpenbart. Jeg vet ikke hva som avslørte meg, men det var mulig den lyse strikkegenseren min, de oransje øreproppene mine, eller det faktum at jeg drakk Pepsi Max fordi jeg hadde tenkt meg på trening etter konserten. Det er umulig å si.

Alle andre var min alder og oppover – og med unntak av et par kåte groupies med ansiktstattoveringer og daddyissues, var de aller fleste lett overvektige, hadde en kombinasjon av langt hår og måne, og gikk med klær som pleide å være svarte en gang.

Idiot som jeg var, møtte jeg opp kl. 21 fordi det sto at konserten begynte klokken 21, og bevitnet et helt OK oppvarmingsband som hadde 119 følgere på twitter – jeg vet, fordi jeg sjekket twitter under konserten. Så skrev jeg en twittervits om dette, og fikk 0 likes, fordi ingen er på twitter lenger.

Deretter var det Pentagrams tur. Jeg sto godt plassert bak en stolpe på Blå, fordi jeg enten står i veien for folk grunnet mine 2 meter, eller blir irritert av at det prates rundt meg eller av at folk er for fulle. Jeg er forholdsvis kul på den måten.

Vokalist Bobby Liebling kom hoppende på scenen, og da slo det meg. Vel er det 20 år siden jeg hørte på bandet – men allerede da var det 20 år siden låtene var spilt inn. – “Det er et under at han klarer å stå, etter å ha vært 37 år på heroin”, hørte jeg sidemannen min si med beundring i stemmen. Jeg flyttet meg enda mer i retning av stolpen.

Lang historie kort, eller – det er vel allerede for seint, men hvis du leser denne bloggen jevnlig vet du at jeg aldri redigerer, livet er for kort til det – uansett: Bobby Liebling har vært på heroin lenger enn jeg har levd. Og, det skal vise seg: 37 år på heroin gjør noe med stemmen.

“Jeg beklager, men jeg har lungebetennelse!” ropte en åpenbart ruset frontfigur, en av satans egne disipler, i helt motsatt himmelretning av mikrofonen før han begynte å klage på monitorlyden – også i feil retning.

Dette er dokumentaren jeg burde fått med meg før jeg dro på konserten.

Etter halvannen time med bomming på mikrofonen, med en gradvis mer sviktende stemme, et forsøk på beinskjør dans som endte bak bassforsterkerne og et band som overkompenserte og en trommis som åpenbart var på et helt annet rusmiddel enn frontfiguren (mulig koffein – som kunne vært en god idé for Bobby), så sneik jeg meg ut i frykt for ekstranummer. Det, og det faktum at jeg skulle tidlig på jobb dagen etter.

Jeg vet ikke hvem jeg var mest skuffet over, Bobby eller meg. Jo, det vet jeg – det var Bobby. Men hei. Ingen kan ta fra ham det han gjorde da han var på topp. Det var supert, Pentagram var der oppe med de store – og det kunne de kanskje vært enda, om ting hadde vært bare litt anderledes. At Liebling lever er et under – jeg var både fascinert over hvor mye menneskekroppen tåler, samtidig som jeg ble brutalt bevisst på at et menneske er et resultat av sine vaner og livsvalg. Og at de egenskapene som får deg opp, er de samme som kjører deg ned.

“Vi skal snart gi ut nytt album!” var det siste jeg hørte, brølt i min retning i det jeg gikk ut. Ikke fordi han brølte det etter meg, men fordi mikrofonen sto i motsatt retning og Liebling fulgte sine naturlige innstinkter for trass.

Jeg stakk innom den nattåpne gymmen min på vei hjem og satt ny pers i knebøy for å føle at jeg lever – altså, ny pers i denne runde, jeg tror jeg tok mer da jeg gikk på folkehøyskole men da ga jeg faen i knærne, så jeg lot en rep ligge igjen på tanken.

Så tenkte jeg at man bør gjøre ting før det er for seint, gjorde en mental notis på å skrive denne artikkelen, leste i min favorittbok fra 2013 om igjen mens jeg hørte på Jim Morrison på Spotify og tenkte at til neste år er jeg 10 år eldre enn det forpulte geniet var da han døde. Hvem vet, kanskje han hadde 100 gode låter igjen i seg, kanskje han bare var ferdig eller kanskje han fremdeles kunne humpet rundt på scenen med et lunkent hjerte og repeterte slagere fra en tid hvor persepsjonsdørene hans fremdeles var åpne nok til å kunne slippe gjennom noen originale inntrykk, for et overvektig publikum som fremdeles tror det er en opprørsk handling å høre på musikk deres nå avdøde foreldre ikke kunne fordra mens de selv ikke skjønner musikken til sine egne barn og tror at de skal leve evig.

2016 gikk fort,

la oss finne på noe en dag.

David

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Mørkets fyrste

Posted in Uncategorized | Leave a comment

En komikers plikt

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Podcast: Alt om E-sport, med Erling Rostvåg!

Erling Rostvååg er liga- og turneringsansvarlig for e-sport hos Gamer.no, og forteller alt om dette i ukens episode av podcasten!

Ute nå, på podcast.badeog.no/skaufjord, iTunes og til alle spillere på mobil!
Blogglistenhits

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Timing

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Alt må dø

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Bli en menneskelig løgndetektor

“Øynene er sjelens vindu”, blir det ofte sagt – stort sett av folk som ikke aner hvordan de skal følge opp den påstanden. Vel, fortvil ikke – her kommer en praktisk guide til hvordan du avslører løgn, ved hjelp av øyebevegelser.

“Pants on fire” – et av de syv klassiske tegnene på løgn. Også: det eneste gratisbildet jeg fant på Photobucket som passet.

Amazon florerer av bøker om løgn, av såkalte kroppspråkseksperter som påstår de har jobbet for FBI, vel vitende om at FBI ikke har lov til å oppgi om dette stemmer eller ikke. Dette vet jeg selv, fra min tid i FBI.

Felles for mange av bøkene, er at de opererer med et fast malverk for kroppsspråk, uten å ta hensyn til at mennesker lyver på vidt forskjellige måter. Kroppsspråk er også kulturelt betinget – i Syria betyr det for eksempel “nei” når man nikker. En vestlig kroppsspråksekspert ville kunne komme til kort i et syrisk forhør ganske fort – men nok om det verdenspolitiske klimaet.

Selv på individnivå, kan en statisk fasit svikte ganske fort.

Du har garantert sett at når folk tenker på noe, skyter øynene rundt i hodet som ville klinkekuler. Det er et mønster i systemet, som grovt forenklet (og for denne artikkelens skyld) kan forklares på slik: når man ser opp, betyr det at man tenker med bilder.

Hvordan ser barndomshjemmet ditt ut?

Hvilken farge har tanta di på håret?

Ok, stopp en hal (det heter faktisk hal, ikke “halv”. Dette kommer av det britiske sjøutrykket “stop and haul”, som betyr “ikke avbryt, din kverulant”).

Hva gjorde du da jeg ba deg erindre tingene over? Beklager, jeg avbrøt deg – prøv igjen.

Med største sannsynlighet, så du opp – og til venstre. Erindringene over ber deg begge om å benytte deg av ditt visuelle system – hvordan ser (eller så) barndomshjemmet ditt ut, hvilken farge har tanta di på håret. For å finne ut dette, må du hente opp et mentalt bilde, og kryssreferere med dette.

I tillegg til øyebevegelsene, som er umulig å ikke legge merke til når du først har trent deg opp til det, avslører folk seg som regel med språk også. Du ber dem (indirekte) tenke på et bilde, de svarer med “la meg se”, “jeg ser det levende for meg”, “det er litt uklart” eller andre visuelle beskrivelser av sin mentale prossess.

De to eksemplene over, tok utgangspunkt i bilder lagret i hukommelsen. Mennesket er også utstyrt med en kraftig visualiseringsevne – vi kan se for oss ting som ikke har skjedd.

Hvordan hadde barneskolelæreren din sett ut med Mikke Mus-ører?

Hva om mobilen din var rund?

Og hva skjedde med øynene dine når du tenkte på dette?

Ettersom det er vanskelig å se sine egne øyne, må du gjerne ta en pause for å teste dette ut på noen andre. Kom igjen, jeg har tid.

Eller du kan velge å stole på generaliseringen min over.

Mest sannsynlig gikk øynene dine opp og til høyre når du så for deg Mikke Mus-ører på læreren din eller en ny farge på mobilen – fordi du måtte konstruere nye bilder.

Hva om du ikke reagerte på denne måten?

Perfekt. Eller, det har ikke noe å si.

Keivhendte, for eksempel – følger et helt motsatt mønster. Altså, de ser opp og til høyre når de skal erindre et mentalt bilde, opp og til venstre når de konstruerer et mentalt bilde. Andre stirrer rett fremfor seg, eller ned. De fleste har forholdsvis lik hjerne – men man bruker den forskjellig.

Hvordan har denne modellen da verdi?

For å avsløre en løgn, ser man etter avviket. Når jeg foreleser om dette foran et publikum, ser jeg hvor øynene til en eller flere utvalgte publikummere (som senere blir tatt opp på scenen) går når de forklarer eller tenker på noe som er sant. Det har ikke noe å si om dette er opp, frem eller ned i dass – det er når dette mønsteret endrer seg at man blir obs.

Dette kalles å kalibrere – og foregår gjerne ved at du blir bedt om å erindre ting hvor den som spør allerede vet svaret.

Som skjønner er jeg opptatt av copyright for tiden – denne selfien ble tatt av apen selv (fakta), så jeg kan bruke bildet helt frem til den saksøker meg.

Hva kan jeg bruke dette til i praksis?

Vel, du kan avsløre når folk lyver så og si til en hver tid, om du kan rigge situasjonen dithen at du kan stille kontrollspørsmål. Dette er den perfekte sosiale ferdighet, om du ønsker å bli stemplet som vennegjengens sosiopat.

Eller du kan gjøre et festlig partytriks ut av det hele, og hustle til deg en pils ved ditt lokale vannhull – som stort sett er det eneste jeg har brukt dette til, kors på halsen.

Her er partytrikset:

Be en egnet kandidat fortelle tre historier fra livet – to sanne og en løgn. Det kan være hva som helst – tre ferieminner, beskrive tre personer de kjenner, et cetera. Sørg for at alt må beskrives visuelt.

Drit i historien – de er ofte kjedelige i utgangspunktet, men se hvor øynene beveger seg. I en av historiene vil øynene bevege seg i et annet mønster – der har du løgnen din.

Med mindre personen er en skikkelig luring, som bestemmer seg for å lure systemet ved å fortelle to løgner og en sannhet, og ikke forholde seg til det stramme regelverket du har satt opp.

Da er det greit å gi vedkommende en ørefik – for hvem trenger vel slike folk i livet sitt.

<3

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment