Kriminalitet på lavt nivå II: bryt loven for et rikere liv

– Da jeg var liten, drømte jeg om å bli en kriminell mesterhjerne. I fjor iverksatte jeg planen. Som med andre ekstremsporter man starter i voksen alder, er det best å begynne rolig. 

Nok et jævla kafferelatert kriminnlegg fra Skaufjord

Etter at jeg skrev forrige artikkel om kriminalitet på ekstremt lavt nivå, har jeg vært konstant i politiets søkelys hørt politisirener på Bjølsen ved et par anledninger, og tenkt mitt.

I løpet av livet, har jeg aldri ønsket å oppnå ekspertstatus i noe som helst, det virker for tidkrevende, og jeg ville brukt all tiden min på å tenke på alt annet jeg gikk glipp av. Derfor har jeg heller arbeidet for å bli amatør i alt. Livet er et koldtbord, og jeg skal prøvesmake hele pakka før jeg er ferdig. Da jeg nådde midten av 30-årene, følte jeg for øvrig på en gryende følelse at jeg ikke hadde dyrket mine talenter til det fulle.

Da jeg tidlig i 20-årene bodde i London, bodde jeg en lengre periode på en Bed&Breakfast med 2 profesjonelle lommetyver. Jepp, du hørte riktig – dette var 9-5 jobben deres (eller, snarere 5-9), og best av alt, de gjorde det i lovlige former. Den ene holdt show hvor man visste man ville bli bestjålet, og allikevel ble det. – “Hold på lommeboka”, lo han spøkefullt, mens han fisket mobiltelefonen ut av skjortelomma di eller løsnet på slippet under et vennskapelig klapp. – “Lagt på deg?”, spurte han og slo deg spøkefullt på magen, du trakk instinktivt inn magen og der forsvant beltet.

Andremann hadde en litt røffere jobbeskrivelse. Han var ansatt av et reklamebyrå, som profesjonell putpocket – han la ting i folks lommer. Visittkort, med reklame for et nasjonalt alarmselskap. – “Så lett er det at noen havner i lommene dine. Kjøp forsikring i dag!” stod det på disse.

– “Hva skjer hvis du blir tatt med hendene i lommen, bokstavlig talt?” undret jeg. – “Vel, det er London..” var svaret. Men Alistair, som han het, forklarte at spenningen var en del av kicket.

Da jeg mange år senere hadde skapt et langt mer komfortabelt liv for meg selv, et som innebar at jeg ikke trengte å sove på samme rom som Sør-Afrikanske lommetyver og amatørhypnotisører som underholdt på lokale homsebarer for £25 natten pluss tips (-“£20 for Bed & Breakfast, pilsen er gratis og £5 til mat”), så merket jeg plutselig et savn som holdt meg våken om natten, og Alistairs ord kom tilbake til meg.

Da jeg var liten, drømte jeg om å bli kriminell mesterhjerne. Livet tar deg i forskjellige retninger, men det var på tide å finne tilbake til kursen.

Denne fyren lærte meg alt jeg kan om kriminalitet. Primært at man må legge igjen spor.

Jeg lagde meg først noen retningslinjer. Det viktigste var at:

  • Ingen måtte være skadelidende
  • Kun store korporasjoner
  • Risikoen måtte være like stor, som om jeg skulle gjøre noe kriminelt

En vanskelig nøtt å knekke. Men, inspirert av Alistair og superskurken The Riddler fra 60-tallsserien om Batman, to av mine innflytelser i sårbar alder, bestemte jeg meg for å ta ting ingen brydde seg om, og erstatte dem med noe av langt høyere verdi, for å skape ellevilt kaos mild, dog forbigående forvirring.

Møt David Skaufjord-koppen.

Originalt en gave til mine podcastgjester, en idiotisk idé ettersom de koster 100-150 kr stk og jeg nå har gjort like mange podcaster og betaler for faenskapet selv, så du kan jo regne på det, i tillegg til at markedsføringsverdien er lik null, ettersom det ikke noe sted på koppen går frem at det er en podcast det er snakk om eller hvor du kan finne den, men et nydelig lite kunstverk illustrert av den brilliante OlaLys og en gjenstand du ikke får tak i noen andre steder –

før nå, så klart. Disse koppene har, på mystisk vis, begynt å dukke opp over hele byen.

Jeg gidde en passende lydfil, men hør for deg ond latter, avbrutt av lett hoste, fordi jeg fremdeles sliter litt med juleforkjølelsen, ja den var litt lei i år, folkens.

Kort fortalt, jeg begynte å stjele kopper der jeg var på besøk – og erstatte dem med mine egne. Ikke verdifulle kopper – promokopper, IKEA-kopper, generiske kopper – og, i ett tilfelle, en kopp med den passiv-aggressive påskriften “Mora di jobber ikke her, sett meg inn i maskinen!”, fordi den irriterte meg noe jævlig.

Nå, Dette har holdt på i ca et års tid, fra og til, og jeg har båret den mørke hemmeligheten inni meg. Og la meg være ærlig: utgiftene har begynt å komme opp i et par-tre tusen kroners-skiktet. Men, det koster å være kar.

Men jeg lever et fareløst liv, bortsett fra at jeg står i fare for å forstue tommelen når jeg drasser meg ned til Submission Wrestling-trening én gang i uka og i sommerhalvåret liker å bade rett etter jeg har spist, selv om jeg vet det er sinnsykt.

Og få ting i livet mitt, bortsett fra den årlige lanseringen av et nytt Assassins Creed-spill, gir meg samme adrenalinrushet som å unnskylde meg fra et jævla møte, snike meg ut gangen, stille de forbipasserende tilfeldige dog forglemmelige spørsmål om dagsform eller retning, vente til de har passert for så å snike meg inn på kjøkkenet eller – ved tre anledninger, sjefens kontor, fiske frem en lunken kopp jeg har holdt under genseren min den siste timen, og bytte det ut med det styggeste rælet jeg kan finne, lage en passende dekkhistorie som som jeg bruker til å overforklare mitt 3-minutters fravær med, og kjenne at jeg lever mens de andre sauene sitter der med XL-arkene sine, intetanende om hva som lusker rundt i skyggene og at personen ved siden av dem er en moderne, lett nedgradert versjon av Tyler Durden.

La oss trekke pusten, og kontemplere den lengste leddsetningen jeg noen gang har skrevet. Det der er faen ikke god norsk, men slår jeg deg lenger som en person som bryr seg om regler? Neppe.

Og hvem er ofrene mine, spør du? Vel, ikke for å skryte, men på topplista har jeg to store banker, et par reklamebyråer, SAMTLIGE AV LANDETS STØRSTE TV-KANALER, én juridisk instans, én politisk, og et konsulentfirma som jeg faen ikke vet hva driver med en gang men som holder til i Barcoden.

Så, hvem er mesterhjernen nå, Toska. Storkriminelle med strikkegensere har fått et nytt ansikt.

 

Faren ved denne livsstilen, er at du blir sulten på mer. Og jeg kjenner at jeg må mate beistet. Hva jeg kommer til å gjøre? Hvis du tror at jeg er så dum at jeg kommer til å telegrafere det, så kan du ta med deg Mikke Mus-skrinet ditt og forsøke deg å knekke påskekrimmen på Melkekartongen i stedet (han med snute gjorde det, alltid).

Men det kommer til å være i kategori og størrelsesorden a la å bryte seg inn hos noen for å pusse opp, forandre forbedre kunsten på veggene deres, bytte ut en av bøkene deres med et autentisk signert verk for å skape en livstid med undring eller kanskje bytte batteriene i røykvarsleren hvis jeg mistenker at de er litt slappe på det området.

Revolusjonen er i gang.

Posted in Uncategorized | Comments Off on Kriminalitet på lavt nivå II: bryt loven for et rikere liv

Slik lager du billig moro

En praktisk guide til innholdsskaping på sparebluss. 

Fuck Dolly, onkels DBS gjør susen.

Vi lever i sannhet i interessante tider, hvor en hver 12-åring med iPhone i praksis er sitt eget mediehus og bærer rundt på mer avansert utstyr enn det som var tilgjengelig i de første 65 årene av Hollywoods norsk tv’s historie. Samtidig stiger kravene til kvalitativt innhold, parallelt med at budsjettene dropper raskere enn Trond Giskes pressede dressbukser på Hovefestivalen.

La meg først si at jeg er ambivalent – ikke til Giske, der er saken klar – men til det økonomiske produksjonsklimaet. Den skjulte kostnaden ved budsjettkutt kan manifestere seg et sted mellom mild utnyttelse og utbrenthet, og da aller helst blant de mer uetablerte og varslingsuvillige i produksjonen.

Samtidig er det like lite fruktbart å sutre over medietrender som å gå med en Hillary-button i 2018. Ja, du har rett, og nei, du gjør ingen forskjell.

Min første spillefilm kostet 65 millioner kroner, og ble ikke laget. Min første TV-produksjon kostet noen hundre tusen, og ble laget. Gjett hvilken som har størst verdi.

Fordelen ved å produsere økonomisk, eller mer sexy: å produsere effektivter at når du faktisk får et ålreit budsjett, så vet du hva du skal gjøre med det.

Her er hvordan du kutter kostnadene, og øker sjansen for å faktisk få laget greiene dine.

Skriv bedre

Manus burde ikke være et eget punkt på lista, ettersom alle punktene i større eller mindre grad er manusbaserte. Men manus er den billigste måten å øke produksjonsverdi, samt å kutte kostnader. Hver time på et filmsett kan koste hundretusener, mens en time manusarbeide koster om lag 1/4 pose Frielle Kaffe, om du jobber på eget prosjekt (eller et halvt hekto hundrelapper, om du jobber på andres).

Mindre kan bety bedre

I filmen Monty Python and The Holy Grail, skulle Kong Arthur og hans tapre riddere komme ridende inn på hvite hester i åpningsscenen. Etter å ha svidd av spenna på en død ku(!), fantes det ikke lenger budsjett til hester. Løsningen ble at kongen og hans ene hjelper kommer trampende inn, klaskende på to halve kokosnøtter, noe som resulterer i en av filmhistoriens mer minneverdige dialoger. Scenen var i praksis gratis, og førsteutkastet med hester hadde blitt en forglemmelig affære.

Hjelperen ble for øvrig spilt av regissør Terry Gilliam selv, som senere gikk videre til å regissere filmer som Brazil, 12 Monkeys, og Fear and Loathing in Las Vegas. 

Kutt lokasjoner

Når kreativiteten løper løpsk, som den skal i første versjon av et manus, er man ganske raus med lokasjoner. Men, som man smertelig erfarer, sluker forflytninger både tid og penger. Quentin Tarantino startet karrieren sin med å regissere en film hvor 90% av handlinga foregår i en garasje, med fokus på et originalt premiss, uforutsigbar og spennende handling, velutviklede karakterer og velskrevet dialog.

Hva gjør han, 23 år senere, når han kan lage akkurat hva han vil? Han skriver en film, hvor 90% av handlinga foregår inne i en trehytte, med fokus på et originalt premiss, uforutsigbar og spennende handling, velutviklede karakterer og velskrevet dialog.

Skriv rundt ressursene du faktisk har

Eksemplene over baserer seg på at man har tilgang til veldig gode skuespillere. Det hadde Tarantino i første filmen sin: Harvey Keitel signerte på tidlig, og åpnet dørene for andre aktører og semistjerner.

– “Flaks” sier du,

– “vent litt” sier jeg,

Keitel signerte på grunnlag av manus, som han elsket. Men, ettersom jeg allerede har understreket betydningen av et godt manus et par ganger, la oss bevege oss videre i livet, men ikke for langt: vi blir på 90-tallet.

Da Robert Rodriguez (From Dusk till Dawn, Sin City, Alita: Battle Angel) laget sin første spillefilm, El Mariachi, gjorde han dette på et budsjett på $5000, som han hadde tjent ved å la seg låse i karantene i en måned mens han ble utsatt for mexikanske medisinske eksperimenter*. Denne tiden brukte han på å skrive manus, og dette manuset skrev han rundt hva han visste han hadde tilgjengelig: en skilpadde, en gitarkasse, en buss og en fetter som så kul ut.

*om du tror jeg overdriver, les boka.

Cast venner

Skal du ha godt skuespill, må du ha skuespillere. Men, som de fleste skjønner etter å ha sittet på riktig side av et castingbord (den hvor lønna di ikke er avhengig av at folk synes du er kul i løpet av 5 sekunder), så handler det oftere om å være riktig enn å være flink. Skal du gjøre en oppsetning av Hamlet, så lei inn noen som skjønner betydningen av å snakke i retning av publikum, møte opp på tiden og ikke “mumle alle replikkene for å få dem til å høres naturlige ut”, som er idiotenes forsvar av elendig håndverk.

Men, ettersom TV-kanalene med en hånd stryker seg selv på skrukken og skryter av å ha signert gode avtaler med Skuespillerforbundet, mens de med den andre hånda dasker bekymringsløst på deleteknappen i castingbudsjettene mens deres egne representasjonsbudsjetter for den årlige champagneorgien i Cannes står uberørt, kræsjer ofte de gode intensjonene med realiteten.

Det nest beste, etter å betale for dyktige skuespillere, er å betale for riktige skuespillere. Og hvem bedre til å spille tolkningen av den bipolare 5% Community-fetteren din med sørlandsdialekt, enn den bipolare 5% Community-fetteren din med sørlandsdialekt? Han har tross alt øvd hele livet på rollen.

Bruk det negative rom

“Det negative rom” betyr i praksis det du ikke ser. Å filme en eksplosjon kan koste noen hundre tusen til uante millionbeløp, mens du får kjøpt en god eksplosjonslyd for en dollar på hvilken som helst lydside. I TV-serien Preacher ble en kampscene mellom en premenstruell prestekone med rakettkaster, og et invaderende helikopter, filmatisert med et nærbilde av to barn som reagerte på lydene, innelåst i en kjeller. Scenen var sannsynligvis mer velfungerende enn grafikkbudsjettet til tv-kanalen AMC ville tillate, og enda mer ubehagelig, ettersom vi fulgte barnas emosjonelle reise fra uskyldsrene observatører til fremtidige PTSD-vrak. Og hvem vil vel ikke se slikt?

Bruk pengene på hyggelige tiltak, og vær forsiktig med tjenester

Om du ikke har mye penger, sørg for å ta vare på de viktigste ressursene du har: folkene rundt deg. Du kan ikke, og bør ikke kreve at folk jobber overtid uten å bli kompensert – men om folk blir behandlet godt, så kan de foreslå det selv. Du kommer langt med god kaffe og varm mat. Og du kommer enda lenger om du er villig til å gå like langt for andres prosjekter. Forventer du at andre stiller i dine ting, bør du stille i deres, og ikke tøm tjenestekontoen ved første informasjonsfilm du gjør for Nordea, med mindre du føler for å veksle mellom å holde lydbommen i -10 grader, og spille Nekrofil Selvhjelpsguru i skrekk-eposet til overnevnte 5% Community-fetter som selvfølgelig aldri ble noe av fordi han insisterte på å filme det på 16mm råfilm som ble ødelagt av kondens selv om du advarte ham mot det, helvete heller, Per-Einar.

Tenk på personen som skal selge det videre

Jeg hadde nok aldri fått regissere egne ting, om jeg ikke hadde bakt det inn med en overkommelig prislapp. I mine første møter, trodde jeg at det holdt å ha en kul idé som jeg selv ville se gjennomført – nope, nix og nei takk. Alle du pitcher til, må selv pitche det videre – med tro på salg, publikumstall, og at dette er noe de vil bruke en porsjon av yrkeslivet og kredibiliteten sin på. Alle er ute etter godt innhold, men hva dette er vil variere – og hadde jeg knekt koden på hva det er til en hver tid, hadde jeg solgt alt – realiteten er vel mer at 1 av 5 ting går gjennom.

Jeg kunne skrevet en egen post om dette, vent, det har jeg gjort, men kortversjonen er dette: høy ROI (return on investement), lav risiko, personlig engasjement på andre siden av bordet og noe publikum faktisk er interessert i å se er nøkkelordene.

Se på det som en investering, men pass på

Alt du gjør, gir deg flere muligheter – til å gjøre mer av akkurat det samme. En nær nullbudsjettsproduksjon er en herlig konfirmasjon, og i likhet med en vanlig konfirmasjon, som oftest relativt pinlig og noe du forhåpentligvis bare gjør en gang.

Å snu på krona er en nødvendighet, men du vil ikke ha rykte på deg som innholdsproduksjonens Pokalpils –  nesten like god, men med en flau bismak som kunne fjernes om du gadd å slenge på 10% ekstra. En rekke av kostnadene kan med fordel kuttes, men stå på krava der det trengs – folk har en tendens til å gi etter for rimelige og rasjonelle krav.

Men før du stiller de kravene, ta en ekstra titt på det forpulte manuset ditt, fordi det holder ikke helt mål enda, gjør det?

Sorry, der glapp det igjen,

Vi snakkes på sett,

D

Posted in Uncategorized | Comments Off on Slik lager du billig moro

Ja, jeg vil gjerne lese manuset ditt, om du vil lese dette

Å lese et manus og gi ordentlig tilbakemelding, tar mellom en halv og en hel dag. Som venn og kollega vil jeg gjerne gjøre dette, men som menneske er jeg ikke alltid like gira. Stort sett fordi jeg allerede tilbringer dagene mine dypt nedi egne og andres utviklingsprosjekter, men aller mest fordi, vel, det sjelden er spesielt bra.

Første tegnet på at et manus ikke er bra nok, er at man ønsker andres bekreftelse på at det er bra nok. Dette vet jeg, fordi jeg har sendt avgårde utallige manus med samme motivasjon selv.

Her er en sjekkliste på 10 punkter du bør gå gjennom, om du vil ha andre til å arbeide med arbeidet ditt.

10) Aldri send et førsteutkast

Et førsteutkast har aldri vært godt nok, og kommer aldri til å bli det. Å sende dette av gårde er det samme som å servere noen ukokt pasta, litt mel og en halvdød fisk og spørre hva de synes om potensialet i den franskinspirerte temarestauranten din.

9) Gjør det sexy

Her er matematikken: Jo større manus, jo større terskel for å åpne det. Og om det ikke funker på de første 10 3 sidene, så kan løpet være kjørt. På samme måten som du vet på 2 sekunder om du vil se en Netflixfilm eller ikke basert på presentasjon, gjør man opp en mening om manuset allerede i innboksen – og har ofte rett.

8) Lag en logline

Et 200-siders manus er en heftig terskel å overstige. Ikke som forfatter; alle og tanta deres har et 200-siders manus liggende. Men som potensiell leser kan dette være et mareritt. Som en forlengelse av punkt 9, er det ikke bare en forventning, men et faktisk krav at man evner å oppsummere intensjonen sin (nei, ikke hele manuset) i én setning. Hva handler dette om? Hvorfor skal noen lese det – og i ytterste konsekvens bruke 55 millioner kroner og 3 år av livet sitt på å lage det?

En god logline pirrer nyskjerrigheten, inneholder informasjon om hovedkarakter, utfordring og filmens tema. Og hvis du mener at historien din er for kompleks til å destilleres ned til en solid bunnkjerne,

vel,

Tarantino klarte det:

“After a simple jewelry heist goes terribly wrong, the surviving criminals begin to suspect that one of them is a police informant.”

Shane Black klarte det:

Dødelig våpen Poster

“A veteran policeman is partnered with a younger, suicidal officer. They both have one thing in common: hating working in pairs. Now they must learn to work with one another to stop a gang of drug smugglers.”

Til og med Dante klarte det, ellers hadde han aldri fått laget tegnefilm:

Dante's Inferno: An Animated Epic Poster

“Dante journeys through the nine circles of Hell — limbo, lust, gluttony, greed, anger, heresy, violence, fraud and treachery — in search of his true love, Beatrice.”

7) Skriv et synopsis

Mange begynner rett på manus, før de har en idé om hvor de vil ende opp. Å skrive manus uten en plan er som å legge ut på polferd uten kompass: ja, du har kanskje jobba hardt og forsert mange hindringer og til og med lest dusinvis med selvhjelpsbøker på veien, men sannsynligheten for at du har gått i sirkel utveier sannsynligheten for at du har truffet polpunktet med en halv kvasilliard til én.

Det er uendelig mye lettere å forandre på historien på synopsisnivå enn på manusnivå. Jobb med en solid en-sider før du går videre, og send gjerne den av gårde for avsjekk. Den vil mest sannsynlig bli lest.

6) Ikke forvent lovord

Det finnes uendelig av måter å høste skryt på. Manusarbeide er blant de minst effektive. Du vil mest sannsynlig få bedre tilbakemeldinger på et Facebookbilde av middagen din, som du ikke har laget selv en gang, enn et manuskript du har skrevet på i et år. Dette gjelder i hvert fall meg: etter å ha jobbet på et halvt dusin tv-programmer (som ble noe av) og nesten like mange filmer (som stort sett ikke ble noe av), er “ok, nå tror jeg det funker”, “kult ;)” eller “Fint, men jeg tror vi må kutte noen karakterer” noen av de bedre tilbakemeldingene jeg har å se tilbake på, på manusstadiet.

Å skrive manus er som å bære et lass med planker. Det spriker i alle retninger, helt til det ikke gjør det lenger, men da har du allerede gått i opptak eller, mer sannsynlig, gått videre til neste prosjekt.

5) Ta tilbakemeldingen

Hvis noen leser manuset ditt, så betyr det at de vil deg vel (eller får betalt for å lese det). I ingen av tilfellene er de ute etter å ta deg. Om du ber om tilbakemelding, ta den. Si takk, og vær så uenig du bare vil inni deg.

4) Lær deg å filtrere kritikk

Ikke alle tilbakemeldinger er gode. Alle gir tilbakemelding ut fra egne forutsetninger. Noen evner å komme med mer objektiv kritikk, mens andre igjen kan argumentere svært overbevisende for endringer som vil være destruktive for ditt manus, selv i beste mening. Jeg har selv vært innom begge leire.

Pust med magen, la det synke, og finn ut om det er relevant for deg.

3) Studer pensum: Les Vogler, dropp McKee

Om du ber noen lese manuset ditt, uten å ha lest manusteori – så ber du dem egentlig bare om å bruke tiden sin på å lære deg manusteori, som de selv har brukt tid på å lære seg.

Det florerer av manuslitteratur. Det florerer også av folk som opponerer mot manuslitteratur – argumentet mot dette må være at “bøker eller folk med erfaring kan ikke lære deg noe”.

Boka “Story” av Robert McKee er noe av det verste i sjangeren, og blir til stadig anbefalt – men kun av folk som ikke har lest den.

Boka “The Writers Journey” av Christopher Vogler lærer deg å fortelle en historie innenfra, og om du ikke vet hva det betyr, bør du lese “The Writers Journey” av Christopher Vogler.

Bøkene “The Eight Sequence Approach”, “Elephant Bucks” og “Save The Cat” fortjener pallplass de og, selv om de er langt mer formulaiske og rettet mot kommersiell film- og TV. Det sier dog seg selv at å forstå formelen bak manus som faktisk blir produsert ikke kan skade deg.

2) Se The Big Lebowski om igjen

En perfekt historie har balanse mellom hjerte og hjerne. En uerfaren manusforfatter kan ha massevis av det første, mens en mer erfaren kan helle for mye mot det andre. Der den uerfarne manusforfatter kan sitte på fantastiske historier, uten evne til å formidle disse, kan den mer erfarne manusforfatter være for hardt preget av teori, av bransjen, av avvisninger og suksesser.

Av og til kan man glemme hvorfor man begynte å skrive – jeg kan love at det aldri har vært en bok om manusteori, eller en observerasjon av et skriverom klokken 3 om natta på syvende omskriving kvelden før deadline som vekket den første gnisten av skrivelyst.

The Big Lebowski er den perfekte film, som bryter alle manuskonvensjoner så vel som å følge dem. Hver gang jeg ser den igjen, oppdager jeg noe nytt, og jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvorfor den funker. Filmen handler i enkleste forstand om en slacker som vil ha tilbake teppet sitt, ved hjelp av bowlingkompisene sine: en av dem er mentalt i Vietnam og den andre ligger såpass langt bak i alle samtaler at han om noe hindrer handlinga. De kjemper mot tyske nihilister, på grunn av en navneforveksling, og.. vel, jeg tror jeg aldri kunne pitchet den. Men hver eneste scene driver fremover, byr på nye karakterer eller en ny side av de etablerte, får deg til å le og sympatisere, og gir deg noe annet du hadde forventet, samtidig som den holder stø kurs gjennom hele den vinglete reisen.

Om du ikke digger Lebowski, så se det du selv liker. Sketsjer, TV-serier eller teaterstykker – men se dem om og om igjen, les manusene (for eksempel på imsdb.com), og prøv å finn ut hvorfor du liker det du liker.

Så, ta en sjekk og se om du liker de samme tingene i ditt eget manus.

1) Skriv mer

Omskriving er det minst inspirerende som finnes, men det er også her kvaliteten kommer frem. Om du vet at manuset ditt blir 5% bedre ved en ny gjennomskriving, så ikke send det fra deg. Skriv det om, og merker du at du har 5% å gå på etter det, så gjør det igjen. Helt til du stanger i veggen og ikke kommer lenger.

Det beste for manuset ditt, vil være å skrive på et nytt et, og kanskje ett til, for så å komme tilbake til det første igjen. Det er både et godt og et dårlig tips å si “bli bedre”. Man må definitivt sende arbeidet fra seg på et punkt, for å komme seg ut av sitt eget hode.

Men i min erfaring (både som leser og som manusforfatter) er hovedmotivet for å sende fra seg et manus ofte et ønske om anerkjennelse for at manuset er fantastisk, eller et håp om at enkle grep på overflatenivå kan få det til å bli det. Erfaringsmessig er dette svært sjelden tilfellet.

Man vil ofte tro at man sitter på noe bra, men når man endelig vet, så vet man. Og da har det egentlig ikke noe å si hva andre synes uansett, har det vel?*

 

 

*jo

Posted in Uncategorized | 2 Comments

20 ting du må slutte med etter 20-åra

Jeg mestret ikke 20-årene før godt oppe i 30-årene, men til mitt forsvar så var jeg tenåring til jeg var om lag 24.

Hver livsfase krever en liten oppgradering. Her er 20 ting du må slutte med, når du er ute av 20-åra. Dette handler ikke om alder, fordi kroppen oppfører seg omtrent likt om du behandler den ålreit. Dette handler om verdighet.

20) Longboard

Skateboard er greit, ut over at det aldri har funket som fremkomstmiddel, samt det faktum at ingen norske skatere noen gang har klart å lande et triks (kilde: egne observasjoner utenfor Rådhuset, Tinghuset og melkerampa på Feviktoppen). Fallitterklæringen er longboard, som er like funksjonelt som en rullator med støttehjul og enda mindre sexy.

For en tid tilbake ble jeg påkjørt av en 35-åring med fullskjegg (og tilhørende lue for å dekke over månen), som kjørte longboard på Kiellandsplass – mens han spilte Gameboy med støydempende høretelefoner. Bare for å sette to streker under hvor pikk han var, hadde han også en T-skjorte med bilde av et skjegg og en eller annen ironisk undertekst jeg ikke fikk med meg fordi jeg var for opptatt med å bli påkjørt for deretter å bli holdt ansvarlig for påkjørselen. Jeg observerte ham senere på dagen da han tok bussen hjem, fordi oppoverbakke tydeligvis ble for mye for ham. Hvis du misset ungdommen din, så er det trist, men ikke gjør det til mitt problem. Du får en Supernintendo til rundt 1500 kroner, og da kan du feile innendørs i stedet.

19) Skryte av hvor lite du forbereder deg

Generasjonen som vokste opp på 90-tallet, har fått det for seg at mangel på innsats er imponerende. Men om du tviholder på det som ga deg cred på ungdomsskolen, kan du like gjerne beholde piggsveisen, flannellskjorta og MSN-statusen hvor du utnevnte deg selv til kretsmester i fingring. Ingen bryr seg om hvor lite du forbereder deg, kun om resultatet.

Skal jeg ta en blindtarmsoperasjon, er jeg ikke interessert i å høre at legen gjorde en grei jobb til tross for at vedkommende “festa hele natta og faen ikke visste hvor blindtarmen var en gang”, jeg vil ha noen som legger stolthet i det faktiske resultatet.

18) Droppe avtaler

Å droppe avtaler når du er 20 går greit, fordi, la oss være ærlig, ingen ting du gjør har konsekvenser uansett. Å ikke møte opp til en avtale når andreparten har én kveld fri i uka, takket nei til en god jobbmulighet, anskaffet barnevakt eller skuffet samboeren, er ikke like friskt, gresshoppe.

17) Stemme blankt

Det finnes en alder hvor du kan lure folk til å tro at å stemme blankt, fordi man har glemt å lese aviser på 3 måneder, er et politisk standpunkt. Hint: dette er ikke i 30-åra.

16) Respondere emosjonelt

Ettersom samfunnet ikke legger opp til at man må bli voksen før man har studert et fullstendig ubrukelig fag på Blindern i 7 år, for deretter å utsette tilbakebetalinga av studielånet i ytterligere 3 år, kan man i teorien tillate seg å leve i “verden skylder meg noe”-bobla frem til man er om lag 30.

Så kommer tiåret derpå, hvor ingen bryr seg om graden din om religiøse særuttrykk blant Eskimoer på 1700-tallet, du lærer på den harde måten at det ikke finnes en offentlig klageinstans du kan få trøst av om kompisen din dør av kreft, samt det faktum at arbeidsplassen ofte er den eneste dramafrie instansen det moderne menneske har å klamre seg til og ikke en arena for å ventilere det faktum at du ikke klarer å få SIMS-familien din til å funke en gang.

Det funker ikke å holde ting inni seg, men finn en fungerende ventil: skaff deg en boksesekk, eller en blogg med 73 månedlige lesere, din passiv-aggressive jævel

15) Passiv-aggressivitet

Aggresjon er sunt, passiv-aggresjon er feigt, og om du tror det var det jeg begikk i setningen over så er jeg krenket. Uansett, du må renske språket ditt for uttalelser som “det går sikkert greit” – enten går det greit, eller så går det ikke, og om du har et problem med noe, så si det – eller bit det i deg og gjennomfør det. Og jeg vil ikke høre et eneste “eh, ok..?”, ok..?

14) Klage offentlig på foreldrene dine

Foreldrene dine var sikkert yngre enn det du er nå da de fikk deg, og du er i den alderen hvor du innser at man definitivt ikke har peiling på noe som helst selv om man på papiret er 15 kilometer forbi voksenmerket, så ta et blikk på alle de pinlige statusene, baksnakkingene, knuffingen på bussen fordi noen gikk på i det du ville gå av og de middelmådige karrierevalgene og middagsalternativene du selv har begått de siste månedene og klapp igjen.

13) Spise dritt

Hei, gjett hva, kroppen du sitter med nå er ikke et resultat av alderen din, men resultatet av at du har en app hvor du kan få andre til å sykle maten hjem til deg for 30 kroner. Bra alternativ for hektiske dager, men har du virkelig fortjent det nanbrødet og den ekstra vårrullen?

12) Ikke trene

Husk: Netflixmaraton er ikke maraton.

11) Kritisere all kultur som har kommet etter at du tok deg fastjobben du kommer til å dø i

Jeg er også enig med at den beste musikken ble laget på 90- og tidlig 2000-tallet, eller på 70-tallsskiver jeg kom over i samme periode, men jeg vet samtidig at dette er feil. Kulturuttrykk er knyttet til følelsen du hadde på tiden du først ble eksponert for dem. 74, 75 eller Lemontree er ikke gode låter, selv om du debuterte seksuelt til dem, og det er helt greit at noen lager en ny versjon av Ducktales. 

10) Skrive lister over hvordan andre bør oppføre seg

Ingen liste fra ironigenerasjonen er komplett uten et sleivete selvspark, for å ta luften ut av en eventuell kritikk. Helt ærlig, jeg aner ikke hvorfor du leser dette, men det gjør du tydeligvis. Jeg lover at de neste punktene er bedre, morsommere og sjukt lærerike*.

Alle krav til hvordan andre skal oppføre seg, har utgangspunkt i idéen om at man selv gjør alt riktig. Det vil man alltid føle at man gjør, men etter 20-åra bør man sitte med nok eksempler på at det sjelden er tilfellet.

9) Baksnakke

En konstant kamp, ettersom alle åpenbart blir mer idiotiske jo eldre de du blir. Igjen, man må ventilere, men om man ikke evner å ta konfrontasjonen direkte, gjør man sannsynlig vondt verre ved å bitche bak folks rygg, ettersom 1) ca. ingen har noen gang holdt på en hemmelighet, og 2) du fremstår som en person som bitcher bak folks rygg.

Fiks problemet, bit det i deg, eller finn en av de ekstremt få personene som faktisk klarer å holde tett om dette, og som du også faktisk kan gjengjelde tjenesten til ved å både lytte til og holde tett for når de skulle trenge det. Jeg har 2 slike personer i mitt liv, og det holder lenge.

8) Skylde penger

Om du låner penger, så kjøper du ikke øl før du har betalt dem tilbake. Økonomi er kult å drite i, helt frem til du skjønner at konsekvensene rammer alle andre enn deg selv.

7) Dytte problemer til morgendagen

Suksess eller mangel på sådan er som økonomi. Alt forrenter seg, i positiv eller negativ retning. Karma finnes, ikke kosmisk, men rent mekanisk. Ingen økonomiske problemer har noen gang blitt løst ved å gå til inkasso, ingen helseproblemer har løst seg ved å vente med å gå til legen, problemer i parfohold vil ikke “gå seg til” og det råtne veggpanelet på hytta ble til råte i bjelkelaget året etter, helvete heller.

6) Ignorere magefølelsen din

Fort, nevn tre eksempler på at du har ignorert magefølelsen din, med positivt resultat.

Hver gang du kjenner den følelsen, ja den ja, så er det kroppen din som skriker til deg med titusenvis av erfaringstimer om hva som er riktig å gjøre, og hver gang du ignorerer dette så har du fortjent straffen.

5) Ikke følge interessene dine

Midtlivskrisa, som har blitt parallellforskjøvet 10-15 år med resten av det menneskelige utviklingsforløpet, omhandler møtet mellom livet som kunne blitt og den forsinkede oppdagelsen av ens egen dødelighet. Angsten er proposjonal med summen av dårlige valg man har tatt, i møtet med en ideen om hvor man burde ha vært.

Det er ikke alle forunt å jobbe med hobbyen sin, og de som gjør det, vet hvor lite glede det tidvis er i dette når rutine og andre folks forventninger kicker inn. Men man skylder seg selv og menneskene rundt seg å dyrke interessene sine, for å opprettholde en positiv nitrogenbalanse.

Den beste tiden å begynne med noe var for 15 år siden, den nest beste er akkurat nå, og jo, du har tid til å skrive romanen din fordi det tar 1 time å skrive en side, og 1 time hver dag blir 365 sider på et år, halvparten av alle bøkene på Flamme Forlag ligger på om lag halvparten av dette og du bruker for øyeblikket tiden din på å lese en forpult blogg, som du kom over på sosiale medier, som du igjen lovet deg selv å slutte med under #metoo-skandalen, men ble værende i, fordi, vel, det var sjukt mange funny videoer der og hvem vet hva Bjørg fra 8b gjør i disse dager.

4) etterlate noe skriftlig som ikke kunne stått på forsiden av Dagbladet grava di

Gjett hva, Snapchats blir faktisk lagret, mail blir videresendt og responsen du hadde 22. Juli på Facebook var ikke helt innafor når det viste seg hva som faktisk hadde skjedd, var den det?

Om 100 år kommer Facebook til å være en gravplass for milliarder av døde mennesker, hvor oldebarna mest sannsynlig har bedre søkemotorer enn det du har nå for å finne ut hva bestefar mente om hvor sprø Hillary var 1 uke før valgresultatene var inne, wops.

Og ja, Gmailen din er hacket for årevis siden, men du har vel garantert skiftet passord siden den gang, har du ikke?

3) Se film i 4dx

Jeg har alltid mislikt utsagn a la “dette er 2 timer av livet mitt jeg aldri vil få igjen”, etter som all tid er tid du ikke vil få igjen. Men etter å ha sett Blade Runner 2049 i 4dx, med en iskald vannpistol montert foran trynet mitt og en blåseventil i venstre øre og en finger som poket meg i ryggen hver gang noen ble knivstukket, noe de ble hele jævla tiden, er jeg villig til å si at dette er 1 time og 57 minutter av livet mitt jeg aldri vil få igjen til å se Blade Runner 2049 for første gang.

Så som en motvekt til punkt 11, vil jeg si at man ikke trenger å være positiv til alt fordi det er nytt. Gasskamrene var nye i sin tid de også.

Helvete, der kom Hitlersammenligningen

2) ikke sammenligne med Hitler

Hitler har ødelagt debattkulturen, på samme måte som Trump har ødelagt stand-up.

1) Drikke dårlig kaffe

Lykke kan måles i antall hyggelige småstunder man har i løpet av en dag, sammenlagt med de hyggelige storstundene man har sånn ca 3 ganger i året. Den enkleste måten å gå i pluss med denne ligninga, er å drikke god kaffe, en av de fem hovedkildene til daglig lykke, som du også har direkte kontroll over.

Aldri drikk dårlig kaffe hjemme, aldri server noen dårlig kaffe, og aldri, aldri bli i en jobb med et dårlig kaffetilbud – det sier alt om hvor lite arbeidsgiver verdsetter deg som menneske.

Ærbødigst,

din venn David

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Nei, vi trenger ikke ta et jævla møte

Møte: tid du bruker på å ikke arbeide

Som freelancer er møtevirksomhet noe av det jeg frykter aller mest. Jeg sidestiller det med åpne kontorlandskap når det kommer til grad av uvirksomhet, og mistenker at samme person har funnet på begge.

Jeg tror ratioen for antall møter jeg har trengt å være i, i forhold til møter jeg faktisk har vært i, ligger et sted mellom 1:4 og 1:5, og effektiviteten av disse ligger på en brøkdel av dette igjen.

Hadde jeg vært bedriftseier, hadde jeg lagt ned forbud mot tilfeldig møtevirksomhet sporenstreks. Jeg grøsser ved tanken på antall årsverk som går med til å drikke sur kaffe, gjenta hva man allerede ble enige om for 3 uker siden, tilføre tre lag av usikkerhet til dette fordi man påstår dette “belyser saken fra alle sider”, for så å høre om skituren til en eller annen forblåst blåruss som aldri har fått en latter i et rom hvor han ikke har flesteparten på lønningslisten.

La meg overbevise deg med et regnestykke:
La oss si at vi har et møte bestående av 8 personer, og at møtet varer i 1 time. Vi er da oppe i 8 timer tapt arbeid, eller et drøyt dagsverk. Så ganger du dette med meridianlønnen i rommet, for så å gange dette igjen med hvor mye du fikk ut av sist møte du satt i. I tillegg kan du plusse på den halvtimen det tar for hver enkelt å komme tilbake i rutinene sine, eller til kontoret sitt, som ikke nødvendigvis er i samme bydel en gang.

Eksempelet over kan være forvirrende, mest sannsynlig fordi du er dårlig i matte, men du trenger ikke være matematiker for å innse følgende: de som har størst interesse av å kalle inn til møter, er de som casher inn størst timelønn på dette.

Det var først da jeg innså dette, at jeg begynte å bake møtehonorar i tillegg til transporttimer inn i fakturaene mine. Påkrevd møtevirksomhet sank drastisk, men selv med god betaling føles det kun som å bli betalt for tid du bruker til å dø. Man kan argumentere med at dette faktisk er definisjonen på arbeid, men i så tilfelle takker jeg nei til arbeidslivet og fokuserer heller på verdiskapning mot betaling, Bambi.

Det finnes klart tilfeller hvor man har glede nytte av å møtes i samme rom, for å hilse på, avklare forventning eller spise kake. Ut over dette, har jeg laget et enkelt beslutningsskjema som viser om du bør kalle en gitt person, la oss kalle ham hen “meg”, inn til et møte eller ikke.

Regler for å kalle inn til møte

10) Lag en konkret agenda for møtet

9) Sjekk at man ikke har hatt akkurat dette møtet før

8) Bestem deg for møtets utfall på forhånd: møtets agenda er hva man skal bli enige om, ikke hva man skal snakke om.

7) Se om dette kan avklares i en enkel mail

6) legg møtet til den/de sammenkaldtes geografiske nærhet når det er mulig

5) Betal for tapt arbeidsfortjeneste og tapt livslyst

4) Server god kaffe

3) Ja, alle har sett sesongavslutningen i Game of Thrones, og ja, det var helt sjukt* så vi trenger ikke bruke tid til å snakke om det
*egentlig ikke

2) Hvis du avslutter møtet med å kalle inn til nytt møte har du mislykkes, ikke bare som møteholder men også som menneske, og

1) aldri, aldri si “vi sneiks”.

Vi sneiks, he he 😉

Posted in Uncategorized | Leave a comment

20 tips til 20 år gamle meg

Jeg er nå over den alderen hvor jeg ignorerer tips fra eldre og mer erfarne personer, og åpenbart inne i alderen hvor jeg selv gir tips som yngre folk kan ignorere.

Her er mine 20 beste tips, til 20 år gamle meg, rett og slett fordi det var en overskrift som klang bra – og fordi hvis du er i målgruppa, så kommer du til å blåse i dem uansett.

Meg, som gir tips til Oddysevs sønn Telemachus, mens han tenker på Pokemon Go, som den forpulte millennialen han er.

20: Mediter hver dag.

Du kommer til å bruke 95% av ditt våkne døgn på å motta input. 10-15 minutters meditasjon for å rydde opp i dette gjør dagen din 10-15% bedre. Stol på matematikken her, jeg tok 2mx på videregående.

19: Tren

Å se en kompis dø av hjerteattakk når han er 30, er ikke noe særlig. Pluss, når du blir eldre vil du få ekstremt lyst til å banke opp uforskammede tenåringer på bussen. Trening hjelper i begge disse tilfellene.

18:Vær hyggelig

Dem du møter på vei opp, møter du på vei ned – det blir pinlig åpenbart når man har beveget seg i begge retningene et par ganger. De mest vellykkede folkene jeg har møtt har også uten unntak vært de mest hyggelige.

17: Du trenger ikke se alle jævla TV-serier bare fordi de finnes

Å legge prestisje i å ha sett mest mulig TV-serier er en folkesykdom. Game of Thrones er en såpeserie med dårlig animerte drager, halvgjennomtenkte og oppstilte politiske one-liners og voldsporno. Star Wars: Rebels ligger og dupper under terningkast 4. Du skylder ingen å se de neste 7 sesongene av Stargate: Bjølsen bare fordi du tvang deg gjennom de 7 første.

16: Si unnskyld

Hvis du har fucket opp, så vet alle det uansett. Hvis du nekter å anerkjenne det, har du fucket opp dobbelt, og det er det ingen grunn til.

15: Drit i alt du lærte av Sovjetisk Barne-TV

Han forpulte Muldvarpen som NRK fikk med Gerhardsenrabatt på 70-tallet og sendte på repeat de neste 25 årene, klarte å lure flere generasjoner av barn til å tro at penger ikke betydde noen ting, slik at de endte opp med å jobbe for folk som hadde råd til kabel-TV og innså at jo, selvfølgelig har det det, og fikk horder av folk til å jobbe for sine egne visjoner i stedet. Inntil et visst punkt, som ligger et sted mellom 750-850.000 i året, kan penger faktisk kjøpe lykke og frihet.

14. Dump en venn

Du vet han ene kompisen din som bøffa hele medisinskapet til foreldrene dine da han var 14, som du har hjulpet å flytte 6 ganger fordi alle utleiere er drittsekker men som har vondt i beinet når du skal flytte selv, som diskuterer raseteori på vorspiel og som bruker ordet “weltschmerz”? Ville du blitt venn med ham nå, om du møtte ham for første gang? Om ikke, sayonara, som vi sa på 90-tallet.

13: Ingen ser på karakterene dine eller CV-en din

Nettverk og rykte er alt. Gjør en god jobb, og tre bedre åpner seg.

12: Chemical Brothers: Exit Planet Dust

Etter at du har hørt gjennom Bowie-katalogen, står denne skiva for tur, og ja, jeg sier fremdeles “skive”, din glutenfrie jævel.

11: Folk tar feil

Norges mest populære matrett er Pizza Grandiosa. USA’s president er Donald Trump. Smartere folk enn deg tar dårligere valg enn deg, stol på magefølelsen din.

10: Ortopediske såler er the shit

Da jeg kjøpte meg ortopediske såler og sykkelhjelm, fortalte jeg en av mine beste venner at jeg nå offisielt var mer opptatt av komfort og sikkerhet enn å være kul.

Han fortalte meg at at jeg aldri hadde vært kul.

Vel, fuck det, ortopediske såler fjernet 90% av alle ryggproblemer jeg hadde over natta.

Du kommer mest sannsynlig aldri til å få ryggproblemer, med mindre du mot formodning sitter brettet rundt en laptop eller smarttelefon i dette øyeblikk, men jeg kjenner deg, og det gjør du ikke.

9: Ikke skriv passiv-aggressive e-poster

Hvis du mener noen er en forbanna taper, si det til ansiktet deres –  mest sannsynlig vil du ikke gjøre det, fordi når du står i rom med noen så føler du ting annerledes enn når du har drukket deg til mot kl. 2 om natta og forvillet deg mentalt inn i det mørkeste hjørnet av din egen forvrengte side av saken.

Og, fordi hvis du faktisk fremdeles mener det når du står ansikt til ansikt med dem, så føles det uendelig godt å si det til dem, i stedet for å skjule deg bak tastaturet som en annen taper. Hilsen fyr bak tastaturet.

8:  Bare fordi noen gir deg en sekk med møkk, betyr ikke det at du må ta den i mot. 

Hvis noen fornærmer deg en gang, er det deres feil. Om du ligger og tenker på det hele natta, er det din feil. Alle du møter i livet er rene tilfeldigheter, og du kan ikke la rene tilfeldigheter påvirke hvordan du føler deg (med mindre disse rene tilfeldighetene sier ting som “Hei, du kan ikke urinere her, dette er ballrommet på IKEA”. Da bør du ta det inn over deg).

7: Folk argumenterer for at verden er akkurat slik de ser den, for å føle seg bedre selv

Det er akkurat det jeg gjør i denne artikkelen. Det er akkurat det du gjør når du forsøker å overbevise vennene dine om at den ene kollegaen din som er uenig med deg må være sinnssyk, og det er akkurat det bestefaren din som var utdannet skomaker gjør når han insisterer på at du skal følge samme karrieretning, selv om vi alle vet at alle går med el-sko med solpanel innen 2019.

6: En ting kan være sant, og det motsatte kan også være sant. 

En person kan være et offer, og samtidig en overgriper. En person kan ha rett, og samtidig handle fullstendig galt. Det meste i livet er gråsoner, og grått er en umiskjennelig blanding av sort og hvitt. Hva vil jeg frem til med dette punktet? Ærlig talt, nå mistet jeg tråden, men, vel. Nyanser. Ting er aldri enten-eller. ALDRI. <– sjukt meta

5. 85% er godt nok

Perfeksjonister får aldri gjort en dritt. Sikter du på 100%, gjør du null. 85% er godt nok på alle punkter i livet. Jeg er 85% fornøyd med hvordan jeg skrev dette punktet. Hvor mange punkter har du skrevet i dag? Jeg har snart skrevet 20.

4. Hvis alle rundt deg er teite, så er sannsynligvis du teit

I forigårs var alle helt jævlige på bussen, og jeg tror de hadde planlagt det på forhånd. Så tok jeg meg en tur i skogen, og da jeg kom tilbake, hadde de skjerpet seg. Moral: gå en tur i skogen.

3: Det neste året i livet ditt går enda fortere enn det forrige

Her kommer matematikeren frem igjen.

Da du var 1 år gammel, representerte 1 år 100% av livet ditt.

Da du var 10, representerte 1 år 10% av livet ditt.

Når du er 20, er 1 år bare 5%.

Hvert nye år blir bare en mindre og mindre relativ del av livet ditt, og derfor oppleves det som det går fortere og fortere.

Det neste året kommer til å fly forbi faen så fort, og det kan du ikke gjøre noe med.

Det du kan gjøre, er å fylle det med innhold.

Den beste måten å gjøre det på, er å planlegge, og gjøre masse avtaler du er nødt til å forholde deg til. Du kommer ikke til å ha lyst til å gjennomføre dem når tiden kommer, men som alt annet i livet er du dødsglad for å gjøre det med en gang du har begynt, og enda gladere når det er overstått. Fyll kalenderen din ut året, det har allerede jeg gjort, og vi er ikke lenger ute enn – helvete, vi er allerede i August.

2: Gjør det du vil.

Det finnes ingen fasit på noe som helst, og alle har rett og feil når de gir deg råd, men du kjenner det allikevel i kroppen din når du gjør noe som er feil for deg. Følelsen er der alltid, men du blir bedre til å kjenne den igjen og stole på den.

Alle er født med en retning, følg den, selv om alle sier at du tar feil – gjør det du vil, og noe godt vil komme ut av det, garantert.

Med mindre du er en komplett forbanna psykopat, og tolker dette puntket dithen at du bør ta livet av de gjenværende medlemmene av Beatles eller noe – da anbefaler jeg at du knerter deg selv i stedet. De har fremdeles noen gode album igjen i seg, det er jeg overbevist om.

1: Putt sjela i det. 

Alt som er verdt å gjøre, er verdt å gjøre for mye. Ingen har noen gang oppnådd noe med moderasjon. 85%-regelen min gjelder så klart, for å gå for 100% er lammende. 85% over tid plasserer deg langt forbi andres imaginære 100-merke. 100% er uansett for tapere som ønsker suksess. Suksess er status, og status er offentlig onani. Slik er det med den saken.

Å putte sjela i noe handler ikke om å oppnå noe: det handler om å oppleve noe.

For å få mest mulig ut av en opplevelse, må du gi mest mulig av deg selv i opplevelsen, og jeg kan ikke komme på et eneste punkt i livet hvor dette ikke gjelder, i hvert fall for min del. Du kan gjerne lete etter argumenter mot dette, for du vil uansett finne dem, men da krangler du bare mot en tilfeldig fyr på internett og du har strengt tatt bedre ting å gjøre i dag, for du skal dø snart, gresshoppe.

Dette har vært en glede, vi snakkes.

D

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Slik skriver du elendige kvinnekarakterer

Som alle vet, finnes det to rolletyper i film og tv: Vanlige karakterer (menn), og kvinnekarakterer. Det eksisterer fremdeles litt forvirring rundt sistnevnte, som bare er naturlig da kvinner er en minoritet og utgjør knappe 50% av jordens befolkning.

Jeg tenkte jeg skulle klare opp i dette, med denne guiden til hvordan man skriver elendige kvinnekarakterer.

5) Bruk ordene “sterke” og “kvinnekarakterer”.

Ved flere anledninger har jeg møtt håpefulle manusforfattere som skryter av å ha “sterke kvinnekarakterer” i manusene sine. Imponerende start, men hvorfor stoppe der? Når man først er i det rause hjørnet, hvorfor ikke by på “modige rullestolbrukere”, “integrerte negre” og “reflekterte muslimer” i samme slengen?

Venndiagram. Et faktisk diagram over mine venner.

Jeg har aldri møtt en person som bruker betegnelsen “sterke kvinnekarakterer”, og som faktisk skriver sterke kvinnekarakterer noe av verdi i det hele tatt.

4) Skriv en mannlig karakter, og bruk “søk og erstatt”-funksjonen.

Har du glemt å skrive inn damer i manuset ditt? Skal du sende til en kvinnelig produsent (samme som vanlig produsent, bare kvinne, og dermed kun opptatt av kvinnelige ting)? Glemte du å tenke på halve målgruppen din? Fortvil ikke. Final Draft kommer med en “søk og erstatt”-funksjon, hvor du kan bytte ut navnet på den kule mannekarakteren din.

Jeg skulle gjerne nevnt eksempler, men jeg vil for all del ikke virke ukollegial.

3) Aldri ha pult

Det er et urimelig krav til mannlige manusforfattere at de på noe tidspunkt skal ha hatt et sexliv. Som vi alle vet, springer all kunst (og et hvert ønske om å skape noe som helst) ut av bitterhet. Tradisjonelt sett er manusforfattere ensomme menn som sitter alene på hybelen sin og skriver historier om den oppdiktede vennegjengen sin, og om kvinnene som ikke vil ha dem, selv i fantasien. Når dette ikke går noen vei, slår pendelen andre veien og man begynner å skrive pinlige poster på Facebook hvor man “står frem som mannlig feminist” (som er et omtrent like modig og nødvendig standpunkt som å stå frem som antinazist, nyateist, motstander av Trump og av den spanske inkvisisjonen i 2017) samt enda mer pinlige poster hvor man gratulerer alle kvinner og oppfordrer dem til å stå på, for dere er best 😉 hver 8. Mars, faen heller, nå glemte jeg hva jeg egentlig skrev om og ble revet med her – vi går over til neste punkt.

2) Argumenter hardt for at det ikke er forskjell på menn og kvinner, og gjør deretter kvinnerollene dine til karikaturer av mannsrollen

Det pinligste eksempelet på dette, så jeg nylig i den ellers meget gode serien Halt and Catch Fire. Serien omhandler det kompetetive datamiljøet på tidlig 80-tall, og består av to menn i en åpenbar Steve Jobs / Steve Wozniak-konstellasjon, altså en kynisk businessmann og et introvert geni.

I tillegg til dette, har de slengt en kvinne inn i konsellasjonen, spilt av den brilliante McKenzie Davis, som jeg håper får en langt bedre rolle i den kommende Blade Runner 2049. Hva slags karakter har de gitt henne, i dette helt åpenbart fullstendig mannsdominerte miljøet?

Jo, det skal jeg si deg: Hun er en 23 år gammel anarkist som hører på punk, og er dobbelt så god til å programmere som alle gutta på MIT selv om hun ikke gidder å studere. Hun er ikke redd for å døgne, hun spiser sjuke mengder pizza, drikker brus og raper mens hun programmerer, og i ekte cowboystil jobber hun best alene.

Så klart at en kvinne kan ha alle disse utrolig uorginale karaktertrekkene, men å putte henne inn i denne historiske konteksten er bare en pinlig studioavgjørelse, og man kan høre ekkoet av produsenten som roper “vi trenger en kvinne, og hun må være akkurat like bra som gutta, faktisk bedre” i hver eneste scene hun er med i. Det er litt som om man skulle laget en film om de første UFC (Ultimate Fighting)-turneringene og la samme karakter vinne supertungvektsklassen for deretter å si at hun “ikke gidder å trene, det er for pingler” mens hun kjører ned i solnedgangen og slipper en brakfis, på en Harley med et nummerskilt hvor det står “Suck my dick”.

1) Følg offisielle eller normative retningslinjer for likestilling og kvotering, definert av noen som aldri har eller aldri kommer til å skape noe i hele sitt liv

Selv er jeg oppvokst med to brødre, så det er naturlig at en av de første historiene jeg skrev, omhandlet nettopp brødre – dette har jeg over 30 års erfaring med.

I et møte med en konsulent, ble jeg utfordret med ideen om å gjøre en, eller til og med to av søsknene til en søster. Et meget fornuftig innspill, og hvorfor ikke? Vel, etter umiddelbar motstand mot idéen, påfølgende refleksjon og villighet til å se for meg hvordan historien ville forløpe seg, og dermed en heltemodig retur til idéen som jeg faktisk ønsket å skrive, svarte jeg at det ikke var det jeg ønsket å fortelle, hvor jeg ble møtt med oppfordringen om å “se forbi min egen navle”,

noe som igjen hørtes fullstendig fornuftig ut (før det slo meg at dette kanskje var litt feil bruk av begrepet, jeg tror det skal være å “se forbi sin egen nese”, og bildet er litt feil, fordi om man ser ned og forbi sin egen navle, så ser man rett på.. vel, dette ble en digresjon og jeg ble avbrutt i tankebanen), til hun fulgte opp med at “selv er jeg oppvokst med bare søstre, og…” hvorpå jeg koblet helt ut. Se forbi din egen jævla navle.

Jeg har ingen ambisjon om å “se forbi min egen navle”, alt jeg har opparbeidet meg av kunnskap (eller kanskje “inntrykk” er et bedre ord) om verden ligger lagret et eller annet sted i magefølelsen min, og om noen er interessert i å høre de historiene, så er det kult, og om de ikke har det, så skjønner jeg det.

Og jeg synes ikke du skal se forbi din egen navle heller, fordi det er den verdenen du ser som er viktig eller potensielt forbanna uviktig å få formidlet. Enten du er mann, kvinne eller først og fremst forfatter. Forhåpentligvis finnes det et par kvinner og menn som funker i den versjonen av verdenen du bærer rundt på.

Så, Skaufjord, siden du vet så jævlig godt hvordan man ikke skriver kvinnekarakterer, hvordan skriver man dem faktisk?

Jeg trodde aldri du skulle spørre. Vel, ikke “sterke”, åpenbart – men kyniske, ambisiøse, kule, kjipe, irriterende, ambivalente, usikre, morsomme, kjedelige, arrogante, introverte, konfliktskye, konfliktsøkende, dårlige, spennende, kanskje studenter eller med et eller annet ønske om å oppnå noe og noe som står i veien for det, aseksuelle og late, kåte og dumme, feite og homofile, for det er åpenbart et karaktertrekk, kanskje de vil ut i verden å reise, eller noen ganger bare vil ligge hjemme og se på Netflix, kanskje de dedikerer livet sitt til å hjelpe andre mennesker eller kanskje de ikke helt er der i livet enda, du vet, litt som deg selv.


David Skaufjord er regissør, manusforfatter og serietegner. Da han hadde serien “Campus” på trykk i Bergens Tidende fikk han et hissig leserbrev om at serien ikke hadde noen sterke kvinnekarakterer, hvorpå noen forsvarte ham og påpekte at han serien ikke hadde noen sterke mannekarakterer heller.

Posted in Uncategorized | 3 Comments

Slik blir du Star Trek fan

En hendig introduksjon til Star Trek-universet, gjennom de beste Netflixepisodene. Av David Skaufjord.

I går ble den første traileren til Star Trek: Discoveryden nyeste installasjonen i et serieunivers som startet på 60-tallet, sluppet. Fans verden over, som stort sett er i den alderen at de ikke liker noe nytt (altså over 19 år gamle), sto allerede klare for å slakte den.

Traileren til Discovery var pen, dog relativt intetsigende. I hvert fall når de kom til historiene, som er selve kjernen i Star Trek universet. Oppstarten av seriene har alltid vært omgitt av en god del kreativt kaos, og skal denne artikkelforfatteren spekulere, vil spekulasjonen gå ut på at noen som sitter på pengesekken har bedt om en trailer som “ligner mer på begynnelsen av Star Wars, få med noen romskip som eksploderer og noen flere romvesen så vi kan få med oss noe av det skuffede Aliens-publikummet også”.

Jeg håper bare at samme person ikke har sittet i skriverommet. For selv om Star Trek-seriene på sitt mest håpløse er rene såpeoperaer i verdensrommet, eller Space Operas, er de fremste episodene noen av de beste eksemplene vi har på gode science fiction-historier, uansett medium.

Det finnes 726 episoder (og 13 filmer) totalt. Men her er episodene jeg synes man burde se, om man vil bli kjent med universet. Eller rett og slett se noen skikkelig gode romeventyr, som både får deg til å le og tidvis klaske deg i panna.

Star Trek: The Original Series

De første episodene kom ut i 1966, og burde truffet midt i hjertet av den amerikanske romoptimismen. Men serien tok ikke av før etter at amerikanerne landet på månen, 3 år senere — og da hadde serien allerede blitt kansellert. Siden har den blitt sendt kontinuerlig verden rundt.

Spilt inn på et minimalistisk budsjett, med en stadig mer overvektig William Shatner som den ikoniske Captain Kirk som løp rundt i filmstudioets ene korridor, filmet fra forskjellige vinkler så det skulle gi inntrykket av et gigantisk romskip, ga The Original Series oss i grove trekk et møte med en ny planet med et nytt problem hver eneste episode. Dette er en trope, eller et gjennomgående tema, som i science fiction kalles “Planet of Hats”. Du kommer til en planet hvor alle oppfører seg på en måte.

Tidsreisende fra Star Trek-universet har en tendens til å havne i vår tid, eller i den perioden hvor de spilte inn i tv-studioet ved siden av.

Planetens problem ble stort sett løst ved hjelp av Captain Kirks knyttnever og overlegne amerikanske moral, hjulpet av førsteoffiser Spocks upåklagelige logikk. Nazisme og segregering var særdeles hete temaer på 60-tallet, så det sier seg selv at gjengen fra romskipet Enterprise landet både på en Naziplanet, og en planet med store raseforskjeller.

“Er du sikker på at disse bildene ikke vil sirkulere på internett om 50 år, ute av kontekst?”

I episoden “Let that be your last Battlefield” møter vi to tilsynelatende like raser, men med en fundamental forskjell: den ene rasen er sminket svart på den ene siden av ansiktet og hvit på den andre, den andre er sminket motsatt.

De hater hverandre, og vil utslette hverandre. Ganske håpløst premiss. Like håpløst som rasisme selv, vil noen si. Vel, Star Trek universet er en karikert linse som alltid har sett på samtiden, og episoden har noen virkelig, virkelig gode øyeblikk. I tillegg til refleksjoner som mulig føles litt seige i 2017, men TV var et annet dyr på den tiden.

En episode som for øvrig virkelig holder mål, og min første anbefaling (endelig – jeg vet, men det er umulig for meg å ikke begynne å bable når jeg snakker om Star Trek. Jeg lover, jeg skal fatte meg i korthet i resten av artikkelen. He, he):

Star Trek, The Original Series: S01E29: The City on the Edge of Forever. 

 

En tidsrift, forårsaket av mannskapet på Enterprise (et gjennomgående tema, til tross for at besetningen på romskipet kun har et hoveddirektiv: ikke bland dere i og dermed fuck opp sivilisasjoner), sørger for at Kirk og Spock blir sendt tilbake til jorda, før 2. verdenskrig. Mens den logiske Spock arbeider for å få dem tilbake, tenker kapteinen med pikken og blir forelska i (denne episodens versjon av) kvinnen i hans liv. Godhjertet, altruistisk – og, gjennom en serie tilfeldigheter skal det vise seg, instrumentell i å bane vei for Hitlers maktovertakelse.

I en dramatisk og utilitaristisk vending som går Christopher Nolan en høy gang, bestemmer Kirk og Spock seg for at det eneste logiske er å drepe denne kvinnen, som aldri har gjort noe galt – men kommer til å gjøre det i fremtiden. Det moralske dilemmaet får Tom Cruise i Minority Report til å se ut som en pingle, og sikret TV-serien en rekke priser, deriblant Hugo Awards for beste dramatiske fremstilling. Kan, og bør sees i 2017.

Star Trek, The Original Series s02e13: The Trouble with Tribbles.

Om The City on the Edge of Forever er Trek på sitt mest alvorlige, er denne episoden det nøyaktige motstykket. Når man har svidd av masse penger på kulisser i én episode, tar man det helt ned i en annen. Dette er grunnlaget for såkalte Bottle Episodes, hvor man bruker eksisterende kulisser og filmer på så lite område som overhodet mulig for å spare penger.

Tribbles blir Enterprise invadert av en rekke små vesener som er født gravide (..), og formerer seg så hyppig at de truer livsgrunnlaget til besetningen. Tribbles er filmet som en ren komedie, med det beste Trek har å by på av overspill og trivielle konflikter, men er en virkelig morsom episode som blir husket av fans som en høydare selv ganske nøyaktig 50 år senere.

Star Trek, The Next Generation. PILOT: “Encounter at Fairpoint”

Vi spoler forbi den animerte Star Trek-serien med originalbestningen, som dukket opp på 70-tallet. Den er definitivt ikke uten høydare, men kan godt plasseres et stykke ned i binge-køen din. Du har tross alt over 500 timer å pløye gjennom.

Da The Next Generation kom på 80-tallet, ble den møtt med en blanding av skespsis og glede. Originalserien hadde gått fra flopp til kulthit, til å bli en del av den amerikanske folkekulturen. Men TNG har, som “yngre” seer (på 37 år), en like stor plass i hjertet mitt som den originale serien. For mange ER dette den originale serien, i hvert fall den de ble introdusert til. Og med en blanding av gamle og nye forfattere, og et knippe skuespillere som utmerker seg som noen av de fremste i sci-fi historien, traff gjengen på den nye Enterprise blink minst like mange ganger som originalbesetningen (la oss bare aldri snakke om filmen hvor de møtes. Aldri).

Den første sesongen er regnet som relativt dårlig – det visste ikke jeg, og satte derfor veldig pris på den første gang jeg så den. Og til tross for at jeg vil møte massive protester, vil jeg anbefale pilotepisoden, som staker ut kursen for den nye besetningen, og gir oss et gledelig gjensyn med en gammel venn. I “The City on the Edge of Forever”, en episode som skapte uvennskap mellom serieforfatter og serieskaper, blir kaptein Picard og hans mannskap holdt gisler, eller stilt for retten (avhengig av hvordan man ser det) på vegne av menneskeheten, og klarer (spoiler) å slippe unna grunnet sin (spoiler) overlegne moral. En fin introduksjon til crewet, om ikke den sterkeste epsioden.

Star Trek, The Next Generation (s03e15): Yesterdays Enterprise

Regnet som en av de beste Star Trek-episodene noen sinne, og av andre som en av de beste science fiction-historiene noen sinne. Dog, ikke en av mine personlige favoritter, da episoden både kan virke utilgjengelig for nye seere og etter min mening tar litt for lett på enkelte hendelser, så har denne en unektelig plass i kanon.

En tidsrift, forårsaket av mannskapet på Enterprise (dette burde nå høres kjent ut), må rettes opp av mannskapet på Enterprise. Vi befinner oss plutselig i et univers hvor alt er snudd på hodet, og den eneste som merker dette er Whoopi Goldberg, for anledningen ikledd en moteriktig tøyhatt fra år 2365. Mannskapet må ta noen vriene moralske valg, men ikke før av dem har forelsket seg i en som gjør valget hakket vanskeligere å ta.

Episoden brakte tilbake en karakter som i følge fansen hadde lidd en “uverdig død”, og gir karakteren den statusen hun fortjener. Episoden stiller spørsmålet om det er riktig å gjøre noe galt for å oppnå noe riktig – eller motsatt(?). Sci-fi på sitt beste, i den forstand at den legger et umulig premiss (tidsreise) til grunn for moralske spørsmål og konsekvenser.

Star Trek, Deep Space 9: s05e06, Trials and Tribble-ations. 

Deep Space 9 er historien om en romstasjon i Star Trek-universet, som tilsynelatende burde skru ned Planet of Hats-faktoren. Her har man kjørt masse inkompatible raser (er det lov å si?) inn på samme sted, og skrur opp såpefaktoren.

Denne episoden er et brilliant stykke historiefortelling, i det den tar opp tråden fra en da nesten 30 år gammel episode, og klipper den relativt sømløst inn i denne. Mannskapet fra Deep Space 9 blir sendt tilbake i tid, og havner midt oppi Tribbles-episoden. Meget sterkt både fra et narrativt-, et produksjonsteknisk- og et fanperspektiv.

Deep Space 9, s01e18: “The Duet”

Nok en bottleepisode, nok en episode om rasekonflikt, med en Shakesperiansk og tilsynelatende overspillende skurk. Men denne episoden tar flere overraskende vendinger, og ender opp som en velfortalt og fin historie om hevn og forsoning, pakket inn i noen kilo med latex.

Star Trek: Voyager, s06e12: “Blink of an Eye”.

Voyager møter vi et romskip hvor besetningen ikke forsøker å komme seg lengst mulig ut i verdensrommet, men å komme seg hjem. På veien dit, støter de ofte på en planet hvor alle oppfører seg likt, eller på en tidsrift, som de gjerne selv har forårsaket.

Trengs denne serien? Ved første øyekast, nei – i likhet med alle nye Star Trek-episoder. Men maskineriet er så forfinet, at man her faktisk kommer opp med noen av de beste historiene i serien, selv om mannskapet ikke er regnet som like ikonisk på de foregående seriene.

Med kvinnelig kaptein, knuste denne serien en rekke fordommer som tydeligvis fantes i verdensrommet – kaptein Janeway viste seg å først å fremst være kaptein, deretter kvinne. Som faktisk, i år 2376, skulle vise seg å være litt drøy kost for noen.

Blink of an Eye kommer Voyager til en planet hvor tiden går superraskt. Et sekund på romskipet er en årstid på planeten, og for innbyggerne på planeten blir romskipet som henger som et lys i luften regnet som guder. Og som de fleste andre guder, så skaper deres tilstedeværelse fremskritt, tilbakeslag, krig og splittelse.

Episoden behandler de to sci-fi motivene relativ tidsforskjell og moderne inntreden i primitiv kultur med Treks sedvanlige omhu: det vil si med en blanding av tankevekkende vendinger, artige historiegrep, et par løse tråder og de snarveiene man må ta når man forteller en historie om tusen år i 44-minuttersformatet.

Med disse episodene under beltet, er du nå en innvidd i Star Trek-universet. Som med alle andre topplister, kunne jeg skrevet inn 100 episoder til – bokstavlig talt – i tillegg til en rekke av filmene.

Så, om det klør i Trekkerfingrenedine, sleng gjerne på dine egne favoritter i kommentarfeltet under – og gi oss en grunn til at vi skal se akkurat den episoden!

Live long and prosper, og vi høres når første episode av Discovery slippes. Jeg er like klar for å elske som å hate den.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Du har blitt hacket

Ønsket du å lese en artikkel om å beskytte deg mot hackerangrep, kan jeg spare deg bryet. Det er allerede for sent, du er med største sikkerhet hacket for årevis siden. Den gode nyheten er at livet ditt – i likhet med mitt – er av null interesse for de fleste, så chatloggen hvor du disser kollegaen din som aldri setter på ny kaffe eller Googlesøket ditt etter “er det virkelig kåte single russiske damer i Drammen som drømmer om å møte meg” vil bli forbigått i stillhet.

Politiet klarer ikke å identifisere denne gjerningsmannen, fordi de er elendige i jobben sin

Hvis du er lik 90% av alle andre mennesker i verden, og la oss fastslå med 100% sikkerhet at du er det, så bruker du samme passord på alt og har gjort det siden du registrerte din første Hotmailkonto på den offentlige maskina i biblioteket på videregående.

Jeg gjorde i hvert fall det, og da jeg fant ut at kompisene mine også gjorde det, installerte vi jeg mener så klart de en keylog på maskina for å lagre alt som ble skrevet.

5 år senere, da jeg var 21, frydet vi oss de seg ved å sjekke om vi kom inn på de samme kontoene igjen, og lo av ofrenes naivitet før vi ble stille og kom på at vi heller ikke hadde byttet passord siden den gang. Jeg gjorde det strengt tatt ikke selv før like før jeg skrev denne artikkelen og, vel, jeg gikk på videregående på 90-tallet.

Noen skryter av å ha passord sammensatt av “tilfeldige bokstaver og tall”, et system så vanntett av man må skrive det ned på ekstremt synlige gule lapper for å huske det. Andre finner en gylden middelvei og lager passord som er 90% like, men varierer dem ved å bruke en eller to initialer fra nettsiden man registrerer seg på eller tilsvarende grep som er like lette å huske.

Det største problemet oppstår når man bruker passordene flere steder. Hvor mange sider har du registrert deg på siste uke, registrerte du deg med passord, og la du igjen e-postadressen din? Plutselig virker den rimelige ukrainske printerblekktjenesten drevet av tenåringer ikke som en like god idé. Hvem skulle trodd.

Faktisk trenger man bare e-postadressen din for å finne passordet ditt. Googles sikkerhetssystem er som et igjensveiset bankhvelv med et stort åpent vindu ved siden av. Sikkerhetsspørsmålene for å gjenopprette eller slette passordet ditt er “Hva var ditt første telefonnummer?”, “Hva var din mors pikenavn” og “hva er navnet på favorittkjæledyret ditt?”. Jeg kunne “hacket” de fleste i bekjentskapskretsen min om jeg ville, og jeg kan virkelig ikke hacke.

Geniet Paris Hilton valgte navnet til sin elskede hund Tinkerbell som sikkerhetssvar på sin e-postkonto. Samme hund som hun stilte opp med da hun prydet forsiden til Vanity FairSom det ble beskrevet i Wired: det er litt som å legge nøkkelen under en dørmatte med påskriften “nøkkelen er under dørmatta”.

Idiotbikkja klarte for øvrig senere å bli kidnappet, og ble først utlevert mot en solid sum løsepenger.

Å gå i fella kan være langt enklere. Har du noen gang åpnet en link i mailen din, som ikke funket, returnert til mailtjeneren for så å måtte skrive inn passordet ditt på nytt? Overraskelse, du ble ikke sendt tilbake til mailsen din – men til en side som var helt identisk. En fake Gmailfront er så lett å finne malverket til, at det faktisk er det andre som dukker opp på Google (du vet, folkene bak Gmail) om du søker på “fake Gmail front”. Bra jobba, Google.

Du kan til og med ha spilt kortene dine helt riktig, og tatt alle forhåndsregler. Som, jeg vet ikke, lagret alt i skyen. Vel, Skyen finnes ikke. Det er rett og slett noen andres harddisk, et eller annet sted. Og med tanke på at en av våre største nasjonalskatter ble stjålet av en plystrende fyr med kjeledress, en rørtang over skuldra og litt pågangsmot så tror jeg ikke du er trygg.

Om du stoler på kryptering, så føler jeg det er på sin plass å påpeke at dekrypteringsteknologi faktisk er eldre enn de første datamaskinene. 272 millioner Hotmailkontoer ble hacket i fjor25 millioner Gmailkontoer er til salgs på Darkweb.

Og selv om denne artikkelen og alle den linker til skulle inneholde grove faktafeil (spoiler: det er tilfellet) så vet vi begge at du logga inn på e-posten din på eksens maskin og dere er ikke akkurat på talefot lenger, er dere? Og skulle du være så heldig å ikke bli hacket – så befinner all korrespondansen din seg på andres maskiner også. Og den har du ingen kontroll over, selv om du skulle frike ut og slette alt på din ende.

Hillary Clintons uforsvarlige (eller, la oss være ærlige, fullstendig vanlige) e-postbruk var et av hovedargumentene mot henne i den amerikanske valgkampen. Informasjon er pressmiddel, informasjon er terror. For helvete, Nord-Korea har allerede hacket et av USA’s største selskaper*  for å hindre en Seth-Rogen film fra å bli utgitt. Attpåtil den dårligste av dem alle. Noe sier meg at de kan ty til mer ekstreme tiltak, skulle det stå om noe viktigere enn en film som mottok terningkast 3 i Stavanger Aftenblad. 

*jeg aner ikke om SONY er et av USA’s største selskaper, men det høres sjukt dramatisk ut når jeg sier det på den måten. 

Mye god info kom ut av SONY-epostens. En kvinnelige sjefen hadde blant annet bestilt et fargemiddel til bruk på kjønnshår fordi hun begynte å bli grå der nede, noe som gjorde at salget av fargemiddelet skøyt i været fordi folk ikke ante at det fantes. I tillegg viste det seg at Oscar-vinnende produsenter digget norske Joachim Trier(!).

Hva som var innholdet i Clintons e-poster som gjorde henne uegnet som president, eller det i det hele tatt var saken (det var noe med e-postene, var det ikke?) aner jeg ikke.

Mannen hennes satt to presidentperioder, og var lenge mest kjent for å påstå å at han ikke inhalerte da han røyke marihuana, før han ble mest kjent for å påstå at han ikke hadde ligget med Monica Lewinsky. Hemmeligholdelse har tydeligvis aldri fungert for det paret.

Da Arnold Schwarzenegger ble spurt om han hadde røyket marihuana og deltatt i orgier, svarte han leende “I Never lived my life to be governor of California”. Noe han ble, uten større innvendinger — du kan ikke bli tatt på noe du allerede har innrømt.

Basert på erfaringene til sittende president, virker dette som en etterprøvbar tese. Fullstendig åpenhet er tydeligvis nøkkelen til uangripelighet. Det er helt åpenbart at man kan si de verst tenkelige tingene til de verst tenkelige tidspunktene, så lenge man ikke utviser noen form for skamvett – så lenge man ikke forsøker å skjule sporene sine, er man trygg.

For de av oss som ikke har mage til slikt, kan det å passe på hva man sier i e-poster, sms-er, på Snapchat (du vet at snaps ikke blir slettet, ikke sant?) eller i Messenger være veien å gå.

Ikke skriv noe på nett som ikke hadde tålt å stå på forsiden av Dagbladet, ble vi fortalt i informatikktimene på videregående.

Vel, vi vet begge at det direktivet er umulig å følge.

Men du bør i det minste skifte det forpulte e-postpassordet ditt.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Jeg knekker de forpulte brillene dine

Glasshole: person som bruker Google Glass eller Snap Spectacles, og tror det er greit.

I boken 1984 blir alt man gjør overvåket av myndighetene, og arbeidsledige hippier har opponert mot denne fremtidsdystopien i alle år uten å utgjøre en forskjell. Virkeligheten er for øvrig langt verre.

For et par dager siden hang jeg i byen med en kamerat, og som de fleste med en halv fot i showbusiness forsøkte vi å overgå hverandre i å være morsomst. Dette kan, eller kan ikke ha gått på bekostningen av noen som ikke var til stede – det trenger de ikke å vite.

Brått ble vi oppmerksomme på en knisende fyr med Snapchatbriller – eller hva enn du har lyst til å kverulere på at de faktisk heter i kommentarfeltet under – som sto en halv meter unna og tydeligvis lyttet til det vi sa. Som kan skje i byen, som du kan kverulere på at er et offentlig forum, selv om det så klart ikke er det.

Ikke nok med at jeg teller 17 statiske overvåkningskameraer på vei til jobb – i tillegg til alt som måtte befinne seg på biler, sykler og i mobiltelefoner. Her var vi plutselig i nærbildet til en fyr med briller som kan spille inn potensielt alt han ser.

I utgangspunktet fungerer brillene slik at man trykker på en knapp for å ta opp, men enkle modifikasjoner eller tilsvarende produkter lar deg spille inn hele tiden, slik at man kan lagre de siste 15 sekundene eller hva man skulle ønske av det ekstremt spennende livet sitt for å dele med hele verden. Hvem vet, kanskje man er så heldig å få se en trafikkulykke, et skjørt som blåser opp eller noe annet som ikke er ment for offentligheten. Klikk, opplast, 29 likes og hjernen din slipper ut akkurat nok dopamin til at du føler du har utrettet noe, Kubrick.

Nå, jeg vet ikke om han faktisk filmet oss – ingen av oss er personer av interesse for offentligheten, og innholdet i samtalen vår var terningkast 4- på sitt beste og det kun for vår egen del. Mest sannsynlig lo han av at en uteligger ble påkjørt i bakgrunnen eller noe annet YouTubevennlig, det svinet, men poenget er at jeg ikke vet.

Jeg forbeholder meg retten til å komme med en spøk ute av kontekst, baksnakke en kollega, si “hun der var pen”, “Star Wars er egentlig bare helt O.K”, plukke meg i nesa eller tryne på skateboardet mitt som jeg ikke har brukt siden 1994 uten at det er ment for offentligheten.

Hei, overraskelse, Snapchatfilmer blir lagret, YouTube er evig og ansikts- og stemmegjenkjennelsesteknologi funker så bra at man er et halvt år unna å kunne søke på enkeltpersoner i åpne sosiale medier-profiler og finne ut jeg satt i bakgrunnen på et B.I-reunionbilde på Lektern den dagen jeg påstod jeg ikke kunne komme i bursdagen fordi, helvete heller, vi har ikke sett hverandre siden folkehøyskolen og du kan ikke mellomnavnet mitt en gang.

Så, siden folk åpenbart tror at offentlige erklæringer om bilder og copyright på internett faktisk har juridisk relevans, så hiver jeg meg på:

Ikke ta bilder eller filmer av meg med telefonen din uten å spørre først, og om du legger det opp på nett skal du be om skriftlig tillatelse.

Og hvis jeg ser deg med et par Snapchatbriller eller værre, så kommer jeg til å behandle dem som om kameraet ruller – og jeg kommer til å knekke de forpulte brillene dine.

Og om du prøver å politianmelde meg for det, kommer jeg til å gjøre førstesidestoff ut av saken – så kan du se hvordan du liker din egen medisin, din helvetes overgriper.

Posted in Uncategorized | Leave a comment