Hjernen jobber på fulltid, enten du gjør det eller ikke, og prosessene som holder deg søvnløs ved å la deg krangle med imaginære meningsmotstandere, kan også gjøre deg til sjakkmester. Slik skaffer du deg mer kontroll!
Lenke til podcast: https://pod.space/davidskaufjordforklareralt/laboratoriet-i-hjernen

Spørsmålet jeg oftest blir stilt når jeg foreleser om manus, er hvor mye tid jeg bruker på å skrive. Svaret er: så lite som mulig. Men om spørsmålet hadde vært hvor ofte jeg tenker på manus, ville svaret vært: hele tiden. I alle fall i perioder, når jeg jobber med noe konkret.
Arbeidet med historier foregår stort sett mens jeg går tur, under matlaging, i dusjen, på trening eller i samtale med manuspartner. Utformingen foregår i hodet, den utøvende tastingen med fingrene er kun et nødvendig onde for å få det ut. Personlig er jeg på mitt minst kreative når jeg stirrer på en blank side, og derfor ser jeg heller ingen grunn til å gjøre det når det ikke trengs – selv om det definitivt trengs.
Dette er rimelig langt unna en unik egenskap, ettersom alle jeg kjenner gjør variasjoner av dette – og det gjør du og. Det er bare ikke alltid man er bevisst på når man gjør det, men det skal vi gjøre noe med nå, kompis.
Det hjernen ser etter, vil den finne. Det retikulære aktiviseringssystemet (RAS) gjør at du filtrerer informasjon etter hva som er relevant for deg, snarere å prosessere de millionene sanseinntrykk man er eksponert for samtidig: er du opptatt av interiør, vil du få med deg fargen på rommet du går inn i mens hi-fi entusiastens blikk vil trekkes mot lydanlegget. Har du kjøpt deg en ny bil eller en ny genser, vil du automatisk legge merke til alle som plutselig har den samme – selv om like mange hadde det før. Komikervennene mine plukker opp trivielle hverdagssituasjoner og konverterer dem til materiale, da hjernen deres er innstilt på den frekvensen. Trommiser klarer faen ikke holde hendene i lomma når de hører en låt, fugletittere hører lyder i naturen som går meg hus forbi, og folk i midten av en tung depresjon tolker alt rundt seg som bevis på at det bare er å gi opp.
Det er en seiglivet myte at kunstnere må lide for å skape. Selv evner jeg ikke å skape noe som helst om jeg ikke har det bra, og er på mitt mest produktive når ting går veien. Men det er en like stor sannhet at mange av de største skaperne blant oss kan et voldsomt tungsinn: fra Bjørneboe til Van Gogh via elektroniske musikere som har dødd for tidlig, for egen hånd fordi de ikke trivdes i sitt eget sinn. Kunstnere er oftest av det sensitive slaget, og det som gjør at følelsene slår ut hardt i en retning, kan slå like hardt ut i en annen. Det vanvittige maskineriet i hjernen som kan skape stor kunst, kan også konstruere tankespiraler med negativt fortegn hvor onde ideer får overtaket og overmanner en. Hiver man en faktisk tragedie eller to inn i miksen, kan det være oppskriften på personlig undergang.
Som person som er skånet for dette tungsinnet, skal jeg på ingen måte påstå at en liten artikkel eller en podcast med noen mentale pekepinner er løsningen på verdens psykiske helseproblemer, på klinisk depresjon, eller å reagere på bortgang, brudd, pandemi eller andre brutale livshendelser. Men å gjøre seg bevisst på hvilke mentale prosesser som faktisk trasker og går i bakgrunnen, og hvordan man kan påvirke dem, vil jeg påstå alle kan ha nytte av i større eller mindre grad.
Alle har på et tidspunkt ligget våken og gjennomført mentale krangler med venner, partnere eller folk de har møtt på nett, uten annet resultat enn å irritere seg selv ut i de sene nattetimer over noe som aldri har skjedd eller kommer til å gjøre det. Tankene påvirker påviselig ens fysiologi: alle som har fantasert seg til en ereksjon, stresset på seg et magesår eller fått forhøyet puls av å se et ikke-eksisterende monster på TV, kan bekrefte dette – eller ta opp debatten med en imaginær versjon av meg i sitt eget hode. De fleste av oss har også opplevd at det å sove på en sak faktisk kan fungere, eller oppdage at løsningen på et problem befinner seg på skogtur eller i treningssenter.
Sjakkmesteren Magnus Carlsen ble i et intervju spurt hvor ofte han tenkte på sjakk. Svaret var hele tiden. Intervjueren spurte ham videre om han tenkte på sjakk nå – svaret var ja. Og i Ikke lov å le på hytta, satt han med steinansikt i det han ble roastet – det viste seg senere at han hadde spilt et parti sjakk i hodet. Det endte for øvrig med remis.

Ut over disse anekdotiske eksemplene, kan man lene seg på vitenskapen her også: i en studie gjennomført ved Cleveland Clinic Foundation i Ohio så man på hvordan mental trening kunne øke din fysiske styrke. Kortversjonen: ganske mye, dog mindre enn om du gikk i gymmen. For å eliminere forutsetninger som genetikk og kosthold, lot man prøvekaniner visualisere at de dyttet en vekt med lillefingeren, mens andre gjennomførte dette på ekte 5 dager i uken. En kontrollgruppe gjorde ikke en dritt, de latsabbene. Resultatet var at de som trente, økte styrken med om lag 53% mens de som visualiserte det økte den med 35%. De som lå på sofaen økte ikke noe som helst.
Dette er gode nyheter, for de av oss som skulle befinne oss i tidsklemma – det vil si, oss alle. Om det er barn, reise, nedstengning, geografi, beinbrudd, ødelagt datamaskin, fengselsopphold eller annet som skulle være grunnen til at vi ikke får utøvd aktiviteten vår eller arbeidet på mesterverket vårt så mye som vi skulle ønske, kan vi trøkke på – ved hjelp av laboratoriet vi alle har i hjernen.
Her er hvordan.
10) Bli bevisst når du allerede gjør det
Når du tar deg selv i å komponere en melodi i hodet, utforme en revolusjonerende fet Tweet i dusjen, fantasere om å banke opp han som dytta deg på bussen uten å gjøre noe med det for så å møte han senere og innse at han er en hyggelig fyr, eller se for deg hvordan du hadde skrevet siste episode av Squid Game bedre, gjør deg en mental notis av dette. Å identifisere et mønster, er første steg til å endre det – eller benytte seg av det.
9) Klargjør plass i hodet
Lettere sagt enn gjort, men med alt som krever litt så belønner det deg tifolds tilbake. Når jeg tar på meg et oppdrag – la oss si en reklame, som jeg i utgangspunktet ikke bryr meg om men som okkuperer all min mentale plass når jeg først begynner arbeidet – så skviser det ut, eller i det minste midlertidig tilsidesetter flere av de andre pågående prosessene. Det er grunnen til at jeg tar svært godt betalt for det – det er ikke bare timene jeg faktisk skriver eller regisserer jeg tar betalt for. Jeg leier bort plass i hodet. Jobb både skal og bør okkupere en porsjon av av dine mentale fakulteter, men jo flere unødvendige prosesser man har gående, jo mer av din personlige båndbredde legger du beslag på. Vær bevisst på hva du vil dedikere tankekraften din, og hva som ikke fortjener det. Å stresse over at noen tok feil i kommentarfeltet på VG, var ikke nødvendigvis det Beethoven brukte mesteparten av dagene sine til.

8) Rotfeste aktiviteten i den fysiske verden
Vektløftere som visualiserer løftene, aktiverer samme del av hjernen som når de faktisk løfter. Men kroppene og hjernene deres vet godt hvordan dette både gjennomføres og føles, etter årevis i gymmen. Visualiseringen har med andre ord rot i virkeligheten. Ditt mentale laboratorium baserer seg på fysikkens, musikkens, dramaturgiens eller matematikkens lover, alt ettersom – og disse må du være bekjent med.
7) Kjenn ditt sanseapparat
I NLP, eller nevro-lingvistisk programmering, sier man at alle tanker lagres gjennom sansene. Videre sies det at alle har sine primære sensoriske preferanser: noen ser for seg ting, altså benytter en visuell representasjonsstrategi. Folk som snakker mye i bilder: «Det ser mørkt ut», «Dette var uklart», eller arbeider med visuelle medier er med stor sannsynlighet i denne kategorien. Noen påstår at de ikke evner å visualisere, og det kan vi avsløre at er løgn med en gang: hvilken hårfarge har moren, faren, det eldste søskenet ditt eller bestevenninna di? Boom, der har du svaret, ut fra ditt mentale bilde av dem.
Andre hører ting for seg – i melodier, gjennom mentale diskusjoner, indre stemmer – dog av den ikke-patologiske varianten. Hvordan høres Donald Duck ut? Om du kan høre for deg kvekkingen, behersker du altså denne auditive forestillingsevnen – dog mange trenger å se for seg det animerte nebbdyret først, for å kunne gi opphav til lyden. Musikere og prosaikere er ofte tungt auditive.
Den siste hovedmodaliteten er den kinestetiske, som omhandler følelser: idrettsutøvere, folk med god rytmesans, racerbilsjåfører og gastronomer kan finnes i denne brede kategorien. «Dette kjennes rett», eller «jeg får en dårlig følelse av dette», er karakteristiske måter å ordlegge seg på her.
Dette er som alt annet grove modeller og overforenklinger, og de fleste mennesker benytter seg av en god miks av disse modalitetene, men når du blir oppmerksom på hvordan du fantaserer, visualiserer, øver eller krangler mentalt, så vil du også kunne identifisere hvordan du kan gjøre dette bedre. Større, klarere bilder for den visuelle – klar dialog for den auditive og tydelige følelser for dem av den kinestetiske overbevisning.

Ble arrestert for drap, og pratet seg ut av det.
6) Justere submodalitetene
Å justere på underkvalitetene, eller submodalitetene i de pågående prosessene, er enkleste måte å påvirke dem på. Og med litt øving så blir dette en god vane. Om man selv for eksempel er sin egen verste kritiker, med en intern stemme – din egen eller lånt av andre – som konstant forteller deg at du ikke kan gjøre ting, kan det være enklere sagt enn gjort å ikke tenke på det. Da kan det være langt mer overkommelig å endre uttrykket på den pågående prosessen: bytt ut stemmen til en kritisk mentor, verge eller deg selv med Mikke Mus eller frosken Kermit, og se om det gjør noe med deg. Latterliggjøring av meningsmotstandere er en eviggrønn taktikk, og fungerer vel så godt når man selv er sin verste fiende. Om bruker timene før en flytur på å visualisere alt som kan gå til helvete, og blir oppmerksom på dette – bra. Da innser du selv at det er vel så mye dine egne forestillinger som flyturen i seg selv som skremmer deg. Erstatt scenarioene, eller lydlegg dem med et mer behagelig lydspor. Ser du for deg et aggressivt, buende publikum før du går på scenen? Om du ikke klarer å se dem for deg positive, se dem for deg nakne, som smurfer eller som uengasjerte fremfor aggressive – et mer nøytralt utgangspunkt.
5) Lag deg et mentalt treningsprogram
Et ikke-spesifikt treningsprogram eller uklare mål gir deg ikke-spesifikke og uklare resultater, både utenfor og inni hodet. Dette programmet både kan og bør være enkelt: det bør også minne om det du skal gjennomføre i praksis. Se for deg at du tar tre sett i benken, la to av karakterene i manus prate sammen i 5 minutter, øv mentalt på det ene låsegrepet du lærte for to uker siden i Krav Maga-timen men ikke fått gjentatt grunnet årets mest bedritne forkjølelse, eller spill fire-fem åpningspartier i sjakk. Trikset er å gjøre dette til en vane, for alt du gjør som en vane, begynner hjernen å gjøre på autopilot. Dette er også et verdifult tankemønster å tvinge deg over i, når du merker at hjernen heller vil diskutere med seg selv hvem som burde tatt oppvasken.
4) Få deg en rutine
I boken Green Lights forteller den herlige eksentrikeren Matthew McConaughey om hvordan han «sjekker inn med seg selv, før han sjekker inn i verden» (dårlig oversettelse: David Skaufjord). Det er en god strategi, for hodet blir fort fylt av andres drama, være det seg i form av nyheter, kollegaer eller folk på Facebook som mener noe feil om vaksinering. 5 minutter hver morgen og 5 minutter hver kveld kan være tilstrekkelig for å sette kursen for dagen og etablere det som før du vet ordet av det er en god rutine.

3) Kalibrer deg selv
Dette er forlengelsen av punkt 8, men å kalibrere sin mentale prosess ved å gjennomføre den i den virkelige verden, realitetsorienterer deg, setter deg på rett kurs og styrker din mentale modell.
Som amatørprogrammør (som ikke en gang vet om det heter programmør, programmerer eller koder) har jeg med årene innebygget en enkel kompilator i hodet: jeg kan skrive veldig simple programmer, og til en viss grad ane om de funker eller ikke. Øker kompleksitetsnivået, faller jeg av. Men, jeg vet for eksempel at programmet:

i Basic på Commodore 64, vil skrive «hei» over hele skjermen. Men vil det gjøre det med linjeskift, eller uten? Dæven, det husker jeg ikke. Så jeg må tilbake og sjekke – og kjøre programmet på ordentlig, for å kalibrere min cerebrale Commodore. På samme måte kan jeg komponere eller skrive ned akkordprogresjonen til enkle låter jeg hører på radioen, uten å måtte ha gitaren i hånden. Øker vanskelighetsgraden, må jeg tilbake og sjekke. Min mentale modell av en gitar minner om en gitar, men er ikke en – en modell er kun en representasjon av virkeligheten. Et kart, ikke et landskap.
Du kommer deg ikke i form av å sitte på sofaen og drømme om å løfte vekter, men det hjelper. Uten å faktisk skrive ned manusene mine, hadde de blitt en løsrevet drøm uten fundament i virkeligheten. Og det er de innrømmelig ofte, men nå synes jeg du kverulerer.

2) kast det som ikke virker
Det er på tide å sitere Bruce Lee, mannen som mulig døde av å følge sin egen treningsfilosofi, men det er ondsinnede spekulasjoner:
Bruk kun det som virker, og ta det fra hvor enn du kan finne det.
— Fra boken Tao of Jeet Kune Do, som jeg ikke har lest.
Magnus Carlsens sjakkstrategi ville mulig ikke funket for meg. Min hjerne er konstruert på annen måte enn hans. En musiker med absolutt gehør kan mulig lene seg på en genetisk predisposisjon for dette snarere enn 10.000 timer med trening, og Arnold Schwarzeneggers treningsprogram brant ut en generasjon unge fitnessfantaster – det mentale treningslanskapet hans vil mulig gjøre det samme for din mentale hygiene, om du ser tidlige intervjuer av erobreren.
For min del er jeg avhengig av tidvis isolasjon, for å gjennomføre ubrutte tankerekker, mens andre blomstrer mer i fellesflora. Autosuggesjon, eller selvhypnose – det vil si å fortelle seg selv at man evner å gjennomføre noe, fungerer for enkelte, mens andre trenger mer konkrete kognitive øvelser. Enkelte kan se en teknikk på YouTube og implementere den umiddelbart, mens andre må kjenne den på kroppen. Du kjenner hjernen din best – i hvert fall burde det være målet. Jeg snakket en gang med en forfatter som fikk alle idéene sine mens han sto slalom, mens jeg bruker denne tiden på å håpe at jeg ikke dør, som er langt mindre konstruktivt for min del. Bruk det som virker for deg. NLP virker kjempebra for meg. Jeg er ingen Magnus Carlsen, men bruker min hjerne på mine premisser, på min tid. Tidvis. Og uansett hva du gjør, så gjør du allerede noe, og det kan du gjøre mer av, og litt mindre av det andre.
1 ) Push grensene
I ditt eget hode kan du dra hvor du vil, og selv Apollo 11-månelandingen startet først som en fantasi i noens hode, før den manifesterte seg i virkeligheten. Hverdagen kan legge store begrensninger på deg, og tankene dine kan fort bli en representasjon av virkeligheten, snarere enn omvendt. Det er godt mulig du ikke vil benke 1000 kg av å se det for deg, men om du feiger ut etter 30 mentale armhevinger før leggetid, kan du i verste fall legge begrensinger på deg selv og innskrenke spillerommet ditt i virkeligheten. Våg å legge på litt, mal med bred pensel, gjennomfør en mental stand-up i Comedy Cellar eller Madison Square Garden før du eventuelt bomber – eller briljerer – på Josefines. Og om du sliter med mentale hetsere og kranglete publikum, så er det faktisk deg selv som gjør det – men noen må vel holde på med slikt også. Helst noen andre, da.
David Skaufjord er Master Practitioner i NLP under Dr. Richard Bandler, bonde, foredragsholder, manusforfatter og serieskaper. Det var akkurat dette han så for seg da han var liten, så sjakk matt.