Hjernen jobber på fulltid, enten du gjør det eller ikke, og prosessene som holder deg søvnløs ved å la deg krangle med imaginære meningsmotstandere, kan også gjøre deg til sjakkmester. Slik skaffer du deg mer kontroll!

Lenke til podcast: https://pod.space/davidskaufjordforklareralt/laboratoriet-i-hjernen

Spørsmålet jeg oftest blir stilt når jeg foreleser om manus, er hvor mye tid jeg bruker på å skrive. Svaret er: så lite som mulig. Men om spørsmålet hadde vært hvor ofte jeg tenker på manus, ville svaret vært: hele tiden. I alle fall i perioder, når jeg jobber med noe konkret.

Arbeidet med historier foregår stort sett mens jeg går tur, under matlaging, i dusjen, på trening eller i samtale med manuspartner. Utformingen foregår i hodet, den utøvende tastingen med fingrene er kun et nødvendig onde for å få det ut. Personlig er jeg på mitt minst kreative når jeg stirrer på en blank side, og derfor ser jeg heller ingen grunn til å gjøre det når det ikke trengs – selv om det definitivt trengs.

Dette er rimelig langt unna en unik egenskap, ettersom alle jeg kjenner gjør variasjoner av dette – og det gjør du og. Det er bare ikke alltid man er bevisst på når man gjør det, men det skal vi gjøre noe med nå, kompis.

Det hjernen ser etter, vil den finne. Det retikulære aktiviseringssystemet (RAS) gjør at du filtrerer informasjon etter hva som er relevant for deg, snarere å prosessere de millionene sanseinntrykk man er eksponert for samtidig: er du opptatt av interiør, vil du få med deg fargen på rommet du går inn i mens hi-fi entusiastens blikk vil trekkes mot lydanlegget. Har du kjøpt deg en ny bil eller en ny genser, vil du automatisk legge merke til alle som plutselig har den samme – selv om like mange hadde det før. Komikervennene mine plukker opp trivielle hverdagssituasjoner og konverterer dem til materiale, da hjernen deres er innstilt på den frekvensen. Trommiser klarer faen ikke holde hendene i lomma når de hører en låt, fugletittere hører lyder i naturen som går meg hus forbi, og folk i midten av en tung depresjon tolker alt rundt seg som bevis på at det bare er å gi opp.

Det er en seiglivet myte at kunstnere må lide for å skape. Selv evner jeg ikke å skape noe som helst om jeg ikke har det bra, og er på mitt mest produktive når ting går veien. Men det er en like stor sannhet at mange av de største skaperne blant oss kan et voldsomt tungsinn: fra Bjørneboe til Van Gogh via elektroniske musikere som har dødd for tidlig, for egen hånd fordi de ikke trivdes i sitt eget sinn. Kunstnere er oftest av det sensitive slaget, og det som gjør at følelsene slår ut hardt i en retning, kan slå like hardt ut i en annen. Det vanvittige maskineriet i hjernen som kan skape stor kunst, kan også konstruere tankespiraler med negativt fortegn hvor onde ideer får overtaket og overmanner en. Hiver man en faktisk tragedie eller to inn i miksen, kan det være oppskriften på personlig undergang.

Som person som er skånet for dette tungsinnet, skal jeg på ingen måte påstå at en liten artikkel eller en podcast med noen mentale pekepinner er løsningen på verdens psykiske helseproblemer, på klinisk depresjon, eller å reagere på bortgang, brudd, pandemi eller andre brutale livshendelser. Men å gjøre seg bevisst på hvilke mentale prosesser som faktisk trasker og går i bakgrunnen, og hvordan man kan påvirke dem, vil jeg påstå alle kan ha nytte av i større eller mindre grad.

Alle har på et tidspunkt ligget våken og gjennomført mentale krangler med venner, partnere eller folk de har møtt på nett, uten annet resultat enn å irritere seg selv ut i de sene nattetimer over noe som aldri har skjedd eller kommer til å gjøre det. Tankene påvirker påviselig ens fysiologi: alle som har fantasert seg til en ereksjon, stresset på seg et magesår eller fått forhøyet puls av å se et ikke-eksisterende monster på TV, kan bekrefte dette – eller ta opp debatten med en imaginær versjon av meg i sitt eget hode. De fleste av oss har også opplevd at det å sove på en sak faktisk kan fungere, eller oppdage at løsningen på et problem befinner seg på skogtur eller i treningssenter.

Sjakkmesteren Magnus Carlsen ble i et intervju spurt hvor ofte han tenkte på sjakk. Svaret var hele tiden. Intervjueren spurte ham videre om han tenkte på sjakk nå – svaret var ja. Og i Ikke lov å le på hytta, satt han med steinansikt i det han ble roastet – det viste seg senere at han hadde spilt et parti sjakk i hodet. Det endte for øvrig med remis.

Ut over disse anekdotiske eksemplene, kan man lene seg på vitenskapen her også: i en studie gjennomført ved Cleveland Clinic Foundation i Ohio så man på hvordan mental trening kunne øke din fysiske styrke. Kortversjonen: ganske mye, dog mindre enn om du gikk i gymmen. For å eliminere forutsetninger som genetikk og kosthold, lot man prøvekaniner visualisere at de dyttet en vekt med lillefingeren, mens andre gjennomførte dette på ekte 5 dager i uken. En kontrollgruppe gjorde ikke en dritt, de latsabbene. Resultatet var at de som trente, økte styrken med om lag 53% mens de som visualiserte det økte den med 35%. De som lå på sofaen økte ikke noe som helst.

Dette er gode nyheter, for de av oss som skulle befinne oss i tidsklemma – det vil si, oss alle. Om det er barn, reise, nedstengning, geografi, beinbrudd, ødelagt datamaskin, fengselsopphold eller annet som skulle være grunnen til at vi ikke får utøvd aktiviteten vår eller arbeidet på mesterverket vårt så mye som vi skulle ønske, kan vi trøkke på – ved hjelp av laboratoriet vi alle har i hjernen.

Her er hvordan.

10) Bli bevisst når du allerede gjør det

Når du tar deg selv i å komponere en melodi i hodet, utforme en revolusjonerende fet Tweet i dusjen, fantasere om å banke opp han som dytta deg på bussen uten å gjøre noe med det for så å møte han senere og innse at han er en hyggelig fyr, eller se for deg hvordan du hadde skrevet siste episode av Squid Game bedre, gjør deg en mental notis av dette. Å identifisere et mønster, er første steg til å endre det – eller benytte seg av det.

9) Klargjør plass i hodet

Lettere sagt enn gjort, men med alt som krever litt så belønner det deg tifolds tilbake. Når jeg tar på meg et oppdrag – la oss si en reklame, som jeg i utgangspunktet ikke bryr meg om men som okkuperer all min mentale plass når jeg først begynner arbeidet – så skviser det ut, eller i det minste midlertidig tilsidesetter flere av de andre pågående prosessene. Det er grunnen til at jeg tar svært godt betalt for det – det er ikke bare timene jeg faktisk skriver eller regisserer jeg tar betalt for. Jeg leier bort plass i hodet. Jobb både skal og bør okkupere en porsjon av av dine mentale fakulteter, men jo flere unødvendige prosesser man har gående, jo mer av din personlige båndbredde legger du beslag på. Vær bevisst på hva du vil dedikere tankekraften din, og hva som ikke fortjener det. Å stresse over at noen tok feil i kommentarfeltet på VG, var ikke nødvendigvis det Beethoven brukte mesteparten av dagene sine til.

8) Rotfeste aktiviteten i den fysiske verden

Vektløftere som visualiserer løftene, aktiverer samme del av hjernen som når de faktisk løfter. Men kroppene og hjernene deres vet godt hvordan dette både gjennomføres og føles, etter årevis i gymmen. Visualiseringen har med andre ord rot i virkeligheten. Ditt mentale laboratorium baserer seg på fysikkens, musikkens, dramaturgiens eller matematikkens lover, alt ettersom – og disse må du være bekjent med.

7) Kjenn ditt sanseapparat

I NLP, eller nevro-lingvistisk programmering, sier man at alle tanker lagres gjennom sansene. Videre sies det at alle har sine primære sensoriske preferanser: noen ser for seg ting, altså benytter en visuell representasjonsstrategi. Folk som snakker mye i bilder: «Det ser mørkt ut», «Dette var uklart», eller arbeider med visuelle medier er med stor sannsynlighet i denne kategorien. Noen påstår at de ikke evner å visualisere, og det kan vi avsløre at er løgn med en gang: hvilken hårfarge har moren, faren, det eldste søskenet ditt eller bestevenninna di? Boom, der har du svaret, ut fra ditt mentale bilde av dem.

Andre hører ting for seg – i melodier, gjennom mentale diskusjoner, indre stemmer – dog av den ikke-patologiske varianten. Hvordan høres Donald Duck ut? Om du kan høre for deg kvekkingen, behersker du altså denne auditive forestillingsevnen – dog mange trenger å se for seg det animerte nebbdyret først, for å kunne gi opphav til lyden. Musikere og prosaikere er ofte tungt auditive.

Den siste hovedmodaliteten er den kinestetiske, som omhandler følelser: idrettsutøvere, folk med god rytmesans, racerbilsjåfører og gastronomer kan finnes i denne brede kategorien. «Dette kjennes rett», eller «jeg får en dårlig følelse av dette», er karakteristiske måter å ordlegge seg på her.

Dette er som alt annet grove modeller og overforenklinger, og de fleste mennesker benytter seg av en god miks av disse modalitetene, men når du blir oppmerksom på hvordan du fantaserer, visualiserer, øver eller krangler mentalt, så vil du også kunne identifisere hvordan du kan gjøre dette bedre. Større, klarere bilder for den visuelle – klar dialog for den auditive og tydelige følelser for dem av den kinestetiske overbevisning.

6) Justere submodalitetene

Å justere på underkvalitetene, eller submodalitetene i de pågående prosessene, er enkleste måte å påvirke dem på. Og med litt øving så blir dette en god vane. Om man selv for eksempel er sin egen verste kritiker, med en intern stemme – din egen eller lånt av andre – som konstant forteller deg at du ikke kan gjøre ting, kan det være enklere sagt enn gjort å ikke tenke på det. Da kan det være langt mer overkommelig å endre uttrykket på den pågående prosessen: bytt ut stemmen til en kritisk mentor, verge eller deg selv med Mikke Mus eller frosken Kermit, og se om det gjør noe med deg. Latterliggjøring av meningsmotstandere er en eviggrønn taktikk, og fungerer vel så godt når man selv er sin verste fiende. Om bruker timene før en flytur på å visualisere alt som kan gå til helvete, og blir oppmerksom på dette – bra. Da innser du selv at det er vel så mye dine egne forestillinger som flyturen i seg selv som skremmer deg. Erstatt scenarioene, eller lydlegg dem med et mer behagelig lydspor. Ser du for deg et aggressivt, buende publikum før du går på scenen? Om du ikke klarer å se dem for deg positive, se dem for deg nakne, som smurfer eller som uengasjerte fremfor aggressive – et mer nøytralt utgangspunkt.

5) Lag deg et mentalt treningsprogram

Et ikke-spesifikt treningsprogram eller uklare mål gir deg ikke-spesifikke og uklare resultater, både utenfor og inni hodet. Dette programmet både kan og bør være enkelt: det bør også minne om det du skal gjennomføre i praksis. Se for deg at du tar tre sett i benken, la to av karakterene i manus prate sammen i 5 minutter, øv mentalt på det ene låsegrepet du lærte for to uker siden i Krav Maga-timen men ikke fått gjentatt grunnet årets mest bedritne forkjølelse, eller spill fire-fem åpningspartier i sjakk. Trikset er å gjøre dette til en vane, for alt du gjør som en vane, begynner hjernen å gjøre på autopilot. Dette er også et verdifult tankemønster å tvinge deg over i, når du merker at hjernen heller vil diskutere med seg selv hvem som burde tatt oppvasken.

4) Få deg en rutine

I boken Green Lights forteller den herlige eksentrikeren Matthew McConaughey om hvordan han «sjekker inn med seg selv, før han sjekker inn i verden» (dårlig oversettelse: David Skaufjord). Det er en god strategi, for hodet blir fort fylt av andres drama, være det seg i form av nyheter, kollegaer eller folk på Facebook som mener noe feil om vaksinering. 5 minutter hver morgen og 5 minutter hver kveld kan være tilstrekkelig for å sette kursen for dagen og etablere det som før du vet ordet av det er en god rutine.

3) Kalibrer deg selv

Dette er forlengelsen av punkt 8, men å kalibrere sin mentale prosess ved å gjennomføre den i den virkelige verden, realitetsorienterer deg, setter deg på rett kurs og styrker din mentale modell.

Som amatørprogrammør (som ikke en gang vet om det heter programmør, programmerer eller koder) har jeg med årene innebygget en enkel kompilator i hodet: jeg kan skrive veldig simple programmer, og til en viss grad ane om de funker eller ikke. Øker kompleksitetsnivået, faller jeg av. Men, jeg vet for eksempel at programmet:

i Basic på Commodore 64, vil skrive «hei» over hele skjermen. Men vil det gjøre det med linjeskift, eller uten? Dæven, det husker jeg ikke. Så jeg må tilbake og sjekke – og kjøre programmet på ordentlig, for å kalibrere min cerebrale Commodore. På samme måte kan jeg komponere eller skrive ned akkordprogresjonen til enkle låter jeg hører på radioen, uten å måtte ha gitaren i hånden. Øker vanskelighetsgraden, må jeg tilbake og sjekke. Min mentale modell av en gitar minner om en gitar, men er ikke en – en modell er kun en representasjon av virkeligheten. Et kart, ikke et landskap.

Du kommer deg ikke i form av å sitte på sofaen og drømme om å løfte vekter, men det hjelper. Uten å faktisk skrive ned manusene mine, hadde de blitt en løsrevet drøm uten fundament i virkeligheten. Og det er de innrømmelig ofte, men nå synes jeg du kverulerer.

2) kast det som ikke virker

Det er på tide å sitere Bruce Lee, mannen som mulig døde av å følge sin egen treningsfilosofi, men det er ondsinnede spekulasjoner:

Bruk kun det som virker, og ta det fra hvor enn du kan finne det.

— Fra boken Tao of Jeet Kune Do, som jeg ikke har lest.

Magnus Carlsens sjakkstrategi ville mulig ikke funket for meg. Min hjerne er konstruert på annen måte enn hans. En musiker med absolutt gehør kan mulig lene seg på en genetisk predisposisjon for dette snarere enn 10.000 timer med trening, og Arnold Schwarzeneggers treningsprogram brant ut en generasjon unge fitnessfantaster – det mentale treningslanskapet hans vil mulig gjøre det samme for din mentale hygiene, om du ser tidlige intervjuer av erobreren.

For min del er jeg avhengig av tidvis isolasjon, for å gjennomføre ubrutte tankerekker, mens andre blomstrer mer i fellesflora. Autosuggesjon, eller selvhypnose – det vil si å fortelle seg selv at man evner å gjennomføre noe, fungerer for enkelte, mens andre trenger mer konkrete kognitive øvelser. Enkelte kan se en teknikk på YouTube og implementere den umiddelbart, mens andre må kjenne den på kroppen. Du kjenner hjernen din best – i hvert fall burde det være målet. Jeg snakket en gang med en forfatter som fikk alle idéene sine mens han sto slalom, mens jeg bruker denne tiden på å håpe at jeg ikke dør, som er langt mindre konstruktivt for min del. Bruk det som virker for deg. NLP virker kjempebra for meg. Jeg er ingen Magnus Carlsen, men bruker min hjerne på mine premisser, på min tid. Tidvis. Og uansett hva du gjør, så gjør du allerede noe, og det kan du gjøre mer av, og litt mindre av det andre.

1 ) Push grensene

I ditt eget hode kan du dra hvor du vil, og selv Apollo 11-månelandingen startet først som en fantasi i noens hode, før den manifesterte seg i virkeligheten. Hverdagen kan legge store begrensninger på deg, og tankene dine kan fort bli en representasjon av virkeligheten, snarere enn omvendt. Det er godt mulig du ikke vil benke 1000 kg av å se det for deg, men om du feiger ut etter 30 mentale armhevinger før leggetid, kan du i verste fall legge begrensinger på deg selv og innskrenke spillerommet ditt i virkeligheten. Våg å legge på litt, mal med bred pensel, gjennomfør en mental stand-up i Comedy Cellar eller Madison Square Garden før du eventuelt bomber – eller briljerer – på Josefines. Og om du sliter med mentale hetsere og kranglete publikum, så er det faktisk deg selv som gjør det – men noen må vel holde på med slikt også. Helst noen andre, da.

David Skaufjord er Master Practitioner i NLP under Dr. Richard Bandler, bonde, foredragsholder, manusforfatter og serieskaper. Det var akkurat dette han så for seg da han var liten, så sjakk matt.

Hvorfor og hvordan bli ålreit i alt, som en strategi for fremtiden

Hør på podcasten her!

“Et menneske burde evne å skifte en bleie, planlegge en invasjon, slakte en gris, manøvrere et skip, designe en bygning, komponere en sonett, balansere kontoer, bygge en mur, spleise et bein, trøste de døende, ta ordre, gi ordre, samarbeide, jobbe alene, løse ligninger, løse nye problemer, skuffe møkk, programmere en datamaskin, lage et smakfullt måltid, sloss effektivt, dø galant. Spesialisering er for insekter”. – Robert A. Heinlein

Den populærvitenskapelige skribenten Malcom Gladwell blir ofte kreditert som opphavsmannen til 10.000-timers regelen, spesielt av folk som ikke har lest ham. Kort fortalt omhandler regelen at ekspertise krever 10.000 timers innsats, et tidsestimat tatt mer eller mindre dratt ut av ræva – en tradisjon jeg akter å videreføre i denne artikkelen. Men grunntanken er tydelig og god, og sier simpelthen følgende: for å bli veldig god til noe, bør du bruke veldig mye tid på det. Det er vanskelig å si seg uenig.

Ekspertise er essensielt – du vil gjerne at legen din, tannlegen, flykapteinen, fallskjerminstruktøren, kjørelæreren, regnskapsføreren eller advokaten din skal ha et par timer under beltet før du overlater liv, helse eller finans over i deres hender. Skal du se en idrettsutøver på TV, foretrekker du nok å se en som kan knuse rekorder fremfor en lubben mosjonist som tar 30 pushups før kveldstid og jogger to ganger i året før kneet begynner å mase. Skaffer du deg barnepass for å gå på konsert, er det helst ikke for å se nabogutten øve skalaer på en vindskeiv blokkfløyte.

Jeg er fascinert av ekspertise, og det er også grunnen til at jeg har forsøkt å snakke med flest mulig eksperter gjennom podcasten min. Hvordan kom de dit de er? Hva gjorde de riktig? Og ikke minst, hva gjorde de feil? En hel del, viser det seg oftest. Selv vil jeg ikke påstå å være ekspert i noe som helst. Om man vil lære seg noe om ekspertisebygging, oppsøk en spesialisert blogg eller podcast som går i dybden av noe, i stedet for å forsøke å forklare alt. Det eneste jeg har brukt 10.000 timer på, bortsett fra mulig manusskriving, er internett. Men det har du også, så der stiller vi jevnsterke.

Det jeg for øvrig kan en del om, er å lære seg nye ting, samt å gjøre karriere ut av det – eller, en blanding av disse egenskapene. Mer om det senere. De siste 16 årene har jeg jobbet i 8-10 forskjellige yrker, hvorav noen like og noen ikke, samt funnet noen strategier for å komme seg på et ålreit nivå. Hva dette betyr (eller om jeg er der) får være opp til andre å bedømme, men jeg har mine egne standarder her.

For min del betyr det å være ålreit i noe at:

• man har automatisert kunnskapen sin og gjort det til en underbevisst prossess
• man vet hvor kunnskapshullene sine er, og hvordan kompensere for dette
• man mottar kollegial anerkjennelse
• noen er villige til å betale deg for kompetansen din

Jeg kunne snakket mye om hvert enkelt punkt, og kommer også til å gjøre det i fremtiden, men vi er allerede halvveis i det som utgjør en fordøyelig blogglengde (kilde: ræva) så her er et bilde.

Det som på godt engelsk kalles The Law Of Diminishing Returns, og på dårlig norsk kalles Loven om Synkende Avkastning, tilsier at læringen avtar etter et visst punkt. Om du som sofagris begynner å trene styrke, kan du sannsynligvis doble vekten på benkpressen din det første året. Studerer du et nytt språk, hundredobler du vokabularet ditt de første månedene. Og om du.. ok, du skjønner hvor jeg vil – læringskurven er eksplosiv i begynnelsen, og daler etter hvert. En eliteutøver i sprint kan bruke et år eller mer på å barbere en hundredel av 100-meteren sin, mens du som fersking kan kutte av et sekund eller halvannet i samme periode. Grunnkompetansen får du nesten gratis, mens ekspertisebyggingen må du kjempe for med nebb og klør, ofte på bekostning av alt annet – eller i alle fall mye annet.

Og det er akkurat denne på bekostning av alt annet-delen jeg aldri har vært helt komfortabel med. Jeg har alltid ønsket å gjøre alt, og i begynnelsen av karrieren min var dette noe som talte mot meg. Jeg fremstod som en person uten tydelig profil, som drev med ting på hobbybasis, og dette stemte også. I hvert fall til en viss grad. Men dette har for lengst snudd, og det at jeg behersker flere fagfelt er det som faktisk gir meg 90% av jobbene mine.

En iboende utfordring med spesialisering, er at man risikerer å bygge svakheter på neglisjerte områder i livet. La oss bruke idrettsanalogien en siste gang før vi sliter den helt ut – for hver en Kari Traa eller Bjørn Dæhlie, som evner å bruke en overstått idrettskarrier til å bygge et imperium, har du tusener av utøvere som står på bar bakke etter at det relativt korte karrierevinduet er lukket. Et røket kne, en dårlig timet influensa eller kokainskandale rett før OL, endringer i regelverk eller politiske forutsetninger i hjemlandet kan gjøre at man misser muligheten til en plass på pallen. For noen er det verdt det – min gamle kampsporttrener pleide å si at smerte er kortvarig, mens ære varer evig. Han var for øvrig plaget av kroniske smerter, og ingen husker noen av kampene hans. Han endte for øvrig karrieren med å bli banket opp av et par av elevene sine som hadde trent med ham et par år, men det er en annen sak.

Forfatteren Josh Kaufmann argumenterer i boken sin The First 20 Hours for at grunnelementene i de fleste fag kan beherskes over.. vel, tittelen røper mesteparten av innholdet i boka. I likhet med andre populærvitenskaplige forfattere bruker han hele verket på å banke gjennom et bastant poeng og lener seg tungt på anekdoter, og du kan stort sett spare deg utgiften til boka ved å lese vaskeseddelen, men i likhet med Gladwell har han et poeng. Sex Pistols behersket aldri særlig mer enn tre akkorder, et par nettkurs i Javascript lærer deg nok til at du kan Google deg frem til alt du ikke vet, og en sommer med en svømmelærer gjør deg raskere til å crawle enn 90% av naboene dine, så klart litt avhengig av hvor du bor.

Da coronaepidemien kom, ble hundrevis av millioner av mennesker tvunget til ufrivillig omstilling. En liten porsjon av de mer heldige ble også tilbudt betalt omskolering – men mange motsatte seg denne muligheten. Spesielt gjaldt dette den eldre delen av segmentet, som ikke overraskende hadde sett for seg at skoledagene var over. Men er det noe vi med sikkerhet vet, er det at stadig fler arbeidsplasser kommer til å ryke i fremtiden: oljenæringa har et generelt imageproblem, mekanisk arbeid vil i stor grad bli automatisert takket være kunstig intelligens og maskinlæring, selvkjørende transportmidler er kun en lovgivning eller to unna og det er en øvre grense for hvor mange influencere vi trenger til å pushe ansiktskrem. De som evner å omstille seg, eller har flere bein å stå på, vil bli favorisert i arbeidsmarkedet – og evnen til å lære seg nye ting, kan med stor sannsynlighet vise seg å være den viktigste egenskapen man kan ha i fremtiden.

Her er mine 10 tips for hvordan du blir ålreit til ting, basert på å ha gjort enkelte ting riktig og ti ganger så mange ting feil.

10) Tross angsten – tør å være ukomfortabel

For å bli god til noe, må du tørre å være dårlig. Å være dårlig oppleves ukomfortabelt: alt er nytt, alle er bedre, og man føler seg tilbake på skolebenken uten noen synlig avkasting for hva man har opparbeidet seg av kunnskap i andre felt. Fristelsen til å gå tilbake til det man allerede kjenner – sin gamle jobb, sin gamle hobby eller livsvei er unektelig fristende, men belønningen er stor på andre siden.

Den største menneskelige frykten synes ikke å være frykten for å dø – men frykten for forandring. Da det i fjor utbrøt radioaktive branner i Chernobyl – som om den gjengen ikke hadde vært gjennom nok – nektet lokalbefolkningen å flytte på seg. Gresset syntes ikke grønnere på andre siden, mulig fordi den lokale floraen lyste neongrønt, men la oss være ærlige: borte er av og til bedre enn hjemme, og komfortsonen hadde i dette tilfellet innskrenket seg til et, la oss kalle det geografisk ikke-optimalt område i dette tilfellet.

La oss folde hendene – kom igjen, gjør det, så skal jeg vise deg noe. Og det er det eneste jeg kommer til å be deg deg om i hele artikkelen. Særlig.

Legg merke til hvilken tommel du har øverst. Dette har ingen ting med om du er venstre- eller høyrehendt å gjøre. På et eller annet tidspunkt, foldet du hendene for første gang og har gjort det på samme måte siden, ditt jævla vanedyr. Om snur på det hele, og folder hendene med motsatt fingerrekkefølge – annen tommel øverst, og de andre fingrene følger etter, føles det ekstremt ukomfortabelt. Fordi det er uvant. Men, om du går frem og tilbake 10 ganger, så føles det bittelitt lettere. Et par hundre ganger, og det føles like naturlig å gjøre det begge veiene. Den ubehagelige følelsen du kjenner på underveis, er kroppen som lærer – og motsetter seg det underveis.

9) Tving deg til rutine

Det er lett å begynne med noe nytt, og enda enklere å slutte. Det tar omtrent to uker å etablere en ny vane, og i løpet av den tiden vil du finne nok av argumenter til å finne på noe annet. Livet vil komme i veien i form av forkjølelse, jobbreiser, andre folks mer eller mindre rimelige krav til din tidsbruk, og så videre. Et år vil fly av gårde, og du vil enten ha blitt betraktelig bedre, eller måtte starte fra bunnen av, litt tyngre til sinns. Så sett av faste tidspunkter, og forhold deg til dem.

8) Gjennomfør en realitetsorientering

Får du øvet en time i uken? En time om dagen? 8 timer om dagen, din heldige studentsatan? Eller har du akkurat fått deg barn, har en syk partner, begynt i ny jobb som allerede legger beslag på alle dine mentale fakulteter? Rutine krever en realitetsorientering, det er ikke noe problem å sette seg et urealistisk mål for så å ikke forholde seg til det. De fleste overvurderer hva de kan oppnå på kort sikt, men undervurderer hva de kan få til på lang sikt. Og med lang sikt trenger man ikke mene mer enn et par-tre velbrukte måneder.

Som Stephen King sier: Én side om dagen er en 365 siders roman ved årets slutt (han sier for øvrig ikke noe om kvaliteten på romanen, men du vil i alle fall ligge én roman foran de fleste du kjenner). Én time i uka er 52 timer i året, eller 2.5 ganger det Josh Kaufmann brukte til å øve seg før sin første ukulelekonsert. Finn ut hva du har kapasitet til, og litt er bedre enn ingenting, med mindre det er TikTok vi snakker om, så klart.

7) Tving deg til synlighet

Å øve i det skjulte, holder deg ikke ansvarlig for noen, og bare det å vite at du blir observert vil skjerpe deg. Vil du bli god i stand-up, så må du stå. Legg tegneseriene dine ut på Instagram, publiser skriveriene dine i en blogg, ha en utstilling, syng i kirka eller meld deg opp til en turnering. Ingen bryr seg om du er dårlig – ingen begynner å bry seg før du blir ålreit.

6) Drit i terskelvokterne

De fleste innvendingene rundt din nye hobby eller karriere, vil komme fra dine nærmeste. Dette handler om andres frykt for din forandring – om du utgjør en velfungerende konstant i noens liv, hvorfor skulle de ønske din endring velkommen? Her pirker du borti andres komfortsone, men den er du ikke ansvarlig for. Kompisen din med høyt blodtrykk vil advare deg mot å bli treningsfanatiker om du trer på deg joggeskoene, på samme måte som folk i hjembygda vil advare deg mot å flytte fra hjembygda fordi de aldri har vært utenfor hjembygda og den sannsynligvis er den beste hjembygda i verden. Kjæresten din vil komme med irrasjonelle innvendinger om du ønsker å flytte inn i Shaolintempelet i Dengfeng, Kina, for å studere Kung-Fu i et års tid etter å ha sett en spesielt inspirerende YouTubevideo, og du lurer på om din bedre halvdel kan passe fire barn og bikkje samt betjene lånene på egenhånd i mellomtiden. Dette er bare bakgrunnsstøy. Bortsett fra sistnevnte, så klart. Se punkt nummer 9 – en realitetsorientering bør ta i betraktning hvem som eventuelt faktisk skulle rammes.

Det andre settet med portvoktere du vil møte, opplever du først når du begynner å bli god til noe. Da vil folk du så opp til og som opptrådde støttende i starten begynne å stresse over at du trår inn på deres territorium, mest sannsynligvis fordi de er smertelig klar over at det de driver med egentlig ikke er så vanskelig, men allikevel helst vil ha monopol på det. Men dette bør du tolke som et kompliment, og en oppfordring til å tråkke videre og ikke bli slik selv.

5) Hør på eksperter, stjel som en ravn

Det som tar lengst tid når man skal lære seg noe nytt, er å finne opp hjulet på nytt. Vil du bli en god filosof, les filosofene som kom før deg eller du risikerer å bruke 20 år på å komme opp med en ustabil versjon av hulelignelsen på egen hånd, før du med litt flaks kommer erkjennelsen at alt du vet er at du intet vet, før karrieren er på på hell.

I sitt opprør mot det etablerte, bruker unge artister ofte uproporsjonalt lang tid på å opponere mot tradisjoner såvel som trender, for kun å ende opp med å lage noe som forholder seg slavisk til dette ved å være en ren identitetsløs motsetning. Det er opp til kunstnere å opponere, men de bør vite mot hva.

Da jeg selv begynte å skrive manus, brukte jeg mesteparten av energien min på å navigere rundt alt som luktet av regler, prinsipper eller formaninger for så å snuble over filmhistoriens velfungerende konsepter på egenhånd (som: Ha en jævla handling, kompis). Nå som jeg også underviser i manus, er det ingen mangel på elever som vil bryne seg mot personen som prøver å spare dem for akkurat denne unødvendige delen av læringskurva selv, og du kan jo gjette selv hvordan det forløper.

Etter å ha gjennomført hundrevis av intervjuer med noen av de flinkeste folkene jeg vet om, er en av de tydeligste fellesnevnerne hvor mye disse ekspertene har latt seg inspirere, og hvor åpne det er på det – og samtidig hvor egenartete skaperverkene eller karrierene deres er.

Ditt unike uttrykk utgjøres av dine inspirasjonskilder og tiden du lever i, kjørt gjennom den magiske fuzzpedalen som er deg, din hjerne og ditt sentralnervesystem. Resultatet i andre enden er bare ditt.

Du trenger ikke lage din egen skala for å spille jazz, eller finne opp din egen farge for å bli kunstmaler, for her har et par tusen folk brukt et par tusen timer før deg og funnet ut av et par ting som går helt greit sammen.

4) Sett deg konkrete mål

Mangel på mål er grunnen til at de fleste går seg vill. Et tydelig mål gir deg et kompass og et kart – innrømmelig med hvite flekker. Strategien for å komme seg frem vil endre seg underveis, mens målet forblir konstant.

Jo mer konkret mål, jo bedre: Å «komme i form» betyr ingen ting: balansebrettrening gjør deg ikke til en bedre orienteringsløper, mens «Å løpe et halvmaraton» eller «ta 120 i benken» er bedre angivelser, som kalibrerer alt du gjør av trening mot dette målet.

Hvis du vil lære å skrive manus, jobb med en konkret historie. Vil du lære deg å programmere, gå for et prosjekt: et konkret spill, eller en fet nettside. Jobb med én låt, og alt du lærer deg på veien kan brukes til andre verk senere.

Om det synes at jeg taler mot meg selv og artikkelens agenda på dette punktet, gjør jeg kun delvis det: for min del har et periodisk monofokus funket best: kort spesialisering i perioder. Du kan gjøre alt – men du kan ikke alltid gjøre alt på en gang. Sitat, Conficius, ikke sjekk det opp.

3) Før logg

Det kan virke kjedelig, men i likhet med alle andre punktene i denne artikkelen, så er dette det viktigste punktet.

Å føre en logg lar deg ikke bare spore veien til målet, men viser deg alt du har tilbakelagt – en gudegave i mørke stunder hvor det virker som du ikke kommer noen vei. I tillegg slipper du å bruke tid, energi og andre ting du aldri har nok av til å gjenlære ting du med hundre prosent sikkerhet vil vil glemme – i følge psykologen Ebbinghaus, så sitter man kun igjen med 25% erindring av eksponert informasjonsmengde etter så lite som en time – om kunnskapen ikke repeteres. At du forstår en ting, betyr ikke at du husker det, og at noe sitter i hodet betyr ikke at det sitter i kroppen. Skriv ned konsepter, refleksjoner og målbare tall – hurtigtaster, dagsform og ideer du får som du ikke evner å gjennomføre enda.

2) Finn et miljø

Jeg tror virkelig på at man er gjennomsnittet av dem man omgir seg med – enten det er i det virkelige liv, på nett eller annet. Å finne et miljø som driver med det du interesserer deg for, betyr enormt: man møter folk å se opp til, folk som har gått samme sti som du går nå eller andre som går den sammen med deg. Verden har aldri vært mer tilgjengelig, og bortsett fra en håndfull terskelvoktere, som nevnt over, finnes det overraskende mengder med ildsjeler i et hvert miljø som gladelig deler av kunnskapen sin – i alt fra Reddits mest marginale undergrupper til lokale foreninger og lag. Og finnes ikke miljøet, skap det selv.

1) Kombiner egenskaper til en superegenskap

Her kommer mitt favorittpunkt, og hovedargumentet mitt for opparbeide seg krysskompetanse. Enkeltvis kan du sannsynligvis overgås i de fleste kompetanseområdene dine. Men det er kombinasjonen av disse som gjør deg unik.

Den amerikanske serietegneren, hypnotisøren og Mensamedlemmet Scott Adams kaller dette stacking – og snakker med dette om å stabling av dine unike talenter oppå hverandre. Adams var et stort forbilde for meg tidlig i karrieren – før han senere i gjorde en helomvending og ble Trump-blogger, noe jeg har valgt å ikke emulere. Men da han lagde tegneserien Dilbert, var oppskriften som følger: han var en ålreit skribent, en ok- tegner og hadde ok+ innsikt i ingeniør- og kontorlivet. Så, han lagde en godt skrevet, halvgodt tegnet, meget innsiktsfull tegneserie om en ingeniør som arbeidet på kontor, og skapte en av verdens mest suksessfulle seriestriper – og i den tiden uten konkurranse. Hver for seg, var egenskapene hans av middels verdi, men lagt sammen, dannet de et produkt som ikke hadde eksistert tidligere.

Et mer nærliggende, og langt mer fordøyelig eksempel er den norske spillskaperen Mattis Folkestad, som etter min mening har laget noen av de mest interessante norske spillene de senere årene – og det på egenhånd. Folkestad er en habil koder- men sannsynligvis er det flere i hans umiddelbare fagmiljø som kan programmere vel så bra. Han er en dyktig komponist og tegner, i tillegg til å være en stødig historieforteller – men mest sannsynlig vil han selv kunne peke ut enkeltpersoner som har spesialisert seg i og dermed besitter mer kompetanse i hver av disse feltene.

Hans unike evne- eller talentkombinasjon har for øvrig gitt oss spillene Embracelet og tidligere Milk Maid of the Milky Way – sistnevnte er imponerende nok laget på kvelds- og helgetid i tillegg til full jobb.

Dette er mine punkter, og jeg vil elaborere flere av dem i kommende artikler såvel som i podcastepisoder fremover – i mellomtiden ser jeg frem til kommentarer under om hvorfor jeg burde hatt andre punkter eller hvordan jeg har misforstått Malcom Gladwell, men jeg må advare deg – jeg nærmer meg 10.000-timersmerket for kverulering på nett, så ta på deg hanskene, gresshoppe. Neida, bare kødda, tiden jeg kunne brukt på slikt har jeg den siste tiden brukt på å omstille meg til mitt nye liv som pappa, bilkjører, bonde, styreleder (tror jeg) i eget produksjonsselskap og jeger – selv om jeg ikke har klart å felle noen dyr enda, med mindre du regner med det jeg ut fra min noe begrensede artskunnskap mener å ha vært en vaskebjørn på E6, men til mitt forsvar så den ut som en drittsekk.

Lytt til podcastepisoden her!

Da jeg så filmen Hackers i 1995, visste jeg at det var tre ting jeg ville gjøre med livet mitt. Det første var å hacke, det andre var å gjøre dette mens jeg gikk på rulleskøyter, og det tredje involverte Angelina Jolie, men det trenger vi ikke gå nærmere inn på her.

Filmen, som av en eller annet grunn unngikk en rekke Oscarnominasjoner og har blir omtalt av filmkjennere som “Hæ, hvilken film sa du?” gjorde cyberkriminalitet kult og programmering sexy. Det var akkurat dette imageløftet jeg sårt trengte som 8.-klassing.

Jeg hadde allerede leflet litt med begge deler, inspirert av mitt besøk på The Gathering 1995 tidligere på året. Datapartyet var minneverdig, ikke bare fordi sidemannen min med kallenavnet Fatman ble arrestert fordi han av en eller annen grunn hadde drasset med seg 800 pornofilmer på klumpete VHS-kasetter i en enorm gymbag, hvorpå noen av dem var “ganske grove for å si det sånn” (sitat, Fatman, 1995), eller fordi jeg deltok i min første sivile ulydighetsaksjon da et softwarefirma forsøkte å dele ut gratis operativsystem på CD-rom og folk kastet dem tilbake på dem som frisbeer mens de ropte“Fuck OS/2 Warp!”, noe som for mitt unge sinn fremsto like dristig og viktig som 60-tallets siville ulydighetsaksjoner og Gutta på Skauens modige kamper mot en uovervinnelig overmakt noen tiår tidligere. Nei, ikke bare derfor, men fordi jeg hadde kommet i kontakt med et ørlite hackermiljø som kalte seg “scenen”, og som delte fritt av informasjon, som de mente burde være gratis.

Et av tipsene omhandlet å “fake frimerker”. Et strøk med tapetlim over frimerkene før man stemplet dem, og vipps – stempelet lot seg vaske vekk så man kunne bruke frimerkene om igjen, gratis. Internett var i sin trege barndom, og porto var dyrt for de av oss som sendte tunge datadisketter (eller gud forby, 800 vhs-kasetter) via hans majestets postvesen, men dette trikset ga oss en vei rundt systemet og villdyret våknet i meg. Jeg følte jeg hadde funnet juksekoder til selve livet – reglene som gjaldt for andre, gjaldt ikke for meg. Jeg skammer meg ikke over å si at jeg og kompisene mine må ha kostet staten flere titalls kroner den sommeren, før vi ble lei og trengte større kick. 

At jeg brukte 239 kroner på tapetlim, er en annen sak.

Et annet tips jeg fikk, var hvordan man kunne utvikle programvare som spredte frykt og terror. I følge kilder i miljøet, kunne man “sprenge kyllingskaller” ved å spille av en lydfrekvens på 22.000hz, som var “nøyaktig den frekvensen kyllinger har i huet” (sitat: Mr. Pussy (ikke hans ekte navn), 1995). Jeg brukte en intens uke på å utvikle det sofistikerte og ondsinnede programmet i programmeringsspråket BASIC, og det så så nøyaktig slik ut:

Hjertet banket hardt, men det ble for mye for meg og jeg løp gråtende hjem fra skolen for å slette programvaren, “i tilfelle det skulle havne i feil hender” (sitat: meg, 1995). Jeg sverget å kun bruke kreftene mine i det godes tjeneste, og angret kort tid etterpå og endret det til “ikke gjøre ting som er direkte slemme”, og la deretter til “med mindre det er jævlig gøy, så klart”. 

Inspirert av Hackers, skjønte jeg at hacking også kunne være en livsstil. Jeg opererte riktignok i skyggene, men var allikevel giret på at folk skulle skjønne at jeg hadde en hobby som gjorde meg både interessant og unik. Så jeg fulgte filmens oppskrift slavisk, og spraymalte tastaturet mitt i kamuflasjefarger, noe som var en reinspikka katastrofe ettersom jeg ikke lenger kunne se hva som stod på tastene. I tillegg hang knottene seg fast grunnet den seige malingen, og jeg måtte bruke en skje for å vippe dem opp igjen. 

Inspirert av min favoritthacker fra filmen, Cereal Killer, ikledde jeg meg musefletter og rulleskøyter,  ettersom karakteren fikk dette til å se både uanstrengt og kult ut (mulig fordi skuespilleren Matthew Lillard i motsetning til meg både var uanstrengt og kul), og satte utfor den lille bakken fra skolebusstoppet mens jeg ropte “HACK THE PLANET!”, godt assistert av stemmeskiftet, for så å gå på trynet ved røykehjørnet og påfølgende få juling. Dette er for øvrig en reaksjon jeg helt og holdent støtter i dag, både som far og som lærer. 

Jeg vet ikke hva som holdt meg tilbake fra å gå all in på rulleskøytedelen, men jeg mistenker en kombinasjon av julingen, det faktum at laptopbatteri og trådløs tilkobning var rene sci-fi begreperpå den tiden og bevegelsesradiusen min var begrenset til lengden av en halvannen meters kabel. Så jeg krøp tilbake til skyggene, men armert med et nytt våpen: en likesinnet dataentusiast som også hadde sett filmen, og av en eller annen grunn var imponert av det modige rullestolstuntet. Eller, mulig, hadde lidd samme skjebne kort tid i forveien. 

Tilbakeholdt av økonomi og datidens teknologi, nærmere bestemt skrikete modem man måtte koble opp på fasttelefonene sine for å få tilgang til BBS’er (dere kidsa aner ikke hvor bra dere har det), måtte vi finne en vei til digital kommunikasjon som ikke blæsta husets eneste telefonlinje med dubstepaktige digitallyder midt under familiesamtaler når påkoblingstrangen ble for stor, eller belønnet oss med skyhøye telefonregninger som utfordret den allerede sårbare konfirmasjonspengekontoen. Gleden var stor da min venn og jeg fant ut at alle telefonkoblingene i husrekka hans befant seg i en boks under hans veranda, og at naboen var bortreist.

Boksen lot seg vippe opp med min trofaste tastaturskje, som jeg av åpenbare grunner bar med meg til en hver tid og hadde blitt mitt viktigste hackerverktøy. 

Vi hadde gått bakover i hackerfilmkatalogen, og inspirert av filmen War Games lagde vi et enkelt script som ringte opp alle telefonnummer i kommunen for å se etter modemsignal i andre enden, et bevis på at telefonnummeret var koblet opp til en database. Scriptet var enkelt: datakoden ATDT for å ringe opp (ATention-DIaltone), etterfulgt av alle numrene mellom 370 0000 til 370 9999). Vi fant kun ett nummer med signal, men oppdaget en enda større glede i å høre sørlendinger som tok telefonen i andre enden brøle skjellsord gjennom det sprakende modemet vårt, noe som fikk oss til å sprute Pepsi Max gjennom nesene våre av latter, en følelse som til dags dato får meg til å føle meg smartere enn alle andre. Naboens linje ble stengt ned etter kort tid, antageligvis fordi Telenor hadde et minst like sofistikert script designet for å stoppe telefonselgere som prøvde seg på automatiske oppringninger, og mistanken falt fort på tenåringene med “HACK THE PLANET!” skrevet over ryggsekkene sine, så komfpengene røyk, men det føltes allikevel som en seier.

Om du tror betalingstelefoner var trygge, må du tro om igjen, din jævla lamer (hvis du ikke vet hva det betyr, så er du en – eller var det i hvert fall på 90-tallet). Disse telefonautomatene (kids: akkurat som smarttelefon, bortsett fra at den ikke var smart, satt fast i en stolpe og kostet penger å bruke) med myntinntak (mynt: penger av metall) opererte med analoge lydsignaler, og hadde forskjellige frekvenser for hver mynt som ble lagt på – signaler som kunne genereres i BASIC-programmeringsspråket og det uten å ta livet av kyllinger. Vi tok opp signalene på kassettspiller (..jeg orker ikke å forklare mer, dere får søke det opp i Altavista), og spilte dem av i røret – og jeg husker følelsen da vi kunne ringe gratis for første gang, uten å ha puttet på en krone. Jeg husker også den antiklimaktiske følelsen av å innse at den ene vennen jeg hadde å ringe til stod ved siden av meg, men vi bestemte oss for å bølleringe hjem til foreldrene i stedet, som hevn for komfpengeinndragelsen. Vi ble sporenstreks identifisert og havna så klart i mer trøbbel, men vi lo sist for vi hadde ikke mer komfpenger å inndra.

Med innskrenket tilgang til datautstyr, fant vi andre måter å få fixen vår på. En for oss overraskende underkultur i hackermiljøet, var låsedirkingens magiske verden. Etter å ha blitt avvist av den eneste lokale låsesmeden, som åpenbart lukta lunta, fant vi en snarvei til konstruksjon av hjemmelagde dirker: metallbiten fra vindusviskerne til Volvoer med runde lykter, et tips fra et dokument vi hadde lastet ned fra en BBS (samme artikkelforfatter hadde for øvrig også skrevet en praktisk guide til fingring, men jeg skulle senere smertelig oppdage at han var utenfor sitt kompetanseområde her). 

Dirkene kunne med letthet åpne det meste av hengelåser, og en verden av dører åpnet seg for oss – bokstavlig talt. Jeg vil gi en takk såvel som en unnskyldning til eierne av nærbutikken Haugenes Mat, som oppbevarte drikkevarene i et vedhengende skur på utsiden, kun beskyttet av en hengelås av merket ABUS, om jeg husker korrekt. Dette var meget praktisk, dog ikke direkte etisk forsvarlig, sommeren vi begynte å drikke øl – til mitt forsvar hadde de snodd meg på lønna måneden i forveien og insistert på at jeg hadde brukt halvannen dyrebar sommeruke på å male butikken “på dugnad”. Jeg tror vi er skuls.

Tidene har forandret seg, og det har jeg også. Jeg fikk andre interesser, og sluttet med programmering og ble direkte digital analfabet fra rundt 1999 – inntil nylig, i hvert fall. Jeg betaler gladelig for egne frimerker (om de fremdeles finnes – jeg har ikke vært på posten på en stund), for telefonbruk og for egen øl. Det kunne ikke falle meg inn å ikke gjøre det. 

Men én ting ble ved meg, den uimotståelige trangen til å kikke bak kulissene og finne hvordan ting fungerer, for så å kunne leke med mekanismene og sno seg rundt eventuelle sperringer. Ikke for egen vinning, men fordi det er mulig. Det er samme grunn til at jeg senere studerte psykologi, NLP og hypnose – og samme grunn til at jeg ofte liker bakomfilmen vel så godt som hovedfilmen. Om du har den dragningen selv, skjønner du akkurat hva jeg mener, og om du ikke har det så er det ikke noe poeng å prøve å forklare det – på samme måte som det er poengløst å forklare til meg hvorfor folk frivillig kaster seg ut av fly eller eksponerer seg selv for Knausgård eller TikTok. 

Så når bod- eller sykkelnøkler er forsvunnet (dog ofte grunnet egen skyld) så trer denne familiefaren frem med metallpinnene sine og ordner biffen, selv om det gjerne tar en ekstra halvtime med knising og Pepsi Max ut av nesa og nøklene for lengst har dukket opp i mellomtiden.

Fordi du kan ikke temme et forpult villdyr, og det har samboeren min sagt at jeg får lov til å si.

Hack planeten, kompis.

Denne artikkelen ble publisert første gang på kode24.no