Slik lager du billig moro

En praktisk guide til innholdsskaping på sparebluss. 

Fuck Dolly, onkels DBS gjør susen.

Vi lever i sannhet i interessante tider, hvor en hver 12-åring med iPhone i praksis er sitt eget mediehus og bærer rundt på mer avansert utstyr enn det som var tilgjengelig i de første 65 årene av Hollywoods norsk tv’s historie. Samtidig stiger kravene til kvalitativt innhold, parallelt med at budsjettene dropper raskere enn Trond Giskes pressede dressbukser på Hovefestivalen.

La meg først si at jeg er ambivalent – ikke til Giske, der er saken klar – men til det økonomiske produksjonsklimaet. Den skjulte kostnaden ved budsjettkutt kan manifestere seg et sted mellom mild utnyttelse og utbrenthet, og da aller helst blant de mer uetablerte og varslingsuvillige i produksjonen.

Samtidig er det like lite fruktbart å sutre over medietrender som å gå med en Hillary-button i 2018. Ja, du har rett, og nei, du gjør ingen forskjell.

Min første spillefilm kostet 65 millioner kroner, og ble ikke laget. Min første TV-produksjon kostet noen hundre tusen, og ble laget. Gjett hvilken som har størst verdi.

Fordelen ved å produsere økonomisk, eller mer sexy: å produsere effektivter at når du faktisk får et ålreit budsjett, så vet du hva du skal gjøre med det.

Her er hvordan du kutter kostnadene, og øker sjansen for å faktisk få laget greiene dine.

Skriv bedre

Manus burde ikke være et eget punkt på lista, ettersom alle punktene i større eller mindre grad er manusbaserte. Men manus er den billigste måten å øke produksjonsverdi, samt å kutte kostnader. Hver time på et filmsett kan koste hundretusener, mens en time manusarbeide koster om lag 1/4 pose Frielle Kaffe, om du jobber på eget prosjekt (eller et halvt hekto hundrelapper, om du jobber på andres).

Mindre kan bety bedre

I filmen Monty Python and The Holy Grail, skulle Kong Arthur og hans tapre riddere komme ridende inn på hvite hester i åpningsscenen. Etter å ha svidd av spenna på en død ku(!), fantes det ikke lenger budsjett til hester. Løsningen ble at kongen og hans ene hjelper kommer trampende inn, klaskende på to halve kokosnøtter, noe som resulterer i en av filmhistoriens mer minneverdige dialoger. Scenen var i praksis gratis, og førsteutkastet med hester hadde blitt en forglemmelig affære.

Hjelperen ble for øvrig spilt av regissør Terry Gilliam selv, som senere gikk videre til å regissere filmer som Brazil, 12 Monkeys, og Fear and Loathing in Las Vegas. 

Kutt lokasjoner

Når kreativiteten løper løpsk, som den skal i første versjon av et manus, er man ganske raus med lokasjoner. Men, som man smertelig erfarer, sluker forflytninger både tid og penger. Quentin Tarantino startet karrieren sin med å regissere en film hvor 90% av handlinga foregår i en garasje, med fokus på et originalt premiss, uforutsigbar og spennende handling, velutviklede karakterer og velskrevet dialog.

Hva gjør han, 23 år senere, når han kan lage akkurat hva han vil? Han skriver en film, hvor 90% av handlinga foregår inne i en trehytte, med fokus på et originalt premiss, uforutsigbar og spennende handling, velutviklede karakterer og velskrevet dialog.

Skriv rundt ressursene du faktisk har

Eksemplene over baserer seg på at man har tilgang til veldig gode skuespillere. Det hadde Tarantino i første filmen sin: Harvey Keitel signerte på tidlig, og åpnet dørene for andre aktører og semistjerner.

– “Flaks” sier du,

– “vent litt” sier jeg,

Keitel signerte på grunnlag av manus, som han elsket. Men, ettersom jeg allerede har understreket betydningen av et godt manus et par ganger, la oss bevege oss videre i livet, men ikke for langt: vi blir på 90-tallet.

Da Robert Rodriguez (From Dusk till Dawn, Sin City, Alita: Battle Angel) laget sin første spillefilm, El Mariachi, gjorde han dette på et budsjett på $5000, som han hadde tjent ved å la seg låse i karantene i en måned mens han ble utsatt for mexikanske medisinske eksperimenter*. Denne tiden brukte han på å skrive manus, og dette manuset skrev han rundt hva han visste han hadde tilgjengelig: en skilpadde, en gitarkasse, en buss og en fetter som så kul ut.

*om du tror jeg overdriver, les boka.

Cast venner

Skal du ha godt skuespill, må du ha skuespillere. Men, som de fleste skjønner etter å ha sittet på riktig side av et castingbord (den hvor lønna di ikke er avhengig av at folk synes du er kul i løpet av 5 sekunder), så handler det oftere om å være riktig enn å være flink. Skal du gjøre en oppsetning av Hamlet, så lei inn noen som skjønner betydningen av å snakke i retning av publikum, møte opp på tiden og ikke “mumle alle replikkene for å få dem til å høres naturlige ut”, som er idiotenes forsvar av elendig håndverk.

Men, ettersom TV-kanalene med en hånd stryker seg selv på skrukken og skryter av å ha signert gode avtaler med Skuespillerforbundet, mens de med den andre hånda dasker bekymringsløst på deleteknappen i castingbudsjettene mens deres egne representasjonsbudsjetter for den årlige champagneorgien i Cannes står uberørt, kræsjer ofte de gode intensjonene med realiteten.

Det nest beste, etter å betale for dyktige skuespillere, er å betale for riktige skuespillere. Og hvem bedre til å spille tolkningen av den bipolare 5% Community-fetteren din med sørlandsdialekt, enn den bipolare 5% Community-fetteren din med sørlandsdialekt? Han har tross alt øvd hele livet på rollen.

Bruk det negative rom

“Det negative rom” betyr i praksis det du ikke ser. Å filme en eksplosjon kan koste noen hundre tusen til uante millionbeløp, mens du får kjøpt en god eksplosjonslyd for en dollar på hvilken som helst lydside. I TV-serien Preacher ble en kampscene mellom en premenstruell prestekone med rakettkaster, og et invaderende helikopter, filmatisert med et nærbilde av to barn som reagerte på lydene, innelåst i en kjeller. Scenen var sannsynligvis mer velfungerende enn grafikkbudsjettet til tv-kanalen AMC ville tillate, og enda mer ubehagelig, ettersom vi fulgte barnas emosjonelle reise fra uskyldsrene observatører til fremtidige PTSD-vrak. Og hvem vil vel ikke se slikt?

Bruk pengene på hyggelige tiltak, og vær forsiktig med tjenester

Om du ikke har mye penger, sørg for å ta vare på de viktigste ressursene du har: folkene rundt deg. Du kan ikke, og bør ikke kreve at folk jobber overtid uten å bli kompensert – men om folk blir behandlet godt, så kan de foreslå det selv. Du kommer langt med god kaffe og varm mat. Og du kommer enda lenger om du er villig til å gå like langt for andres prosjekter. Forventer du at andre stiller i dine ting, bør du stille i deres, og ikke tøm tjenestekontoen ved første informasjonsfilm du gjør for Nordea, med mindre du føler for å veksle mellom å holde lydbommen i -10 grader, og spille Nekrofil Selvhjelpsguru i skrekk-eposet til overnevnte 5% Community-fetter som selvfølgelig aldri ble noe av fordi han insisterte på å filme det på 16mm råfilm som ble ødelagt av kondens selv om du advarte ham mot det, helvete heller, Per-Einar.

Tenk på personen som skal selge det videre

Jeg hadde nok aldri fått regissere egne ting, om jeg ikke hadde bakt det inn med en overkommelig prislapp. I mine første møter, trodde jeg at det holdt å ha en kul idé som jeg selv ville se gjennomført – nope, nix og nei takk. Alle du pitcher til, må selv pitche det videre – med tro på salg, publikumstall, og at dette er noe de vil bruke en porsjon av yrkeslivet og kredibiliteten sin på. Alle er ute etter godt innhold, men hva dette er vil variere – og hadde jeg knekt koden på hva det er til en hver tid, hadde jeg solgt alt – realiteten er vel mer at 1 av 5 ting går gjennom.

Jeg kunne skrevet en egen post om dette, vent, det har jeg gjort, men kortversjonen er dette: høy ROI (return on investement), lav risiko, personlig engasjement på andre siden av bordet og noe publikum faktisk er interessert i å se er nøkkelordene.

Se på det som en investering, men pass på

Alt du gjør, gir deg flere muligheter – til å gjøre mer av akkurat det samme. En nær nullbudsjettsproduksjon er en herlig konfirmasjon, og i likhet med en vanlig konfirmasjon, som oftest relativt pinlig og noe du forhåpentligvis bare gjør en gang.

Å snu på krona er en nødvendighet, men du vil ikke ha rykte på deg som innholdsproduksjonens Pokalpils –  nesten like god, men med en flau bismak som kunne fjernes om du gadd å slenge på 10% ekstra. En rekke av kostnadene kan med fordel kuttes, men stå på krava der det trengs – folk har en tendens til å gi etter for rimelige og rasjonelle krav.

Men før du stiller de kravene, ta en ekstra titt på det forpulte manuset ditt, fordi det holder ikke helt mål enda, gjør det?

Sorry, der glapp det igjen,

Vi snakkes på sett,

D

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.