20 tips til 20 år gamle meg

Jeg er nå over den alderen hvor jeg ignorerer tips fra eldre og mer erfarne personer, og åpenbart inne i alderen hvor jeg selv gir tips som yngre folk kan ignorere.

Her er mine 20 beste tips, til 20 år gamle meg, rett og slett fordi det var en overskrift som klang bra – og fordi hvis du er i målgruppa, så kommer du til å blåse i dem uansett.

Meg, som gir tips til Oddysevs sønn Telemachus, mens han tenker på Pokemon Go, som den forpulte millennialen han er.

20: Mediter hver dag.

Du kommer til å bruke 95% av ditt våkne døgn på å motta input. 10-15 minutters meditasjon for å rydde opp i dette gjør dagen din 10-15% bedre. Stol på matematikken her, jeg tok 2mx på videregående.

19: Tren

Å se en kompis dø av hjerteattakk når han er 30, er ikke noe særlig. Pluss, når du blir eldre vil du få ekstremt lyst til å banke opp uforskammede tenåringer på bussen. Trening hjelper i begge disse tilfellene.

18:Vær hyggelig

Dem du møter på vei opp, møter du på vei ned – det blir pinlig åpenbart når man har beveget seg i begge retningene et par ganger. De mest vellykkede folkene jeg har møtt har også uten unntak vært de mest hyggelige.

17: Du trenger ikke se alle jævla TV-serier bare fordi de finnes

Å legge prestisje i å ha sett mest mulig TV-serier er en folkesykdom. Game of Thrones er en såpeserie med dårlig animerte drager, halvgjennomtenkte og oppstilte politiske one-liners og voldsporno. Star Wars: Rebels ligger og dupper under terningkast 4. Du skylder ingen å se de neste 7 sesongene av Stargate: Bjølsen bare fordi du tvang deg gjennom de 7 første.

16: Si unnskyld

Hvis du har fucket opp, så vet alle det uansett. Hvis du nekter å anerkjenne det, har du fucket opp dobbelt, og det er det ingen grunn til.

15: Drit i alt du lærte av Sovjetisk Barne-TV

Han forpulte Muldvarpen som NRK fikk med Gerhardsenrabatt på 70-tallet og sendte på repeat de neste 25 årene, klarte å lure flere generasjoner av barn til å tro at penger ikke betydde noen ting, slik at de endte opp med å jobbe for folk som hadde råd til kabel-TV og innså at jo, selvfølgelig har det det, og fikk horder av folk til å jobbe for sine egne visjoner i stedet. Inntil et visst punkt, som ligger et sted mellom 750-850.000 i året, kan penger faktisk kjøpe lykke og frihet.

14. Dump en venn

Du vet han ene kompisen din som bøffa hele medisinskapet til foreldrene dine da han var 14, som du har hjulpet å flytte 6 ganger fordi alle utleiere er drittsekker men som har vondt i beinet når du skal flytte selv, som diskuterer raseteori på vorspiel og som bruker ordet “weltschmerz”? Ville du blitt venn med ham nå, om du møtte ham for første gang? Om ikke, sayonara, som vi sa på 90-tallet.

13: Ingen ser på karakterene dine eller CV-en din

Nettverk og rykte er alt. Gjør en god jobb, og tre bedre åpner seg.

12: Chemical Brothers: Exit Planet Dust

Etter at du har hørt gjennom Bowie-katalogen, står denne skiva for tur, og ja, jeg sier fremdeles “skive”, din glutenfrie jævel.

11: Folk tar feil

Norges mest populære matrett er Pizza Grandiosa. USA’s president er Donald Trump. Smartere folk enn deg tar dårligere valg enn deg, stol på magefølelsen din.

10: Ortopediske såler er the shit

Da jeg kjøpte meg ortopediske såler og sykkelhjelm, fortalte jeg en av mine beste venner at jeg nå offisielt var mer opptatt av komfort og sikkerhet enn å være kul.

Han fortalte meg at at jeg aldri hadde vært kul.

Vel, fuck det, ortopediske såler fjernet 90% av alle ryggproblemer jeg hadde over natta.

Du kommer mest sannsynlig aldri til å få ryggproblemer, med mindre du mot formodning sitter brettet rundt en laptop eller smarttelefon i dette øyeblikk, men jeg kjenner deg, og det gjør du ikke.

9: Ikke skriv passiv-aggressive e-poster

Hvis du mener noen er en forbanna taper, si det til ansiktet deres –  mest sannsynlig vil du ikke gjøre det, fordi når du står i rom med noen så føler du ting annerledes enn når du har drukket deg til mot kl. 2 om natta og forvillet deg mentalt inn i det mørkeste hjørnet av din egen forvrengte side av saken.

Og, fordi hvis du faktisk fremdeles mener det når du står ansikt til ansikt med dem, så føles det uendelig godt å si det til dem, i stedet for å skjule deg bak tastaturet som en annen taper. Hilsen fyr bak tastaturet.

8:  Bare fordi noen gir deg en sekk med møkk, betyr ikke det at du må ta den i mot. 

Hvis noen fornærmer deg en gang, er det deres feil. Om du ligger og tenker på det hele natta, er det din feil. Alle du møter i livet er rene tilfeldigheter, og du kan ikke la rene tilfeldigheter påvirke hvordan du føler deg (med mindre disse rene tilfeldighetene sier ting som “Hei, du kan ikke urinere her, dette er ballrommet på IKEA”. Da bør du ta det inn over deg).

7: Folk argumenterer for at verden er akkurat slik de ser den, for å føle seg bedre selv

Det er akkurat det jeg gjør i denne artikkelen. Det er akkurat det du gjør når du forsøker å overbevise vennene dine om at den ene kollegaen din som er uenig med deg må være sinnssyk, og det er akkurat det bestefaren din som var utdannet skomaker gjør når han insisterer på at du skal følge samme karrieretning, selv om vi alle vet at alle går med el-sko med solpanel innen 2019.

6: En ting kan være sant, og det motsatte kan også være sant. 

En person kan være et offer, og samtidig en overgriper. En person kan ha rett, og samtidig handle fullstendig galt. Det meste i livet er gråsoner, og grått er en umiskjennelig blanding av sort og hvitt. Hva vil jeg frem til med dette punktet? Ærlig talt, nå mistet jeg tråden, men, vel. Nyanser. Ting er aldri enten-eller. ALDRI. <– sjukt meta

5. 85% er godt nok

Perfeksjonister får aldri gjort en dritt. Sikter du på 100%, gjør du null. 85% er godt nok på alle punkter i livet. Jeg er 85% fornøyd med hvordan jeg skrev dette punktet. Hvor mange punkter har du skrevet i dag? Jeg har snart skrevet 20.

4. Hvis alle rundt deg er teite, så er sannsynligvis du teit

I forigårs var alle helt jævlige på bussen, og jeg tror de hadde planlagt det på forhånd. Så tok jeg meg en tur i skogen, og da jeg kom tilbake, hadde de skjerpet seg. Moral: gå en tur i skogen.

3: Det neste året i livet ditt går enda fortere enn det forrige

Her kommer matematikeren frem igjen.

Da du var 1 år gammel, representerte 1 år 100% av livet ditt.

Da du var 10, representerte 1 år 10% av livet ditt.

Når du er 20, er 1 år bare 5%.

Hvert nye år blir bare en mindre og mindre relativ del av livet ditt, og derfor oppleves det som det går fortere og fortere.

Det neste året kommer til å fly forbi faen så fort, og det kan du ikke gjøre noe med.

Det du kan gjøre, er å fylle det med innhold.

Den beste måten å gjøre det på, er å planlegge, og gjøre masse avtaler du er nødt til å forholde deg til. Du kommer ikke til å ha lyst til å gjennomføre dem når tiden kommer, men som alt annet i livet er du dødsglad for å gjøre det med en gang du har begynt, og enda gladere når det er overstått. Fyll kalenderen din ut året, det har allerede jeg gjort, og vi er ikke lenger ute enn – helvete, vi er allerede i August.

2: Gjør det du vil.

Det finnes ingen fasit på noe som helst, og alle har rett og feil når de gir deg råd, men du kjenner det allikevel i kroppen din når du gjør noe som er feil for deg. Følelsen er der alltid, men du blir bedre til å kjenne den igjen og stole på den.

Alle er født med en retning, følg den, selv om alle sier at du tar feil – gjør det du vil, og noe godt vil komme ut av det, garantert.

Med mindre du er en komplett forbanna psykopat, og tolker dette puntket dithen at du bør ta livet av de gjenværende medlemmene av Beatles eller noe – da anbefaler jeg at du knerter deg selv i stedet. De har fremdeles noen gode album igjen i seg, det er jeg overbevist om.

1: Putt sjela i det. 

Alt som er verdt å gjøre, er verdt å gjøre for mye. Ingen har noen gang oppnådd noe med moderasjon. 85%-regelen min gjelder så klart, for å gå for 100% er lammende. 85% over tid plasserer deg langt forbi andres imaginære 100-merke. 100% er uansett for tapere som ønsker suksess. Suksess er status, og status er offentlig onani. Slik er det med den saken.

Å putte sjela i noe handler ikke om å oppnå noe: det handler om å oppleve noe.

For å få mest mulig ut av en opplevelse, må du gi mest mulig av deg selv i opplevelsen, og jeg kan ikke komme på et eneste punkt i livet hvor dette ikke gjelder, i hvert fall for min del. Du kan gjerne lete etter argumenter mot dette, for du vil uansett finne dem, men da krangler du bare mot en tilfeldig fyr på internett og du har strengt tatt bedre ting å gjøre i dag, for du skal dø snart, gresshoppe.

Dette har vært en glede, vi snakkes.

D

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Slik skriver du elendige kvinnekarakterer

Som alle vet, finnes det to rolletyper i film og tv: Vanlige karakterer (menn), og kvinnekarakterer. Det eksisterer fremdeles litt forvirring rundt sistnevnte, som bare er naturlig da kvinner er en minoritet og utgjør knappe 50% av jordens befolkning.

Jeg tenkte jeg skulle klare opp i dette, med denne guiden til hvordan man skriver elendige kvinnekarakterer.

5) Bruk ordene “sterke” og “kvinnekarakterer”.

Ved flere anledninger har jeg møtt håpefulle manusforfattere som skryter av å ha “sterke kvinnekarakterer” i manusene sine. Imponerende start, men hvorfor stoppe der? Når man først er i det rause hjørnet, hvorfor ikke by på “modige rullestolbrukere”, “integrerte negre” og “reflekterte muslimer” i samme slengen?

Venndiagram. Et faktisk diagram over mine venner.

Jeg har aldri møtt en person som bruker betegnelsen “sterke kvinnekarakterer”, og som faktisk skriver sterke kvinnekarakterer noe av verdi i det hele tatt.

4) Skriv en mannlig karakter, og bruk “søk og erstatt”-funksjonen.

Har du glemt å skrive inn damer i manuset ditt? Skal du sende til en kvinnelig produsent (samme som vanlig produsent, bare kvinne, og dermed kun opptatt av kvinnelige ting)? Glemte du å tenke på halve målgruppen din? Fortvil ikke. Final Draft kommer med en “søk og erstatt”-funksjon, hvor du kan bytte ut navnet på den kule mannekarakteren din.

Jeg skulle gjerne nevnt eksempler, men jeg vil for all del ikke virke ukollegial.

3) Aldri ha pult

Det er et urimelig krav til mannlige manusforfattere at de på noe tidspunkt skal ha hatt et sexliv. Som vi alle vet, springer all kunst (og et hvert ønske om å skape noe som helst) ut av bitterhet. Tradisjonelt sett er manusforfattere ensomme menn som sitter alene på hybelen sin og skriver historier om den oppdiktede vennegjengen sin, og om kvinnene som ikke vil ha dem, selv i fantasien. Når dette ikke går noen vei, slår pendelen andre veien og man begynner å skrive pinlige poster på Facebook hvor man “står frem som mannlig feminist” (som er et omtrent like modig og nødvendig standpunkt som å stå frem som antinazist, nyateist, motstander av Trump og av den spanske inkvisisjonen i 2017) samt enda mer pinlige poster hvor man gratulerer alle kvinner og oppfordrer dem til å stå på, for dere er best 😉 hver 8. Mars, faen heller, nå glemte jeg hva jeg egentlig skrev om og ble revet med her – vi går over til neste punkt.

2) Argumenter hardt for at det ikke er forskjell på menn og kvinner, og gjør deretter kvinnerollene dine til karikaturer av mannsrollen

Det pinligste eksempelet på dette, så jeg nylig i den ellers meget gode serien Halt and Catch Fire. Serien omhandler det kompetetive datamiljøet på tidlig 80-tall, og består av to menn i en åpenbar Steve Jobs / Steve Wozniak-konstellasjon, altså en kynisk businessmann og et introvert geni.

I tillegg til dette, har de slengt en kvinne inn i konsellasjonen, spilt av den brilliante McKenzie Davis, som jeg håper får en langt bedre rolle i den kommende Blade Runner 2049. Hva slags karakter har de gitt henne, i dette helt åpenbart fullstendig mannsdominerte miljøet?

Jo, det skal jeg si deg: Hun er en 23 år gammel anarkist som hører på punk, og er dobbelt så god til å programmere som alle gutta på MIT selv om hun ikke gidder å studere. Hun er ikke redd for å døgne, hun spiser sjuke mengder pizza, drikker brus og raper mens hun programmerer, og i ekte cowboystil jobber hun best alene.

Så klart at en kvinne kan ha alle disse utrolig uorginale karaktertrekkene, men å putte henne inn i denne historiske konteksten er bare en pinlig studioavgjørelse, og man kan høre ekkoet av produsenten som roper “vi trenger en kvinne, og hun må være akkurat like bra som gutta, faktisk bedre” i hver eneste scene hun er med i. Det er litt som om man skulle laget en film om de første UFC (Ultimate Fighting)-turneringene og la samme karakter vinne supertungvektsklassen for deretter å si at hun “ikke gidder å trene, det er for pingler” mens hun kjører ned i solnedgangen og slipper en brakfis, på en Harley med et nummerskilt hvor det står “Suck my dick”.

1) Følg offisielle eller normative retningslinjer for likestilling og kvotering, definert av noen som aldri har eller aldri kommer til å skape noe i hele sitt liv

Selv er jeg oppvokst med to brødre, så det er naturlig at en av de første historiene jeg skrev, omhandlet nettopp brødre – dette har jeg over 30 års erfaring med.

I et møte med en konsulent, ble jeg utfordret med ideen om å gjøre en, eller til og med to av søsknene til en søster. Et meget fornuftig innspill, og hvorfor ikke? Vel, etter umiddelbar motstand mot idéen, påfølgende refleksjon og villighet til å se for meg hvordan historien ville forløpe seg, og dermed en heltemodig retur til idéen som jeg faktisk ønsket å skrive, svarte jeg at det ikke var det jeg ønsket å fortelle, hvor jeg ble møtt med oppfordringen om å “se forbi min egen navle”,

noe som igjen hørtes fullstendig fornuftig ut (før det slo meg at dette kanskje var litt feil bruk av begrepet, jeg tror det skal være å “se forbi sin egen nese”, og bildet er litt feil, fordi om man ser ned og forbi sin egen navle, så ser man rett på.. vel, dette ble en digresjon og jeg ble avbrutt i tankebanen), til hun fulgte opp med at “selv er jeg oppvokst med bare søstre, og…” hvorpå jeg koblet helt ut. Se forbi din egen jævla navle.

Jeg har ingen ambisjon om å “se forbi min egen navle”, alt jeg har opparbeidet meg av kunnskap (eller kanskje “inntrykk” er et bedre ord) om verden ligger lagret et eller annet sted i magefølelsen min, og om noen er interessert i å høre de historiene, så er det kult, og om de ikke har det, så skjønner jeg det.

Og jeg synes ikke du skal se forbi din egen navle heller, fordi det er den verdenen du ser som er viktig eller potensielt forbanna uviktig å få formidlet. Enten du er mann, kvinne eller først og fremst forfatter. Forhåpentligvis finnes det et par kvinner og menn som funker i den versjonen av verdenen du bærer rundt på.

Så, Skaufjord, siden du vet så jævlig godt hvordan man ikke skriver kvinnekarakterer, hvordan skriver man dem faktisk?

Jeg trodde aldri du skulle spørre. Vel, ikke “sterke”, åpenbart – men kyniske, ambisiøse, kule, kjipe, irriterende, ambivalente, usikre, morsomme, kjedelige, arrogante, introverte, konfliktskye, konfliktsøkende, dårlige, spennende, kanskje studenter eller med et eller annet ønske om å oppnå noe og noe som står i veien for det, aseksuelle og late, kåte og dumme, feite og homofile, for det er åpenbart et karaktertrekk, kanskje de vil ut i verden å reise, eller noen ganger bare vil ligge hjemme og se på Netflix, kanskje de dedikerer livet sitt til å hjelpe andre mennesker eller kanskje de ikke helt er der i livet enda, du vet, litt som deg selv.


David Skaufjord er regissør, manusforfatter og serietegner. Da han hadde serien “Campus” på trykk i Bergens Tidende fikk han et hissig leserbrev om at serien ikke hadde noen sterke kvinnekarakterer, hvorpå noen forsvarte ham og påpekte at han serien ikke hadde noen sterke mannekarakterer heller.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Slik blir du Star Trek fan

En hendig introduksjon til Star Trek-universet, gjennom de beste Netflixepisodene. Av David Skaufjord.

I går ble den første traileren til Star Trek: Discoveryden nyeste installasjonen i et serieunivers som startet på 60-tallet, sluppet. Fans verden over, som stort sett er i den alderen at de ikke liker noe nytt (altså over 19 år gamle), sto allerede klare for å slakte den.

Traileren til Discovery var pen, dog relativt intetsigende. I hvert fall når de kom til historiene, som er selve kjernen i Star Trek universet. Oppstarten av seriene har alltid vært omgitt av en god del kreativt kaos, og skal denne artikkelforfatteren spekulere, vil spekulasjonen gå ut på at noen som sitter på pengesekken har bedt om en trailer som “ligner mer på begynnelsen av Star Wars, få med noen romskip som eksploderer og noen flere romvesen så vi kan få med oss noe av det skuffede Aliens-publikummet også”.

Jeg håper bare at samme person ikke har sittet i skriverommet. For selv om Star Trek-seriene på sitt mest håpløse er rene såpeoperaer i verdensrommet, eller Space Operas, er de fremste episodene noen av de beste eksemplene vi har på gode science fiction-historier, uansett medium.

Det finnes 726 episoder (og 13 filmer) totalt. Men her er episodene jeg synes man burde se, om man vil bli kjent med universet. Eller rett og slett se noen skikkelig gode romeventyr, som både får deg til å le og tidvis klaske deg i panna.

Star Trek: The Original Series

De første episodene kom ut i 1966, og burde truffet midt i hjertet av den amerikanske romoptimismen. Men serien tok ikke av før etter at amerikanerne landet på månen, 3 år senere — og da hadde serien allerede blitt kansellert. Siden har den blitt sendt kontinuerlig verden rundt.

Spilt inn på et minimalistisk budsjett, med en stadig mer overvektig William Shatner som den ikoniske Captain Kirk som løp rundt i filmstudioets ene korridor, filmet fra forskjellige vinkler så det skulle gi inntrykket av et gigantisk romskip, ga The Original Series oss i grove trekk et møte med en ny planet med et nytt problem hver eneste episode. Dette er en trope, eller et gjennomgående tema, som i science fiction kalles “Planet of Hats”. Du kommer til en planet hvor alle oppfører seg på en måte.

Tidsreisende fra Star Trek-universet har en tendens til å havne i vår tid, eller i den perioden hvor de spilte inn i tv-studioet ved siden av.

Planetens problem ble stort sett løst ved hjelp av Captain Kirks knyttnever og overlegne amerikanske moral, hjulpet av førsteoffiser Spocks upåklagelige logikk. Nazisme og segregering var særdeles hete temaer på 60-tallet, så det sier seg selv at gjengen fra romskipet Enterprise landet både på en Naziplanet, og en planet med store raseforskjeller.

“Er du sikker på at disse bildene ikke vil sirkulere på internett om 50 år, ute av kontekst?”

I episoden “Let that be your last Battlefield” møter vi to tilsynelatende like raser, men med en fundamental forskjell: den ene rasen er sminket svart på den ene siden av ansiktet og hvit på den andre, den andre er sminket motsatt.

De hater hverandre, og vil utslette hverandre. Ganske håpløst premiss. Like håpløst som rasisme selv, vil noen si. Vel, Star Trek universet er en karikert linse som alltid har sett på samtiden, og episoden har noen virkelig, virkelig gode øyeblikk. I tillegg til refleksjoner som mulig føles litt seige i 2017, men TV var et annet dyr på den tiden.

En episode som for øvrig virkelig holder mål, og min første anbefaling (endelig – jeg vet, men det er umulig for meg å ikke begynne å bable når jeg snakker om Star Trek. Jeg lover, jeg skal fatte meg i korthet i resten av artikkelen. He, he):

Star Trek, The Original Series: S01E29: The City on the Edge of Forever. 

 

En tidsrift, forårsaket av mannskapet på Enterprise (et gjennomgående tema, til tross for at besetningen på romskipet kun har et hoveddirektiv: ikke bland dere i og dermed fuck opp sivilisasjoner), sørger for at Kirk og Spock blir sendt tilbake til jorda, før 2. verdenskrig. Mens den logiske Spock arbeider for å få dem tilbake, tenker kapteinen med pikken og blir forelska i (denne episodens versjon av) kvinnen i hans liv. Godhjertet, altruistisk – og, gjennom en serie tilfeldigheter skal det vise seg, instrumentell i å bane vei for Hitlers maktovertakelse.

I en dramatisk og utilitaristisk vending som går Christopher Nolan en høy gang, bestemmer Kirk og Spock seg for at det eneste logiske er å drepe denne kvinnen, som aldri har gjort noe galt – men kommer til å gjøre det i fremtiden. Det moralske dilemmaet får Tom Cruise i Minority Report til å se ut som en pingle, og sikret TV-serien en rekke priser, deriblant Hugo Awards for beste dramatiske fremstilling. Kan, og bør sees i 2017.

Star Trek, The Original Series s02e13: The Trouble with Tribbles.

Om The City on the Edge of Forever er Trek på sitt mest alvorlige, er denne episoden det nøyaktige motstykket. Når man har svidd av masse penger på kulisser i én episode, tar man det helt ned i en annen. Dette er grunnlaget for såkalte Bottle Episodes, hvor man bruker eksisterende kulisser og filmer på så lite område som overhodet mulig for å spare penger.

Tribbles blir Enterprise invadert av en rekke små vesener som er født gravide (..), og formerer seg så hyppig at de truer livsgrunnlaget til besetningen. Tribbles er filmet som en ren komedie, med det beste Trek har å by på av overspill og trivielle konflikter, men er en virkelig morsom episode som blir husket av fans som en høydare selv ganske nøyaktig 50 år senere.

Star Trek, The Next Generation. PILOT: “Encounter at Fairpoint”

Vi spoler forbi den animerte Star Trek-serien med originalbestningen, som dukket opp på 70-tallet. Den er definitivt ikke uten høydare, men kan godt plasseres et stykke ned i binge-køen din. Du har tross alt over 500 timer å pløye gjennom.

Da The Next Generation kom på 80-tallet, ble den møtt med en blanding av skespsis og glede. Originalserien hadde gått fra flopp til kulthit, til å bli en del av den amerikanske folkekulturen. Men TNG har, som “yngre” seer (på 37 år), en like stor plass i hjertet mitt som den originale serien. For mange ER dette den originale serien, i hvert fall den de ble introdusert til. Og med en blanding av gamle og nye forfattere, og et knippe skuespillere som utmerker seg som noen av de fremste i sci-fi historien, traff gjengen på den nye Enterprise blink minst like mange ganger som originalbesetningen (la oss bare aldri snakke om filmen hvor de møtes. Aldri).

Den første sesongen er regnet som relativt dårlig – det visste ikke jeg, og satte derfor veldig pris på den første gang jeg så den. Og til tross for at jeg vil møte massive protester, vil jeg anbefale pilotepisoden, som staker ut kursen for den nye besetningen, og gir oss et gledelig gjensyn med en gammel venn. I “The City on the Edge of Forever”, en episode som skapte uvennskap mellom serieforfatter og serieskaper, blir kaptein Picard og hans mannskap holdt gisler, eller stilt for retten (avhengig av hvordan man ser det) på vegne av menneskeheten, og klarer (spoiler) å slippe unna grunnet sin (spoiler) overlegne moral. En fin introduksjon til crewet, om ikke den sterkeste epsioden.

Star Trek, The Next Generation (s03e15): Yesterdays Enterprise

Regnet som en av de beste Star Trek-episodene noen sinne, og av andre som en av de beste science fiction-historiene noen sinne. Dog, ikke en av mine personlige favoritter, da episoden både kan virke utilgjengelig for nye seere og etter min mening tar litt for lett på enkelte hendelser, så har denne en unektelig plass i kanon.

En tidsrift, forårsaket av mannskapet på Enterprise (dette burde nå høres kjent ut), må rettes opp av mannskapet på Enterprise. Vi befinner oss plutselig i et univers hvor alt er snudd på hodet, og den eneste som merker dette er Whoopi Goldberg, for anledningen ikledd en moteriktig tøyhatt fra år 2365. Mannskapet må ta noen vriene moralske valg, men ikke før av dem har forelsket seg i en som gjør valget hakket vanskeligere å ta.

Episoden brakte tilbake en karakter som i følge fansen hadde lidd en “uverdig død”, og gir karakteren den statusen hun fortjener. Episoden stiller spørsmålet om det er riktig å gjøre noe galt for å oppnå noe riktig – eller motsatt(?). Sci-fi på sitt beste, i den forstand at den legger et umulig premiss (tidsreise) til grunn for moralske spørsmål og konsekvenser.

Star Trek, Deep Space 9: s05e06, Trials and Tribble-ations. 

Deep Space 9 er historien om en romstasjon i Star Trek-universet, som tilsynelatende burde skru ned Planet of Hats-faktoren. Her har man kjørt masse inkompatible raser (er det lov å si?) inn på samme sted, og skrur opp såpefaktoren.

Denne episoden er et brilliant stykke historiefortelling, i det den tar opp tråden fra en da nesten 30 år gammel episode, og klipper den relativt sømløst inn i denne. Mannskapet fra Deep Space 9 blir sendt tilbake i tid, og havner midt oppi Tribbles-episoden. Meget sterkt både fra et narrativt-, et produksjonsteknisk- og et fanperspektiv.

Deep Space 9, s01e18: “The Duet”

Nok en bottleepisode, nok en episode om rasekonflikt, med en Shakesperiansk og tilsynelatende overspillende skurk. Men denne episoden tar flere overraskende vendinger, og ender opp som en velfortalt og fin historie om hevn og forsoning, pakket inn i noen kilo med latex.

Star Trek: Voyager, s06e12: “Blink of an Eye”.

Voyager møter vi et romskip hvor besetningen ikke forsøker å komme seg lengst mulig ut i verdensrommet, men å komme seg hjem. På veien dit, støter de ofte på en planet hvor alle oppfører seg likt, eller på en tidsrift, som de gjerne selv har forårsaket.

Trengs denne serien? Ved første øyekast, nei – i likhet med alle nye Star Trek-episoder. Men maskineriet er så forfinet, at man her faktisk kommer opp med noen av de beste historiene i serien, selv om mannskapet ikke er regnet som like ikonisk på de foregående seriene.

Med kvinnelig kaptein, knuste denne serien en rekke fordommer som tydeligvis fantes i verdensrommet – kaptein Janeway viste seg å først å fremst være kaptein, deretter kvinne. Som faktisk, i år 2376, skulle vise seg å være litt drøy kost for noen.

Blink of an Eye kommer Voyager til en planet hvor tiden går superraskt. Et sekund på romskipet er en årstid på planeten, og for innbyggerne på planeten blir romskipet som henger som et lys i luften regnet som guder. Og som de fleste andre guder, så skaper deres tilstedeværelse fremskritt, tilbakeslag, krig og splittelse.

Episoden behandler de to sci-fi motivene relativ tidsforskjell og moderne inntreden i primitiv kultur med Treks sedvanlige omhu: det vil si med en blanding av tankevekkende vendinger, artige historiegrep, et par løse tråder og de snarveiene man må ta når man forteller en historie om tusen år i 44-minuttersformatet.

Med disse episodene under beltet, er du nå en innvidd i Star Trek-universet. Som med alle andre topplister, kunne jeg skrevet inn 100 episoder til – bokstavlig talt – i tillegg til en rekke av filmene.

Så, om det klør i Trekkerfingrenedine, sleng gjerne på dine egne favoritter i kommentarfeltet under – og gi oss en grunn til at vi skal se akkurat den episoden!

Live long and prosper, og vi høres når første episode av Discovery slippes. Jeg er like klar for å elske som å hate den.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Du har blitt hacket

Ønsket du å lese en artikkel om å beskytte deg mot hackerangrep, kan jeg spare deg bryet. Det er allerede for sent, du er med største sikkerhet hacket for årevis siden. Den gode nyheten er at livet ditt – i likhet med mitt – er av null interesse for de fleste, så chatloggen hvor du disser kollegaen din som aldri setter på ny kaffe eller Googlesøket ditt etter “er det virkelig kåte single russiske damer i Drammen som drømmer om å møte meg” vil bli forbigått i stillhet.

Politiet klarer ikke å identifisere denne gjerningsmannen, fordi de er elendige i jobben sin

Hvis du er lik 90% av alle andre mennesker i verden, og la oss fastslå med 100% sikkerhet at du er det, så bruker du samme passord på alt og har gjort det siden du registrerte din første Hotmailkonto på den offentlige maskina i biblioteket på videregående.

Jeg gjorde i hvert fall det, og da jeg fant ut at kompisene mine også gjorde det, installerte vi jeg mener så klart de en keylog på maskina for å lagre alt som ble skrevet.

5 år senere, da jeg var 21, frydet vi oss de seg ved å sjekke om vi kom inn på de samme kontoene igjen, og lo av ofrenes naivitet før vi ble stille og kom på at vi heller ikke hadde byttet passord siden den gang. Jeg gjorde det strengt tatt ikke selv før like før jeg skrev denne artikkelen og, vel, jeg gikk på videregående på 90-tallet.

Noen skryter av å ha passord sammensatt av “tilfeldige bokstaver og tall”, et system så vanntett av man må skrive det ned på ekstremt synlige gule lapper for å huske det. Andre finner en gylden middelvei og lager passord som er 90% like, men varierer dem ved å bruke en eller to initialer fra nettsiden man registrerer seg på eller tilsvarende grep som er like lette å huske.

Det største problemet oppstår når man bruker passordene flere steder. Hvor mange sider har du registrert deg på siste uke, registrerte du deg med passord, og la du igjen e-postadressen din? Plutselig virker den rimelige ukrainske printerblekktjenesten drevet av tenåringer ikke som en like god idé. Hvem skulle trodd.

Faktisk trenger man bare e-postadressen din for å finne passordet ditt. Googles sikkerhetssystem er som et igjensveiset bankhvelv med et stort åpent vindu ved siden av. Sikkerhetsspørsmålene for å gjenopprette eller slette passordet ditt er “Hva var ditt første telefonnummer?”, “Hva var din mors pikenavn” og “hva er navnet på favorittkjæledyret ditt?”. Jeg kunne “hacket” de fleste i bekjentskapskretsen min om jeg ville, og jeg kan virkelig ikke hacke.

Geniet Paris Hilton valgte navnet til sin elskede hund Tinkerbell som sikkerhetssvar på sin e-postkonto. Samme hund som hun stilte opp med da hun prydet forsiden til Vanity FairSom det ble beskrevet i Wired: det er litt som å legge nøkkelen under en dørmatte med påskriften “nøkkelen er under dørmatta”.

Idiotbikkja klarte for øvrig senere å bli kidnappet, og ble først utlevert mot en solid sum løsepenger.

Å gå i fella kan være langt enklere. Har du noen gang åpnet en link i mailen din, som ikke funket, returnert til mailtjeneren for så å måtte skrive inn passordet ditt på nytt? Overraskelse, du ble ikke sendt tilbake til mailsen din – men til en side som var helt identisk. En fake Gmailfront er så lett å finne malverket til, at det faktisk er det andre som dukker opp på Google (du vet, folkene bak Gmail) om du søker på “fake Gmail front”. Bra jobba, Google.

Du kan til og med ha spilt kortene dine helt riktig, og tatt alle forhåndsregler. Som, jeg vet ikke, lagret alt i skyen. Vel, Skyen finnes ikke. Det er rett og slett noen andres harddisk, et eller annet sted. Og med tanke på at en av våre største nasjonalskatter ble stjålet av en plystrende fyr med kjeledress, en rørtang over skuldra og litt pågangsmot så tror jeg ikke du er trygg.

Om du stoler på kryptering, så føler jeg det er på sin plass å påpeke at dekrypteringsteknologi faktisk er eldre enn de første datamaskinene. 272 millioner Hotmailkontoer ble hacket i fjor25 millioner Gmailkontoer er til salgs på Darkweb.

Og selv om denne artikkelen og alle den linker til skulle inneholde grove faktafeil (spoiler: det er tilfellet) så vet vi begge at du logga inn på e-posten din på eksens maskin og dere er ikke akkurat på talefot lenger, er dere? Og skulle du være så heldig å ikke bli hacket – så befinner all korrespondansen din seg på andres maskiner også. Og den har du ingen kontroll over, selv om du skulle frike ut og slette alt på din ende.

Hillary Clintons uforsvarlige (eller, la oss være ærlige, fullstendig vanlige) e-postbruk var et av hovedargumentene mot henne i den amerikanske valgkampen. Informasjon er pressmiddel, informasjon er terror. For helvete, Nord-Korea har allerede hacket et av USA’s største selskaper*  for å hindre en Seth-Rogen film fra å bli utgitt. Attpåtil den dårligste av dem alle. Noe sier meg at de kan ty til mer ekstreme tiltak, skulle det stå om noe viktigere enn en film som mottok terningkast 3 i Stavanger Aftenblad. 

*jeg aner ikke om SONY er et av USA’s største selskaper, men det høres sjukt dramatisk ut når jeg sier det på den måten. 

Mye god info kom ut av SONY-epostens. En kvinnelige sjefen hadde blant annet bestilt et fargemiddel til bruk på kjønnshår fordi hun begynte å bli grå der nede, noe som gjorde at salget av fargemiddelet skøyt i været fordi folk ikke ante at det fantes. I tillegg viste det seg at Oscar-vinnende produsenter digget norske Joachim Trier(!).

Hva som var innholdet i Clintons e-poster som gjorde henne uegnet som president, eller det i det hele tatt var saken (det var noe med e-postene, var det ikke?) aner jeg ikke.

Mannen hennes satt to presidentperioder, og var lenge mest kjent for å påstå å at han ikke inhalerte da han røyke marihuana, før han ble mest kjent for å påstå at han ikke hadde ligget med Monica Lewinsky. Hemmeligholdelse har tydeligvis aldri fungert for det paret.

Da Arnold Schwarzenegger ble spurt om han hadde røyket marihuana og deltatt i orgier, svarte han leende “I Never lived my life to be governor of California”. Noe han ble, uten større innvendinger — du kan ikke bli tatt på noe du allerede har innrømt.

Basert på erfaringene til sittende president, virker dette som en etterprøvbar tese. Fullstendig åpenhet er tydeligvis nøkkelen til uangripelighet. Det er helt åpenbart at man kan si de verst tenkelige tingene til de verst tenkelige tidspunktene, så lenge man ikke utviser noen form for skamvett – så lenge man ikke forsøker å skjule sporene sine, er man trygg.

For de av oss som ikke har mage til slikt, kan det å passe på hva man sier i e-poster, sms-er, på Snapchat (du vet at snaps ikke blir slettet, ikke sant?) eller i Messenger være veien å gå.

Ikke skriv noe på nett som ikke hadde tålt å stå på forsiden av Dagbladet, ble vi fortalt i informatikktimene på videregående.

Vel, vi vet begge at det direktivet er umulig å følge.

Men du bør i det minste skifte det forpulte e-postpassordet ditt.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Jeg knekker de forpulte brillene dine

Glasshole: person som bruker Google Glass eller Snap Spectacles, og tror det er greit.

I boken 1984 blir alt man gjør overvåket av myndighetene, og arbeidsledige hippier har opponert mot denne fremtidsdystopien i alle år uten å utgjøre en forskjell. Virkeligheten er for øvrig langt verre.

For et par dager siden hang jeg i byen med en kamerat, og som de fleste med en halv fot i showbusiness forsøkte vi å overgå hverandre i å være morsomst. Dette kan, eller kan ikke ha gått på bekostningen av noen som ikke var til stede – det trenger de ikke å vite.

Brått ble vi oppmerksomme på en knisende fyr med Snapchatbriller – eller hva enn du har lyst til å kverulere på at de faktisk heter i kommentarfeltet under – som sto en halv meter unna og tydeligvis lyttet til det vi sa. Som kan skje i byen, som du kan kverulere på at er et offentlig forum, selv om det så klart ikke er det.

Ikke nok med at jeg teller 17 statiske overvåkningskameraer på vei til jobb – i tillegg til alt som måtte befinne seg på biler, sykler og i mobiltelefoner. Her var vi plutselig i nærbildet til en fyr med briller som kan spille inn potensielt alt han ser.

I utgangspunktet fungerer brillene slik at man trykker på en knapp for å ta opp, men enkle modifikasjoner eller tilsvarende produkter lar deg spille inn hele tiden, slik at man kan lagre de siste 15 sekundene eller hva man skulle ønske av det ekstremt spennende livet sitt for å dele med hele verden. Hvem vet, kanskje man er så heldig å få se en trafikkulykke, et skjørt som blåser opp eller noe annet som ikke er ment for offentligheten. Klikk, opplast, 29 likes og hjernen din slipper ut akkurat nok dopamin til at du føler du har utrettet noe, Kubrick.

Nå, jeg vet ikke om han faktisk filmet oss – ingen av oss er personer av interesse for offentligheten, og innholdet i samtalen vår var terningkast 4- på sitt beste og det kun for vår egen del. Mest sannsynlig lo han av at en uteligger ble påkjørt i bakgrunnen eller noe annet YouTubevennlig, det svinet, men poenget er at jeg ikke vet.

Jeg forbeholder meg retten til å komme med en spøk ute av kontekst, baksnakke en kollega, si “hun der var pen”, “Star Wars er egentlig bare helt O.K”, plukke meg i nesa eller tryne på skateboardet mitt som jeg ikke har brukt siden 1994 uten at det er ment for offentligheten.

Hei, overraskelse, Snapchatfilmer blir lagret, YouTube er evig og ansikts- og stemmegjenkjennelsesteknologi funker så bra at man er et halvt år unna å kunne søke på enkeltpersoner i åpne sosiale medier-profiler og finne ut jeg satt i bakgrunnen på et B.I-reunionbilde på Lektern den dagen jeg påstod jeg ikke kunne komme i bursdagen fordi, helvete heller, vi har ikke sett hverandre siden folkehøyskolen og du kan ikke mellomnavnet mitt en gang.

Så, siden folk åpenbart tror at offentlige erklæringer om bilder og copyright på internett faktisk har juridisk relevans, så hiver jeg meg på:

Ikke ta bilder eller filmer av meg med telefonen din uten å spørre først, og om du legger det opp på nett skal du be om skriftlig tillatelse.

Og hvis jeg ser deg med et par Snapchatbriller eller værre, så kommer jeg til å behandle dem som om kameraet ruller – og jeg kommer til å knekke de forpulte brillene dine.

Og om du prøver å politianmelde meg for det, kommer jeg til å gjøre førstesidestoff ut av saken – så kan du se hvordan du liker din egen medisin, din helvetes overgriper.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Det du påstår er så viktig for deg

Man skulle tro at det man påstår er viktigst for en, er det man bruker mest tid på. Nyere forskning, gjennomført av meg, viser at dette ikke er tilfellet.

Jeg pleide å tro at dette hovedsakelig gjaldt skriving, noe jeg i lange tider unngikk å snakke om at jeg bedrev ettersom folk tolket dette som en oppfordring til:

a) fortelle meg om ideene sine, som jeg ikke bryr meg om

b) fortelle meg hvorfor det er vanskelig for dem å skrive, noe jeg bryr meg enda mindre om.

Det verste var når man ikke hadde møtt folk på 1-2 år, og de kjørte på med samme tiraden om igjen. Når jeg spurte hvor mye de hadde skrevet på ideen siden sist, var ofte svaret “ingen ting”, men at de skulle til å gjøre det hvert øyeblikk. Noe hadde for øvrig kommet i veien.

Hør her, pikkskalle: noe vil alltid komme i veien, og dette “noe” er livet. Man får bare gjennomført de øverste tre-fire tingene på sjekklista si, og de to første er ofte arbeid og familie. Men, nummer tre og fire behøver ikke være Netflix, Facebook, crack eller Candy Crush.

Alle mennesker på kloden er like i den forstand at de hver dag får utdelt 24 timer å bruke. Denne tiden blir stjålet fra deg i varierende grad, og noen av dere som leser dette er så klart kronisk syke nepalesiske 8-åringer som sitter innelåst i kullgruver og graver ut giftige konfliktmineraler for luselønn, og med tid og måltider styrt av kyniske menneskehandlere. For dere andre som leser dette, er vel en realistisk disponering av dagen din noe a la dette:

Et par ting er åpenbare:

  1. jeg kan faen ikke lage sektordiagram
  2. ja, du bruker mye tid på essensielle ting, men resten bruker du faen meg på fjas.

Om man skulle spørre en tilfeldig person, la oss kalle personen “deg”, om hvordan de tror dagen deres ser ut, ville den sannsynligvis sett litt mer slik ut:

Vel, to nye ting åpenbarer seg:

  1. jeg har ikke blitt noe flinkere til å lage sektordiagram de siste 6 minuttene
  2. du er en forbanna løgner.

Det siste, og mulig mest interessante sektordiagrammet i denne vitenskapelige avhandlingen din, viser hvordan du helt klart drømmer om å bruke dagen din, i hvert fall burde:

For mange kan det være vanskelig å finne arbeide som sammenfaller med det du aller mest kunne ønske deg å gjøre. Men for de aller fleste går det an å tilpasse arbeidsoppgavene, bytte jobb for å finne noe relevant, eller i det minste bruke den timen du uansett stjeler fra arbeidsgiver hver dag for å lese de samme nettnyhetene om og om igjen, til et mer inspirerende personlig prosjekt i stedet.

Og om dette er umulig for deg, vil du uansett finne – om du er ærlig med deg selv – et minimum av en time i døgnet som du kan disponere annerledes. Om det så betyr at du må kutte en time søvn, eller innse at Marvel slutta å produsere godt innhold for fire år siden og ikke nødvendigvis bruke 20 timer sammenlagt på den nye sesongen av den greia med han duden med den egenskapen og hun dama og hva om de får hverandre til slutt og JA DET GJØR DE SÅ DU TRENGER IKKE SE IRON FIST.

Om du bare får karra til deg én time hver dag til det du påstår er viktig for deg, utgjør dette faktisk 365 timer i løpet av et år. Og den tiden vil du bruke på et eller annet uansett, så du kan liksågodt bruke den til noe fornuftig.

Og 365 timer, det er vel strengt tatt mer enn du brukte på drømmen din i fjor, kjenner jeg deg rett, din snik du er 😉

Dette har vært en inspirerende post av David Skaufjord,

og før du spør, den tok meg 21 minutter å skrive, men jeg har drømt om den lenge.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Slik blir du regissør uten å ha peiling

Nettet svømmer over av mesterklasser og utdannelser som lover å gjøre deg virtuos i det ene eller andre feltet. Dette har jeg null interesse for, eller kompetanse rundt – det meste i mitt liv handler om å finne noe jeg kan gjøre et sted over middels, kanskje knekke et par koder, skrive noen passiv-aggressive artikler om det og så bevege meg videre.

Et uendelig antall aper med kameraer vil før eller senere, mest sannsynlig før, klare å regissere “Underworld”-filmene. Noen vil argumentere for at de allerede har gjort det.

Denne artikkelen handler om hvordan man blir regissør uten å ha peiling. Og la oss være ærlige, kjære kollegaer – en del av dere er midt i målgruppen. <- se hva jeg gjorde der.

La oss begynne. Dette er hvordan jeg gjorde det. Jeg begynte for rett over 3 år siden. Jeg har ikke vunnet en Oscar, jeg har laget én TV-serie, ca 20 TV-sketsjer, noen musikkvideoer, og mulig 50 reklamer, 2/3 av disse var ræva.

Legg sammen ressursene dine

Jeg startet å regissere da jeg var 33, for 3 år siden – og jeg ante ikke opp ned på en linse. Det gjør jeg fremdeles ikke, men nå har jeg folk som kan ordne det for meg. Men jeg var langt fra erfaringsløs: jeg hadde tidligere jobbet som manusforfatter, som skuespiller og med impro – i tillegg hadde jeg jobbet med tegneserier. Så, jeg var ok stødig på:

  • karakter
  • dialog
  • timing
  • historiefortelling

..og bygde de første tingene jeg gjorde rundt dette.

Hvis folk ber det “stupe inn i det ukjente”, be dem dra til helvete med de kontraproduktive Facebookmemene sine. Etabler en base av trygghet i ditt nye fagfelt, og start derfra. Da Robert Rodriguez lagde filmen El Mariachi, skrev han en liste over sine ressurser. Dette var en buss, en skilpadde, en gitarkasse og en fetter som så kul ut. Deretter solgte han blodet sitt for $5000 og lagde en film rundt dette.

Om du er god med 3d, om du lager musikk, om du har et øye for foto, om du har en imitasjonskonto på Instagram med 500 følgere, en kompis som er en dyktig skuespiller, et nedarvet GoProkamera fra en midtlivskrise i familien eller om du har tilgang til en grønnskjerm på nattevaktjobben din – alt dette er ressurser du har i banken, og når du legger dem sammen har du en unik kombinasjon av egenskaper og ting du ellers måtte betalt dyrt for – og det er her du starter.

Det er dette jeg kaller stacking, eller stabling (og den betegnelsen har jeg sikkert stjålet), og det kommer jeg til å skrive hull i hodet på deg om senere.

Gjør alt

Alt for mange “regissører” sitter hjemme og venter på å bli servert muligheten til å gjøre noe. Dette kan ta årevis, og bitterheten etter et visst punkt er uutholdelig. Ting skal koste så og så mye, det skal være prestisje i det, de og de nøkkelpersonene skal med – bullshit. En regissør regisserer. Det meste jeg har gjort, har ikke navnet mitt vært på – noen ganger har jeg vært deppa over det (fordi synlighet definitivt hjelper karrieren din), men som regel har jeg vært ekstremt fornøyd.

Jo mindre du har på CV´en, jo mindre budsjetter får du å rutte med. Men om du viser stort engasjement, er det lite som skal til for å få lavrisikojobber.

Mine første regijobber var radioreklamer. Jeg lagde hundrevis av disse, og måten jeg fikk dem på var å spørre alle radiobyråene i Oslo om å få lov. Og da ingen svarte, så spurte jeg en gang til. Og en dag var noen sykemeldte, og jeg var nummer to (eller mest sannsynlig nummer tre) på listen.

Radioreklamer lot meg jobbe med skuespillere, med timing, med lydkulisser – og den nådeløse oppgaven å fortelle en historie på 15 sekunder. Det er ikke en bit av erfaring fra denne jobben jeg ikke har fått bruk for senere.

Deretter fikk jeg – av de samme folkene – lage enkle nettreklamer. Én innstilling i kamera, i praksis radioreklamer med et bilde. Du vil ikke tro hvor jævla dølle produkter jeg reklamerte for – stikkord: overgangsalder, flass, og to unike fotlidelser som jeg har glemt navnet på. Men, jeg fikk jobbe med elendige skuespillere – noe som gjør det å jobbe med dyktige skuespillere til en lek.

Å jobbe med fag er betalt utdannelse

Reklamer for inkontinensbleier, skutt på et loft på Røa er innrømmelig et stykke unna Hollywood. Men om budsjettet bare starter på 30.000,-, så er dette 30.000 noen andre betaler for at du blir flinkere. Det er 30.000 du selv måtte betalt – eller cashe inn tjenester i tilsvarende størrelsesorden – for å skaffe deg tilsvarende erfaring selv. Det du ville endt opp med å lage, ville sannsynligvis ha større sjanse for å ende opp på showreelen din – men det meste av det første du lager er bare å hive uansett.

Putt sjela i det

Det er mange som blir i mellomsjiktet av produksjon. Filmbransjen er over middels preget av sjalusi, men bitterhet er dårlig kamuflert selvsympati: de fleste som har posisjonert seg har fortjent det. Og det gjelder også de som har posisjonert seg i midten.

Uansett hva du gjør, putt sjela i det. Nå hørtes jeg ut som en forpult kjøleskapsmagnet, men ambisjon og innsatsvilje blir lagt merke til som intet annet.

Hver gang du gjør en god jobb, blir du tilbudt en større. Og hver gang du gjør en ræva jobb, så.. fuck it, du vet hvor jeg vil med dette, kall det karma, jeg kaller det logikk.

Jeg har gitt en person et lengre engasjement i en stilling over det vedkommende hadde jobbet i før, fordi han hen ordnet god kaffe og gaffateip på en søndag. Jeg har også ved minst to anledninger sagt til andre at de aldri må gi den og den personen jobb, fordi de kommer til å forsure hele prosjektet og fucke opp. Folk snakker sammen.

Lag tingene dine selv

Ingen vil gi deg 23 millioner i hånda for å lage ditt første prosjekt, og hadde de gjort det, hadde du fucket det opp.

Hvis det å lage noe er det viktigste i livet ditt, som det bør være om du vil holde på med dette, ettersom de fleste andre bransjer gir deg mer medgang, glede og penger mye raskere enn tv- og filmbransjen, så gå ut og lag det. 

Jeg lagde min første pilot for egne penger. Dette lærte jeg mye av, men aller mest: ikke lag pilot for egne penger, fordi med en gang lommeboka er åpnet så er den tom.

Den piloten ble ræva.

Jeg lagde min andre pilot for småpenger fra en kanal. Den piloten ble to hakk under bra, men samtidig to hakk over den forrige. Den ble for øvrig heller ikke noe av.

Den tredje jeg lagde, fikk jeg penger til av de samme folka, den funka og den ga meg en karriere.

Assosier deg med bra folk – og behandle dem bra

I første punkt ramset jeg opp styrkene mine. Manglene mine var langt større. Jeg visste ingen ting om foto, om lyd, om produksjon, postproduksjon – etc. Men jeg visste om mange som gjorde det.

Erfaringsmessig har jeg et utall ganger blitt bedt om å stille opp på andres prosjekter for en slikk og ingen ting, men med lovnad om at det er et kult prosjekt, som også kan gi muligheter. Høres det kjent ut?

Ideelt sett er dette er jeg en stor tilhenger av denne modellen. Vi hjelper hverandre! Men om du har samme erfaring som meg, så vet du at de samme folkene som ber om dette, sjelden hjelper tilbake når det er din tur. I tillegg har ressurser man ikke betaler for tilsynelatende ingen verdi – og man blir behandlet deretter. Jeg tror jeg har stilt opp i et dusin prosjekter som ikke en gang har nådd forbi klippebordet. Så, om du er en av de som de siste årene har spurt om bistand til et kult prosjekt men uten backing – uten tanke på hva jeg har igjen for det, sorry – svaret ble nei, ring meg i prosjekt nummer 3 eller 5, når du har vært gjennom kverna.

Den beste måten å behandle folk bra på, er å spørre (deg selv eller dem): hva har du igjen for å være med på mitt prosjekt?

Alle har sine egne mål og egne karrierer, og ekstremt lett for å se på andre mennesker som instrumentelle i å bygge sitt eget reir. Og de som er vanskeligst å få med, er folk som i utgangspunktet er hjelpsomme – de har blitt brent flest ganger.

Spør folk hva de vil, se om ditt prosjekt gir reelle muligheter for dem – om ikke, betal dem. Har du ingen penger, sørg i hvert fall for god mat og kaffe på sett. Om en av statistene vil slå av en prat – gjør det, selv om det passer dårlig – de bruker dagen sin, gratis eller drittbillig, for ditt prosjekt. Husk navnet på synthbandet til lydmannen, ikke kall ham for “lydmannen”, respekter folks tid, og still når de spør deg tilbake.

Og viktigst av alt, din forpulte nisse: aldri, aldri ta credit fra manusforfatteren, selv om du, når klippen er ferdig, vil være overbevist om at du har gjort alt selv.

Ha et svar på alt

Film er kollaborativt, ja – men du er også kapteinen på skipet. Når du går på sett, vil du merke at du får en million spørsmål – også på ting du ikke aner noe om. Det er din visjon som skal gjennomføres, men for å realisere den, må folk skjønne hva du snakker om. Kanskje du har lettere for å synse om replikker enn om gardina i bakgrunnen skal være Nordisk Havblå eller Blåtind – men du bør i hvert fall respektere scenografens håndverk nok til å i det minste finne på et svar.

Men faen Skaufjord, hvordan regisserer man da?

Regi er lett. Etter å ha gjort det meste man kan gjøre innen film, vil jeg si at det faktisk er det absolutt letteste. Du må bare sørge for to ting:

  1. Planlegg helt sjukt mye.
    Spontanitet er idiotens verktøy. Det er ingen ting naturlig med en film- og tv-innspilling: ting filmes ikke i rekkefølge eller på riktig sted, ingen har tid samtidig, eller tid i det hele tatt, det som fikk latter i skriverommet funker plutselig ikke på sett, og uansett hvor tight ting virker går alltid noe galt. Sjukdom, teknisk utstyr, vær – dette er ting man ikke kan planlegge. Men jo strammere planen er rundt, jo lettere er det å sjonglere de tingene som alltid, alltid, alltid for faen dukker opp. Jeg foretrekker å bruke minimum en dags planlegging per dags opptak – og i praksis helst mye mer, når man regner med alt (manusarbeide, location, etc). Men du må kunne manuset ut og inn, gått gjennom hver eneste vinkel med fotografen, befart med lydmann for å bli oppmerksom på den jævla vifta du ikke tenkte over men som gjorde at du ikke kunne bruke en eneste replikk fra opptaket og heller aldri fikk ettersynket det fordi stjernen din, en avdanka Cæsarskuespiller, skulle på knulletur til Mallorca og på toppen av det hele slenger på “det kunne jeg fortalt deg på forhånd” når du forteller henne hen at lyden ble et problem – unnskyld jeg sporer av – det er ingen ting som heter for mye planlegging.

2) La alle andre være gode.

Jeg er som regel den minst erfarne og minst kompetente på opptakene jeg er på – men det er det som regel ingen som merker. For fanken, om du er den flinkeste i rommet har du sannsynligvis et stort egoproblem, og du kommer til å lage dritt, fordi du assosierer deg med folk du ikke trenger å strekke deg etter. Når jeg arbeider, forsøker jeg å knytte meg til de dyktigste folka jeg evner (les: de dyktigste, som også vil ha noe med meg å gjøre) – og jeg sørger også for å respektere tiden deres ved å stille best mulig forberedt (se punkt #1).

Film og TV handler om å stacke, eller å stable flest mulig velfungerende elementer sammen – jo bedre rundt deg alle er, jo bedre produkt. Og jo bedre rundt deg alle andre er, jo mindre trenger du å gjøre.

Øh, stryk det, jeg mener så klart: jo bedre alle rundt deg er, jo mer kan du fokusere på jobben din, som i en ideell verden er å stille på morgenen, få en kopp kaffe i hånden (fra Stockfleths), si “værsågod” og “takk”.

Og så klart løse alle småproblemer som dukker opp underveis. Men det er en artikkel for en senere dag!

 

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvorfor humorserien din ikke er på TV

– “Humor er vanskelig”
sitat, alle som ikke bør jobbe med humor

Det er flere grunner til at humorserien du skrev på i forfjor og påstår du jobber på hele tiden aldri har kommet på TV. Hovedgrunnen er så klart at Norsk TV er dårlig, og ikke i nærheten så morsomt som når du og han helt sjuke kompisen din begynner å riffe etter 3 pils. Men ut over dette, handler hovedutfordringene i humormanus paradoksalt nok oftest ikke om humor.

Her har jeg listet opp 10 6 punkter du kan kverulere på, på din egen Facebookside.

6: Du har ikke lest “Elephant Bucks”.

Et øye og en pyramide, så den må være bra.

Elephant Bucks er en tilsynelatende langfinger til den norske TV-idealisten: En bok om å tjene penger, med kasus i de bredeste og mest tilgjengelige studiositcomene i amerikansk TV-historie. Det er også den skarpeste analysen av historiefortelling i mellomformatet jeg har lest, skrevet av en forfatter med 300+ tv-episoder under beltet. Halvparten av punktene under er tatt rett fra boken, og beskrevet bedre der.

5: Du skriver humor først

Når jeg foreleser, pleier jeg å beskrive “Pixarmodellen”: Man skriver et kort treatment av historien først, uten vitser. Deretter får man inn et drøss komikere og humorister, som puncher opp manuset med vitser.

Jeg vet ikke om dette faktisk heter Pixarmodellen, jeg har bare merket at folk nikker tyst og anerkjennende når jeg kaller den det.

Uansett:

  • å skrive vitser inn i en historie er lett
  • å skrive historie inn i en haug av vitser er nær umulig. Proffene gjør det, og det burde du og. Det heter ikke Pixarmodellen for ingenting.

4: Karakteren din har et svakt mål

En karakter må ville noe. Noe må stå i veien.

— Aristoteles, og Benny Hill.

Denne dramapitchen på 3 sesonger fikk av forskjellige grunner, sannsynligvis kjønnsdiskriminering, ikke støtte av NFI.

Lite mål, liten hindring = liten historie. Stort mål, stor hindring: stor historie. Dette gjelder humor såvel som drama. Et stort mål behøver ikke bety at noen ønsker å redde verden: David Brent The Office som ønsker å vinne en popularitetskonkurranse mot den nye kule sjefen er tilstrekkelig, det samme er Jerry Seinfeld som ønsker å få tak i suppe fra Suppenazien eller Frank Hvam som forsøker å ligge med en alveprinsesse i et levende rollespill. Kontrasten mellom hvor karakteren din er, og hvor karakteren din ønsker å være, er det som utgjør den dramatiske – og humoristiske spenningen.

 

3: Du vet ikke hvordan man strukturerer en halvtimesepisode

 

Copyright, David Skaufjord, stjålet fra alle tv-bøker jeg har lest og alle tv-serier jeg har sett, noen sinne.

Ok. La meg ta deg gjennom hele mølla. Det er ingenting naturlig med lengden på en halvtimesepisode, særlig ikke en som er brutt opp 2-4 ganger av reklamepauser. Gode historier fortelles innenfra, ikke kom med en 17- eller 140 minutters historie til en TV-kanal med en halvtimesbestilling og dagsbøter om det ikke leveres.

Denne malen passer på 90% av alle TV-episoder du noen gang har sett, og jeg utfordrer deg til å finne de 10% hvor den ikke gjør det.

  • Cold open. Vi møter hovedpersonen(e) som gjør noe morsomt, før vignetten. Vi er hekta, har ledd litt, og skifter ikke kanal.
  • Call to action. Problem eller ønske presentert: Hovedkarakteren har lyst på en date, det er cannabistørke, drømmejobben utlyses, noen må passe på et egg i 24 timer for å vise at de er klare til å bli foreldre, noe de selvfølgelig ikke er.
  • Første forsøk. Hovedkarakteren din, som deg, er lat, og forsøker minste motstands vei for å nå målet. Dette funker ikke.
  • Første tilbakeslag: i midten av episoden er karakteren lengre unna målet enn da han eller hun startet. Erkefienden stakk av med daten, eller ser ut til å lande drømmejobben din. Cannabispengene du lånte fra reisekassa i kollektivet, er stjålet av beintøffe ungdomsskoleelever.
  • Andre forsøk. Etter reklamepausen er det på tide å trappe opp. Problemet er større, og helten må prøve med større skyts.
  • Andre tilbakeslag. Ting må gå brutalt til helvete. Hvorfor det? Fordi du, seeren, er en sadistisk jævel. Og fordi vi elsker å se folk som har det verre enn oss. Og så bedre. Men de må fortjene det først.
  • Ting går bra på mirakuløst vis, så kanalen kan poppe ut en ny episode neste uke. Kjør pianomusikk, la hovedkarakteren innrømme at han “lærte noe i dag”. Det har funket for South Park i 20 år, Homer er fremdeles gift og Leslie Knope tror fremdeles hun kan bli president.

Dette er hovedvendingene. Oppsummering:

Problem, forsøk, tilbakeslag, større forsøk, større tilbakeslag, ting går greit allikevel. Publikum fikk det de ville ha, men ikke på måten de trodde de skulle få det.

2: Historien din er ikke viktig 

All komedie har en klangbunn av alvor, og for hovedpersonen i en komedie, oppleves det alltid som en tragedie. *M*A*S*H* omhandler leger under Koreakrigen som lapper sammen folk som går ut og blir skutt igjen. Friends handler om vennskap og forhold og overgangen til voksenlivet, Rick and Morty ser på samtiden gjennom en eksistensialistisk sci-fi linse med en form for familiekrise i hver episode.

Du må bry deg om historien din, og om karakterene dine. Om du ikke gjør det, hvorfor skal noen andre gjøre det?

Jeg bryter av her for å vise deg verdens beste penisvits. Fra finalen av første sesongen av Silicon Valley, en historie om ambisjoner og det moderne gullrushet i IT-bransjens mekka. Gjengen skal presentere produktet de har ofret alt for, men blir opphengt i å lage en algoritme for hvor lang tid det vil ta å runke alle som er til stede ved presentasjonen – noe som igjen faktisk løser problemet deres. Poenget mitt: ikke bare har du plass til penisvitser, du kan gjøre dem viktige, emosjonelle og minneverdige. Denne resulterte i en Emmy og en Critics Choice Award.

1: En middelmådig 90-tallskomiker ødelegger serien din

Komiker [n]:

  • artig person, som lever av humor og får benevnelsen av andre (ca 10%)
  • person med kombinasjonen enormt ego, lav utdannelse og vanvittig selvbekreftelsesbehov, som har funnet ut at ‘komiker’ er en ubeskyttet tittel og at hvem som helst som presterer å holde en mikrofon på fallisk vis opp i kjeften foran 30 drita trøndere kan kalle seg det. Gjerne observert tafsende på kvinner, full av kokain, bablende om at “alt må kunne spøkes med” etter å ha levert en pinlig og utdatert observasjon om rase eller kjønn, vil som regel påstå de er inspirerte av Louis C.K. til tross for å ikke ha noen komiske fellesnevnere, klarer med jevne mellomrom å få opp en ide på pilotstadiet (se også: produsent: ubeskyttet tittel) før det hele raser sammen når det viser seg at de ignorerer håndverket: tar lett på skrivinga og skuespillet, er overbevist om at “alt vil bli funny som faen på sett” og bruker hele opptaksperioden til å prøve å få fotografen til å humre ved å finne på nye ting i hver jævla tagning i stedet for å si linjene slik de står skrevet på papiret, skjønner ikke at dette ikke lar seg klippe sammen, påstår at de ville klart seg mye bedre i U.S.A hvor folk skjønner dem, drar over dammen og kommer tilbake med stjålet materiale og lager en ny pilot.

Jeg snakker ikke om en spesifikk person her, herregud, det ville vært lumpent av meg. Poenget mitt, om jeg har noe, er: la produktet ditt havne i rette hender. Eller noe.

Kjøp deg Elephant Bucks, hør på podcasten Skriveloftet av Anders Fagerholt og undertegnede, og tjen litt penger på å skrive mens du venter på å skyte seriefuglen.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Du blir eldre

“Jeg er for gammel til dette” er spøken du drar helt frem til folk slutter å si deg i mot. For et par uker siden, merket jeg at jeg er for gammel til “jeg er for gammel til dette”-spøker.

Tar du “Jeg ble spurt om leg på polet i dag”-livsløgnen fra folk over 30, tar du også lykken fra dem.

Jeg har ikke merket de største tegnene til at tiden går, bortsett fra at jeg har litt mer vondt i ryggen når jeg står opp om morgenen litt for sent, som er én time tidligere enn for 10 år siden, og at en porsjon av eventyrlysten min er erstattet med en trang til komfort.

For noen år siden ville pitchen “bli med og haike til Nord-Sverige for å møte kompisen min der, han har en jaktfalk som heter Mordecai og er sjuk i huet” virke som en bra måte å tilbringe en langhelg på, mens eventyrlysten min nå blir langt mer pirret av sesongstarten til “It’s Always Sunny”. Å sove på gulvet til en eller annen dust som babler om å lage kortfilm hvor han utforsker temaet crack, eller å backpacke til Goa fordi man tror man har større sjanse til å finne seg selv der enn på internett, er fine erfaringer å ha med seg – på samme måter som vannkopper og meslinger er det når man er 6. Kom igjen, syns gjerne at jeg er kjedelig – en annen ting jeg har skjønt er at jeg ikke bryr meg.

Her om dagen tok jeg for øvrig en impulsiv avgjørelse, og jeg angret umiddelbart.

I mine yngre dager hørte vi alltid på bandet “Pentagram” etter våre egne bandøvinger. Hva skjedde med bandet vårt, spør du? Vel, gjett. Uansett, vi hørte på Pentagram – Ikke fordi vi digget Satanmusikk. Som det meste annet på 90-tallet, begynte dette med en ironisk tilnærming, før vi gradvis innså at vi faktisk likte musikken. Noe annet som skjer når du blir eldre er at du slutter å kalle ting “guilty pleasures” – og går over til å kalle det “pleasures”. Aldri vær flau over hvem dere er, kids.

Herregud nå, snakker jeg meg mye bort her, jeg skal på juleshopping og har ikke tid til dette, uansett.

“Pentagram” oppstod i samme era som Black Sabbath, Black Widow, og 200 andre band med “Black” i navnet.

Pentagram. De ser ikke slik ut i dag.

Jeg ble alltid inspirert av musikken fra denne eraen. Unge menn fra arbeiderklassen med en blind ambisjon og tro på seg selv, som brøt gjennom, på tross av alt. Dette var folk som trodde de ville komme til helvete på grunn av musikken de spilte, men valgte å spille den allikevel.

Pentagram, anført av frontfigur Bobby Liebling, sang om evig liv, kjærlighet og andre ting de ikke skjønte noe av med en rå nerve som vanligvis er tilskrevet punksjangeren (en sjanger som med de hederlige unntakene av Henry Rollins og Jello Biafra stort sett er retningsløs ADHD kjørt gjennom en fuzzpedal).

Vel, kutt frem i tid 20 år for min del. Etter en lang dag med søknader, avslag, samtaler med irriterende personligheter i maktposisjoner som har søkt seg dit fordi de ikke har talent, og annet piss som utgjør 70% av arbeidsdagen i film- og TV-verdenen, reiste jeg meg fra skriveplassen min på Kulturhuset og gikk forbi en plakat hvor, nest nederst, under et bilde av en 19-åring med ukulele og en bergenser med trommemaskin, var en liten notis hvor det sto at Pentagram spilte på Blå samme kveld. <-for langt avsnitt, jeg ville bare at du skal vite at jeg vet det.

Forholdsvis giret, møtte jeg opp på konserten etter å ha hørt gjennom slagerne på Spotify. Dette er mitt generelle nivå av musikalsk interesse – jeg kjenner aldri albumene, men har fått med meg slagerne. Det er delvis sant, og delvis noe jeg sier fordi jeg vet det klør i kommentarfeltfingrene til musikkduster når jeg skriver det.

Jeg var for øvrig overrasket over at musikken hadde tålt tidens tann.

Det samme kunne jeg dessverre ikke si om bandet.

At jeg var på feil plass på konserten, var helt åpenbart. Jeg vet ikke hva som avslørte meg, men det var mulig den lyse strikkegenseren min, de oransje øreproppene mine, eller det faktum at jeg drakk Pepsi Max fordi jeg hadde tenkt meg på trening etter konserten. Det er umulig å si.

Alle andre var min alder og oppover – og med unntak av et par kåte groupies med ansiktstattoveringer og daddyissues, var de aller fleste lett overvektige, hadde en kombinasjon av langt hår og måne, og gikk med klær som pleide å være svarte en gang.

Idiot som jeg var, møtte jeg opp kl. 21 fordi det sto at konserten begynte klokken 21, og bevitnet et helt OK oppvarmingsband som hadde 119 følgere på twitter – jeg vet, fordi jeg sjekket twitter under konserten. Så skrev jeg en twittervits om dette, og fikk 0 likes, fordi ingen er på twitter lenger.

Deretter var det Pentagrams tur. Jeg sto godt plassert bak en stolpe på Blå, fordi jeg enten står i veien for folk grunnet mine 2 meter, eller blir irritert av at det prates rundt meg eller av at folk er for fulle. Jeg er forholdsvis kul på den måten.

Vokalist Bobby Liebling kom hoppende på scenen, og da slo det meg. Vel er det 20 år siden jeg hørte på bandet – men allerede da var det 20 år siden låtene var spilt inn. – “Det er et under at han klarer å stå, etter å ha vært 37 år på heroin”, hørte jeg sidemannen min si med beundring i stemmen. Jeg flyttet meg enda mer i retning av stolpen.

Lang historie kort, eller – det er vel allerede for seint, men hvis du leser denne bloggen jevnlig vet du at jeg aldri redigerer, livet er for kort til det – uansett: Bobby Liebling har vært på heroin lenger enn jeg har levd. Og, det skal vise seg: 37 år på heroin gjør noe med stemmen.

“Jeg beklager, men jeg har lungebetennelse!” ropte en åpenbart ruset frontfigur, en av satans egne disipler, i helt motsatt himmelretning av mikrofonen før han begynte å klage på monitorlyden – også i feil retning.

Dette er dokumentaren jeg burde fått med meg før jeg dro på konserten.

Etter halvannen time med bomming på mikrofonen, med en gradvis mer sviktende stemme, et forsøk på beinskjør dans som endte bak bassforsterkerne og et band som overkompenserte og en trommis som åpenbart var på et helt annet rusmiddel enn frontfiguren (mulig koffein – som kunne vært en god idé for Bobby), så sneik jeg meg ut i frykt for ekstranummer. Det, og det faktum at jeg skulle tidlig på jobb dagen etter.

Jeg vet ikke hvem jeg var mest skuffet over, Bobby eller meg. Jo, det vet jeg – det var Bobby. Men hei. Ingen kan ta fra ham det han gjorde da han var på topp. Det var supert, Pentagram var der oppe med de store – og det kunne de kanskje vært enda, om ting hadde vært bare litt anderledes. At Liebling lever er et under – jeg var både fascinert over hvor mye menneskekroppen tåler, samtidig som jeg ble brutalt bevisst på at et menneske er et resultat av sine vaner og livsvalg. Og at de egenskapene som får deg opp, er de samme som kjører deg ned.

“Vi skal snart gi ut nytt album!” var det siste jeg hørte, brølt i min retning i det jeg gikk ut. Ikke fordi han brølte det etter meg, men fordi mikrofonen sto i motsatt retning og Liebling fulgte sine naturlige innstinkter for trass.

Jeg stakk innom den nattåpne gymmen min på vei hjem og satt ny pers i knebøy for å føle at jeg lever – altså, ny pers i denne runde, jeg tror jeg tok mer da jeg gikk på folkehøyskole men da ga jeg faen i knærne, så jeg lot en rep ligge igjen på tanken.

Så tenkte jeg at man bør gjøre ting før det er for seint, gjorde en mental notis på å skrive denne artikkelen, leste i min favorittbok fra 2013 om igjen mens jeg hørte på Jim Morrison på Spotify og tenkte at til neste år er jeg 10 år eldre enn det forpulte geniet var da han døde. Hvem vet, kanskje han hadde 100 gode låter igjen i seg, kanskje han bare var ferdig eller kanskje han fremdeles kunne humpet rundt på scenen med et lunkent hjerte og repeterte slagere fra en tid hvor persepsjonsdørene hans fremdeles var åpne nok til å kunne slippe gjennom noen originale inntrykk, for et overvektig publikum som fremdeles tror det er en opprørsk handling å høre på musikk deres nå avdøde foreldre ikke kunne fordra mens de selv ikke skjønner musikken til sine egne barn og tror at de skal leve evig.

2016 gikk fort,

la oss finne på noe en dag.

David

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Mørkets fyrste

Posted in Uncategorized | Leave a comment