Hvorfor humorserien din ikke er på TV

– “Humor er vanskelig”
sitat, alle som ikke bør jobbe med humor

Det er flere grunner til at humorserien du skrev på i forfjor og påstår du jobber på hele tiden aldri har kommet på TV. Hovedgrunnen er så klart at Norsk TV er dårlig, og ikke i nærheten så morsomt som når du og han helt sjuke kompisen din begynner å riffe etter 3 pils. Men ut over dette, handler hovedutfordringene i humormanus paradoksalt nok oftest ikke om humor.

Her har jeg listet opp 10 6 punkter du kan kverulere på, på din egen Facebookside.

6: Du har ikke lest “Elephant Bucks”.

Et øye og en pyramide, så den må være bra.

Elephant Bucks er en tilsynelatende langfinger til den norske TV-idealisten: En bok om å tjene penger, med kasus i de bredeste og mest tilgjengelige studiositcomene i amerikansk TV-historie. Det er også den skarpeste analysen av historiefortelling i mellomformatet jeg har lest, skrevet av en forfatter med 300+ tv-episoder under beltet. Halvparten av punktene under er tatt rett fra boken, og beskrevet bedre der.

5: Du skriver humor først

Når jeg foreleser, pleier jeg å beskrive “Pixarmodellen”: Man skriver et kort treatment av historien først, uten vitser. Deretter får man inn et drøss komikere og humorister, som puncher opp manuset med vitser.

Jeg vet ikke om dette faktisk heter Pixarmodellen, jeg har bare merket at folk nikker tyst og anerkjennende når jeg kaller den det.

Uansett:

  • å skrive vitser inn i en historie er lett
  • å skrive historie inn i en haug av vitser er nær umulig. Proffene gjør det, og det burde du og. Det heter ikke Pixarmodellen for ingenting.

4: Karakteren din har et svakt mål

En karakter må ville noe. Noe må stå i veien.

— Aristoteles, og Benny Hill.

Denne dramapitchen på 3 sesonger fikk av forskjellige grunner, sannsynligvis kjønnsdiskriminering, ikke støtte av NFI.

Lite mål, liten hindring = liten historie. Stort mål, stor hindring: stor historie. Dette gjelder humor såvel som drama. Et stort mål behøver ikke bety at noen ønsker å redde verden: David Brent The Office som ønsker å vinne en popularitetskonkurranse mot den nye kule sjefen er tilstrekkelig, det samme er Jerry Seinfeld som ønsker å få tak i suppe fra Suppenazien eller Frank Hvam som forsøker å ligge med en alveprinsesse i et levende rollespill. Kontrasten mellom hvor karakteren din er, og hvor karakteren din ønsker å være, er det som utgjør den dramatiske – og humoristiske spenningen.

 

3: Du vet ikke hvordan man strukturerer en halvtimesepisode

 

Copyright, David Skaufjord, stjålet fra alle tv-bøker jeg har lest og alle tv-serier jeg har sett, noen sinne.

Ok. La meg ta deg gjennom hele mølla. Det er ingenting naturlig med lengden på en halvtimesepisode, særlig ikke en som er brutt opp 2-4 ganger av reklamepauser. Gode historier fortelles innenfra, ikke kom med en 17- eller 140 minutters historie til en TV-kanal med en halvtimesbestilling og dagsbøter om det ikke leveres.

Denne malen passer på 90% av alle TV-episoder du noen gang har sett, og jeg utfordrer deg til å finne de 10% hvor den ikke gjør det.

  • Cold open. Vi møter hovedpersonen(e) som gjør noe morsomt, før vignetten. Vi er hekta, har ledd litt, og skifter ikke kanal.
  • Call to action. Problem eller ønske presentert: Hovedkarakteren har lyst på en date, det er cannabistørke, drømmejobben utlyses, noen må passe på et egg i 24 timer for å vise at de er klare til å bli foreldre, noe de selvfølgelig ikke er.
  • Første forsøk. Hovedkarakteren din, som deg, er lat, og forsøker minste motstands vei for å nå målet. Dette funker ikke.
  • Første tilbakeslag: i midten av episoden er karakteren lengre unna målet enn da han eller hun startet. Erkefienden stakk av med daten, eller ser ut til å lande drømmejobben din. Cannabispengene du lånte fra reisekassa i kollektivet, er stjålet av beintøffe ungdomsskoleelever.
  • Andre forsøk. Etter reklamepausen er det på tide å trappe opp. Problemet er større, og helten må prøve med større skyts.
  • Andre tilbakeslag. Ting må gå brutalt til helvete. Hvorfor det? Fordi du, seeren, er en sadistisk jævel. Og fordi vi elsker å se folk som har det verre enn oss. Og så bedre. Men de må fortjene det først.
  • Ting går bra på mirakuløst vis, så kanalen kan poppe ut en ny episode neste uke. Kjør pianomusikk, la hovedkarakteren innrømme at han “lærte noe i dag”. Det har funket for South Park i 20 år, Homer er fremdeles gift og Leslie Knope tror fremdeles hun kan bli president.

Dette er hovedvendingene. Oppsummering:

Problem, forsøk, tilbakeslag, større forsøk, større tilbakeslag, ting går greit allikevel. Publikum fikk det de ville ha, men ikke på måten de trodde de skulle få det.

2: Historien din er ikke viktig 

All komedie har en klangbunn av alvor, og for hovedpersonen i en komedie, oppleves det alltid som en tragedie. *M*A*S*H* omhandler leger under Koreakrigen som lapper sammen folk som går ut og blir skutt igjen. Friends handler om vennskap og forhold og overgangen til voksenlivet, Rick and Morty ser på samtiden gjennom en eksistensialistisk sci-fi linse med en form for familiekrise i hver episode.

Du må bry deg om historien din, og om karakterene dine. Om du ikke gjør det, hvorfor skal noen andre gjøre det?

Jeg bryter av her for å vise deg verdens beste penisvits. Fra finalen av første sesongen av Silicon Valley, en historie om ambisjoner og det moderne gullrushet i IT-bransjens mekka. Gjengen skal presentere produktet de har ofret alt for, men blir opphengt i å lage en algoritme for hvor lang tid det vil ta å runke alle som er til stede ved presentasjonen – noe som igjen faktisk løser problemet deres. Poenget mitt: ikke bare har du plass til penisvitser, du kan gjøre dem viktige, emosjonelle og minneverdige. Denne resulterte i en Emmy og en Critics Choice Award.

1: En middelmådig 90-tallskomiker ødelegger serien din

Komiker [n]:

  • artig person, som lever av humor og får benevnelsen av andre (ca 10%)
  • person med kombinasjonen enormt ego, lav utdannelse og vanvittig selvbekreftelsesbehov, som har funnet ut at ‘komiker’ er en ubeskyttet tittel og at hvem som helst som presterer å holde en mikrofon på fallisk vis opp i kjeften foran 30 drita trøndere kan kalle seg det. Gjerne observert tafsende på kvinner, full av kokain, bablende om at “alt må kunne spøkes med” etter å ha levert en pinlig og utdatert observasjon om rase eller kjønn, vil som regel påstå de er inspirerte av Louis C.K. til tross for å ikke ha noen komiske fellesnevnere, klarer med jevne mellomrom å få opp en ide på pilotstadiet (se også: produsent: ubeskyttet tittel) før det hele raser sammen når det viser seg at de ignorerer håndverket: tar lett på skrivinga og skuespillet, er overbevist om at “alt vil bli funny som faen på sett” og bruker hele opptaksperioden til å prøve å få fotografen til å humre ved å finne på nye ting i hver jævla tagning i stedet for å si linjene slik de står skrevet på papiret, skjønner ikke at dette ikke lar seg klippe sammen, påstår at de ville klart seg mye bedre i U.S.A hvor folk skjønner dem, drar over dammen og kommer tilbake med stjålet materiale og lager en ny pilot.

Jeg snakker ikke om en spesifikk person her, herregud, det ville vært lumpent av meg. Poenget mitt, om jeg har noe, er: la produktet ditt havne i rette hender. Eller noe.

Kjøp deg Elephant Bucks, hør på podcasten Skriveloftet av Anders Fagerholt og undertegnede, og tjen litt penger på å skrive mens du venter på å skyte seriefuglen.

Du blir eldre

“Jeg er for gammel til dette” er spøken du drar helt frem til folk slutter å si deg i mot. For et par uker siden, merket jeg at jeg er for gammel til “jeg er for gammel til dette”-spøker.

Tar du “Jeg ble spurt om leg på polet i dag”-livsløgnen fra folk over 30, tar du også lykken fra dem.

Jeg har ikke merket de største tegnene til at tiden går, bortsett fra at jeg har litt mer vondt i ryggen når jeg står opp om morgenen litt for sent, som er én time tidligere enn for 10 år siden, og at en porsjon av eventyrlysten min er erstattet med en trang til komfort.

For noen år siden ville pitchen “bli med og haike til Nord-Sverige for å møte kompisen min der, han har en jaktfalk som heter Mordecai og er sjuk i huet” virke som en bra måte å tilbringe en langhelg på, mens eventyrlysten min nå blir langt mer pirret av sesongstarten til “It’s Always Sunny”. Å sove på gulvet til en eller annen dust som babler om å lage kortfilm hvor han utforsker temaet crack, eller å backpacke til Goa fordi man tror man har større sjanse til å finne seg selv der enn på internett, er fine erfaringer å ha med seg – på samme måter som vannkopper og meslinger er det når man er 6. Kom igjen, syns gjerne at jeg er kjedelig – en annen ting jeg har skjønt er at jeg ikke bryr meg.

Her om dagen tok jeg for øvrig en impulsiv avgjørelse, og jeg angret umiddelbart.

I mine yngre dager hørte vi alltid på bandet “Pentagram” etter våre egne bandøvinger. Hva skjedde med bandet vårt, spør du? Vel, gjett. Uansett, vi hørte på Pentagram – Ikke fordi vi digget Satanmusikk. Som det meste annet på 90-tallet, begynte dette med en ironisk tilnærming, før vi gradvis innså at vi faktisk likte musikken. Noe annet som skjer når du blir eldre er at du slutter å kalle ting “guilty pleasures” – og går over til å kalle det “pleasures”. Aldri vær flau over hvem dere er, kids.

Herregud nå, snakker jeg meg mye bort her, jeg skal på juleshopping og har ikke tid til dette, uansett.

“Pentagram” oppstod i samme era som Black Sabbath, Black Widow, og 200 andre band med “Black” i navnet.

Pentagram. De ser ikke slik ut i dag.

Jeg ble alltid inspirert av musikken fra denne eraen. Unge menn fra arbeiderklassen med en blind ambisjon og tro på seg selv, som brøt gjennom, på tross av alt. Dette var folk som trodde de ville komme til helvete på grunn av musikken de spilte, men valgte å spille den allikevel.

Pentagram, anført av frontfigur Bobby Liebling, sang om evig liv, kjærlighet og andre ting de ikke skjønte noe av med en rå nerve som vanligvis er tilskrevet punksjangeren (en sjanger som med de hederlige unntakene av Henry Rollins og Jello Biafra stort sett er retningsløs ADHD kjørt gjennom en fuzzpedal).

Vel, kutt frem i tid 20 år for min del. Etter en lang dag med søknader, avslag, samtaler med irriterende personligheter i maktposisjoner som har søkt seg dit fordi de ikke har talent, og annet piss som utgjør 70% av arbeidsdagen i film- og TV-verdenen, reiste jeg meg fra skriveplassen min på Kulturhuset og gikk forbi en plakat hvor, nest nederst, under et bilde av en 19-åring med ukulele og en bergenser med trommemaskin, var en liten notis hvor det sto at Pentagram spilte på Blå samme kveld. <-for langt avsnitt, jeg ville bare at du skal vite at jeg vet det.

Forholdsvis giret, møtte jeg opp på konserten etter å ha hørt gjennom slagerne på Spotify. Dette er mitt generelle nivå av musikalsk interesse – jeg kjenner aldri albumene, men har fått med meg slagerne. Det er delvis sant, og delvis noe jeg sier fordi jeg vet det klør i kommentarfeltfingrene til musikkduster når jeg skriver det.

Jeg var for øvrig overrasket over at musikken hadde tålt tidens tann.

Det samme kunne jeg dessverre ikke si om bandet.

At jeg var på feil plass på konserten, var helt åpenbart. Jeg vet ikke hva som avslørte meg, men det var mulig den lyse strikkegenseren min, de oransje øreproppene mine, eller det faktum at jeg drakk Pepsi Max fordi jeg hadde tenkt meg på trening etter konserten. Det er umulig å si.

Alle andre var min alder og oppover – og med unntak av et par kåte groupies med ansiktstattoveringer og daddyissues, var de aller fleste lett overvektige, hadde en kombinasjon av langt hår og måne, og gikk med klær som pleide å være svarte en gang.

Idiot som jeg var, møtte jeg opp kl. 21 fordi det sto at konserten begynte klokken 21, og bevitnet et helt OK oppvarmingsband som hadde 119 følgere på twitter – jeg vet, fordi jeg sjekket twitter under konserten. Så skrev jeg en twittervits om dette, og fikk 0 likes, fordi ingen er på twitter lenger.

Deretter var det Pentagrams tur. Jeg sto godt plassert bak en stolpe på Blå, fordi jeg enten står i veien for folk grunnet mine 2 meter, eller blir irritert av at det prates rundt meg eller av at folk er for fulle. Jeg er forholdsvis kul på den måten.

Vokalist Bobby Liebling kom hoppende på scenen, og da slo det meg. Vel er det 20 år siden jeg hørte på bandet – men allerede da var det 20 år siden låtene var spilt inn. – “Det er et under at han klarer å stå, etter å ha vært 37 år på heroin”, hørte jeg sidemannen min si med beundring i stemmen. Jeg flyttet meg enda mer i retning av stolpen.

Lang historie kort, eller – det er vel allerede for seint, men hvis du leser denne bloggen jevnlig vet du at jeg aldri redigerer, livet er for kort til det – uansett: Bobby Liebling har vært på heroin lenger enn jeg har levd. Og, det skal vise seg: 37 år på heroin gjør noe med stemmen.

“Jeg beklager, men jeg har lungebetennelse!” ropte en åpenbart ruset frontfigur, en av satans egne disipler, i helt motsatt himmelretning av mikrofonen før han begynte å klage på monitorlyden – også i feil retning.

Dette er dokumentaren jeg burde fått med meg før jeg dro på konserten.

Etter halvannen time med bomming på mikrofonen, med en gradvis mer sviktende stemme, et forsøk på beinskjør dans som endte bak bassforsterkerne og et band som overkompenserte og en trommis som åpenbart var på et helt annet rusmiddel enn frontfiguren (mulig koffein – som kunne vært en god idé for Bobby), så sneik jeg meg ut i frykt for ekstranummer. Det, og det faktum at jeg skulle tidlig på jobb dagen etter.

Jeg vet ikke hvem jeg var mest skuffet over, Bobby eller meg. Jo, det vet jeg – det var Bobby. Men hei. Ingen kan ta fra ham det han gjorde da han var på topp. Det var supert, Pentagram var der oppe med de store – og det kunne de kanskje vært enda, om ting hadde vært bare litt anderledes. At Liebling lever er et under – jeg var både fascinert over hvor mye menneskekroppen tåler, samtidig som jeg ble brutalt bevisst på at et menneske er et resultat av sine vaner og livsvalg. Og at de egenskapene som får deg opp, er de samme som kjører deg ned.

“Vi skal snart gi ut nytt album!” var det siste jeg hørte, brølt i min retning i det jeg gikk ut. Ikke fordi han brølte det etter meg, men fordi mikrofonen sto i motsatt retning og Liebling fulgte sine naturlige innstinkter for trass.

Jeg stakk innom den nattåpne gymmen min på vei hjem og satt ny pers i knebøy for å føle at jeg lever – altså, ny pers i denne runde, jeg tror jeg tok mer da jeg gikk på folkehøyskole men da ga jeg faen i knærne, så jeg lot en rep ligge igjen på tanken.

Så tenkte jeg at man bør gjøre ting før det er for seint, gjorde en mental notis på å skrive denne artikkelen, leste i min favorittbok fra 2013 om igjen mens jeg hørte på Jim Morrison på Spotify og tenkte at til neste år er jeg 10 år eldre enn det forpulte geniet var da han døde. Hvem vet, kanskje han hadde 100 gode låter igjen i seg, kanskje han bare var ferdig eller kanskje han fremdeles kunne humpet rundt på scenen med et lunkent hjerte og repeterte slagere fra en tid hvor persepsjonsdørene hans fremdeles var åpne nok til å kunne slippe gjennom noen originale inntrykk, for et overvektig publikum som fremdeles tror det er en opprørsk handling å høre på musikk deres nå avdøde foreldre ikke kunne fordra mens de selv ikke skjønner musikken til sine egne barn og tror at de skal leve evig.

2016 gikk fort,

la oss finne på noe en dag.

David

Bli en menneskelig løgndetektor

“Øynene er sjelens vindu”, blir det ofte sagt – stort sett av folk som ikke aner hvordan de skal følge opp den påstanden. Vel, fortvil ikke – her kommer en praktisk guide til hvordan du avslører løgn, ved hjelp av øyebevegelser.

“Pants on fire” – et av de syv klassiske tegnene på løgn. Også: det eneste gratisbildet jeg fant på Photobucket som passet.

Amazon florerer av bøker om løgn, av såkalte kroppspråkseksperter som påstår de har jobbet for FBI, vel vitende om at FBI ikke har lov til å oppgi om dette stemmer eller ikke. Dette vet jeg selv, fra min tid i FBI.

Felles for mange av bøkene, er at de opererer med et fast malverk for kroppsspråk, uten å ta hensyn til at mennesker lyver på vidt forskjellige måter. Kroppsspråk er også kulturelt betinget – i Syria betyr det for eksempel “nei” når man nikker. En vestlig kroppsspråksekspert ville kunne komme til kort i et syrisk forhør ganske fort – men nok om det verdenspolitiske klimaet.

Selv på individnivå, kan en statisk fasit svikte ganske fort.

Du har garantert sett at når folk tenker på noe, skyter øynene rundt i hodet som ville klinkekuler. Det er et mønster i systemet, som grovt forenklet (og for denne artikkelens skyld) kan forklares på slik: når man ser opp, betyr det at man tenker med bilder.

Hvordan ser barndomshjemmet ditt ut?

Hvilken farge har tanta di på håret?

Ok, stopp en hal (det heter faktisk hal, ikke “halv”. Dette kommer av det britiske sjøutrykket “stop and haul”, som betyr “ikke avbryt, din kverulant”).

Hva gjorde du da jeg ba deg erindre tingene over? Beklager, jeg avbrøt deg – prøv igjen.

Med største sannsynlighet, så du opp – og til venstre. Erindringene over ber deg begge om å benytte deg av ditt visuelle system – hvordan ser (eller så) barndomshjemmet ditt ut, hvilken farge har tanta di på håret. For å finne ut dette, må du hente opp et mentalt bilde, og kryssreferere med dette.

I tillegg til øyebevegelsene, som er umulig å ikke legge merke til når du først har trent deg opp til det, avslører folk seg som regel med språk også. Du ber dem (indirekte) tenke på et bilde, de svarer med “la meg se”, “jeg ser det levende for meg”, “det er litt uklart” eller andre visuelle beskrivelser av sin mentale prossess.

De to eksemplene over, tok utgangspunkt i bilder lagret i hukommelsen. Mennesket er også utstyrt med en kraftig visualiseringsevne – vi kan se for oss ting som ikke har skjedd.

Hvordan hadde barneskolelæreren din sett ut med Mikke Mus-ører?

Hva om mobilen din var rund?

Og hva skjedde med øynene dine når du tenkte på dette?

Ettersom det er vanskelig å se sine egne øyne, må du gjerne ta en pause for å teste dette ut på noen andre. Kom igjen, jeg har tid.

Eller du kan velge å stole på generaliseringen min over.

Mest sannsynlig gikk øynene dine opp og til høyre når du så for deg Mikke Mus-ører på læreren din eller en ny farge på mobilen – fordi du måtte konstruere nye bilder.

Hva om du ikke reagerte på denne måten?

Perfekt. Eller, det har ikke noe å si.

Keivhendte, for eksempel – følger et helt motsatt mønster. Altså, de ser opp og til høyre når de skal erindre et mentalt bilde, opp og til venstre når de konstruerer et mentalt bilde. Andre stirrer rett fremfor seg, eller ned. De fleste har forholdsvis lik hjerne – men man bruker den forskjellig.

Hvordan har denne modellen da verdi?

For å avsløre en løgn, ser man etter avviket. Når jeg foreleser om dette foran et publikum, ser jeg hvor øynene til en eller flere utvalgte publikummere (som senere blir tatt opp på scenen) går når de forklarer eller tenker på noe som er sant. Det har ikke noe å si om dette er opp, frem eller ned i dass – det er når dette mønsteret endrer seg at man blir obs.

Dette kalles å kalibrere – og foregår gjerne ved at du blir bedt om å erindre ting hvor den som spør allerede vet svaret.

Som skjønner er jeg opptatt av copyright for tiden – denne selfien ble tatt av apen selv (fakta), så jeg kan bruke bildet helt frem til den saksøker meg.

Hva kan jeg bruke dette til i praksis?

Vel, du kan avsløre når folk lyver så og si til en hver tid, om du kan rigge situasjonen dithen at du kan stille kontrollspørsmål. Dette er den perfekte sosiale ferdighet, om du ønsker å bli stemplet som vennegjengens sosiopat.

Eller du kan gjøre et festlig partytriks ut av det hele, og hustle til deg en pils ved ditt lokale vannhull – som stort sett er det eneste jeg har brukt dette til, kors på halsen.

Her er partytrikset:

Be en egnet kandidat fortelle tre historier fra livet – to sanne og en løgn. Det kan være hva som helst – tre ferieminner, beskrive tre personer de kjenner, et cetera. Sørg for at alt må beskrives visuelt.

Drit i historien – de er ofte kjedelige i utgangspunktet, men se hvor øynene beveger seg. I en av historiene vil øynene bevege seg i et annet mønster – der har du løgnen din.

Med mindre personen er en skikkelig luring, som bestemmer seg for å lure systemet ved å fortelle to løgner og en sannhet, og ikke forholde seg til det stramme regelverket du har satt opp.

Da er det greit å gi vedkommende en ørefik – for hvem trenger vel slike folk i livet sitt.

<3