Dagens funn

Av og til havner man på en internettsafari, og da føler man for å dele det man har oppdaget. Her er dagens funn:

The Man from Another Place

Den dansende kortvokste mannen som snakker baklengs i Twin Peaks, Samson fra Carnivale, har sin egen YouTubekanal. Her er en av videoene, hvor han parodierer karakterer fra Star Trek.

Bonus: Kanalen kalles “ManFap”.

Det finnes en musikksjanger som kalles Filk og er fantasy folkemusikk.

Start med denne låta, fra kassetten “Quarks & Quests”. Det er den første kommersielle utgivelsen til Off Centaur, og.. uhm.. bare hør.

Tim Miller som regisserte Deadpool

har aldri laget en spillefilm før. Bakgrunnen hans er i animasjon. Her er showreelen til studioet hans, og den er fantastisk.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Et mirakel

campus 2016 04 15

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hva er rollespill

av Jarle Haktorson

Kommentar: Denne artikkelen er publisert på denne bloggen, i forbindelse med podcasten David Skaufjord forklarer alt #44 – Rollespill med Jarle Haktorson.

Med filmen Star Wars i 1977 bekreftet regissør George Lukas et stadig synligere kulturelt paradigmeskifte; folk var i langt større grad mottakelig og søkende mot en alternativ virkelighet som motvekt mot verden de selv var en del av. Det kommersielle potensialet i dette fenomenet ble raskt utnyttet, og nær samtlige filmer fra den tid med størst inntjening har siden holdt seg innenfor sjangrene fantasy og science fiction.

Parallelt med denne utvikling kom så spillet Dungeons & Dragons i sin første utgave i 1974. Dette skulle etter hvert bane vei for en rekke spill som tok denne søken etter en annen virkelighet et steg videre; istedenfor å passivt oppleve denne virkeligheten via filmlerretet, lot disse spillene folk selv tre inn i fortellingen, der de tok på seg ulike roller som bar handlingen fremover. Disse spillene, kjent som rollespill, har etter hvert etablert seg som en egen milliardindustri med millionvis av spillere verden over. I Norge er hoveddelen av registrerte rollespillere en del av organisasjonen Hyperion, med rundt 10.000 registrerte medlemmer.

Hva er så rollespill? Kort fortalt handler det om at en gruppe mennesker (gjerne rundt fire til seks personer) samles for å tre ut av sine vanlige liv for noen timer, for å gå inn i en annen rolle som skal drive handlingen fremover. En av spillerne fungerer som leder, der han i praksis fungerer som regissør for den kommende historien. Denne spillederen har på forhånd tenkt ut hvilke situasjoner, motstand og overordnet mål de andre spillerne skal stå opp imot, men det er opp til spillerne selv hvordan de vil løse dette; det finnes ikke noe ferdig manus eller endelig plan annen en den spillerne selv utvikler og improviserer etter hvert som handlingen skrider frem.

Som i filmbransjen, er rollespill innenfor sjangrene fantasy og science fiction de mest populære. Tidligere nevnte Dungeons & Dragons er for tiden verdens mest solgte og spilte rollespill, og har som tittelen impliserer handlingen lagt til en fantasy-verden ikke så ulik den man møter i bøkene Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien. Spillerne vil i slike spill ta på seg roller som riddere og magikere, der det er opp til spillederen å skape et troverdig univers der disse rollene er en del av dette universet. Situasjonene som oppstår vil som sagt oftest være initiert av spillederen, mens det er opp til spillerne å velge hvordan de vil løse dem; hva om spillerne møter et stort troll fremfor en falleferdig bro? Skal de angripe trollet? Prøve å snakke med det? Hva skal man i så fall si? Kanskje trollet trenger hjelp til å komme seg over broen? Vil kanskje trollet angripe spillerne om de nøler litt lenger?

Der spillerne således innehar hovedrollene i handlingen som blir presentert og skapt underveis, er det opp til spillederen å styre alle andre roller, samt beskrive og virkeliggjøre den situasjonen og den verden som spillerne til en hver tid er en del av. Selv om det meste av handlingen ligger på det verbale plan som oppstår i interaktiveten mellom spillederen og de andre spillerne, er det ofte praktisk og noen ganger nødvendig å i større grad visualisere den aktuelle situasjonen som spillerne står ovenfor. Dette både som en støtte til den verbale beskrivelsen fra spillederen, men også som en tydelig og visuell representasjon av situasjonen og verden som spillerne er en del av. Spillerne selv vil da også gjerne ha små figurer som representerer dem i denne verden, og kan da følgelig plassere seg i sted og rom i forhold til andre objekter som spillederen legger frem. I eksempelet ovenfor vil da spillederen kunne plassere ut en liten modell av en bro, med figuren av et troll fremfor. Spillerne kan så plassere sine figurer i forhold til dette, alt etter hvor de ønsker å stå.

Noen spill har bygd opp hele sin handling bare rundt bruken av slike figurer og modeller, og kalles av den grunn miniatyrspill for å skille dem fra rollespill, som altså i langt større grad er avhengig av enkeltpersonene sin motivasjon og beveggrunner, og den dialogen som oppstår i møtet mellom spilleder og de andre spillerne sine ulike roller.

Man kan i oppfølgingen av dette spørre seg hvorfor så mange spiller rollespill; finnes det en felles faktor som kan forklare hvorfor folk fra ulike sosiale lag, med sprik i alderssammensetning, varierende bakgrunn og livssituasjon, kan søke sammen noen timer en kveld for å ikle seg ulike roller og tre inn i en annen verden? Svaret er vel allerede skissert i de forestående avsnitt og i spørsmålet selv; rollespill gir mennesker muligheten til å glemme sine vanlige liv og sin person for en stund, for å ta del i skapelsen av et alternativt univers, der ens alter ego (som i spillet gjerne kan representere verdier, heltemodighet, egenskaper og fysikk som ikke er i samsvar med spillerens egentlige person), har en avgjørende rolle og posisjon i handlingen og verden som blir skapt disse timene.

Slik den freudianske forståelsen av drømmer er den forknytte oppfyllelsen av undertrykte ønsker, kan rollespill således sies å være en arena der vanlige mennesker kan utforske sider ved seg selv de i det virkelige liv ikke har mulighet eller mot til å utføre. Man skal ikke undervurdere den psykologiske latente tilfredsstillelsen som ligger i rollespill der man på egenhånd som ridder kan nedkjempe horder av banditter og bli hyllet som landets helt, mens man i det virkelige liv ville flyktet ved første tegn på en konfrontasjon. Det er således nærliggende å trekke paralleller til de utallige sagn og eventyr man finner i enhver kultur, der nettopp identifiseringen med de ulike personer i en alternativ virkelighet skaper helteroller inn i de vanlige liv.

Det er samtidig sannsynlig at det psykologiske utbyttet av rollespill er mer en passiv effekt som virker i det skjulte heller enn hovedgrunn for at man spiller; de fleste vil peke på det sosiale aspektet ved rollespill, og at man i disse timene kan samles med likesinnede for å ha det gøy sammen. Den overstående introduksjon kan således forstås i følgende punkt på hvorfor man spiller rollespill:

  • –  man bearbeider og utvikler evnen til samarbeid
  • –  det stimulerer til og modner kreativitet
  • –  man får brynet seg i retorikk og diplomati
  • –  man kan gå inn i helteroller og kjenne på følelsen av å virkelig kunne utgjøre en forskjell
  • –  man kan “oppleve” en tidsperiode eller en sjanger man finner særlig interessant
  • –  man kan utfordre seg selv i situasjoner som ikke kunne hende i det virkelige liv
  • –  man lærer seg selv bedre å kjenne
  • –  man har det sosialt sammen med venner og tar del i skapelsen og opplevelsen av enspennende historie der ens egne valg og innsats er av avgjørende betydning

    Så om rollespill på noen områder kan sammenlignes med andre fritidsaktiviteter, finnes det som nevnt sentrale forskjeller. Samtidig gir rollespill muligheten til å bestemme både tid, rom og sted for denne fritidsaktiviteten da man skaper dette selv; når spillet er i gang, er ikke spillerne lenger i noens dagligstue kl. 19 en onsdag kveld; de er alle heltemodige besetningsmedlemmer på romskipet The Millenium Falcon i kamp mot det onde Imperiet i en galakse langt, langt unna…

    Jarle Haktorson

Posted in Uncategorized | 1 Comment

Møt kritikerne

møt kritikerne

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvem er hvem i norsk filmbransje

Sånn tar du kollegiatet på kornet.

Sånn tar du kollegiatet på kornet.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvorfor ingen vil jobbe på det forpulte prosjektet ditt

fra Samurai Cop. Hver frame, et kunststykke.

fra Samurai Cop. Hver frame, et kunststykke.

Hei du, jeg vet hvem du er: du sendte ut en forespørsel om et filmprosjekt eller noe, som det ikke var mye penger i foreløpig, men det var utrolig kult og spennende, og du kunne love en god opplevelse 🙂

Vel, det gikk et halvt år og ingen så noe til det prosjektet ditt, og så kom det faen meg en ny forespørsel fra deg igjen om et nytt og minst like kult prosjekt, din gnom.

Det er på tide at noen forteller deg det. Her er grunnene til at ingen vil jobbe på det forpulte prosjektet ditt.

5) Folk hadde ikke “tid” (men så hadde de egentlig det)

En hver person som er verdt noe som helst, er til en hver tid opptatt. Sånn kommer det alltid til å være, men det betyr ikke at man ikke har “tid”. Å ikke ha tid, betyr rett og slett at dette ikke er noe man ønsker å prioritere. Hvis Spielberg ringer, har man tid, samme hva. Om en førsteårsstudent på NISS ringer for å få deg med på “Norges Første Horrormusikal”, uten å ha tenkt over

  1. at det er Norges 400. Horrormusikal og at ingen av dem har funket, og
  2. for faen, skjerp deg

Så er det utrolig mer interessant å spille Fallout 4 eller tilbringe tid med folk som aldri føler et presserende behov for å si “mise en scène”.

Du må gjøre deg fortjent til en plass i prioriteringshierarkiet, ved å gjøre det verdt tiden.

4) Du tenkte hva prosjektet ville gi deg selv, ikke andre

Om prosjektet ditt er laget ut fra eksistensiell angst eller med stor skapervilje, er det trygt å si at du har sett for deg hvordan livet ditt kommer til å være etter prosjektet. Du har kanskje ikke tenkt like mye på hva som skal tilfalle folka som er ment å drasse kabler, mikse lyd eller lage kaffe til det irriterte crewet ditt fordi alt er på overtid og han fyren som var typecastet til å spille hjemløs alkoholiker på sjokkerende vis ikke møtte opp til innspilling allikevel, sann kunstnersjel som han var.

Dette er en grunnleggende regel i business, som du har styrt unna fordi kunstner er en ubeskyttet tittel og derfor velger å kalle deg det, også for å kunne gjemme deg bak denne merkelappen i det øyeblikket du lukter kritikk:

Skal du få noen med på noe, gjør det til en fordel for dem såvel som for deg. 

Karrieren til personen på andre siden av bordet bør tjene like mye på det som du gjør, relativt sett.

3) Du kan, i likhet med 90% av resten av Norge, ikke skrive noe som engasjerer

“Det kommer garantert til å bli bra når vi filmer det”

— Sitat, ikke Quentin Tarantino da han lagde Reservoir Dogs og fikk med Harvey Keitel, Steve Buscemi, Tim Roth, Michael Madsen, Chris Penn og Lawrence Tierney.

Hvis teksten og pitchen din er bra nok, vil alle være interessert i å stille, re punkt nr. 4. Manuset er det du kan perfeksjonere uten at det koster deg andres blod, svette og tårer, og om du ikke har gjort grunnarbeidet en gang, på ubegrenset tid, hvorfor skal folk stole på at du klarer å få noe opp og stå når du brenner krutt på sett?

Hvis du vil lære å skrive, refererer jeg til min egen artikkel: Skriv det forpulte manuset ditt. 

2) Folk stoler ikke på at du vil ta ivareta deres interesser

Her er tre regler som styrer uavhengig filmskaping, og alle andre prosjekter:

  • Gjør prosjektet ferdig, og stå som garantist for dette. Alle i bransjen har vært med på prosjekter som ikke blir noe av – det holder med å brenne seg en gang.
  • Still opp når andre ber om det: om noen føler seg brukt, mister de lojalitet. Om du stiller på andres prosjekter, forvent at de stiller på dine – og motsatt.
  • gi folk god mat, kaffe og snaks – du vil ikke ha gratisarbeidere med lavt blodsukker.

1) Du går etter folk på en annen frekvens

Du vil jobbe med folk som er flinkere enn deg, og folk som er dårligere eller har en billigere varelapp vil jobbe med deg. Sånn er livet, dating og business. Du gjør deg fortjent til posisjonen du har.

Gjett hva, The Rock kommer ikke til å stille i novellefilmen din om incest. Og han duden med leddgikt som bor i samme trygdeblokk som deg kommer til å utgjøre en elendig actionstjerne i nullbudsjettsspillefilmen som du selvfølgelig har kalt “OPPGJØR” og foregår i det norsk-pakistanske miljøet fordi du er dritstolt over å være PK nok til å ha en pakistansk kompis og hvor du garantert har skrevet inn replikker som “Hvor er penga mine”, “hore” samt en Dickens-inspirert monolog lagt i munnen på kriminell og overvektig antagonist som ikke skjønner hva han selv sier, mye mulig fordi du aldri har giddet å lese Dickens selv men bare kjørt på med et par floskler om ære og respekt. Så klart mens protagonisten din sitter fastbundet i en kjeller, og han morskeste fyren fra karateklubben din står i bakgrunnen i skinnjakke og grynter, like før dama skal til å redde helten, fordi du har skjønt at filmer trenger “sterke kvinnelige karakterer”, og det av en eller annen grunn har blitt oppfattet som at de må være fysisk like sterke som mannfolka og levere enda mer seksuelt ladete one-linere, der har du personlighet vet du.

Sikt høyt, men om du vil jobbe med flinke folk så bli flink selv, da vil de jobbe med deg og. Ellers må du ta til takke med å jobbe med folk på samme ambisjons- og erfaringsnivå, som ikke er dumt, så lenge et av de to (ambisjon eller erfaring) er høyt nok.

Og sånn får du folk til å jobbe på det forpulte prosjektet ditt.

 

 

Posted in Uncategorized | 1 Comment

Stripper Deck

STRIPPER DECK

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Da jeg holdt takketale som Miss Universe – hvordan og hvorfor hypnose funker

For litt over 10 år siden meldte jeg meg på et kurs med den britiske hypnotisøren Paul McKenna, fast bestemt på å bevise at jeg ikke kunne hypnotiseres. 45 minutter uti showet hans holdt jeg takketale som Miss Universe, hvor jeg forsøkte å vise så mye kløft som mulig for å vinne dommerens gunst. Mellom disse to hendelsene skjedde det en del ting, som jeg skal gjenfortelle her. Men først, etter å ha startet in medias res i et åpenbart suksessfullt forsøk på å fange spenningen din, la oss hoppe tilbake litt før vi kommer til selve purra.

Franz Anton Mesmer er ute med faenskapen sin igjen.

Franz Anton Mesmer, fordaderen til teknikkene beskrevet i “The Game”.

Selv om jeg viet en betraktelig del av 20-årene mine til emnet, snakker jeg sjelden eller aldri om hypnose eller NLP, nevro-lingvistisk programmering. Hovedgrunnen til dette ligger i folks oppfatning, og reaksjonen hver gang dette temaet blir tatt opp – som uten unntak er den samme. Følg sjekklisten under:

sjekklist for hypnose

 

Dette er kanskje ikke så rart, for inntil relativt nylig var den Norske stats offisielle holdning som følger: “Hypnose er et fenomen som ikke eksisterer, og det er ulovlig fordi det kan være farlig”.

Et kræsjkurs i hypnose – historisk innføring

Franz Anton Mesmer er ofte omtalt som hypnosens far – i hvert fall i (relativt) moderne tid. Han fikk til og med fagfeltet, eller “fagfeltet” oppkalt etter seg i noen hundre år, da de ble omtalt som mesmerisme. Mesmer var en sjarlatan som behandlet folk med magneter. Han trodde virkelig det funket, og hvem kan klandre ham – på 1700-tallet visste folk ekstremt lite om verden rundt seg. Men en dag hadde gode gamle Franz Anton glemt magnetene sine hjemme, og fortsatte likefullt behandlingen med tomme hender, og med like godt resultat. Mesmer hadde rett og slett oppdaget placeboeffekten – som mange andre før og etter ham.

Jeg kan ikke være for streng med Franzemann, jeg har selv behandlet mennesker med pepperkakeformer på programmet “Folkeopplysningen”, og flere av de fortalte meg at de følte seg bedre enn på årevis. Hva kan jeg si, placeboeffekten er noe av det det er forsket mest på, den best vitenskapelig dokumenterte effekten av dem alle.

Spol frem et par hundre år. Psykiater Milton Erickson, en poliorammet mumlende fyr i rullestol som kun kunne se fargen lilla og som behandlet mennesker gjennom å fortelle historier, får gjennomslag for metoden sin grunnet sin abnorme behandlingsstatistikk. Milton var en ekstremt manipulerende fyr, og hadde en tendens til å få alle rundt seg til å gjøre akkurat som han ville, inkludert å gi ham masse lilla gaver.

Milton fikk det ofte som han ville, selv når det gjaldt designing av bokcover.

Milton fikk det ofte som han ville, selv når det gjaldt designing av bokcover.

Jeg kunne fortalt i timesvis om Erickson, og det vil jeg sikkert gjøre senere. Her er en gammel tegneserie jeg lagde om ham, fra seriebladet Nemi.

milton erickson rgb

Lang historie kort: Milton Erickson lærte metoden sin til Dr. Richard Bandler. Bandler er mest kjent for å ha behandlet en psykiatrisk pasient som var plaget av at karakterene i TV-en kom ut av skjermen og ville henge med ham – ikke ved å fjerne problemet, men ved å installere Playboy Channel på sykerommet hans. Pasienten ville påfølgende ikke kureres. Etter sigende trakk han også pistol mot en vanskelig pasient som var dum nok til å si “vel, kanskje hvis du hadde en pistol mot tinningen min” da Bandler spurte om det var umulig for ham å slutte å røyke. På scenen, foran hundrevis av folk. Pasienten saksøkte ikke, fordi han etter sigende “aldri hadde trekt ned en sigarett igjen”.

Paul McKenna lærte metoden av Richard Bandler, og jeg lærte den av dem begge.

(Jeg, og tusenvis av andre folk, men innrøm det – setninga over ser bra ut).


Bandler, et vandrende paradoks: like sjarmerende som ubehagelig. Fra perioden hvor han var overvektig og røykte, og var i verdenstoppen når det gjaldt å behandle overvektige og røykere.

Paul McKenna – fra storshowet på 90-tallet. McKenna sluttet senere helt med scenehypnose, etter noen søksmål og da han fant ut at det var millioner mer å tjene på slanking av amerikanere.

Hva er transe?

For å forstå hypnose, er det viktig å forstå hva transe er. Her ligger litt av problemet, for slik jeg ser det er det ingen som skjønner helt hva transe er. Det finnes masse ikke-definisjoner, men jeg synes Milton Erikcson forklarer det best. La oss ta hans engelske definisjon:

Hypnosis is the loss of the multiplicity of the foci of attention.” – Milton Erickson.

Vel, det er typisk Milton Erickson å gjøre en transe ut av en forklaring av transe. Ble du forvirret av setningen over? Stoppet hjernen din opp i ett tiendels sekund, i det du forsøkte å finne ut hva som ble forklart? Gratulerer, da har du opplevd en smak av hva det vil si å være hypnotisert.

Og det er både litt spennende og litt skuffende, fordi det bare er et hverdagsfenomen.

Her bruker han to negativer til å forvirre deg, fordi hjernen ikke kan prossessere en negativ – en ikketanke. Ikke tenk på en hest. Hva gjorde du? Du tenkte på en hest, ikke lyv.

I populærkulturen fremstilles ofte transe som en tilstand hvor du er fullstendig mottakelig for kommandoer, og dette er også grunnen til at folk har en iboende frykt for fenomenet. Dette er også en av grunnene til at kliniske hypnoterapeuter hater scenehypnotisører – men gode scenehypnotisører vet å snu dette til sin fordel.

Det finnes sikkert en million måter å forklare og motforklare hypnose på, men den jeg har sett som gjør dette best er Paul McKenna, så jeg tar derfor utgangspunkt i ham.

Frank Sinatra gjør folk livredde for hypnose, i “The Manchurian Candidate”.

Paul McKennas metode

Når man ankommer et hypnoseshow, skjer det med en viss grad av forventning. Man forventer å se folk på scenen som gjør ting de ellers ikke ville gjort – under ledelse av en hypnotisør, som om han kan jobben sin, omgir seg med en viss grad av mystikk. Vifting av pendler, spiraler, musikk, et cetera. Om du noen gang har sett en plakat for et slikt show, ser du fort at den gode artist, for det er det scenehypnotisører er, spiller på disse virkemidlene.

9ee305b71d42fc3fb33415e01d49eaff handy_bandy url

Induksjonen begynner altså før den begynner.

Transe

Det første McKenna, og mange med ham gjør, er å avskumlifisere transe. Ikke for å ta futten ut av showet, men for å eliminere frykten for å komme opp på scenen. Det siste en hypnotisør vil er å arbeide med noen som setter opp guarden – det blir et ræva show.

“Transe”, skal det vise seg, er en veldig vanlig sinnstilstand.

Har du noen gang kjørt en bil, og plutselig befinner du deg hjemme, uten noe minne av hvordan du kom dit? Klassisk transe. Sittet i festlig lag, og plutselig er klokka 3 på natta? Noen har pratet, men du har ikke fått det med deg? Eller du spiller ut mentale scenarioer mens du sitter på bussen, og blir plutselig oppmerksom på at du gjør grimaser? Alt dette kan kalles for transer, dog lette transer.

Og hva med de hypnotiske fenomenene? Hallusinasjoner? Å glemme ting?

Har du noen gang gått gatelangs, og trodd du så en kompis, men så viste det seg at det var en annen? Positiv hallusinasjon. Du så noe som ikke var der – du så det med hodet, ikke med øynene.

Har du noen gang sett etter nøklene dine, og du har sett over alt, men så ligger de på bordet rett foran deg, midt i synsfeltet? Negativ hallusinasjon.

Har du noen gang hatt et navn på tungen, men glemt det? Amnesi.

Har du trodd at du var syk, og merket symptomene, selv om det viser seg at du var frisk? Får du lyst til å blunke når jeg snakker om blunking, blunking, blunking? Og blunking? Ha ha, fuck deg, blunke blunke. Blunke, blinke, tørre øyne, der gjorde du det igjen. Eller tviholder du øynene åpne, for å bevise at du ikke gjør som jeg sier? Da forholder du deg nøyaktig til det jeg sier, bare ved å gjøre det motsatte.

Mens scenehypnotisøren forklarer disse fenomenene, ser han hvem som reagerer på de – og hvem som setter seg til vegring. Sistnevnte blir ikke valgt til å delta på showet. McKenna vil snike inn setninger som “det vil skje på et blunk” og se hvem som blunker – hypnose, i sin enkleste form, er rett og slett kommunikasjon.

Catalepsy_example

Vegring

Den klassiske oppfattelsen av hypnose, er at det er mennesker med svak vilje eller liten motstandskraft som er lettest å sette i transe. Det motsatte er tilfelle – det er faktisk uendelig lettere å hypnotisere kreative personer, og i min erfaring er kunstnere, fantasirike, høyere utdannede eller over middels intelligente mennesker langt, langt enklere å hypnotisere, ettersom de har bedre forestillingsevne og større rom for konseptualisering enn resten av oss.

Dette er for det første sant, for det andre er det en ekstremt manipulerende måte å få alle til å konvertere fra å vise at de ikke kan hypnotiseres, til å ville bli hypnotisert, for å vise at de er over middels kreative, intelligente, og så videre. Det er en retorisk teknikk som i NLP kalles “reframing”, altså å skifte kontekst, i dette tilfellet fra noe negativt til noe positivt. Og det kommer som verdens minste overraskelse at Milton Erickson er opphavsmann til teknikken.

McKenna benyttet seg av denne teknikken under det første (av dusinvis) show jeg så, med ham og andre, og jeg er ikke noe bedre enn at jeg var sprekklar for å løpe på scenen etter denne presentasjonen.

Utvalg

Etter å ha pratet masse rundt grøten om hva hypnose er, gjør McKenna, på samme måte som jeg gjør i denne artikkelen, det klart at han har pratet om det hele tiden, og induksjonen har allerede startet. Alle kommer med den samme frykten og de samme fordommene. Nei, man kan ikke få noen til å gjøre noe på scenen man ikke vil. Jeg satt selv på scenen en gang hvor amatørhypnotisøren fortalte at når han knipset med fingrene, ville vannglasset jeg drakk av plutselig inneholde urin. Han knipset i fingrene, og ba meg drikke det. Selvfølgelig gjorde jeg ikke det, jeg har ingen interesse av å drikke urin – så jeg helte det på føttene hans.

Jeg mottok stor applaus, og hypnotisøren forsøkte å late som om det var en planlagt del av det elendige showet hans, men jeg reagerte bare på akkurat samme måte som jeg hadde gjort om noen hadde gitt meg et glass med urin – man endrer ikke personlighet under transe. I McKennas tidlige dager fikk han opp en sikh på scenen, og forsøkte å få ham til å danse hver gang Benny Hill-musikken kom på under et jobbintervju, men sikhen danset ikke – det var noe han ikke gjorde i sin avart av religionen. En god hypnotisør jobber alltid rundt motstanden.

Derfor velger han eller hun også de ivrigste, når det annonseres at de som ønsker kan komme opp til scenen – ca 10% av publikummet vil være interessert i å bli hypnotisert, og av disse vil 1 av 5 løpe opp til scenen – det er disse man velger.

Men hva faen skjer så, og hva er egentl..

Slapp av, nå kommer vi til det. Transeinduseringen. Vi tok utgangspunkt i Milton Ericksons definisjon over, og den omhandler suspenderingen av dine rasjonelle prosesser mens det ubevisste ser etter en mening, som du gir den. Ok, det betydde ingen ting, la oss prøe igjen.

Milton Erickson startet sin karriere med klassiske induksjoner, som mest av alt minner om avslapningsteknikker eller guidet meditasjon, det samme som skjer på slutten av en hver yogatime. Læreren ber deg puste rolig – du gjør det, for, hvorfor ikke? – og pusten er broen mellom det voluntære (frivillige) og autonome (automatiske) nervesystemet. Du tar kontroll over det ene, for å påvirke det andre. Deretter ber læreren deg slappe av, i høyrearmen, i venstre, etc. Og det føles ålreit, så du er med på det.

Deretter blir du ofte prakket på noe bullshit om chakraer, og gjerne et tilbud om en dyr meditasjonsretrett, men det er en annen sak.

Senere i karrieren gadd ikke Erikcson gå gjennom hele løypa, så han innførte stadig raskere induksjonsmetoder. En av de mest kjente er det som omtales som “handshake interrupts”, som kort fortalt er et brudd på en vanlig kommunikasjonsprotokoll for å skape forvirring:

Når man hilser, strekker man ut hånden til en annen person som gjør det samme, begge griper hånden og sier etter tur navnet sitt. Dette er en automatisert prossess, og du har gjort den hundrevis av ganger – Milton merket at når man brøt et etablert mønster, ble hjernen forvirret og det oppstod en liten transe, og han benyttet seg av dette vinduet til å slenge inn en liten oppfordring: “Sit down”, “sleep”, “listen here”, eller lignende.

Håndtrykksmetoden demonstreres her av tv-geniet Derren Brown: tryllekunstner, illusjonist, ateist og skeptiker, som blant annet har skrevet bøker hvor han disser NLP og hypnosepraktisører, og kultusen rundt disse.

Brown var selv elev av McKenna og Bandler, og har like mye negativt å si om de som positivt. Jeg er både enig og uenig. Jeg anbefaler å se alle showene hans, her er en av mine favorittbiter – hvor han også forklarer hva han gjør når han lurer skuespiller Simon Pegg til å tro at han har ønsket seg en BMX-sykkel.

McKenna, på sin side, går mer klassisk til verks – ikke fordi han vil det selv, men fordi det er det publikum forventer. Han ber deg telle ned fra 200 til 1, med intervaller på 3. 197, 194.. 191..

Mens dette foregår, og hjernen din er opptatt med å regne, snakker han til deg – ber deg puste, dypt, slippe pusten, slappe av, før han begynner å lede deg videre. Se for deg at du ligger på en strand. Du hører bølgene slå inn, ut… til takten av pusten din. Der, ja. McKenna begynner å snakke til rytmen av pusten din, og begynner deretter å snakke saktere og saktere, du puster ubevisst saktere og.. saktere. Hører på lyden mellom hjerteslagene dine. Og deretter handler alt om avspenning – som så klart møter et minimum av motstand. Se for deg hva du hadde følt om du var dobbelt så avslappet som nå. Der, ja. Doble den følelsen. Hva er det fineste minnet du har? Se det for deg. Gå inn i bildet. Hvilke lyder hørte du?

Hvor magisk er dette?

Ikke i det hele tatt, men ekstremt behagelig

Transe vs. Ikke-transe

I et av de tidligste showene jeg så med Derren Brown, gikk han gatelangs i London og tok hendene til tilfeldig forbipasserende, og dyttet de opp til et vindu. “Hånden din sitter fast, og du får den ikke løs!” sa han til de, og 9 av 10 klarte ikke å få løs hendene. Hva var hemmeligheten hans?

Ingen ting.

Dvs, nesten ingen ting.

Om du prøver dette på 100 mennesker, vil et par av de faktisk slite med at hånden sitter fast. Kameraet, og hypnotisøren, eller “hypnotisørens” suggererende stemme, tilsier at han har et poeng – og i forvirringen vil noen oppleve at hendene sitter fast, selv om de fleste vil riste på henda og gå videre.

For å skape bra TV, klipp du bort alle tilfellene hvor det ikke funker, og sender resten i beste sendetid med mystisk musikk.

Mange vil ha en langt, langt bedre definisjon på transe enn det jeg har, men her er min klumsete definisjon: Transe er en sinnstilstand, preget av avslapning, hvor de kritiske evnene dine er suspendert, og slike “forslag”, (som “du slapper av enda mer”, “du puster saktere og saktere”, “du må blunke” eller “det føles som om hånden din sitter fast til låret ditt”) møter langt mindre motstand – enten du er under transe for show eller behandling. Hypnotisører sier at de snakker til ditt ubevisste – og du skjønner hva det betyr, selv om det ikke er helt klar hva det ubevisste er eller om det finnes. Alt er metaforer, og hypnotisøren bruker de metaforene som passer best for deg.

Små fenomener til store

Legg merke til ordleggingen: “Det føles som om hånden din sitter fast til låret”. Den sitter ikke fast, men det føles sånn. Slik begynner sceneshowet, med små forslag eller kommandoer, som stadig blir større. Når du har slappet av på denne måten i 20-30 minutter, vil hånda di føles tung, og når hypnotisøren sier at du ikke vil løfte den, vel, det stemmer bare. Du er enig med ham, og føler ikke for å utfordre det.

Dette skjer også når han vekker deg, og sier at du “ikke vil klare å komme på eller si tallet 7”. Han sier ikke at du har glemt det – men når han vekker deg og sier du ikke kommer på tallet, så stemmer det – det føles som du har det på tungen, men når du teller fra 1 til 10 så hopper du plutselig over det. Og i bakgrunnen hører du publikum le, og klappe. En del av deg vet at du er med på illusjonen. Du er definitivt klar over publikum, men det er ikke det du tenker på.

Hvor ekte er det?

Like ekte som å se en film, og grine fordi noen dør eller skvette fordi det kommer et monster – du vet det ikke er ekte, men du tenker ikke på det, om du er inne i narrativet.

Men det var da jeg ble fortalt at jeg skulle holde tale som Miss Universe at jeg tenkte “nå er det fucked, nå kommer jeg til å bryte”.

Igjen: Legg merke til ordlegginga. McKenna sa aldri at jeg trodde jeg var Miss Universe. Han sa jeg ville holde tale som Miss Universe. Jeg tenkte at dette kom jeg ikke til å klare, jeg begynte å svette fordi jeg skjønte jeg måtte begynne å spille foran hundrevis av folk – dette var før jeg begynte å jobbe som skuespiller (og også grunnen til at jeg begynte – året etter spilte jeg i min første film).

Men da jeg åpnet øynene, og jeg så McKenna intervjue kandidaten ved siden av meg, en feit førskolelærer ved navn José, som svarte med provoserende pipestemme at han kom til å vinne årets Miss Universe fordi det ikke var noen særlig konkurranse, så ble jeg rasende, og tenkte “Ikke faen om hun skal vinne!”

Og da McKenna spurte meg om hvorfor jeg kom til å slå José, etter å ha sett meg bli morsk i blikket da han begynte å slenge dritt om den store missedrømmen min, så skøyt jeg frem brystet og svarte spontant: “Just look at the twins”.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hørte setningen bli sagt i det jeg sa den, og da jeg hørte publikums applaus i bakgrunnen, visste jeg at jeg hadde sagt noe fjåsete og morsomt, men alt jeg kunne tenke på i øyeblikket var at José ikke skulle vinne, noe det arrogante blikket jeg kastet ham etterpå understrekte. Jeg trodde ikke jeg var Miss Universe – men i det jeg ble spurt, følte jeg virkelig at jeg var det –

på samme måten som da José og jeg skulle selge eiendom på Mars etterpå, og jeg oversatte fra hans flytende gibberish – så visste vi bak i hodet, eller egentlig ganske langt fremme at dette ikke var 100% ekte. Vi bare tenkte ikke på det, fordi det virket som den mest naturlige sak i hele verden å bare legge ut om at prisene hadde sunket etter at de drittsekkene fra Neptun hadde flyttet inn ved siden av. På samme måten som reglene i en basketballkamp virker som selve universets logikk i det du er helt inne i spillet – alt handler om det du gjør, og en “stor” eller “dyp” transe, alt ettersom hvordan du ønsker å omtale det, er nesten altoppslukende.

Og i det vi etterpå ble spurt om vi husket alt, svarte vi ja – selv om begge trodde det hadde vart ca 20 minutter, ikke 2 timer, som det faktisk gjorde.

McKenna hadde gjort det han gjorde best, la de mest scenekåte publikummerne som var kommet for å bevise at de ikke kunne hypnotiseres, la seg forføre av det han omtalte som en blanding av “semi-vitenskapelige eksperimenter” og “ren underholdning” være stjernene i showet, hvor alt føltes nøyaktig like massesuggererende som da jeg var på Rage Against The Machine-konsert i 1995 og 800 tenåringspublikummere ropte i takt: “Fuck you, I won’t do what you tell me!”, i det som senere slo meg som den mest ironiske gesten jeg noen gang har vært vitne til ettersom vi gjorde akkurat som sangeren Zack de la Rocha fortalte oss at vi skulle gjøre.

Fuck deg, jeg gjør akkurat som du ber meg om.

Etter showet begynte McKenna selve seminaret sitt, etter å effektivt ha eliminert all motstand. Han hadde konvertert skeptikerne – og 90% av alle jeg noen gang har møtt er selverklærte skeptikere, meg selv inkludert – til å ville være med på reisen.

Dagen etterpå behandlet han en sjokoholiker, som hatet rosenkål, ved å la henne assosiere alle de negative sensoriske følelsene hun hadde til denne underlige grønnsaken til sjokolade. Og Bandler, kul drittsekk som han var, tok med en sjokoladeplate opp på scenen og stappet den i ansiktet hennes for å få henne til å kaste opp og bevise et poeng for publikum.

Jepp, hun kastet opp, og om dette er en etisk måte å bli kvitt sjokoladeavhengighet på eller ikke kan diskuteres. Og dette er teknikker jeg vil snakke om mer her senere.

Om man tror på det eller ikke, er en annen sak.

En god hypnotisør vil aldri fortelle deg at de hypnotiserer. De vil, til nøds, forklare at hypnose er noe helt annet enn det du tror – og få deg til å være enig. Det er tross alt bare kommunikasjon og hverdagsfenomener, er det ikke?

Milton Erickson begynte alle behandlinstimene sine med å si “før vi starter, la meg fortelle deg en historie…” – gjerne før han tok deg i hånden.

Deretter var du fucked, men på en god måte. Og hvorfor ikke?

Legg merke til alle fargene rundt deg i dag, nå

mvh David Skaufjord, tidligere reklamemann.

David Skaufjord er Master Practitioner i NLP og sertifisert hypnotisør under SNLP, Society of Neuro Linguistic Programmers. Dette er sertifiseringer som ikke betyr noe som helst, ettersom du får diplomene i posten bare ved å ha deltatt på kursene. Han beskriver for øvrig utdannelsen sin, som han tok i perioden 2003-2008, som noe av det mest berikende han har gjort – også økonomisk. Han har for øvrig skrevet denne teksten om seg selv.

I podcasten hans “David Skaufjord forklarer alt” kan du denne uken høre ham i samtale med Trine Åldstedt, en av landets fremste coacher, og mest meritterte NLP-praktisører og hypnoterapeuter – som også arrangerer kurs med Dr. Richard Bandler her til lands, skulle du ønske å trene under det underlige og lett voldelige geniet. Jeg må advare, jeg har sett ham slå folk på scenen, selv om jeg mistenker at han fant på saken med pistolen selv.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvordan skrive originale karakterer

Karakterdybde betyr ikke nødvendigvis dybdesyn.

Karakterdybde betyr ikke nødvendigvis dybdesyn.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Skriv det forpulte manuset ditt

Skaufjord blogger om manus igjen, og han er pissed.

Death_found_an_author_writing_his_life.._(3517039221)

Jeg har skrevet om manusyrket tidligere, blant annet i artiklene “Hvorfor manuset ditt ikke funker”, “Hvorfor jeg burde få jobben som NFI’s manuskonsulent selv om jeg ikke vil ha den” og “How to write a screenplay in 24 hours”. Jeg har for øvrig lagt merke til manusene som dukker opp rundt forbi ikke blir noe bedre, eller enda verre: At de aldri blir skrevet ferdig. Dette ser for øvrig ikke ut til å stoppe “forfatterne” fra å prate om det i det evinnelige.

Denne artikkelen er full av gode tips, og her er det første: En hver person som skriver er fullstendig uinteressert i å høre om hvorfor du ikke gjør det. Og mens vi er i gang, her er flere punkter de ikke er interesserte i:

– at du har glemt ideen din, men den er dødsbra og skrevet på en lapp hjemme

-hvorfor du, som bor i Norge i 2015, har tilgang til internett og i forlengelsen av dette alle filmer og bøker som noen gang er produsert, gratis helsetjenester, ikke må gå 15 timer etter vann hver dag, ikke har polio, ikke er på flukt fordi hjemlandet ditt har blitt bombet, blir betalt av staten for å ikke gjøre en dritt om du skulle ønske det og tydeligvis har tid til å lese denne artikkelen, grunnet en eller annen ekstern faktor ikke finner “overskudd”, “motivasjon” eller “tid” til å skrive.

– den samme historien som du pitchet for 2 år siden, uten at det har skjedd noen endringer i den.

– innvendinger, når du mottar tips fra noen som faktisk vet hvordan man skriver et manus.

og, viktigst av alt:

– en forklaring på hvorfor din historie (som ikke er skrevet ferdig fordi den på underlig vis stopper halvveis i annen akt) ikke skal følge grunnleggende prinsipper for god historiefortelling som fungerte for Homer, Aristoteles, forfatterne av verdens hellige tekster, Dante, Cervantes, Hemingway, Walt Disney, Kubrick, David Fincher, Dan Harmon, og kompisen din som faktisk kan fortelle en vits på en fest.

Sånn, da var det ute av verden, og jeg regner med at jeg slipper å høre på noe av dette igjen, noen sinne.

Drømmen din: å få en stjerne, slik at du kan bli tråkket på

Drømmen din: å få en stjerne, slik at du kan bli tråkket på

Så, hvordan skriver man et manus?

Enkelt.

1) Du må ha programvare. Alle vil anbefale deg Final Draft, som er helt jævlig. Selv bruker jeg Rawscripts, som er gratis, online, og ikke har noen funksjoner – perfekt.

2) Du må ha en historie du ønsker å fortelle.

3) Du må ha et veikart for hvordan du forteller den. De fleste vil anbefale deg å lese “Story” av Robert McKee, men den er helt jævlig, og de har ikke lest den selv.

Veikartet får du her.

Først trenger du et kompass.

Om du ikke vet hvilken retning historien din skal ta, vil du aldri komme i mål. Alle historier handler om noen som vil noe. Karakterene trenger ikke å vite det selv, og i hvert fall ikke fra begynnelsen av historien. Men om du som forfatter ikke vet det, har du omtrent like stor sjanse for å komme i mål som om du skulle løpe orientering i blinde, i feil by og utenfor sesongen.

Hjertet i historien din er kompasset ditt, og når du går deg vill, går du tilbake til dette.

Om dette ikke appellerer til deg, anbefaler jeg deg å teste ut den kommersielt gunstige kunstformen frijazz.

"Men min kunst er anderledes" - romantisk poet som ingen husker navnet på fordi han aldri utga en dritt (jeg bare kødda, bildet er av Keats, men jeg fant ikke noe som passet)

“Men min kunst er anderledes” – romantisk poet som ingen husker navnet på fordi han aldri utga en dritt.
(jeg bare kødda, bildet er av Keats, men jeg fant ikke noe som passet)

Historien din må ha en konflikt

Konflikt = drama. Du har nå en person som vil noe. Nå må det være en grunn til at vedkommende ikke får det som han eller hun vil.

Her er et eksempel på en dårlig film:

“Rocky” (tidlig utkast). Rocky vil bli den beste bokseren i byen. Han slår ned Apollo Creed, uten problemer. Får tittelen, og dama – hun var tydeligvis mye å samle på siden hun hiver seg etter første og beste bølle som knocker ned en person han er misunnelig på.

Halvannet minutt lang kortfilm. $0 i box office.

Her er et ekse..

nei, vet du hva, jeg gidder ikke en gang. Du må ha konflikt. Rocky er en underdog. Han må trene seg opp. Han må overvinne Apollo Creed, og seg selv. Dette vet du. Du har sett film før. Jo større reise, jo bedre film. Jo større konflikt, jo mer interessant reise.

Oppsummer filmen din i en kjernesetning (eller to)

Det tar uendelig kortere tid å oppsummere intensjonen din i en setning, enn å forsøke å finne den når du har nådd side 70.

Her er et eksempler på gode kjernesetninger, eller loglines:

F*CKING JANE AUSTEN by Blake Bruns
“Two friends angry at Jane Austen for creating unrealistic romantic expectations among women today get sent back in time to the nineteenth century. The only way for them to return home is for one of them to get Jane Austen to fall in love and sleep with him.”

ZOMBIE BABY by Andy Jones
“After the zombie apocalypse, a young couple unsure about whether to start a family has the decision made for them when they take in an orphaned zombie baby they don’t have the heart to kill.”

Om du ikke kan oppsummere historien din i en eller to korte setninger, er sjansen stor for at du ikke har en historie.

Og før du hyler ut i frustrasjon at ditt mesterverk (fremdeles upublisert) ikke lar seg redusere ned til en setning, fordi du av en eller annen grunn forveksler “oppsummere” med å “redusere”, sjekk ut yndlingsfilmen din på IMDB.COM og se hvordan de klarer å gjøre akkurat dette.

Noen har skjønt Wizard of Oz.

Noen har skjønt Wizard of Oz.

Og nå, for strukturen.

“Struktur” er ikke en pepperkakeform du skal presse historien din inn i, men fundamentale prinsipper og bærebjelker som er til stede i større eller mindre grad i alle historier du noen gang har hørt.

Hjernen er hardkodet til å respondere på historier. Vi ler høyt av en god vits. Vi heier på taperen, som vil noe. Vi liker folk som minner om oss selv og vi liker en lykkelig slutt – selv om vi foretrekker at helten må krabbe gjennom gjørme for å komme seg dit, og jo mer jo bedre. Og der har du en historie, som for eksempel lar seg applisere på alle rockebiografier noen sinne.

This-is-the-End-Film-Poster url-1 url

– alle Seth Rogen-filmer noen sinne: Først er de venner, så er de ikke venner, så (twist) er de venner igjen! (Jeff Ross)

Hjernen strukturerer historier på en viss måte, og Hollywoodmodellen for filmer strukturerer film på omtrentlig samme måte, med brede penselstrøk og innenfor en tidsramme som er det folk klarer å sitte i en kinosal uten å måtte gå på do. Indiefilmer struktureres på akkurat samme måte, selv om ingen vil innrømme det. Sjekk selv, med dette som mal.

FILMSTRUKTUR

En side i manus er om lag et minutt på skjermen. 90 sider er halvannen time. Det er en grei mal for et filmmanus.

Vanlig stilte spørsmål:

Q: Må jeg følge dette slavisk?

A: Nei, din idiot, men det er bedre enn det du allerede har, så når jeg tenker meg om, ja.

AKT 1 (side 1-30)

Dette er den første tredelen av filmen din, hvor du etablerer helten, i sin normale verden. “Helten” er den i historien som har den lengste reisen. “Den normale verden” er alt som skjer før det interessante skjer. The Matrix før The Matrix, Fight Club før Fight Club, Star Wars før stjernekrigen. La oss dele den inn litt mer.

ANSLAG (side 1-10)

Her møter vi helten din. Du har kun en oppgave her: Få oss til å bry oss om denne personen. Klassisk filmlitteratur vil si at du må like hovedpersonen, men jeg er uenig. Følg med:

The Social Network, en av mine favorittfilmer gjennom tidene og en av de beste åpningsscenene som er skrevet. Den gjør alt rett og alt galt på samme tid.

Mark Zuckerberg, her spilt av Jesse Eisenberg, oppfører seg som en total drittsekk. Men vi blir dratt inn i det fra første sekund. Samtalen begynner midt i, og i stedet for å rydde lydbilde, har filmskaperen skrudd det opp til max. Vi må anstrenge oss for å følge med, som om vi var på en ekte pub.

Zuckerberg forteller at han vil være med i en sosial klubb. Han er besatt av det. Dette er målet hans, skjult under 7 lag av asberger og sexistiske utredninger. Han har åpenbart ingen venner, og når scenen er slutt – ingen dame heller. Vi sympatiserer med ham, fordi han blir dumpet.

Etter dette går han hjem og lager verdens største sosiale nettverk, som er Hollywoods måte å misforstå det faktum at enkelte i Silicon Valley kan ha glede av å lage noe bare for å lage noe, men det funker i filmens verden.

Noe skjer (side 10-12-ish)

Nå har vi blitt kjent med helten, og noe må skje. “Eventyrkallet” eller “katalysatoren”, kall det hva du vil – det er dette punktet i filmen hvor hovedkarakteren møter noen eller noe som forandrer livet for godt. Neo møter Morpheus, Jack møter Tyler Durden, foreldrene til Luke Skywalker blir drept. Robert Downey Jr. blir slengt inn i en hule i Afghanistan.

Helten fucker rundt (resten av akt 1, frem til side 30)

Fra katalysatoren inntreffer, må presset bygges opp rundt helten i tilstrekkelig grad. Hvorfor det? Fordi en hver oppgave som er verdt å fortelle om, må ha en viss terskel.

veikt drama

veikt drama

Jack i Fight Club foretrekker det trygge IKEA-livet sitt, Neo tror ikke på Morpheus (selv om to agenter akkurat stappet en elektronisk bille inn i navlen hans), Robert Downey Jr. må høre på AC/DC og bygge en jerndrakt for å kunne rømme.

Men så..

AKTOVERGANG, AKT 2

Her er alt du trenger å vite om overgangen til akt 2: Helten tar nå et definitivt steg inn i den nye verden, og legger den gamle bak seg.

AKT 2: (30-75 eller så) – selve kjøttet og potetene i historien

Det meste du ser i traileren av filmen er her. Rockys montasje, kjærlighetshistorien, og de store actionsekvensene. La oss rydde litt opp i de, ved å dele akt 2 i to deler.

Akt 2, første del (30-midtpunktet ): Ting går bra!

Ting går bra! Trailer, kjærlighet, snøballkrig, Luke lærer å vifte med den lysende fallosen sin, Neo lærer Kung Fu.

Her kunne jeg kommet med en million eksempler, men det er denne delen de fleste faktisk behersker. Så går ting til helvete. Men som oftest for forfatteren, dessverre, og ikke for hovedkarakteren.

Et av de viktigste punktene du vil lære som manusforfatter står for døren:

Midtpunkt: Alt er tilsynelatende i boks, men så..

Nå har publikum sett på filmen din i omtrent en time. Det må skje noe nytt – vi har blitt vant til historien. Det er på tide å skifte takt.

Du har en romantisk komedie. Paret får hverandre. Hvilken vei kan du gå nå? Hvis du ikke finner på noe, er filmen din ferdig.

Derfor skrur du til oddsen.

Dama i forholdet viser seg å være gift, ektemannen kommer tilbake fra krigen og snapper henne vekk fra deg.

Neo får vite at han ikke er “The One”. Angrepet på hjemmebasen begynner. Fight Club-gjengen blir kastet ut av kjelleren, og den uskyldige slosseklubben blir til “Project Mayhem”, som ender med at de dreper Meat Loaf og bomber hele byen. Sean Parker kommer inn i The Social Network og splitter opp kompaniet som ble skapt av to gode venner.

Midtpunktet i filmer markerer ofte en form for falsk seier eller falsk tap, og det som skjer etterpå er…

Andre halvdel av akt 2: Heltens verden blir snudd på hodet.

Uansett hvor langt nede helten var når du startet historien, nå er det på tide å la ham gå gjennom masse dritt. Bokstavelig talt, om vi snakker om filmer som “Frihetens Regn”. Eller søppelkværna i Star Wars.

Oppgaven din her, som manusforfatter, er å bringe helten din så langt unna målet sitt som mulig. Ta drakta fra Iron Man, deretter vennene hans.

Vi glemte en ting

Neida, det gjorde vi ikke. Vi bare porsjonerte det ut litt.

A-historie og B-historie

De fleste filmer, jeg vil våge å si alle, forteller to historier. Jeg liker å kalle disse “Save the Girl”, og “Save the World”, selv om det ikke alltid er disse to tingene det er snakk om. Men mer ofte enn ikke. Re Star Wars, The Matrix, Fight Club.

To historier etableres, og de krysser hverandre – alltid. Og slutten på akt 2 markerer punktet hvor dette skjer. La oss se på noen av Seth Rogens filmer, som eksempel.

The Interview: To gode venner (a-story) blir bedt om å drepe den Nord-koreanske diktatoren (b-story). Så blir de uvenner (heltens verden blir snudd på hodet), og så prøver de å drepe ham, men så klarer de det ikke, så blir de venner igjen (historiene krysses), så klarer de det.

This is the end: To gode venner (a-story) drar på fest, mens apokalypsen plutselig inntreffer (b-story). De prøver å unnslippe apokalypsen, de klarer det ikke, så blir de uvenner, så blir de venner igjen og klarer det, i det historiene krysses.

Pineapple express: To gode venner (a-story) blir involvert i en dopskandale (b-story), og må flykte. De prøver å ta oppgjør med det hele, blir uvenner, klarer det ikke, så blir de venner igjen og klarer det i det historiene krysses.

Alle Seth Rogens filmer er egentlig lett homoerotiske versjoner av boy-meets-girl-saves-world-modellen. Toy Story følger denne modellen. UP! Gjør det samme, med en gammel mann og en ung gutt. Frihetens Regn. Avengers. Schindlers Liste. Gjøkeredet. Aliens. Spinal Tap. Seinfeld og Simpsons er notoriske når det gjelder å sette opp to historier, og utføre de med en slik grad av finesse at det virker tilfeldig når de krysses – ikke så.

Hvem skulle trodd at Soup Nazi og den nye dama til Jerry skulle havne i konflikt?

Hvem skulle trodd at Soup Nazi og den nye dama til Jerry skulle havne i konflikt, bare fordi de begge ble introdusert i samme episode?

Jeg vil med 90% sikkerhet anslå at Akt 2 er hvor historien din strander, og at du finner løsningen på dette ved å se på to ting: Har du et klart midtpunkt for historien, hvor fortellingen din tar en vending, og har du to historier, eller to aspekter av historien, som krysses?

Overgang til akt 3

Når helten din treffer bunnen, er det bare en vei å gå:

Til den scenen du så for deg da du første tenkte opp filmen, det store klimakset.

På samme måten som man måtte bygge opp presset i akt 1 for å sparke helten inn i den nye verdenen, må man også bygge det opp tilstrekkelig før overgangen til akt 3. Overgangen til akt 3 markerer oppslutningen til den store kampen.

I en hver actionfilm så bærer dette klimakset med seg hovedrammene av en liten 3-akts struktur i seg selv. Helten møter antagonisten, sloss litt, det går dårlig, så går det bra igjen, gjerne fordi de har lært noe underveis eller blitt venner med en eller annen forpult nisse i en skog, om vi snakker om Ringenes Herre-septologien eller hva det nå er blitt.

Eksempler på tredjeaktstwister.

Fight Club: Jack skyter Tyler Durden, ved å skyte seg selv. Får dama.

Matrix: Neo viser seg å være The One allikevel, men ikke før han ofrer seg for dama, da blir han til Jesus, kan fly, og banker opp alle maskinene.

Frihetens Regn: Han duden rømmer, som vi egentlig visste hele veien, men har glemt etter å se ham bli voldtatt, miste vennene sine, biblioteket han bygde opp og til slutt glimtet i øyet. Blir gjenforent med kompisen.

Star Wars: De blir venner med masse nisser i en skog, og vinner over de slemme, og noe greier.

3. akt er en no-brainer, når du har en god første- og annen akt, og kan oppsummeres med en enkelt setning:

Gi helten det den fortjener, men ikke uten tilstrekkelig hodebry og aldri på måten publikum forventer det.

Sånn, nå har du verktøyene, gå og skriv det forpulte manuset ditt.

Så kan du levere det til en produsent eller en institusjon hvor en eller annen blåruss står klar for å voldta manuset ditt!

La oss bare håpe de også har lest denne artikkelen.

a1

kommentar: Klokka er 01:09 og jeg har ingen ambisjoner om å korrekturlese det jeg akkurat skrev. Det er nemlig en ny episode av South Park ute, og rewrites er noe man kun gjør når man får betalt – la det være en lekse, unge gresshoppe. 

David Skaufjord er regissør, tekst- og manusforfatter med bakgrunn fra litteraturvitenskap. Han har skrevet alt fra tegneserier for Aftenposten, Bergens Tidende og Nemi, for en rekke radioprogrammer, flere hundre av de mest irriterende reklamene du vet, og vært manuskonsulent på flere spillefilmer. Tidligere i år var han med på manussiden i programmet #Dumpa, som vant Gullruten, og er i høst aktuell med 5 episoder av TV-serien Turné på NRK1, hvor han var regissør, manusredaktør og medforfatter. Denne uken er novellefilmen High Point, som han skrev sammen med regissør Emil Trier, nominert til Nordens beste kortfilm på festivalen Nordic Panorama. Han avholder den ukentlige podcasten David Skaufjord Forklarer alt.

Posted in Uncategorized | 5 Comments