Skriv det forpulte manuset ditt

Skaufjord blogger om manus igjen, og han er pissed.

Death_found_an_author_writing_his_life.._(3517039221)

Jeg har skrevet om manusyrket tidligere, blant annet i artiklene “Hvorfor manuset ditt ikke funker”, “Hvorfor jeg burde få jobben som NFI’s manuskonsulent selv om jeg ikke vil ha den” og “How to write a screenplay in 24 hours”. Jeg har for øvrig lagt merke til manusene som dukker opp rundt forbi ikke blir noe bedre, eller enda verre: At de aldri blir skrevet ferdig. Dette ser for øvrig ikke ut til å stoppe “forfatterne” fra å prate om det i det evinnelige.

Denne artikkelen er full av gode tips, og her er det første: En hver person som skriver er fullstendig uinteressert i å høre om hvorfor du ikke gjør det. Og mens vi er i gang, her er flere punkter de ikke er interesserte i:

– at du har glemt ideen din, men den er dødsbra og skrevet på en lapp hjemme

-hvorfor du, som bor i Norge i 2015, har tilgang til internett og i forlengelsen av dette alle filmer og bøker som noen gang er produsert, gratis helsetjenester, ikke må gå 15 timer etter vann hver dag, ikke har polio, ikke er på flukt fordi hjemlandet ditt har blitt bombet, blir betalt av staten for å ikke gjøre en dritt om du skulle ønske det og tydeligvis har tid til å lese denne artikkelen, grunnet en eller annen ekstern faktor ikke finner “overskudd”, “motivasjon” eller “tid” til å skrive.

– den samme historien som du pitchet for 2 år siden, uten at det har skjedd noen endringer i den.

– innvendinger, når du mottar tips fra noen som faktisk vet hvordan man skriver et manus.

og, viktigst av alt:

– en forklaring på hvorfor din historie (som ikke er skrevet ferdig fordi den på underlig vis stopper halvveis i annen akt) ikke skal følge grunnleggende prinsipper for god historiefortelling som fungerte for Homer, Aristoteles, forfatterne av verdens hellige tekster, Dante, Cervantes, Hemingway, Walt Disney, Kubrick, David Fincher, Dan Harmon, og kompisen din som faktisk kan fortelle en vits på en fest.

Sånn, da var det ute av verden, og jeg regner med at jeg slipper å høre på noe av dette igjen, noen sinne.

Drømmen din: å få en stjerne, slik at du kan bli tråkket på

Drømmen din: å få en stjerne, slik at du kan bli tråkket på

Så, hvordan skriver man et manus?

Enkelt.

1) Du må ha programvare. Alle vil anbefale deg Final Draft, som er helt jævlig. Selv bruker jeg Rawscripts, som er gratis, online, og ikke har noen funksjoner – perfekt.

2) Du må ha en historie du ønsker å fortelle.

3) Du må ha et veikart for hvordan du forteller den. De fleste vil anbefale deg å lese “Story” av Robert McKee, men den er helt jævlig, og de har ikke lest den selv.

Veikartet får du her.

Først trenger du et kompass.

Om du ikke vet hvilken retning historien din skal ta, vil du aldri komme i mål. Alle historier handler om noen som vil noe. Karakterene trenger ikke å vite det selv, og i hvert fall ikke fra begynnelsen av historien. Men om du som forfatter ikke vet det, har du omtrent like stor sjanse for å komme i mål som om du skulle løpe orientering i blinde, i feil by og utenfor sesongen.

Hjertet i historien din er kompasset ditt, og når du går deg vill, går du tilbake til dette.

Om dette ikke appellerer til deg, anbefaler jeg deg å teste ut den kommersielt gunstige kunstformen frijazz.

"Men min kunst er anderledes" - romantisk poet som ingen husker navnet på fordi han aldri utga en dritt (jeg bare kødda, bildet er av Keats, men jeg fant ikke noe som passet)

“Men min kunst er anderledes” – romantisk poet som ingen husker navnet på fordi han aldri utga en dritt.
(jeg bare kødda, bildet er av Keats, men jeg fant ikke noe som passet)

Historien din må ha en konflikt

Konflikt = drama. Du har nå en person som vil noe. Nå må det være en grunn til at vedkommende ikke får det som han eller hun vil.

Her er et eksempel på en dårlig film:

“Rocky” (tidlig utkast). Rocky vil bli den beste bokseren i byen. Han slår ned Apollo Creed, uten problemer. Får tittelen, og dama – hun var tydeligvis mye å samle på siden hun hiver seg etter første og beste bølle som knocker ned en person han er misunnelig på.

Halvannet minutt lang kortfilm. $0 i box office.

Her er et ekse..

nei, vet du hva, jeg gidder ikke en gang. Du må ha konflikt. Rocky er en underdog. Han må trene seg opp. Han må overvinne Apollo Creed, og seg selv. Dette vet du. Du har sett film før. Jo større reise, jo bedre film. Jo større konflikt, jo mer interessant reise.

Oppsummer filmen din i en kjernesetning (eller to)

Det tar uendelig kortere tid å oppsummere intensjonen din i en setning, enn å forsøke å finne den når du har nådd side 70.

Her er et eksempler på gode kjernesetninger, eller loglines:

F*CKING JANE AUSTEN by Blake Bruns
“Two friends angry at Jane Austen for creating unrealistic romantic expectations among women today get sent back in time to the nineteenth century. The only way for them to return home is for one of them to get Jane Austen to fall in love and sleep with him.”

ZOMBIE BABY by Andy Jones
“After the zombie apocalypse, a young couple unsure about whether to start a family has the decision made for them when they take in an orphaned zombie baby they don’t have the heart to kill.”

Om du ikke kan oppsummere historien din i en eller to korte setninger, er sjansen stor for at du ikke har en historie.

Og før du hyler ut i frustrasjon at ditt mesterverk (fremdeles upublisert) ikke lar seg redusere ned til en setning, fordi du av en eller annen grunn forveksler “oppsummere” med å “redusere”, sjekk ut yndlingsfilmen din på IMDB.COM og se hvordan de klarer å gjøre akkurat dette.

Noen har skjønt Wizard of Oz.

Noen har skjønt Wizard of Oz.

Og nå, for strukturen.

“Struktur” er ikke en pepperkakeform du skal presse historien din inn i, men fundamentale prinsipper og bærebjelker som er til stede i større eller mindre grad i alle historier du noen gang har hørt.

Hjernen er hardkodet til å respondere på historier. Vi ler høyt av en god vits. Vi heier på taperen, som vil noe. Vi liker folk som minner om oss selv og vi liker en lykkelig slutt – selv om vi foretrekker at helten må krabbe gjennom gjørme for å komme seg dit, og jo mer jo bedre. Og der har du en historie, som for eksempel lar seg applisere på alle rockebiografier noen sinne.

This-is-the-End-Film-Poster url-1 url

– alle Seth Rogen-filmer noen sinne: Først er de venner, så er de ikke venner, så (twist) er de venner igjen! (Jeff Ross)

Hjernen strukturerer historier på en viss måte, og Hollywoodmodellen for filmer strukturerer film på omtrentlig samme måte, med brede penselstrøk og innenfor en tidsramme som er det folk klarer å sitte i en kinosal uten å måtte gå på do. Indiefilmer struktureres på akkurat samme måte, selv om ingen vil innrømme det. Sjekk selv, med dette som mal.

FILMSTRUKTUR

En side i manus er om lag et minutt på skjermen. 90 sider er halvannen time. Det er en grei mal for et filmmanus.

Vanlig stilte spørsmål:

Q: Må jeg følge dette slavisk?

A: Nei, din idiot, men det er bedre enn det du allerede har, så når jeg tenker meg om, ja.

AKT 1 (side 1-30)

Dette er den første tredelen av filmen din, hvor du etablerer helten, i sin normale verden. “Helten” er den i historien som har den lengste reisen. “Den normale verden” er alt som skjer før det interessante skjer. The Matrix før The Matrix, Fight Club før Fight Club, Star Wars før stjernekrigen. La oss dele den inn litt mer.

ANSLAG (side 1-10)

Her møter vi helten din. Du har kun en oppgave her: Få oss til å bry oss om denne personen. Klassisk filmlitteratur vil si at du må like hovedpersonen, men jeg er uenig. Følg med:

The Social Network, en av mine favorittfilmer gjennom tidene og en av de beste åpningsscenene som er skrevet. Den gjør alt rett og alt galt på samme tid.

Mark Zuckerberg, her spilt av Jesse Eisenberg, oppfører seg som en total drittsekk. Men vi blir dratt inn i det fra første sekund. Samtalen begynner midt i, og i stedet for å rydde lydbilde, har filmskaperen skrudd det opp til max. Vi må anstrenge oss for å følge med, som om vi var på en ekte pub.

Zuckerberg forteller at han vil være med i en sosial klubb. Han er besatt av det. Dette er målet hans, skjult under 7 lag av asberger og sexistiske utredninger. Han har åpenbart ingen venner, og når scenen er slutt – ingen dame heller. Vi sympatiserer med ham, fordi han blir dumpet.

Etter dette går han hjem og lager verdens største sosiale nettverk, som er Hollywoods måte å misforstå det faktum at enkelte i Silicon Valley kan ha glede av å lage noe bare for å lage noe, men det funker i filmens verden.

Noe skjer (side 10-12-ish)

Nå har vi blitt kjent med helten, og noe må skje. “Eventyrkallet” eller “katalysatoren”, kall det hva du vil – det er dette punktet i filmen hvor hovedkarakteren møter noen eller noe som forandrer livet for godt. Neo møter Morpheus, Jack møter Tyler Durden, foreldrene til Luke Skywalker blir drept. Robert Downey Jr. blir slengt inn i en hule i Afghanistan.

Helten fucker rundt (resten av akt 1, frem til side 30)

Fra katalysatoren inntreffer, må presset bygges opp rundt helten i tilstrekkelig grad. Hvorfor det? Fordi en hver oppgave som er verdt å fortelle om, må ha en viss terskel.

veikt drama

veikt drama

Jack i Fight Club foretrekker det trygge IKEA-livet sitt, Neo tror ikke på Morpheus (selv om to agenter akkurat stappet en elektronisk bille inn i navlen hans), Robert Downey Jr. må høre på AC/DC og bygge en jerndrakt for å kunne rømme.

Men så..

AKTOVERGANG, AKT 2

Her er alt du trenger å vite om overgangen til akt 2: Helten tar nå et definitivt steg inn i den nye verden, og legger den gamle bak seg.

AKT 2: (30-75 eller så) – selve kjøttet og potetene i historien

Det meste du ser i traileren av filmen er her. Rockys montasje, kjærlighetshistorien, og de store actionsekvensene. La oss rydde litt opp i de, ved å dele akt 2 i to deler.

Akt 2, første del (30-midtpunktet ): Ting går bra!

Ting går bra! Trailer, kjærlighet, snøballkrig, Luke lærer å vifte med den lysende fallosen sin, Neo lærer Kung Fu.

Her kunne jeg kommet med en million eksempler, men det er denne delen de fleste faktisk behersker. Så går ting til helvete. Men som oftest for forfatteren, dessverre, og ikke for hovedkarakteren.

Et av de viktigste punktene du vil lære som manusforfatter står for døren:

Midtpunkt: Alt er tilsynelatende i boks, men så..

Nå har publikum sett på filmen din i omtrent en time. Det må skje noe nytt – vi har blitt vant til historien. Det er på tide å skifte takt.

Du har en romantisk komedie. Paret får hverandre. Hvilken vei kan du gå nå? Hvis du ikke finner på noe, er filmen din ferdig.

Derfor skrur du til oddsen.

Dama i forholdet viser seg å være gift, ektemannen kommer tilbake fra krigen og snapper henne vekk fra deg.

Neo får vite at han ikke er “The One”. Angrepet på hjemmebasen begynner. Fight Club-gjengen blir kastet ut av kjelleren, og den uskyldige slosseklubben blir til “Project Mayhem”, som ender med at de dreper Meat Loaf og bomber hele byen. Sean Parker kommer inn i The Social Network og splitter opp kompaniet som ble skapt av to gode venner.

Midtpunktet i filmer markerer ofte en form for falsk seier eller falsk tap, og det som skjer etterpå er…

Andre halvdel av akt 2: Heltens verden blir snudd på hodet.

Uansett hvor langt nede helten var når du startet historien, nå er det på tide å la ham gå gjennom masse dritt. Bokstavelig talt, om vi snakker om filmer som “Frihetens Regn”. Eller søppelkværna i Star Wars.

Oppgaven din her, som manusforfatter, er å bringe helten din så langt unna målet sitt som mulig. Ta drakta fra Iron Man, deretter vennene hans.

Vi glemte en ting

Neida, det gjorde vi ikke. Vi bare porsjonerte det ut litt.

A-historie og B-historie

De fleste filmer, jeg vil våge å si alle, forteller to historier. Jeg liker å kalle disse “Save the Girl”, og “Save the World”, selv om det ikke alltid er disse to tingene det er snakk om. Men mer ofte enn ikke. Re Star Wars, The Matrix, Fight Club.

To historier etableres, og de krysser hverandre – alltid. Og slutten på akt 2 markerer punktet hvor dette skjer. La oss se på noen av Seth Rogens filmer, som eksempel.

The Interview: To gode venner (a-story) blir bedt om å drepe den Nord-koreanske diktatoren (b-story). Så blir de uvenner (heltens verden blir snudd på hodet), og så prøver de å drepe ham, men så klarer de det ikke, så blir de venner igjen (historiene krysses), så klarer de det.

This is the end: To gode venner (a-story) drar på fest, mens apokalypsen plutselig inntreffer (b-story). De prøver å unnslippe apokalypsen, de klarer det ikke, så blir de uvenner, så blir de venner igjen og klarer det, i det historiene krysses.

Pineapple express: To gode venner (a-story) blir involvert i en dopskandale (b-story), og må flykte. De prøver å ta oppgjør med det hele, blir uvenner, klarer det ikke, så blir de venner igjen og klarer det i det historiene krysses.

Alle Seth Rogens filmer er egentlig lett homoerotiske versjoner av boy-meets-girl-saves-world-modellen. Toy Story følger denne modellen. UP! Gjør det samme, med en gammel mann og en ung gutt. Frihetens Regn. Avengers. Schindlers Liste. Gjøkeredet. Aliens. Spinal Tap. Seinfeld og Simpsons er notoriske når det gjelder å sette opp to historier, og utføre de med en slik grad av finesse at det virker tilfeldig når de krysses – ikke så.

Hvem skulle trodd at Soup Nazi og den nye dama til Jerry skulle havne i konflikt?

Hvem skulle trodd at Soup Nazi og den nye dama til Jerry skulle havne i konflikt, bare fordi de begge ble introdusert i samme episode?

Jeg vil med 90% sikkerhet anslå at Akt 2 er hvor historien din strander, og at du finner løsningen på dette ved å se på to ting: Har du et klart midtpunkt for historien, hvor fortellingen din tar en vending, og har du to historier, eller to aspekter av historien, som krysses?

Overgang til akt 3

Når helten din treffer bunnen, er det bare en vei å gå:

Til den scenen du så for deg da du første tenkte opp filmen, det store klimakset.

På samme måten som man måtte bygge opp presset i akt 1 for å sparke helten inn i den nye verdenen, må man også bygge det opp tilstrekkelig før overgangen til akt 3. Overgangen til akt 3 markerer oppslutningen til den store kampen.

I en hver actionfilm så bærer dette klimakset med seg hovedrammene av en liten 3-akts struktur i seg selv. Helten møter antagonisten, sloss litt, det går dårlig, så går det bra igjen, gjerne fordi de har lært noe underveis eller blitt venner med en eller annen forpult nisse i en skog, om vi snakker om Ringenes Herre-septologien eller hva det nå er blitt.

Eksempler på tredjeaktstwister.

Fight Club: Jack skyter Tyler Durden, ved å skyte seg selv. Får dama.

Matrix: Neo viser seg å være The One allikevel, men ikke før han ofrer seg for dama, da blir han til Jesus, kan fly, og banker opp alle maskinene.

Frihetens Regn: Han duden rømmer, som vi egentlig visste hele veien, men har glemt etter å se ham bli voldtatt, miste vennene sine, biblioteket han bygde opp og til slutt glimtet i øyet. Blir gjenforent med kompisen.

Star Wars: De blir venner med masse nisser i en skog, og vinner over de slemme, og noe greier.

3. akt er en no-brainer, når du har en god første- og annen akt, og kan oppsummeres med en enkelt setning:

Gi helten det den fortjener, men ikke uten tilstrekkelig hodebry og aldri på måten publikum forventer det.

Sånn, nå har du verktøyene, gå og skriv det forpulte manuset ditt.

Så kan du levere det til en produsent eller en institusjon hvor en eller annen blåruss står klar for å voldta manuset ditt!

La oss bare håpe de også har lest denne artikkelen.

a1

kommentar: Klokka er 01:09 og jeg har ingen ambisjoner om å korrekturlese det jeg akkurat skrev. Det er nemlig en ny episode av South Park ute, og rewrites er noe man kun gjør når man får betalt – la det være en lekse, unge gresshoppe. 

David Skaufjord er regissør, tekst- og manusforfatter med bakgrunn fra litteraturvitenskap. Han har skrevet alt fra tegneserier for Aftenposten, Bergens Tidende og Nemi, for en rekke radioprogrammer, flere hundre av de mest irriterende reklamene du vet, og vært manuskonsulent på flere spillefilmer. Tidligere i år var han med på manussiden i programmet #Dumpa, som vant Gullruten, og er i høst aktuell med 5 episoder av TV-serien Turné på NRK1, hvor han var regissør, manusredaktør og medforfatter. Denne uken er novellefilmen High Point, som han skrev sammen med regissør Emil Trier, nominert til Nordens beste kortfilm på festivalen Nordic Panorama. Han avholder den ukentlige podcasten David Skaufjord Forklarer alt.

Posted in Uncategorized | 5 Comments

Trailer Park Boys Pixelart

Trailer Park Boys – Netflix Fre. 27 Mars!

#TPB9 fanart

#TPB9 fanart

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Torgrims drøm

Basert på en SMS.

Basert på en SMS.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Å lure verden: Hvordan jeg tjente millioner på å skrive.

Skjermbilde 2014-10-23 kl. 14.03.46

Er det noe jeg liker bedre enn å skrive, så er det å skrive om å skrive. En grunn til det er at jeg er bedre til det, en annen grunn er at jeg, vel, ikke liker spesielt godt å skrive. Jeg liker idéfasen, og jeg liker å se resultatet av den. Alt mellom er bare et nødvendig onde. Det slo meg for øvrig at jeg har tjent millioner på dette, og det kan du og, ved å følge disse 6 selvmotsigende prinsippene som er så enkle at selv jeg kan forstå dem.

6) Lyv

Jeg har allerede løyet et par ganger i denne teksten, inkludert i overskriften som du klikket på. Husk: En interessant overskrift er 90%, godt innhold er de resterende 90%.

Ja jeg har tjent millioner på å skrive, på samme måten som alle som har jobbet med noe over en årrekke har gjort det samme. En snekker har i løpet av et halvt dusin år tjent noen millioner på snekring. Fortsett å lese, du lærer.

5) Vær ærlig

Om du ikke har noe å si, synes jeg ikke du bør si det. Skriv om det som holder deg våken om natta, og finn ut hvorfor det er viktig for deg. Den umiddelbare kjærligheten til materialet og faget kommer og går, så det er viktig at det er en sann kjærlighet, eventuelt sant hat, i bunnen. Om du bryr deg om det du skriver, bryr folk seg om å lese det.

4) Skriv hele tiden

Her er det som irriterer meg mest med verden: Samme hvor mye du arbeider for det, vil helsa di, de atletiske evnene dine og til slutt livet ditt visne bort, etter å ha nådd et kritisk og alt for tidlig midtpunkt.

Her er det som gleder meg mest med verden: skriveevnene dine, samt et par andre utvalgte åndsdisipliner, vil bare forbedres så lenge du lever. Det er bare å logge timene, og samle akkumulert XP.

3) Ikke skriv hele tiden

La meg samtidig innrømme det, jeg skriver nesten aldri. Det jeg skriver er for øvrig stort sett alltid synlig, så det virker som om jeg har en langt større produksjon enn jeg faktisk har.

Å skrive burde ikke hete å skrive. Det burde hete, uh, noe annet.*

Det handler om å formidle en tanke, en intensjon, et budskap, en historie – å skrive er et verb som reduserer en mer eller mindre kompleks tankeprossess ned til en enkler

hngh

du må leve for å kunne skrive, opplever du ikke noe har du heller ikke noe å formidle. Lev, les, se film, heng med bra folk, gå en lang tur, kast bort tid. Lad opp før du løser ut. Ikke skriv om deadline eller tanketørke. Om det er virkeligheten din, trenger du en ny virkelighet. Og du trenger ikke reise til India, det er bullshit.

* dette er grunnen til at jeg er så jævla betalt.

2) Gjør alt

De tyngste skrivejobbene gir deg de største skrivemusklene – selv om de paradoksalt nok ofte gir minst penger i kassa. Da jeg begynte å skrive, livnærte jeg meg av journalistikk. Oftere en ikke kom jeg hjem med tilnærmet ubrukelig materiale på opptakeren min, og måtte koke suppe på spiker. Som da jeg skrev en 4 siders artikkel om unger som skulle bedømme påskegodt for et kjøpesentermagasin (ungene ga karakteren “digg” til alt godteriet, før de ble syke og kastet opp), eller da jeg landet mitt største intervju med George Clooney og Bill Murray, og de ditchet meg for å gå på fylla i stedet. Saker som dette tvang meg til å jobbe hardt med dramatisering, og en dag jeg leverte en av tekstene mine viste det seg at filmanmelderen i samme magasin var fyllesjuk, og jeg endte opp med å bli betalt for å se film de neste par årene. Av mangel på tilgjengelig kompetanse, gikk de for tilgjengelig inkompetanse, og slik funker verden. Flaks kommer til den forberedte, og siden den gang har erfaringen min utelukkende vært at en hver velutført jobb (som i Norge betyr “en jobb du ikke fucker opp for mye”) åpner for en litt større og bedre – enten umiddelbart, eller litt lenger ned i løypa.

1) Finn det du er best til 

På et tidspunkt må du slutte å gjøre all mulig dritt som kun utsetter det du egentlig er plassert på denne planeten for å gjøre. Det er på tide å finne det du er best til – og da mener jeg ikke hva du gjør best av det du gjør, da mener jeg å finne det du er bedre til enn alle andre. Det er meningsløst å konkurrere i en klasse med 1000 konkurrenter, når du kan dominere en kategori på én. Din kombinerte livserfaring er ditt unike fingeravtrykk, og det er dette som gjør deg interessant.

Å finne sin stemme dreier seg om å finne en perfekt kombinasjon av selvinnsikt, arroganse og ydmykhet. Selv scorer jeg høyest på sistnevnte – ikke for å skryte, men jeg er mulig blant norges 3 mest ydmyke personer –  som er grunnen til at jeg i forrige uke ble forespurt å skrive 4 fullfinansierte spillefilmer, en TV-serie og å ghostwrite en biografi. Dette basert – ikke på manus jeg har skrevet, men på bloggen min, som primært omhandler mine egne påståtte evner, krydret med dårlig språk, en åpenbar mangel på redigering og innrømmelser om at jeg er både løgnaktig og lat.

Og folk sier at jeg aldri fullfø

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kriminalitet på ekstremt lavt nivå – hvordan jeg fucket over kaffekjedene

project mayhem

Nå som det er 17 år siden jeg var 17, innser jeg at det er for seint å satse på en karriere som tenåringskriminell. Jeg har grunnet en lang rekke tilfeldigheter endt opp i middelklassen, mulig øvre (jeg vet ikke hvor terskelen går, men jeg mistenker at som for alt annet ligger den ganske lavt). Jeg har ingen ambisjon om å bedrive vinningskriminalitet, eller å la dette gå ut over andre, men det er samtidig viktig for meg at reglene som gjelder alle andre ikke gjelder for meg. Jeg har tross alt ikke vært med på å lage dem.

Jeg har alltid tenkt at om jeg puttet all energien min i en klassisk heist, Oceans 11-style, kunne jeg fått til store ting, men har samtidig livslang erfaring med å ikke putte all energien min i noe som helst. Jeg har alltid hatt det mest moro med å være amatør, og deretter skifte beite – så har jeg bestemt meg for å satse på kriminalitet på lavt nivå.

Denne artikkelserien omhandler dette.

Den lille kaffejobben
En annen ting jeg har innsett er at jeg i praksis er narkoman, om det er slik at koffein er et rusmiddel. Kom igjen, det er i det minste et stimuli. Jeg er ikke interessert i å bli motsagt på dette punktet, det er det nærmeste jeg noen gang kommer å være Scarface, det nærmeste jeg kommer streetcred. Da jeg var ung og i følge et Playstation-spillfirma som gikk konk grunnet inkompetanse, en lovende programmør, utviklet jeg en massiv koffeinvane på 8-12 kopper om dagen. Av mangel på kaffebarer i mitt lokale distrikt gikk turen til 7-11. Vanen kostet meg 100-200 kroner om dagen, men wannabe-hackeren i meg fant løsningen: Å fylle 0.4-liters koppen med espresso i stedet for kaffe.

Jeg har illustrert fenomenet for den ekstremt trege leser:

matematikk.

matematikk på ekstremt lavt nivå.

Det er et problem med denne modellen (ut over at det tar lang tid): Dette er ren vinningskriminalitet, som er smålig og gjerrig, det har ofre (7-11, men mest sannsynlig personen i kassa som blir tvunget til å konfrontere deg for 70 kroner i timen når han ser deg henge rundt maskinen en halv dag og hamre på espressoknappen som om det skulle vært den digitale klitorisen i det klassiske C=64-spillet Sex Games).

Det er viktig å følge..
Regler for kriminalitet på lavt nivå
1. Det handler om å lure systemet, ikke vinning
2. En eventuell økonomisk gevinst skal sirkuleres tilbake i systemet

Dette sendte meg i tenkeboksen for..
Den store kaffejobben
Jeg går daglig innom Stockfleths, en av de bedre kaffekjedene i byen. Stockfleths kvalifiserer som en korporasjon, ettersom jeg har sett minst 3 avdelinger av sjappa på veien til jobb, og om jeg hadde gjort hjemmeleksa mi hadde jeg sikkert funnet en eller annen underbetalt kaffebonde eller uetisk transaksjon nær bunnen av denne pyramiden, som hadde gjort at jeg kunne legitimere århundrets svindel. Jeg blir forbannet bare av å tenke på det.

Kjeden benytter seg av et bonuskort for te- og kaffedrinker, og hver gang man kjøper en kaffe, stempler de et hull i kortet (mot Kaffebrenneriets mer idiosynkratiske kaffepose-og-kopp-stempel).

Kaffebrenneriet og Stockfleth - en sammenligning.

Kaffebrenneriet og Stockfleth – en sammenligning.

Hver gang man kjøper en kaffe (30 kroner), får man et stempel – hver 10. kaffe er gratis. Det vil si, hver kopp gir deg i praksis en tre kroners bonus, når du har brukt 270 kroner på kaffe får du en på huset.

Jeg hadde vært inne på ideen før, men da Stockfleths barista stemplet to stempel i samme hull da jeg kjøpte kaffe til meg og en kompis, og dermed svindlet meg for en bonus, rant begeret oer. Jeg bestemte meg for å fucke over kjeden, på lavt nivå.

Før du går videre, insisterer jeg på at du HØRER PÅ DENNE LÅTA (og ja, låta er brukt uten tillatelse – saksøk meg (ikke gjør det)).

Jeg hadde lenge hatt øynene mine på en hulltang på den populære pappakjeden Clas Ohlson.

IMG_2297
149 kroner for en tang – en rask hoderegningsøvelse (med hjelp av kalkulatoren på iPhone) fortalte meg at jeg med en rabatt på tre kroner per kaffe, måtte jeg opp i 49,666 kopper for at denne tangen skulle lønne seg – så ble jeg forvirret, fordi jeg tror ikke det er slik matematikk funker. Noe var åpenbart galt i regnestykket – men blodet mitt rant over, og jeg bestemte meg i butikken, med nye kleshengere til soverommet og to pakker batterier til Xbox-kontrollene mine godt plassert i handlekurven, for å fucke over to kjeder på en gang. Det som skjedde videre kan kun beskrives med bilder:

IMG_2298
IMG_2299

JEG BRUKTE HULLTANGEN I BUTIKKEN UTEN Å BETALE FOR DEN!!!!

Ja, jeg vet jeg sa det best ble beskrevet med bilder, jeg vil bare understreke at jeg ikke stjal tanga (eller kjøpte den).

Jeg kjente pulsen i halsen da jeg skulle betale for varene mine. Samtidig – jeg hadde aldri følt meg så levende (ok, nå lyver jeg, men den låta i bakgrunnen gjør ting med meg).

Pulsen holdt hele veien til Stockfleths – som var slitsomt, siden jeg var på Clas Ohlson på fredag, og var først tilbake på jobb på mandagen. Men da jeg kjøpte ukas første kaffe, og leverte over bonuskortet for stempling –

så reagerte baristaen ikke i det hele tatt. Hullet, innstilling nr. 3 på hulltangen Cocraft fra Clas Ohlson, var – som jeg mistenkte – av perfekt størrelse – selv ekspertene lot seg lure.

Nå er det bare 5 kaffer til før jeg får bonusen min – vel vitende om at jeg ligger et skritt, et urettferdig skritt foran alle andre tankeløse kaffekjøpere som bare finner seg i hvordan systemet er lagt opp. Sauer!

Tro til min egen kodeks, tipset jeg baristaen 10 kroner – og nikket ærbødig mens jeg gikk baklengs ut av butikken, uten å bryte øyekontakt – et tegn på svakhet. Han matchet blikket mitt (det var et heteroseksuelt blikk).

Kall meg gjerne mesterhjernen – men der slutter også en hver sammenligning med David Toska. Ingen ble drept under mitt forsinkede ungdomsopprør. Tapte kaffekjeden Stockfleth tre kroner? Ja. Men disse ble tilbakebetalt trefold til en av sine ansatte, mitt eget folk, gutta på gulvet.

Nei, jeg er ikke Toska, jeg er Robin Hood – jeg tar fra de rike, og gir til de fattige. Flere burde være som meg.

Project Mayhem er i gang. Verden er vår.

Følg med på fortsettelsen.

EDIT: OPPDATERING

Stockfleths skiftet uken etter denne artikkelen stempelsystem. De bruker nå et hjertestempel. Jeg velger å ikke se på dette som en konsekvens av at det er jul, men at Project Mayhem rokker ved kaffebransjens fundament.

Den lille mann mot den store kaffeindustri: 1-1.

Den lille mann mot den store kaffeindustri: 1-1.

Jeg ligger for øvrig et skritt foran…

Ikke FUCK med Skaufjord, han har nå gått til anskaffelse av rosa hjertetang.

Ikke FUCK med Skaufjord, han har nå gått til anskaffelse av rosa hjertetang.

Posted in Uncategorized | 3 Comments

En visjon for fremtiden og hvorfor du er fucked

La oss begynne med en kjapp historisik innføring:

60-tallet: Woody Bledsoe, Helen Chan Wolf, og Charles Bisson utvikler den tidligste algoritmen for ansiktsgjenkjenning.

1975: Robert Farr gir ut boken “intelligent svindel” og forklarer hvordan man med enkle grep kan avlytte en standard hustelefon ved å ringe til den og aktivisere mikrofonen.

1983: POT, som fremdeles ikke skjønte hvorfor folk kniste av navnet deres, plasserte overvåkningsutstyr i leligheten til Arne Treholt: blant annet en mikrofon i saltbøssa, et kamera i blomsterpotta, men mest skremmende av alt: et kamera i taket, på størrelse med et knappenålshode. Igjen, dette er 1983.

1980-tallet: I tillegg til stemmeanalyse, begynner man også å forfine ganglagsanalyse, som kjenner deg igjen på rytmen i skrittene dine.

1996: Richard Vorder Bruegge identifiserer og dømmer bankraner på grunnlag av det unike mønsteret i jeans-sømmen hans: Ikke to er like.

Samme år: Kameratgjengen min og jeg oppdager programmet “Back Orifice”, som lar deg restarte maskinen, åpne CD-romen og aktivere webkameraet til tilfeldige internettbrukere.

2006: Du overlater all din personlige informasjon til Google, inkludert alt du noen gang vil søke på i fremtiden. Senere samme år gjør du det samme med Facebook.

2014: Dette bildet blir tatt på JFK flyplass.

Skjermbilde 2014-09-24 kl. 09.53.13

2014, samme uke: Verden er i ekstase: Et av verdens største private konsern slipper nyheten om en biometrisk måleenhet, en klokke som loggfører og melder all din helsedata, inkludert hvert eneste hjerteslag, tilbake til konsernet. Folk stiller seg i kø utenfor Applesjapper verden over for å bli førstemann til mølla.

Senere, samme uke: Jeg bestemmer meg for å telle antall kameraer jeg blir fanget på, på vei til jobb: 16, hvorav 14 stasjonære, 1 goProkamera tilhørende en stk. irriterende syklist som insisterte på å lage actionvideo på gangstien i Nydalen og en tenåring som satt foran meg på bussen og følte for å ta en selfie som inkluderte de 5 menneskene bak ham.

Men jeg gjør ikke noe galt?

Argumentet om at den som ikke gjør noe galt ikke har noe å skjule, er glidemiddelet som til en hver tid blir brukt for å presse inn mer overvåkning. Det er flere grunnleggende problemer med dette argumentet:

1) Det samme argumentet kan i ytterste konsekvens brukes for å tvinge deg til å gå med et goProkamera på skallen til en hver tid, for å dokumentere alt du gjør, selv i din private sfære.

2) Jeg gjør masse “galt”, og det gjør du også.

3) Om den eneste grunnen til at man oppfører seg ordentlig er frykt for staff, ligger problemet et annet sted.

sp02348f_259794a

Todelt problem

Den statlige overvåkningen har jeg egentlig ikke så stort problem med, som den private. Og hovedproblemet her er latskap og beleielighet.

Man bruker Google, fordi det er best. Alle er på Facebook. Twitter er morsomt, til tross for at barnebarna dine vil kunne lese hva du skrev da du var i et rasistisk hjørne før nyhetene om hva som virkelig skjedde tikket inn 22. Juli. Amazon, iTunes, Expert og Netflix kjenner preferansene dine, og all denne dataen er lagret et sted og behandles av underbetalte tenåringer. Bildene dine lastes opp i skyen, og folk er fremdeles i sjokk når bildet av kjønnsdelene deres som har blitt lastet opp til et nettverk med 6 milliarder brukere og beskyttet av det samme passordet du har brukt på alt siden 1998 inkludert det lokale intranettet hvor, igjen, passordet behandles av 9. klassing som har arbeidsuka si i IT-avdelingen, blir offentliggjort.

Visjonen for fremtiden

Først vil det dukke opp retrospektive søk. Gjennom ansiktsgjennkjenningsteknologi vil man kunne søke med bilde av deg på nett, og man vil gjennom åpne Facebookprofiler, med bilder som allerede er sted- og datofestet, se hvor du har vært siden 2006. Man kan tråle nett med stemmen din som referanse, og finne lydsnutter hvor du dukker opp: I NRK-arkivet, i bakgrunnen på en fest, en demonstrasjon fra da du var 19, eller i baksetet på en buss hvor noen bestemte seg å filme mens du snakket i telefonen. Alt er tids- og datostemplet, så man vil ha et stadig mer heldekkende arkiv over alt som skjer og hvor. Barn som vokser opp vil finne stor glede i at mødrene deres la ut nakenbilder av dem fra og med første leveuke, med sykdomshistorikk og utleverende detaljer om når barnet ikke oppfører seg – de samme mødrene vil synes det er helt ufattelig når disse bildene – med tilhørendedata i form av statuser om hvor barnet går i barnehage, når foreldrene er borte på jobb og i hvilket hjørne av huset soverommet er, dukker opp i pedoringer.

Norsk lovgivning har allerede tilrettelagt for at du kan få fartsbot uten at noen har observert deg kjøre for fort – ved å knipse bilder av deg i to byer, og kaklulere gjennomsnittsfarten du må ha hatt. Igjen – logisk, du brøt loven, ingen så deg gjøre det men all logikk tilsier at du må ha gjort det. Samme teknologi som brukes på nummerskilt vil kunne brukes på dine biometriske spor – vi får stoppet menneskehandel, men politiske flytkninger som Snowden vil samtidig få et helvete. Ganglaget hans blir observert på den røde plass av et cctv-kamera, boom, arrest gjennomført av Google Cops. Småkriminelle vil etter hvert bli offer for denne teknologien, men det store overgrepet kommer i det reklamebransjen lærer seg å targete deg direkte. Reklame vil følge deg, som i Gilliams Zero Theorem, og være perfekt tilpasset ditt kjøpsmønster.

Om du ser på økningen av kameraer de siste årene, private og offentlige, kan vi anslå at økningen av goPro-kameraer, mobiltkameraer, og Google Glass brukere omtrent går fra ingen rundt 1995, til satans forjævlig mange i 2025. Det skal godt gjøres å ikke fanges på et dusin kameraer bare du går ut døra – igjen, 16 på vei til jobb for min del. Plukker du deg i nesa på vei til jobb, blir du observert. Riksantikvaren.no vil kunne grave frem din personlige korrespondanse når noen skriver særemne om deg 10 år etter din død, skulle du ha gjort noe av interesse. Google Earth vil forlengst ha oppdatert fra semi-jevnlige flyvninger og gatekjøringer til jevnlig oppdaterte satelittbilder, mulig live-feeds.

Og det er akkurat her ting tar en vending.

Ønsket om å vende tilbake til naturen vil dukke upp først på venstresiden, som en fullstendig forventet reaksjonær konsekvens av økt kontroll og påfølgende avmakt. Deretter vil den ekstremliberterianistiske høyrefløyen reagere på samme måte, dog på langt mer militant vis: Vi vil få en lei kombinasjon av hippier og pistolsvingende survivalister traskende rundt i Nordmarka, og andre deler av kontinentet som av ulike grunner fremdeles ikke er totaldekket av kameraer.

Man vil gå, i klassisk sci-fi forstand, “off the grid”.

Verden vil deles inn i to: High-techs og Low-techs, altså de som sverger til teknologien fordi den gjør livet enklere, og synes det er veldig kjekt med appen som teller ned hjerteslagene dine fra du blir født til du dør så du vet hvor mye du skal putte i pensjonskassa eller hvilke feriemål som er perfekt designet for din blodtype. På den andre siden vil vi ha Low-Techs, som mest av alt minner om Dennis Leary-karakteren i det undervurderte mesterverket Demolition Man, som lever i en illusjon av frihet og har en lei tendens til å dø av tuberkolose fordi de nekter å la seg vaksikere av nanobots, som er utviklet av Apple og sender beskjed til legen din om du bærer på et smittsomt virus eller har problemer med ereksjonen.

Man må, på et tidspunkt, velge side. Personlig er jeg god til å skyte, sloss og gro både tomater og chili, så jeg ville klart meg utmerket i begge fløyer, men jeg må innrømme at jeg heller mer mot komfort enn illusjonen av frihet, selv om du ikke får lov til å si det til den 19-år gamle versjonen av meg. Men på et punkt skjer det uunngåelige:

En militant opprørsbevegelse, omtalt som som terrorister fordi de ikke er statlige (som er omtrent samme definisjonen de selv har på de store selskapene), vil utvikle og fyre av en massiv EMP-blast, en elektromagnetisk puls, som jeg først ble oppmerksom på da jeg leste det svenske DATOR-magazin på tidlig 90-tallet: EMP-en vil sprenge og resette all elektronikk og maskinvare innenfor en begrenset (eller, noen tiår senere, sannsynligvis ubegrenset) radius, som i spillet Modern Warfare, uten direkte menneskelige tap:

Den positive konsekvensen av at kredittkortgjelden og Facebookbildene dine vil bli radert, vil kjapt forsures i det satelitter og helikoptre faller fra himmelen, og bestefars pacemaker slutter å fungere – sammen med alt tilgjengelig medisinsk utstyr. Biler, som per da er automatiserte, vil kræsje i og med at folk ikke evner å manøvrere selv lenger uten kollisjonsvakt, utviklet i et samarbeide mellom Nissan og Google Maps og som senker trafikkdødeligheten med 99.99%.

Alt vil bli mørkt, ingen teknologi vil fungere, og ut stummende mørke må menneskeheten lære seg å orientere seg på nytt.

En ny verden vil vokse frem av asken, akkurat som i Voluspå. Det er vakkert og jævlig på samme tid.

Puh.

PS: Dette er ikke et jævla manifest, jeg har ikke tenkt å sprenge noe som helst, jeg jobber med fiksjon, men kom ikke her og si at jeg ikke har minst 12 poenger.

Dette vil skje, merk deg mine ord: Du er fucked, og går en mørk fremtid i møte.

Alternativt kan du utvikle et bevisst forhold til hvem du signerer livsrettighetene dine over til, finne ut hvor din egen smertegrense går og lære barna dine å ikke legge opp bilde av kjønnsdelene sine på internett.

Takk, D.

Bonus: Boken “Intelligent svindel” fra 1975, digitalisert av Nasjonalbiblioteket.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvorfor jeg skriver

«En tekst om å skrive – originalt! Dette trenger internett» – sarkastisk, imaginær leser.

m0017

Ok, en setning inn, og impulsen til å krangle med en imaginær meningsmotstander er allerede til stede. Dette tyder bra. Jeg har drukket 1 liter etiopisk kaffe, og det tyder enda bedre. Vel, for å svare på kritikken jeg akkurat rettet mot meg selv, provoserende nok, så skriver jeg ikke for å bli lest. Dette er åpenbart en løgn med modifikasjoner, men er i høyeste grad gjeldende når jeg skriver for meg selv. At noe blir lest, setter jeg alltid pris på, og det er en absolutt nødvendighet i profesjonell sammenheng. Men når det å bli lest er målet, er intensjonen allerede forringet og jeg skriver med et helt annet filter.

Jeg lever av å skrive, fordi å skrive eller å prate er blant de få tingene jeg hadde gjort om jeg ikke ble betalt for det.  Det er et ufattelig priveligert utgangspunkt, selv om det ikke alltid føles sånn når man sitter i et arbeidsmøte for å bli briefet i kunsten å skrive vitser på dasspapir, og hvor man på toppen av det hele blir bedt om å betale for lunsjen (jeg lyver ikke – back meg opp, Frode).

Alle skriver – Facebook, Twitter, SMS. Noen av oss har større utrykksbehov enn andre, og det er unektelig gøy å se vitser, karakterer og historier man har skrevet finne veien til TV eller kino, og følge med på responsen. Grunnfølelsen er den samme på stor skala som på liten. Men prossessen bak produksjon er så kronglete og tidvis helvetes provoserende, at etter en lang dag i møter, i skriverom eller produksjonssamtaler er impulsen til å lage noe eget så sterk at man ofte slenger opp Macen igjen.

Så, hvorfor gjør man det? Vel, jeg kan kun svare for meg, men..

Jeg skriver fordi tekst er den korteiste og mest umiddelbare veien mellom tanke og kreasjon: Se for deg et helikopter som tordner forbi utenfor vinduet ditt. Der, nå så du for deg et helikopter som tordnet forbi utenfor vinduet ditt, og du hørte det også, grunnet kløktig bruk av det lydmalende ordet «tordner». Hvilken farge var helikopteret?

Skulle jeg tegnet det forpulte helikopteret, hadde det tatt meg en time++. Ville jeg hatt det på film, hadde det tatt et år, om jeg fikk i stand finansene. Og på sitt beste ville det bare gitt akkurat samme effekten som teksten over. På sitt verste hadde det endt opp som et digitalisert mareritt utført av en underbetalt animatør som hadde presentert sterke argumenter for at en gnom i ballong hadde vært mye artigere, og sykemeldt seg halvveis i prossessen og latt det være opp til meg å forsvare det elendige halvfabrikkatet hans i dagspressen.

Jeg skriver fordi store deler av dagen går med til å lytte til folk som mener noe, som vil ha meg til å mene det samme så de får bekrefteltet at verdensbildet deres er korrekt, som forsøker å selge meg noe eller rett og slett ønsker å male innsiden av hodet mitt med ideer de selv abonnerer på fordi, du vet, vår egen virkelighet er bedre enn andres. Innrømmelig er jeg ofte svært lite interessert, selv om jeg med årene har utviklet evnen til å late som.

Når jeg skriver, skaper jeg et større eller mindre univers som andre gjerne må boltre seg i om de ønsker – det er mitt Minecraft, min såpeboks, min boksetime eller min måte å putte en snørrunge ut i verden, som kanskje ikke blir likt av andre enn meg selv og kanskje ikke det en gang. Det jeg skriver er hverken riktig eller galt, men et polaroidbilde av hva jeg tenker i øyeblikket, eller en kombinasjon av inntrykk eller ideer jeg har båret på over lengre tid. Som da to av mine mer drikkfeldige venner fikk ansvaret for å sende norges første satelitt ut i verdensrommet og selvfølgelig mistet sporet av den (fakta) – kombinert med nyheten om at NASA har funnet en planet som består av 70% alkohol (noe jeg fant på akkurat nå – men da jeg googlet det viser det seg at det eksisterer en sky på 300 milliarder kilometer i diameter bestående av det reneste vodka), som igjen leder til ideen om spillefilmen «Thirst Contact», en ellevill fyllekomedie i verdensrommet som mest sannsynlig ikke kommer til å bli noe av fordi folk ikke anerkjenner sann kunst lengre –

Jeg skriver fordi det eksternaliserer en eller annen prossess, fordi det føles som Tetris, å rydde rommet og å hugge ved samtidig. Jeg skriver nær utelukkende når jeg føler noe sterkt: inspirasjon, irritasjon, når jeg er eksaltert, autistisk opphengt, lattermild eller forbanna – og oftest skjønner jeg hva jeg selv vil frem til halvveis uti teksten, eller mulig dagen etterpå. Jeg skriver med bindestrek i stedet for komma fordi jeg leser med intern stemme, og fordi det legger pauser og trykk akkurat der jeg føler for det.

Jeg skriver fordi jeg elsker å rante, like mye som jeg hater å omskrive eller korrekturlese – heldigvis er det andre som får betalt for å ta seg av sistnevnte, dog ikke her, som den faste leser er smertelig oppmerksom på. Fuck det, om jeg skriver lemonade så skjønner du hva jeg mener, og det er laget av sitron. Jeg leser ikke det jeg selv skriver, for når jeg har skrevet det, er jeg ferdig med det og jeg er klar for å rulle meg over på magen og sove.

Jeg skriver fordi Game of Thrones ikke er bra nok, fordi jeg ler mer av hva jeg selv har opplevd med kameratene mine enn av hvilken som helst Family Guy-episode, fordi vi er 6 milliarder mennesker på jorden (faktasjekk) og av og til er det greit å rope enda høyere enn alle til sammen for å drukne ut den irriterende bakgrunnsstøyen,

jeg skriver fordi jeg skal dø en gang og fordi om jeg hadde blitt invitert til å henge rundt her i 70-90 år uten å gjøre noe annet enn å observere hadde jeg takket nei,

que musikk,

jeg skriver fordi jeg er mer interessert i å forandre verden enn i at verden skal forandre meg.

Takk takk, du har vært fantastisk,

mvh D

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Lær deg å pitche

lær deg å pitche

– “A pitch is a concise verbal (and often visual) presentation of an idea for a film or TV-series” – Internett

– “If you don’t sell it, it’s not a script. It’s a stack of paper for the recycling bin” – Thomas Lennon & Robert Ben Garant.

Etter å ha bommet på et par hundre pitcher og truffet på et par dusin (og ja, jeg overdriver som alltid i begge ender), befant jeg meg plutselig i situasjonen hvor jeg selv ble portvokter for andres ideer. Dette sammenfalt med at jeg selv turnerte med egne ideer og prosjekter.

Observasjonene er basert på erfaringer fra begge sider av bordet, og det er påfallende hvor lik situasjonen er enten man selger inn en reklame, en tv-serie, en tegneserie, en film eller en radioidé.

Alle prisippene er hårreisende grunnleggende – i den forstand at det er hårreisende om man ikke kjenner til dem, ettersom de er så grunnleggende.

10. Vit hvem du pitcher til 

Å pitche til en TV-kanal uten å kjenne sendeflaten deres, er omtrent det samme som å banke på døra til en rikmann og si at du vil gifte deg med “en eller annen av døtrene hans, gjerne en pen en”.

Pitcher du reklame, skal du selge et produkt, ikke finansiere barndomsdrømmen din om å fotografere i 35mm fra et helikopter for så å slenge et tilfeldig og feilstavet packshot på slutten. Du begynner med å tenke produkt, og går deretter andre veien.

Og om du pitcher til en regissøren ved å henvise til filmen hun brukte 3 år av livet sitt på som eksempel på “hva som kan gå galt i norsk film”, har du bevist deg profesjonelt så vel som sosialt inkompetent.

Kom igjen, bare tuppen.

Kom igjen, bare tuppen. Jeg er sikker på at vi kan få dette til å funke.

9. Ikke smisk

Hvis du midtveis i pitchen finner ut at personen på andre siden av bordet er ekstremt opptatt av Midtøstenkonflikten, ikke lat som zombiefilmen din lagt til Drøbak er en analogi for denne. Ha selvtillitt i ditt eget prosjekt, stå for det du vil lage – og velg heller riktig sted å pitche det inn.

8. Lag en logline

En logline er den reneste destillasjonen av prosjektet ditt. En logline skal, kort fortalt, fange oppmerksomheten til tilhøreren, og male ut de store linjene i fortellingen din.

En logline for drama bør inneholde 3 ting: Premiss, konflikt og mulighet for resolusjon. Dette er mulig det viktigste punktet – og jeg skal skrive en hel post på det senere. Men for nå:

God logline:

Billy Elliot. En talentfull, ung gutt havner i en ufrivillig drakamp mellom sin kjærlighet til å danse, og oppløsningen av sin egen familie. Lagt til det britiske arbeiderklassemiljøet.

Fucking Jane Austin: To tenåringsgutter sliter med de urealistiske forventningene til mannsrollen skapt av den britiske forfatteren Jane Austin, og finner ut at den eneste måten å forandre dette på er å dra tilbake i tid – og ligge med henne.

Talladega Nights: Will Ferrel som NASCAR-sjåfør.

Selv har jeg fått påslag basert på én setning, og i samme møte få forkastet manus jeg har brukt 2 år på fordi personen på andre siden “ikke så potensialet” i pitchen. Det er din jobb å få dem til å se det potensialet. Jo lengre tid du bruker på å komme poenget, jo mer minsker sjansen din.

7. Ikke kveruler på punkt 8

..Men kunstverket ditt reflekterer jo livet selv, og lar seg ikke fange i en fattig logline!

Slapp av: Twin Peaks, True Detective, Robot Chicken, Tree of Life, Citizen Kane og Portlandia har alle gjennomgått pitcheprossessen. Dog alle etter at skaperne har vist seg å kunne levere først.

Loglinen din er en døråpner, og avslører om du sitter på grunnleggende narrativ kompetanse og forståelse for premiss, karakter og konflikt, såvel som for publikum, markedsføring, produksjon, og, vel, hele pakka egentlig.

Godt nok for Fincher.

Godt nok for Fincher.

6. Respekter tid og penger

Personen på andre siden av bordet tjener sannsynligvis mer enn deg – får du pitchetid for 5 konsulenter som hver har en fakturerbar timepris på 1500-2000 kroner, kan du selv regne deg hva de investerer i deg ved å møte deg en time.

Skal de investere en ytterligere del av sitt profesjonelle liv i deg – kanskje over flere år – vis dem hvorfor, og tenk følgende: Hva har de igjen for det?

Er du i den heldige situasjonen at du pitcher for en med utelukkende kunstneriske intensjoner, investerer vedkommende allikevel i deg: Energi, og tid – tid de kunne brukt på egne prosjekter.

5. Pitch visuelt

Filmbransjen består ikke overraskende av visuelt anlagte mennesker, som ofte foretrekker visuelle presentasjoner. Hvis du åpnet innboksen til fire manus på 120 sider, og en YouTubevideo, hva hadde du åpnet først?

Dårlig skjult bransjehemmelighet: Folk liker ikke å lese manus, i hvert fall ikke uten et visst løfte om kvalitet. Dette løftet ligger i pitchen din.

Alle husker skoletimene hvor man plutselig fikk se video, i stedet for å høre på en times halvinspirert prat. Bilder stimulerer fantasien. Videoer plasserer deg i riktig referanselandskap.

Presenter med KeyNote, legg ved videoreferanser eller bilder – og hold teksten til et minimum – for nå.

4. Vær klar for å pitche når som helst

Den kleineste pitchen jeg har bevitnet, var da noen åpnet en PC som tydeligvis hadde blitt klappet sammen midt i en pornofilm. Etter noen heftige stønn fra Helga (23), gikk maskinen tom for strøm, og de neste 5 minuttene gikk til å oppdrive en kabel. Ja, det var kleint, og nei, det ble ikke salg.

Ha utstyret i orden, og bær med deg prints eller en minnepinne med materialet ditt. Øv på pitchen et par ganger før du skal i møte – det er flauere å blåse en filmavtale, enn å kjøre et par runder med en imaginær Weinstein foran speilet. For skulle du være så heldig å møte Weinstein i heisen på Sundancefestivalen, har du allerede gjort hjemmeleksa di. Og når du får spørsmålet “har du noe mer”, så har du så klart det. Det kan gå lang tid til neste gang du får sjansen.

3. Vis gjennomføringsevne

Du vil bli snakket om i det du forlater rommet. Har du planer om å produsere, regissere, skrive en hel sesong eller stå foran kamera, sørg for å etterlate inntrykket at du faktisk er i stand til dette. Ingen forvente at du kommer med et ferdigpolertmanus eller en innspilt pilot eller referansescene for serien din. Det er akkurat derfor du bør overraske alle ved å gjøre nettopp dette.

2. Lytt til tilbakemeldingene du får

Notatene du får er helt riktige – for personen som gir dem. Å lytte til tilbakemeldingene betyr å tvinge alle inn i prosjektet ditt. Pitcher du for personer, vil du mest sannsynlig få tre forskjellige tilbakemeldinger – men hører du det samme tre ganger, er det mulig at de har rett. I hvert fall om de betaler. Og ingen er interessert i å se det samme to møter på rad.

1. Ha lidenskap for det du gjør

Å skape noe tar alltid mye lengre tid enn man lurer seg selv til å tro. Den umiddelbare forelskelsen til prosjektet ditt vil gå over – for så å blomstre på ny. Sørg for at du har nok lidenskap til å pushe på.

De dårligste pitchene jeg hører er alltid ideene som bare “kan lages” – det at noe kan lages, er ikke grunn til å lage det. Det at du vil lage det er en langt bedre grunn – og det at du bare , det er den beste.

Du vil bli avvist oftere enn du får tilslag. Mange ber deg forkaste pitchene dine og bevege deg videre om du ikke får salg. Her er jeg både enig og uenig. Av og til er prosjektet ditt for dårlig, andre ganger er timingen rett og slett feil. Er det noe du brenner for, vet du like godt som meg at prosjektet kommer til å poppe opp i en annen form – forhåpentligvis bedre, og til rett tid. Flaks kommer til den forberedet, og lidenskap er smittsomt.

Om jeg måtte velge mellom å satse på en superentusiastisk amatør eller en livstrøtt ekspert –

vel, jeg hadde innrømmelig ikke gått for noen av de. Men jeg vet hvem jeg hadde holdt øye med videre.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Om TV-tittingens fremtid og hvorfor den tilhører Google

Skaufjord predikerer igjen, og da hører du faen meg etter.

Skaufjord predikerer igjen, og da hører du faen meg etter.

Så, dette er status: Produsentene sutrer over at ingen går på kino, og forsøker å bøtelegge internett. Samtidig, på andre siden av gata hersker det full forvirring hos TV-kanalene som etter 40 ansiktsløftninger ikke skjønner hvorfor de fremdeles er benskjøre, og hytter med neven mot tidsånden før de så går hjem og gjør akkurat det du og jeg gjør – ser showene sine på internett.

Internett har tydeligvis bestemt seg for å bli, og i likhet med alle revolusjoner i visuelle og forsåvidt andre medier (og tro meg, det plager meg å kalle internett for en “revolusjon”), imøtekommer bransjen fenomenet i tradisjonell stil: med massiv og futil motstand, basert på ideen om at verdensmodellen de selv vokste opp med er den eneste riktige.

Mennesker foretrekker å gjøre ting på den måten de alltid har gjort ting på –
dette er grunnen til at Narvesen fremdeles evner å selge pornoblader og at den elendige Fantomet-tegneserien fremdeles går i Aftenposten. Leverandørene tjener fremdeles noen kroner på dette, dog stadig minkende, mens alle andre bare venter på at det stadig aldrende forbrukersegmentet skal dø.

Huff da.

La meg slå deg over hodet med tre kjappe kasus:
Overgangen 1700/1800-tallet: Arbeidere streiker, fordi de tror at maskiner kommer til å ta over alle jobbene deres. Kutt til i dag: Folk har fremdeles jobb, og de jobber med maskiner.

Overgangen 70/80-tallet: Massiv motstand mot VHS og opptakskassetter. Kino- og musikkindustrien er overbeviste om at det nye fenomenet vil ta knekken på dem. Milliarder blir brukt på å motarbeide fenomenet. Kutt til: Musikk og film lever enda, det er du bevis på ettersom du allerede har hørt musikk og sett film i dag.

RIP musikkbransjen: 5000 f.kr - 1980.

RIP musikkbransjen: 5000 f.kr – 1980.

Overgangen 90/2000-tallet: Charlie Parsons pitcher “Robinson” til alle kanaler i hele verden, ingen tror at folk vil se “virkelighets-TV”, tv er eskapisme. Kutt til i dag: Det som holder kanaler og produksjonsselskapene i live er stort sett reality.

Nå, la meg være den første til å innrømme at denne lille artikkelen er en grov overforenkling, og jeg er ikke interessert i å debattere noe av dette. Jeg vil bare gi et forvarsel på hva som kommer til å skje, og i 2017 kommer jeg til å si “Hva var det jeg sa?”, fordi da vil nett-titting dominere seermønsteret, og én enkelt aktør vil dominere nett-tittingen. Jeg tar meg allerede selv i å hate begrepet “nett-titting”, og håper jeg kommer på noe bedre før jeg er ferdig med å skrive dette.

La oss imitera kidsa, er det noe de digger så er det det.

La oss imitera kidsa, er det noe de digger så er det det.

Er det noe vi har lært av internett, så er det at en av de store aktørene kannibaliserer de mindre og monopoliserer markedet fullstendig, og jeg kommer mildt sagt til å være jævlig overrasket om det er Altavista som får denne æren.

Her er situasjonen, gresshoppe:
For to år siden kjøpte du fremdeles DVD-er på Platekompaniet, og du hadde ikke knapt hørt om Netflix og HBO Nordic. Nå prater du faen ikke om annet, og ja, jeg så den siste episoden av True Detective, den var dødsbra, mulig litt enkel, men for en rollepresasjon av Matthew Mccounaghey, og se på mmeg, jeg har en mening om HBO, jeg har også en mening om været, bare spør meg.

I 2006 kjøpte Google opp YouTube, altså for en evighet siden i internett-tid, som går 7 ganger fortere enn vanlig tid. Samme år kåret TIME Magazine “You” til årets person grunnet selvråderetten til å bestemme hvilket innhold man selv vil se og når, og feiret at alle mennesker på hele jorda endelig ble sin egen TV-kanal: Morsomme fedre på 40+ over hele verden førte opp på CV-ene sine at de var kåret til Person of the Year, gratulerer, tidligere vinnere er (faktisk) Hitler og Stalin.

time2006personoftheyear

Mens TV-kanalene satser tungt på seergruppen mellom 20-49, og mer eller mindre driter i alle andre (med unntaket NRK Super) har YouTube fostret en generasjon meningsytrere og innholdstilbydere for et yngre publikum, brukermassen som benytter seg av YouTube som sin primære nyhetskanal (dere hørte riktig, Akersgata). Svensken Felix Kjellberg, aka PewDewPie, når om lag 30 millioner seere. Ved å spille dataspill og prate om det. YouTubekanalen Smosh når i underkant av 20 millioner, ved å parodiere populærkultur. Og gjett hva: YouTube har gjennom reklame evnet å la innholdsleverandørene sine kapitalisere på produktene sine.

Reklamefinansiert underholdning er et nødvendig onde, i hvert fall foreløbig, men brukermønsteret viser at folk i stadig økende grad er villige til å betale for innhold. Da Radiohead la ut albumet sitt “In Rainbows” i 2007, lot de folk betale det de selv ønsket – om de ikke ønsket å betale noe, slapp de. De tjente mer på dette albumet enn alle andre albumene sine kombinert. Selv betaler jeg for Spotify, Audible, HBO og Netflix, i tillegg til å kjøpe bøker på Kindle. Itunes holder jeg meg av prinsipp unna siden de ikke innser at man ikke kan kreve det samme for én film som for to måneder med en hver av de overnevnte abonnementstjenestene eller som en hardkopi med ekstramateriale. Forbanna idioter.

Vel, la oss bare hoppe rett ned i purra og konkludere med hva som kommer til å skje etter at filmbransjen gir opp å saksøke de åpenbare og effektive distribusjonskanalene som allerede finnes på internett, i stedet for å tenke hvordan de kan benytte seg av de eller fengsle de som har utviklet teknologien:

– Google kommer til å bevege seg tungt inn på videomarkedet

– Google kommer til å knuse konkurrentene og monopolisere alt, og derfor få det beste tilbudet

– Google kommer til å logge all informasjonen din, som hvem du er sammen med, hva dere to noen gang har sett hver for dere, for så å komme med perfekt kalkulerte par-anbefalinger som gjør at du og dama slipper å bla 35 minutter gjennom den innrømmelig utdaterte Netflixkatalogen (som strengt tatt kun er en digitalisert videohylle med hovedvekt av materiale fra 2004) hver gang dere skal se en film til middag og ender opp med å se en episode av noe dere allerede har sett før for å beholde husfreden

– Du er prinsipielt i mot denne loggføringen, men siden det er så praktisk finner du deg i det

– nettleverandørene finner en smart måte å kapitalisere ved å enten gi deg supertilpasset reklame som ikke oppfattes som innvaderende men som absolutte nødvendigheter du egentlig allerede ønsket deg, basert på overnevnte loggføring av all din personalia, eller

– filmbransjen slutter å bruke alle pengene sine på utdaterte distribusjons- og markedsføringsmodeller og kan derfor tilby deg det du faktisk vil se til en overkommelig penge

– med tanke på alt som har skjedd de siste 2-3 årene, kommer disse endringene til å tre i kraft de neste 2-3 årene

– Folk vil fremdeles se Avengers 8 på kinoer over hele landet

– den nyeste sort-hvittfilmen til Daniel Krutzkoff Jacobsen, som sjokkerende nok omhandler seksualitet og som sjokkerende nok blir markedsført som “kontroversielt” selv om seksualitet er det minst kontroversielle man kan portrettere, vil bli vist på spesialkinoer som Cinemateketog eller private visninger og allikevel få en 6 timers podcast fra Montages som blir hørt av fler enn de som så filmen

– kunnstige støtteordninger som holder live i ubrukelige artister vil forsvinne, så folk blir nødt til å lage noe folk faktisk vil se

– artistene som faktisk ikke er ubrukelige vil finne sitt publikum på nett, fordi på nett har du bokstavelig talt hele verden som målgruppe, og om ingen av verdens da 8 milliarder mennesker interesserer deg for det du lager, inkludert mora di, må du ta en runde med deg selv og innse at det kanskje er ræva

– folk vil innse at det ikke finnes nisjer lenger, men at internett består av meganisjer med millioner av tilhengere

– man vil slutte å snakke om det man lager er et “Fredag klokken 19.30- eller Tirsdag klokken 17:20-program”, men fokusere på innhold og kvalitet

– Filmselskapene vil inngå økonomiske avtaler med Google, det vil si filmene forhåndsfinansieres delvis av den innstansen hvor filmene kommer til å ligge de neste 100 årene. Dermed vil ikke en film velte bare fordi det regner i åpningshelgen eller fordi Bon Jovi er i byen, og jeg liker ikke Bon Jovi en gang

– Google vil sette opp egne kinoer med en semidemokratisk modell for hvilke filmer som vises. Disse vil hete Googleplex.

– Facebook kommer til å forsøke å tilby innhold, men det viser seg at ingen gidder å se filmer på Oculus Rift.

– det vil vise seg at jeg har rett og at folk burde ha hørt på meg hele veien.

Velkommen til mitt Millenniumsrike, hvor jeg kan se Trailer Park Boys hele tiden.

puh
snakkes.

Sannere ord ble aldri sagt.

Sannere ord ble aldri sagt.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvordan ikke bli castet i film og TV

shakespeare

Da jeg tidligere i år averterte en rolle til en 70 år gammel mann og ble kontaktet av to jenter i 20-åra med  “bred karakter- og spillerekkevidde”, innså jeg at folk har et enormt ønske om å ikke jobbe i showbusiness. Ettersom jeg ved har vært både foran og bak auditionlinsa over en lengre periode, har jeg her samlet opp noen av mine beste tips for å ikke lande drømmerollen. Tro meg – disse virker!

Enkelte aktører i denne bransjen balanserer på kanten av stupet for hva som er moralsk og hygienisk ansvarlig, og med all respekt, det er på tide å gi dem det lille dyttet de trenger i riktig retning. Altså utfor. Om du kjenner noen som passer beskrivelsen over, så del gjerne denne linken.

Enkelte detaljer er forandret av hensyn til de jeg har jobbet med meg selv.

#5 Kultiver manglende selvinnsikt

For å kunne skape, må du kunne vite hva du har å bidra med. For å ikke lande drømmerollen, anbefaler jeg at du kultiverer den manglende selvinnsikten til de to jentene over som søkte på bestefarrollen, og sender mail på alt fra barnereklamer til roller som stiller konkrete krav instrument- eller språkkunnskap du overhodet ikke behersker – husk å legge til “…men jeg lærer fort ;P” i slutten av mailen.

I tillegg bør du gå ut fra at casting eller regissør ikke er klar over hvem du er, selv om du har tatt kontakt i forhold til alle tidligere averterte roller. Spam de til det punktet hvor alle seriøse aktører blir skvisa ut av innboksen: først da har du sjans til å permanent havne i søppelfilteret.

#4 Ring gjerne på en søndag, pikkskalle

Casting og regi er profesjonelle yrker, og alle som har kommet til et visst nivå i sitt profesjonelle liv vet at fritid er hellig. Jeg anbefaler derfor å ringe på en søndag og fortelle om hvorfor nettopp DU bør havne på svartelisten. Hvis du ikke når frem, legg gjerne igjen en melding hvor det står “Kan du ringe meg? Det er viktig”, uten å spesifisere grunn. Om dette ikke funker, kan du alltid falle tilbake til klassikeren “Jeg har sendt en mail!”, som er den vanlige måten å annonsere digital kommunikasjon på.

#3 Legg ved irrelevant materiale

Når det står på som verst i castingeavdelingen, er det få ting som skiller klinten fra hveten i samme grad som vitnemålet ditt fra videregående.

Videoer (gjerne i dårlig kvalitet med beskjed til å spole en halvtime uti) bør legges til som vedlegg for å unngå å bli sett – nedredigerte YouTubeklipp gir alt for lite motstand.

CV bør også konverteres til PDF. Husk! De fleste mailservere har en mailgrense på 25 mb per mail. Det er viktig at vedleggene overgår dette. Regelen er uten unntak at jo mindre man har gjort, jo større CV har man. Spilt banan på kjøpesenter? Få det med, gjerne med en attest.

For jenter er det essensielt å legge ved nakenbilder – dette spiller godt med kontrasten i at du påstår å være en seriøs skuespiller. Gutter bør legge ved bilder i bar overkropp, helst i #selfieform hvor du ser på deg selv (ikke i linsa, som en vanlig person). Har du tilgang til pistol så anbefaler jeg i høyeste grad at du drar den frem for å undersrteke manglende selsvikkerhet, et must for skuespillere. For å skille deg ut kan du evt peke på speilet med det klassiske våpenet pil og bue, eller holde opp en flaske arsenikk som er et minst like effektivt drapsmiddel. Det er slike ting man ser etter når man caster.

Eventuelt kan du bruke arsenikken på deg selv.

#2 Improviser langt ut over teksten

Impro viser at du er en spontan og morsom person som ikke er redd for å leke litt. Det er også en glimrende mulighet å vise at du ikke bryr deg om teksten, som personen som sitter rett overfor deg kan arbeidet med dag og natt på det siste året, eller i tilfellet reklame er skrevet av en med faktisk kunnskap om overordnet strategi og markedsføring.

Gode og testede måter å improvisere deg ut av en rolle på:

– trekk opp en sigarett for å spille naturlig – uten hensyn til at du spiller en scene på sykehus. Hvis det funket for James Dean, funker det for deg.

– fornærm produktet du skal selge – kunden, som spytter inn et par millioner i reklamering, elsker dette!

– Løft og rist motspillere, spesielt kvinnelige motspillere om du er en mann. Ingen ting stimulerer fantasien på samme måte som litt improvisert voldtekt!

– Kun fått én linje? Vis bredde ved å dra scenen flere minutter over tiden! Dette handler om deg, og er din sjanse til å skinne – regissører er ikke fremmed for å skrive om filmen sin eller be TV2 om ekstra reklameminutter for å gi deg den plassen du fortjener.

– Gjør audition med tullestemme. Vi har alle en i gjengen med dette talentet – og vi vet alle hvor morsomt dette kan være, særlig etter et par pils.

– Om du skal spille torpedo, trekk gjerne frem en ekte kniv for å få en “autentisk reaksjon” av motspilleren – gjerne selv om motspilleren er personen bak kamera.

Og om du lurte, ja, alle disse eksemplene er selvopplevde.

#1 Oppfør deg som en idiot i rommet

Om du er i den uheldige posisjonen at du er flink nok, kan du i høyeste grad kompensere for dette ved å oppføre deg som et arrogant svin.

Ettersom man aldri vet hvem som er “konkurrenter”, gjelder det å være føre var. En aktør jeg møtte i venterommet trodde at jeg prøvefilmet for samme rolle som ham, og nektet å håndhilse. Smilet kom for øvrig på plass i en hast da det viste seg at jeg skulle regissere, så nå har jeg notert meg bak øret hvem jeg bør ringe om jeg trenger noen til å spille sosiopat.

Jeg kan med stolthet si at jeg ved flere anledninger har kastet auditiontaper i søpla, fordi jeg ikke med god samvittighet kan anbefale personen, fordi jeg ikke vil jobbe med den selv, eller fordi jeg rett og slett føler vedkommende ikke fortjener en sjanse.

Auditionen begynner i det du går inn døra, så skru ned sjarmen eller overkompenser tilstrekkelig allerede før du går inn. Skuespill handler tross alt om å fremstille et ekte menneske, på profesjonelt vis. Og jo tidligere du klarer å distansere deg fra dette, jo bedre.

Posted in Uncategorized | Leave a comment