Hack Planeten

Da jeg så filmen Hackers i 1995, visste jeg at det var tre ting jeg ville gjøre med livet mitt. Det første var å hacke, det andre var å gjøre dette mens jeg gikk på rulleskøyter, og det tredje involverte Angelina Jolie, men det trenger vi ikke gå nærmere inn på her.

Fremdeles de kuleste folka jeg vet om.

Filmen, som av en eller annet grunn unngikk en rekke Oscarnominasjoner og har blir omtalt av filmkjennere som “Hæ, hvilken film sa du?” gjorde cyberkriminalitet kult og programmering sexy. Det var akkurat dette imageløftet jeg sårt trengte som 8.-klassing.

Jeg hadde allerede leflet litt med begge deler, inspirert av mitt besøk på The Gathering 1995 tidligere på året. Datapartyet var minneverdig, ikke bare fordi sidemannen min med kallenavnet Fatman ble arrestert fordi han av en eller annen grunn hadde drasset med seg 800 pornofilmer på klumpete VHS-kasetter i en enorm gymbag, hvorpå noen av dem var “ganske grove for å si det sånn” (sitat, Fatman, 1995), eller fordi jeg deltok i min første sivile ulydighetsaksjon da et softwarefirma forsøkte å dele ut gratis operativsystem på CD-rom og folk kastet dem tilbake på dem som frisbeer mens de ropte“Fuck OS/2 Warp!”, noe som for mitt unge sinn fremsto like dristig og viktig som 60-tallets siville ulydighetsaksjoner og Gutta på Skauens modige kamper mot en uovervinnelig overmakt noen tiår tidligere. Nei, ikke bare derfor, men fordi jeg hadde kommet i kontakt med et ørlite hackermiljø som kalte seg “scenen”, og som delte fritt av informasjon, som de mente burde være gratis.

VHS Porn Collection 2 - LiarTownUSA
Hvis noen vet hva som skjedde med Fatman, send meg en oppdatering.

Et av tipsene omhandlet å “fake frimerker”. Et strøk med tapetlim over frimerkene før man stemplet dem, og vipps – stempelet lot seg vaske vekk så man kunne bruke frimerkene om igjen, gratis. Internett var i sin trege barndom, og porto var dyrt for de av oss som sendte tunge datadisketter (eller gud forby, 800 vhs-kasetter) via hans majestets postvesen, men dette trikset ga oss en vei rundt systemet og villdyret våknet i meg. Jeg følte jeg hadde funnet juksekoder til selve livet – reglene som gjaldt for andre, gjaldt ikke for meg. Jeg skammer meg ikke over å si at jeg og kompisene mine må ha kostet staten flere titalls kroner den sommeren, før vi ble lei og trengte større kick. 

At jeg brukte 239 kroner på tapetlim, er en annen sak.

Et annet tips jeg fikk, var hvordan man kunne utvikle programvare som spredte frykt og terror. I følge kilder i miljøet, kunne man “sprenge kyllingskaller” ved å spille av en lydfrekvens på 22.000hz, som var “nøyaktig den frekvensen kyllinger har i huet” (sitat: Mr. Pussy (ikke hans ekte navn), 1995). Jeg brukte en intens uke på å utvikle det sofistikerte og ondsinnede programmet i programmeringsspråket BASIC, og det så så nøyaktig slik ut:

Copyright 1995, et av datidens fremste IT-hoder

Hjertet banket hardt, men det ble for mye for meg og jeg løp gråtende hjem fra skolen for å slette programvaren, “i tilfelle det skulle havne i feil hender” (sitat: meg, 1995). Jeg sverget å kun bruke kreftene mine i det godes tjeneste, og angret kort tid etterpå og endret det til “ikke gjøre ting som er direkte slemme”, og la deretter til “med mindre det er jævlig gøy, så klart”. 

Inspirert av Hackers, skjønte jeg at hacking også kunne være en livsstil. Jeg opererte riktignok i skyggene, men var allikevel giret på at folk skulle skjønne at jeg hadde en hobby som gjorde meg både interessant og unik. Så jeg fulgte filmens oppskrift slavisk, og spraymalte tastaturet mitt i kamuflasjefarger, noe som var en reinspikka katastrofe ettersom jeg ikke lenger kunne se hva som stod på tastene. I tillegg hang knottene seg fast grunnet den seige malingen, og jeg måtte bruke en skje for å vippe dem opp igjen. 

Vi peaket med dette motebildet
Cereal Killer, mesterhacker, kan faen meg få sagt det.

Inspirert av min favoritthacker fra filmen, Cereal Killer, ikledde jeg meg musefletter og rulleskøyter,  ettersom karakteren fikk dette til å se både uanstrengt og kult ut (mulig fordi skuespilleren Matthew Lillard i motsetning til meg både var uanstrengt og kul), og satte utfor den lille bakken fra skolebusstoppet mens jeg ropte “HACK THE PLANET!”, godt assistert av stemmeskiftet, for så å gå på trynet ved røykehjørnet og påfølgende få juling. Dette er for øvrig en reaksjon jeg helt og holdent støtter i dag, både som far og som lærer. 

Jeg vet ikke hva som holdt meg tilbake fra å gå all in på rulleskøytedelen, men jeg mistenker en kombinasjon av julingen, det faktum at laptopbatteri og trådløs tilkobning var rene sci-fi begreperpå den tiden og bevegelsesradiusen min var begrenset til lengden av en halvannen meters kabel. Så jeg krøp tilbake til skyggene, men armert med et nytt våpen: en likesinnet dataentusiast som også hadde sett filmen, og av en eller annen grunn var imponert av det modige rullestolstuntet. Eller, mulig, hadde lidd samme skjebne kort tid i forveien. 

Tilbakeholdt av økonomi og datidens teknologi, nærmere bestemt skrikete modem man måtte koble opp på fasttelefonene sine for å få tilgang til BBS’er (dere kidsa aner ikke hvor bra dere har det), måtte vi finne en vei til digital kommunikasjon som ikke blæsta husets eneste telefonlinje med dubstepaktige digitallyder midt under familiesamtaler når påkoblingstrangen ble for stor, eller belønnet oss med skyhøye telefonregninger som utfordret den allerede sårbare konfirmasjonspengekontoen. Gleden var stor da min venn og jeg fant ut at alle telefonkoblingene i husrekka hans befant seg i en boks under hans veranda, og at naboen var bortreist.

US Robotics 56K External Sportster With x2 Fax Modem Model ...
Alderstest: kan du høre lyden av dette bildet?

Boksen lot seg vippe opp med min trofaste tastaturskje, som jeg av åpenbare grunner bar med meg til en hver tid og hadde blitt mitt viktigste hackerverktøy. 

Vi hadde gått bakover i hackerfilmkatalogen, og inspirert av filmen War Games lagde vi et enkelt script som ringte opp alle telefonnummer i kommunen for å se etter modemsignal i andre enden, et bevis på at telefonnummeret var koblet opp til en database. Scriptet var enkelt: datakoden ATDT for å ringe opp (ATention-DIaltone), etterfulgt av alle numrene mellom 370 0000 til 370 9999). Vi fant kun ett nummer med signal, men oppdaget en enda større glede i å høre sørlendinger som tok telefonen i andre enden brøle skjellsord gjennom det sprakende modemet vårt, noe som fikk oss til å sprute Pepsi Max gjennom nesene våre av latter, en følelse som til dags dato får meg til å føle meg smartere enn alle andre. Naboens linje ble stengt ned etter kort tid, antageligvis fordi Telenor hadde et minst like sofistikert script designet for å stoppe telefonselgere som prøvde seg på automatiske oppringninger, og mistanken falt fort på tenåringene med “HACK THE PLANET!” skrevet over ryggsekkene sine, så komfpengene røyk, men det føltes allikevel som en seier.

Om du tror betalingstelefoner var trygge, må du tro om igjen, din jævla lamer (hvis du ikke vet hva det betyr, så er du en – eller var det i hvert fall på 90-tallet). Disse telefonautomatene (kids: akkurat som smarttelefon, bortsett fra at den ikke var smart, satt fast i en stolpe og kostet penger å bruke) med myntinntak (mynt: penger av metall) opererte med analoge lydsignaler, og hadde forskjellige frekvenser for hver mynt som ble lagt på – signaler som kunne genereres i BASIC-programmeringsspråket og det uten å ta livet av kyllinger. Vi tok opp signalene på kassettspiller (..jeg orker ikke å forklare mer, dere får søke det opp i Altavista), og spilte dem av i røret – og jeg husker følelsen da vi kunne ringe gratis for første gang, uten å ha puttet på en krone. Jeg husker også den antiklimaktiske følelsen av å innse at den ene vennen jeg hadde å ringe til stod ved siden av meg, men vi bestemte oss for å bølleringe hjem til foreldrene i stedet, som hevn for komfpengeinndragelsen. Vi ble sporenstreks identifisert og havna så klart i mer trøbbel, men vi lo sist for vi hadde ikke mer komfpenger å inndra.

Med innskrenket tilgang til datautstyr, fant vi andre måter å få fixen vår på. En for oss overraskende underkultur i hackermiljøet, var låsedirkingens magiske verden. Etter å ha blitt avvist av den eneste lokale låsesmeden, som åpenbart lukta lunta, fant vi en snarvei til konstruksjon av hjemmelagde dirker: metallbiten fra vindusviskerne til Volvoer med runde lykter, et tips fra et dokument vi hadde lastet ned fra en BBS (samme artikkelforfatter hadde for øvrig også skrevet en praktisk guide til fingring, men jeg skulle senere smertelig oppdage at han var utenfor sitt kompetanseområde her). 

Dirkene kunne med letthet åpne det meste av hengelåser, og en verden av dører åpnet seg for oss – bokstavlig talt. Jeg vil gi en takk såvel som en unnskyldning til eierne av nærbutikken Haugenes Mat, som oppbevarte drikkevarene i et vedhengende skur på utsiden, kun beskyttet av en hengelås av merket ABUS, om jeg husker korrekt. Dette var meget praktisk, dog ikke direkte etisk forsvarlig, sommeren vi begynte å drikke øl – til mitt forsvar hadde de snodd meg på lønna måneden i forveien og insistert på at jeg hadde brukt halvannen dyrebar sommeruke på å male butikken “på dugnad”. Jeg tror vi er skuls.

Alt som gjenstår av min kjære nærbutikk. Photoshop: meg, en av vår tids fremste photoshopgenier.

Tidene har forandret seg, og det har jeg også. Jeg fikk andre interesser, og sluttet med programmering og ble direkte digital analfabet fra rundt 1999 – inntil nylig, i hvert fall. Jeg betaler gladelig for egne frimerker (om de fremdeles finnes – jeg har ikke vært på posten på en stund), for telefonbruk og for egen øl. Det kunne ikke falle meg inn å ikke gjøre det. 

Men én ting ble ved meg, den uimotståelige trangen til å kikke bak kulissene og finne hvordan ting fungerer, for så å kunne leke med mekanismene og sno seg rundt eventuelle sperringer. Ikke for egen vinning, men fordi det er mulig. Det er samme grunn til at jeg senere studerte psykologi, NLP og hypnose – og samme grunn til at jeg ofte liker bakomfilmen vel så godt som hovedfilmen. Om du har den dragningen selv, skjønner du akkurat hva jeg mener, og om du ikke har det så er det ikke noe poeng å prøve å forklare det – på samme måte som det er poengløst å forklare til meg hvorfor folk frivillig kaster seg ut av fly eller eksponerer seg selv for Knausgård eller TikTok. 

Så når bod- eller sykkelnøkler er forsvunnet (dog ofte grunnet egen skyld) så trer denne familiefaren frem med metallpinnene sine og ordner biffen, selv om det gjerne tar en ekstra halvtime med knising og Pepsi Max ut av nesa og nøklene for lengst har dukket opp i mellomtiden.

Fordi du kan ikke temme et forpult villdyr, og det har samboeren min sagt at jeg får lov til å si.

Hack planeten, kompis.

Takk til min venn Hallvard, for dette settet fra Wizlocks med gjennomsiktig prøvelås.

Denne artikkelen ble publisert første gang på kode24.no

2 tanker om “Hack Planeten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.