Det du påstår er så viktig for deg

Man skulle tro at det man påstår er viktigst for en, er det man bruker mest tid på. Nyere forskning, gjennomført av meg, viser at dette ikke er tilfellet.

Jeg pleide å tro at dette hovedsakelig gjaldt skriving, noe jeg i lange tider unngikk å snakke om at jeg bedrev ettersom folk tolket dette som en oppfordring til:

a) fortelle meg om ideene sine, som jeg ikke bryr meg om

b) fortelle meg hvorfor det er vanskelig for dem å skrive, noe jeg bryr meg enda mindre om.

Det verste var når man ikke hadde møtt folk på 1-2 år, og de kjørte på med samme tiraden om igjen. Når jeg spurte hvor mye de hadde skrevet på ideen siden sist, var ofte svaret “ingen ting”, men at de skulle til å gjøre det hvert øyeblikk. Noe hadde for øvrig kommet i veien.

Hør her, pikkskalle: noe vil alltid komme i veien, og dette “noe” er livet. Man får bare gjennomført de øverste tre-fire tingene på sjekklista si, og de to første er ofte arbeid og familie. Men, nummer tre og fire behøver ikke være Netflix, Facebook, crack eller Candy Crush.

Alle mennesker på kloden er like i den forstand at de hver dag får utdelt 24 timer å bruke. Denne tiden blir stjålet fra deg i varierende grad, og noen av dere som leser dette er så klart kronisk syke nepalesiske 8-åringer som sitter innelåst i kullgruver og graver ut giftige konfliktmineraler for luselønn, og med tid og måltider styrt av kyniske menneskehandlere. For dere andre som leser dette, er vel en realistisk disponering av dagen din noe a la dette:

Et par ting er åpenbare:

  1. jeg kan faen ikke lage sektordiagram
  2. ja, du bruker mye tid på essensielle ting, men resten bruker du faen meg på fjas.

Om man skulle spørre en tilfeldig person, la oss kalle personen “deg”, om hvordan de tror dagen deres ser ut, ville den sannsynligvis sett litt mer slik ut:

Vel, to nye ting åpenbarer seg:

  1. jeg har ikke blitt noe flinkere til å lage sektordiagram de siste 6 minuttene
  2. du er en forbanna løgner.

Det siste, og mulig mest interessante sektordiagrammet i denne vitenskapelige avhandlingen din, viser hvordan du helt klart drømmer om å bruke dagen din, i hvert fall burde:

For mange kan det være vanskelig å finne arbeide som sammenfaller med det du aller mest kunne ønske deg å gjøre. Men for de aller fleste går det an å tilpasse arbeidsoppgavene, bytte jobb for å finne noe relevant, eller i det minste bruke den timen du uansett stjeler fra arbeidsgiver hver dag for å lese de samme nettnyhetene om og om igjen, til et mer inspirerende personlig prosjekt i stedet.

Og om dette er umulig for deg, vil du uansett finne – om du er ærlig med deg selv – et minimum av en time i døgnet som du kan disponere annerledes. Om det så betyr at du må kutte en time søvn, eller innse at Marvel slutta å produsere godt innhold for fire år siden og ikke nødvendigvis bruke 20 timer sammenlagt på den nye sesongen av den greia med han duden med den egenskapen og hun dama og hva om de får hverandre til slutt og JA DET GJØR DE SÅ DU TRENGER IKKE SE IRON FIST.

Om du bare får karra til deg én time hver dag til det du påstår er viktig for deg, utgjør dette faktisk 365 timer i løpet av et år. Og den tiden vil du bruke på et eller annet uansett, så du kan liksågodt bruke den til noe fornuftig.

Og 365 timer, det er vel strengt tatt mer enn du brukte på drømmen din i fjor, kjenner jeg deg rett, din snik du er 😉

Dette har vært en inspirerende post av David Skaufjord,

og før du spør, den tok meg 21 minutter å skrive, men jeg har drømt om den lenge.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Slik blir du regissør uten å ha peiling

Nettet svømmer over av mesterklasser og utdannelser som lover å gjøre deg virtuos i det ene eller andre feltet. Dette har jeg null interesse for, eller kompetanse rundt – det meste i mitt liv handler om å finne noe jeg kan gjøre et sted over middels, kanskje knekke et par koder, skrive noen passiv-aggressive artikler om det og så bevege meg videre.

Et uendelig antall aper med kameraer vil før eller senere, mest sannsynlig før, klare å regissere “Underworld”-filmene. Noen vil argumentere for at de allerede har gjort det.

Denne artikkelen handler om hvordan man blir regissør uten å ha peiling. Og la oss være ærlige, kjære kollegaer – en del av dere er midt i målgruppen. <- se hva jeg gjorde der.

La oss begynne. Dette er hvordan jeg gjorde det. Jeg begynte for rett over 3 år siden. Jeg har ikke vunnet en Oscar, jeg har laget én TV-serie, ca 20 TV-sketsjer, noen musikkvideoer, og mulig 50 reklamer, 2/3 av disse var ræva.

Legg sammen ressursene dine

Jeg startet å regissere da jeg var 33, for 3 år siden – og jeg ante ikke opp ned på en linse. Det gjør jeg fremdeles ikke, men nå har jeg folk som kan ordne det for meg. Men jeg var langt fra erfaringsløs: jeg hadde tidligere jobbet som manusforfatter, som skuespiller og med impro – i tillegg hadde jeg jobbet med tegneserier. Så, jeg var ok stødig på:

  • karakter
  • dialog
  • timing
  • historiefortelling

..og bygde de første tingene jeg gjorde rundt dette.

Hvis folk ber det “stupe inn i det ukjente”, be dem dra til helvete med de kontraproduktive Facebookmemene sine. Etabler en base av trygghet i ditt nye fagfelt, og start derfra. Da Robert Rodriguez lagde filmen El Mariachi, skrev han en liste over sine ressurser. Dette var en buss, en skilpadde, en gitarkasse og en fetter som så kul ut. Deretter solgte han blodet sitt for $5000 og lagde en film rundt dette.

Om du er god med 3d, om du lager musikk, om du har et øye for foto, om du har en imitasjonskonto på Instagram med 500 følgere, en kompis som er en dyktig skuespiller, et nedarvet GoProkamera fra en midtlivskrise i familien eller om du har tilgang til en grønnskjerm på nattevaktjobben din – alt dette er ressurser du har i banken, og når du legger dem sammen har du en unik kombinasjon av egenskaper og ting du ellers måtte betalt dyrt for – og det er her du starter.

Det er dette jeg kaller stacking, eller stabling (og den betegnelsen har jeg sikkert stjålet), og det kommer jeg til å skrive hull i hodet på deg om senere.

Gjør alt

Alt for mange “regissører” sitter hjemme og venter på å bli servert muligheten til å gjøre noe. Dette kan ta årevis, og bitterheten etter et visst punkt er uutholdelig. Ting skal koste så og så mye, det skal være prestisje i det, de og de nøkkelpersonene skal med – bullshit. En regissør regisserer. Det meste jeg har gjort, har ikke navnet mitt vært på – noen ganger har jeg vært deppa over det (fordi synlighet definitivt hjelper karrieren din), men som regel har jeg vært ekstremt fornøyd.

Jo mindre du har på CV´en, jo mindre budsjetter får du å rutte med. Men om du viser stort engasjement, er det lite som skal til for å få lavrisikojobber.

Mine første regijobber var radioreklamer. Jeg lagde hundrevis av disse, og måten jeg fikk dem på var å spørre alle radiobyråene i Oslo om å få lov. Og da ingen svarte, så spurte jeg en gang til. Og en dag var noen sykemeldte, og jeg var nummer to (eller mest sannsynlig nummer tre) på listen.

Radioreklamer lot meg jobbe med skuespillere, med timing, med lydkulisser – og den nådeløse oppgaven å fortelle en historie på 15 sekunder. Det er ikke en bit av erfaring fra denne jobben jeg ikke har fått bruk for senere.

Deretter fikk jeg – av de samme folkene – lage enkle nettreklamer. Én innstilling i kamera, i praksis radioreklamer med et bilde. Du vil ikke tro hvor jævla dølle produkter jeg reklamerte for – stikkord: overgangsalder, flass, og to unike fotlidelser som jeg har glemt navnet på. Men, jeg fikk jobbe med elendige skuespillere – noe som gjør det å jobbe med dyktige skuespillere til en lek.

Å jobbe med fag er betalt utdannelse

Reklamer for inkontinensbleier, skutt på et loft på Røa er innrømmelig et stykke unna Hollywood. Men om budsjettet bare starter på 30.000,-, så er dette 30.000 noen andre betaler for at du blir flinkere. Det er 30.000 du selv måtte betalt – eller cashe inn tjenester i tilsvarende størrelsesorden – for å skaffe deg tilsvarende erfaring selv. Det du ville endt opp med å lage, ville sannsynligvis ha større sjanse for å ende opp på showreelen din – men det meste av det første du lager er bare å hive uansett.

Putt sjela i det

Det er mange som blir i mellomsjiktet av produksjon. Filmbransjen er over middels preget av sjalusi, men bitterhet er dårlig kamuflert selvsympati: de fleste som har posisjonert seg har fortjent det. Og det gjelder også de som har posisjonert seg i midten.

Uansett hva du gjør, putt sjela i det. Nå hørtes jeg ut som en forpult kjøleskapsmagnet, men ambisjon og innsatsvilje blir lagt merke til som intet annet.

Hver gang du gjør en god jobb, blir du tilbudt en større. Og hver gang du gjør en ræva jobb, så.. fuck it, du vet hvor jeg vil med dette, kall det karma, jeg kaller det logikk.

Jeg har gitt en person et lengre engasjement i en stilling over det vedkommende hadde jobbet i før, fordi han hen ordnet god kaffe og gaffateip på en søndag. Jeg har også ved minst to anledninger sagt til andre at de aldri må gi den og den personen jobb, fordi de kommer til å forsure hele prosjektet og fucke opp. Folk snakker sammen.

Lag tingene dine selv

Ingen vil gi deg 23 millioner i hånda for å lage ditt første prosjekt, og hadde de gjort det, hadde du fucket det opp.

Hvis det å lage noe er det viktigste i livet ditt, som det bør være om du vil holde på med dette, ettersom de fleste andre bransjer gir deg mer medgang, glede og penger mye raskere enn tv- og filmbransjen, så gå ut og lag det. 

Jeg lagde min første pilot for egne penger. Dette lærte jeg mye av, men aller mest: ikke lag pilot for egne penger, fordi med en gang lommeboka er åpnet så er den tom.

Den piloten ble ræva.

Jeg lagde min andre pilot for småpenger fra en kanal. Den piloten ble to hakk under bra, men samtidig to hakk over den forrige. Den ble for øvrig heller ikke noe av.

Den tredje jeg lagde, fikk jeg penger til av de samme folka, den funka og den ga meg en karriere.

Assosier deg med bra folk – og behandle dem bra

I første punkt ramset jeg opp styrkene mine. Manglene mine var langt større. Jeg visste ingen ting om foto, om lyd, om produksjon, postproduksjon – etc. Men jeg visste om mange som gjorde det.

Erfaringsmessig har jeg et utall ganger blitt bedt om å stille opp på andres prosjekter for en slikk og ingen ting, men med lovnad om at det er et kult prosjekt, som også kan gi muligheter. Høres det kjent ut?

Ideelt sett er dette er jeg en stor tilhenger av denne modellen. Vi hjelper hverandre! Men om du har samme erfaring som meg, så vet du at de samme folkene som ber om dette, sjelden hjelper tilbake når det er din tur. I tillegg har ressurser man ikke betaler for tilsynelatende ingen verdi – og man blir behandlet deretter. Jeg tror jeg har stilt opp i et dusin prosjekter som ikke en gang har nådd forbi klippebordet. Så, om du er en av de som de siste årene har spurt om bistand til et kult prosjekt men uten backing – uten tanke på hva jeg har igjen for det, sorry – svaret ble nei, ring meg i prosjekt nummer 3 eller 5, når du har vært gjennom kverna.

Den beste måten å behandle folk bra på, er å spørre (deg selv eller dem): hva har du igjen for å være med på mitt prosjekt?

Alle har sine egne mål og egne karrierer, og ekstremt lett for å se på andre mennesker som instrumentelle i å bygge sitt eget reir. Og de som er vanskeligst å få med, er folk som i utgangspunktet er hjelpsomme – de har blitt brent flest ganger.

Spør folk hva de vil, se om ditt prosjekt gir reelle muligheter for dem – om ikke, betal dem. Har du ingen penger, sørg i hvert fall for god mat og kaffe på sett. Om en av statistene vil slå av en prat – gjør det, selv om det passer dårlig – de bruker dagen sin, gratis eller drittbillig, for ditt prosjekt. Husk navnet på synthbandet til lydmannen, ikke kall ham for “lydmannen”, respekter folks tid, og still når de spør deg tilbake.

Og viktigst av alt, din forpulte nisse: aldri, aldri ta credit fra manusforfatteren, selv om du, når klippen er ferdig, vil være overbevist om at du har gjort alt selv.

Ha et svar på alt

Film er kollaborativt, ja – men du er også kapteinen på skipet. Når du går på sett, vil du merke at du får en million spørsmål – også på ting du ikke aner noe om. Det er din visjon som skal gjennomføres, men for å realisere den, må folk skjønne hva du snakker om. Kanskje du har lettere for å synse om replikker enn om gardina i bakgrunnen skal være Nordisk Havblå eller Blåtind – men du bør i hvert fall respektere scenografens håndverk nok til å i det minste finne på et svar.

Men faen Skaufjord, hvordan regisserer man da?

Regi er lett. Etter å ha gjort det meste man kan gjøre innen film, vil jeg si at det faktisk er det absolutt letteste. Du må bare sørge for to ting:

  1. Planlegg helt sjukt mye.
    Spontanitet er idiotens verktøy. Det er ingen ting naturlig med en film- og tv-innspilling: ting filmes ikke i rekkefølge eller på riktig sted, ingen har tid samtidig, eller tid i det hele tatt, det som fikk latter i skriverommet funker plutselig ikke på sett, og uansett hvor tight ting virker går alltid noe galt. Sjukdom, teknisk utstyr, vær – dette er ting man ikke kan planlegge. Men jo strammere planen er rundt, jo lettere er det å sjonglere de tingene som alltid, alltid, alltid for faen dukker opp. Jeg foretrekker å bruke minimum en dags planlegging per dags opptak – og i praksis helst mye mer, når man regner med alt (manusarbeide, location, etc). Men du må kunne manuset ut og inn, gått gjennom hver eneste vinkel med fotografen, befart med lydmann for å bli oppmerksom på den jævla vifta du ikke tenkte over men som gjorde at du ikke kunne bruke en eneste replikk fra opptaket og heller aldri fikk ettersynket det fordi stjernen din, en avdanka Cæsarskuespiller, skulle på knulletur til Mallorca og på toppen av det hele slenger på “det kunne jeg fortalt deg på forhånd” når du forteller henne hen at lyden ble et problem – unnskyld jeg sporer av – det er ingen ting som heter for mye planlegging.

2) La alle andre være gode.

Jeg er som regel den minst erfarne og minst kompetente på opptakene jeg er på – men det er det som regel ingen som merker. For fanken, om du er den flinkeste i rommet har du sannsynligvis et stort egoproblem, og du kommer til å lage dritt, fordi du assosierer deg med folk du ikke trenger å strekke deg etter. Når jeg arbeider, forsøker jeg å knytte meg til de dyktigste folka jeg evner (les: de dyktigste, som også vil ha noe med meg å gjøre) – og jeg sørger også for å respektere tiden deres ved å stille best mulig forberedt (se punkt #1).

Film og TV handler om å stacke, eller å stable flest mulig velfungerende elementer sammen – jo bedre rundt deg alle er, jo bedre produkt. Og jo bedre rundt deg alle andre er, jo mindre trenger du å gjøre.

Øh, stryk det, jeg mener så klart: jo bedre alle rundt deg er, jo mer kan du fokusere på jobben din, som i en ideell verden er å stille på morgenen, få en kopp kaffe i hånden (fra Stockfleths), si “værsågod” og “takk”.

Og så klart løse alle småproblemer som dukker opp underveis. Men det er en artikkel for en senere dag!

 

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvorfor humorserien din ikke er på TV

– “Humor er vanskelig”
sitat, alle som ikke bør jobbe med humor

Det er flere grunner til at humorserien du skrev på i forfjor og påstår du jobber på hele tiden aldri har kommet på TV. Hovedgrunnen er så klart at Norsk TV er dårlig, og ikke i nærheten så morsomt som når du og han helt sjuke kompisen din begynner å riffe etter 3 pils. Men ut over dette, handler hovedutfordringene i humormanus paradoksalt nok oftest ikke om humor.

Her har jeg listet opp 10 6 punkter du kan kverulere på, på din egen Facebookside.

6: Du har ikke lest “Elephant Bucks”.

Et øye og en pyramide, så den må være bra.

Elephant Bucks er en tilsynelatende langfinger til den norske TV-idealisten: En bok om å tjene penger, med kasus i de bredeste og mest tilgjengelige studiositcomene i amerikansk TV-historie. Det er også den skarpeste analysen av historiefortelling i mellomformatet jeg har lest, skrevet av en forfatter med 300+ tv-episoder under beltet. Halvparten av punktene under er tatt rett fra boken, og beskrevet bedre der.

5: Du skriver humor først

Når jeg foreleser, pleier jeg å beskrive “Pixarmodellen”: Man skriver et kort treatment av historien først, uten vitser. Deretter får man inn et drøss komikere og humorister, som puncher opp manuset med vitser.

Jeg vet ikke om dette faktisk heter Pixarmodellen, jeg har bare merket at folk nikker tyst og anerkjennende når jeg kaller den det.

Uansett:

  • å skrive vitser inn i en historie er lett
  • å skrive historie inn i en haug av vitser er nær umulig. Proffene gjør det, og det burde du og. Det heter ikke Pixarmodellen for ingenting.

4: Karakteren din har et svakt mål

En karakter må ville noe. Noe må stå i veien.

— Aristoteles, og Benny Hill.

Denne dramapitchen på 3 sesonger fikk av forskjellige grunner, sannsynligvis kjønnsdiskriminering, ikke støtte av NFI.

Lite mål, liten hindring = liten historie. Stort mål, stor hindring: stor historie. Dette gjelder humor såvel som drama. Et stort mål behøver ikke bety at noen ønsker å redde verden: David Brent The Office som ønsker å vinne en popularitetskonkurranse mot den nye kule sjefen er tilstrekkelig, det samme er Jerry Seinfeld som ønsker å få tak i suppe fra Suppenazien eller Frank Hvam som forsøker å ligge med en alveprinsesse i et levende rollespill. Kontrasten mellom hvor karakteren din er, og hvor karakteren din ønsker å være, er det som utgjør den dramatiske – og humoristiske spenningen.

 

3: Du vet ikke hvordan man strukturerer en halvtimesepisode

 

Copyright, David Skaufjord, stjålet fra alle tv-bøker jeg har lest og alle tv-serier jeg har sett, noen sinne.

Ok. La meg ta deg gjennom hele mølla. Det er ingenting naturlig med lengden på en halvtimesepisode, særlig ikke en som er brutt opp 2-4 ganger av reklamepauser. Gode historier fortelles innenfra, ikke kom med en 17- eller 140 minutters historie til en TV-kanal med en halvtimesbestilling og dagsbøter om det ikke leveres.

Denne malen passer på 90% av alle TV-episoder du noen gang har sett, og jeg utfordrer deg til å finne de 10% hvor den ikke gjør det.

  • Cold open. Vi møter hovedpersonen(e) som gjør noe morsomt, før vignetten. Vi er hekta, har ledd litt, og skifter ikke kanal.
  • Call to action. Problem eller ønske presentert: Hovedkarakteren har lyst på en date, det er cannabistørke, drømmejobben utlyses, noen må passe på et egg i 24 timer for å vise at de er klare til å bli foreldre, noe de selvfølgelig ikke er.
  • Første forsøk. Hovedkarakteren din, som deg, er lat, og forsøker minste motstands vei for å nå målet. Dette funker ikke.
  • Første tilbakeslag: i midten av episoden er karakteren lengre unna målet enn da han eller hun startet. Erkefienden stakk av med daten, eller ser ut til å lande drømmejobben din. Cannabispengene du lånte fra reisekassa i kollektivet, er stjålet av beintøffe ungdomsskoleelever.
  • Andre forsøk. Etter reklamepausen er det på tide å trappe opp. Problemet er større, og helten må prøve med større skyts.
  • Andre tilbakeslag. Ting må gå brutalt til helvete. Hvorfor det? Fordi du, seeren, er en sadistisk jævel. Og fordi vi elsker å se folk som har det verre enn oss. Og så bedre. Men de må fortjene det først.
  • Ting går bra på mirakuløst vis, så kanalen kan poppe ut en ny episode neste uke. Kjør pianomusikk, la hovedkarakteren innrømme at han “lærte noe i dag”. Det har funket for South Park i 20 år, Homer er fremdeles gift og Leslie Knope tror fremdeles hun kan bli president.

Dette er hovedvendingene. Oppsummering:

Problem, forsøk, tilbakeslag, større forsøk, større tilbakeslag, ting går greit allikevel. Publikum fikk det de ville ha, men ikke på måten de trodde de skulle få det.

2: Historien din er ikke viktig 

All komedie har en klangbunn av alvor, og for hovedpersonen i en komedie, oppleves det alltid som en tragedie. *M*A*S*H* omhandler leger under Koreakrigen som lapper sammen folk som går ut og blir skutt igjen. Friends handler om vennskap og forhold og overgangen til voksenlivet, Rick and Morty ser på samtiden gjennom en eksistensialistisk sci-fi linse med en form for familiekrise i hver episode.

Du må bry deg om historien din, og om karakterene dine. Om du ikke gjør det, hvorfor skal noen andre gjøre det?

Jeg bryter av her for å vise deg verdens beste penisvits. Fra finalen av første sesongen av Silicon Valley, en historie om ambisjoner og det moderne gullrushet i IT-bransjens mekka. Gjengen skal presentere produktet de har ofret alt for, men blir opphengt i å lage en algoritme for hvor lang tid det vil ta å runke alle som er til stede ved presentasjonen – noe som igjen faktisk løser problemet deres. Poenget mitt: ikke bare har du plass til penisvitser, du kan gjøre dem viktige, emosjonelle og minneverdige. Denne resulterte i en Emmy og en Critics Choice Award.

1: En middelmådig 90-tallskomiker ødelegger serien din

Komiker [n]:

  • artig person, som lever av humor og får benevnelsen av andre (ca 10%)
  • person med kombinasjonen enormt ego, lav utdannelse og vanvittig selvbekreftelsesbehov, som har funnet ut at ‘komiker’ er en ubeskyttet tittel og at hvem som helst som presterer å holde en mikrofon på fallisk vis opp i kjeften foran 30 drita trøndere kan kalle seg det. Gjerne observert tafsende på kvinner, full av kokain, bablende om at “alt må kunne spøkes med” etter å ha levert en pinlig og utdatert observasjon om rase eller kjønn, vil som regel påstå de er inspirerte av Louis C.K. til tross for å ikke ha noen komiske fellesnevnere, klarer med jevne mellomrom å få opp en ide på pilotstadiet (se også: produsent: ubeskyttet tittel) før det hele raser sammen når det viser seg at de ignorerer håndverket: tar lett på skrivinga og skuespillet, er overbevist om at “alt vil bli funny som faen på sett” og bruker hele opptaksperioden til å prøve å få fotografen til å humre ved å finne på nye ting i hver jævla tagning i stedet for å si linjene slik de står skrevet på papiret, skjønner ikke at dette ikke lar seg klippe sammen, påstår at de ville klart seg mye bedre i U.S.A hvor folk skjønner dem, drar over dammen og kommer tilbake med stjålet materiale og lager en ny pilot.

Jeg snakker ikke om en spesifikk person her, herregud, det ville vært lumpent av meg. Poenget mitt, om jeg har noe, er: la produktet ditt havne i rette hender. Eller noe.

Kjøp deg Elephant Bucks, hør på podcasten Skriveloftet av Anders Fagerholt og undertegnede, og tjen litt penger på å skrive mens du venter på å skyte seriefuglen.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Du blir eldre

“Jeg er for gammel til dette” er spøken du drar helt frem til folk slutter å si deg i mot. For et par uker siden, merket jeg at jeg er for gammel til “jeg er for gammel til dette”-spøker.

Tar du “Jeg ble spurt om leg på polet i dag”-livsløgnen fra folk over 30, tar du også lykken fra dem.

Jeg har ikke merket de største tegnene til at tiden går, bortsett fra at jeg har litt mer vondt i ryggen når jeg står opp om morgenen litt for sent, som er én time tidligere enn for 10 år siden, og at en porsjon av eventyrlysten min er erstattet med en trang til komfort.

For noen år siden ville pitchen “bli med og haike til Nord-Sverige for å møte kompisen min der, han har en jaktfalk som heter Mordecai og er sjuk i huet” virke som en bra måte å tilbringe en langhelg på, mens eventyrlysten min nå blir langt mer pirret av sesongstarten til “It’s Always Sunny”. Å sove på gulvet til en eller annen dust som babler om å lage kortfilm hvor han utforsker temaet crack, eller å backpacke til Goa fordi man tror man har større sjanse til å finne seg selv der enn på internett, er fine erfaringer å ha med seg – på samme måter som vannkopper og meslinger er det når man er 6. Kom igjen, syns gjerne at jeg er kjedelig – en annen ting jeg har skjønt er at jeg ikke bryr meg.

Her om dagen tok jeg for øvrig en impulsiv avgjørelse, og jeg angret umiddelbart.

I mine yngre dager hørte vi alltid på bandet “Pentagram” etter våre egne bandøvinger. Hva skjedde med bandet vårt, spør du? Vel, gjett. Uansett, vi hørte på Pentagram – Ikke fordi vi digget Satanmusikk. Som det meste annet på 90-tallet, begynte dette med en ironisk tilnærming, før vi gradvis innså at vi faktisk likte musikken. Noe annet som skjer når du blir eldre er at du slutter å kalle ting “guilty pleasures” – og går over til å kalle det “pleasures”. Aldri vær flau over hvem dere er, kids.

Herregud nå, snakker jeg meg mye bort her, jeg skal på juleshopping og har ikke tid til dette, uansett.

“Pentagram” oppstod i samme era som Black Sabbath, Black Widow, og 200 andre band med “Black” i navnet.

Pentagram. De ser ikke slik ut i dag.

Jeg ble alltid inspirert av musikken fra denne eraen. Unge menn fra arbeiderklassen med en blind ambisjon og tro på seg selv, som brøt gjennom, på tross av alt. Dette var folk som trodde de ville komme til helvete på grunn av musikken de spilte, men valgte å spille den allikevel.

Pentagram, anført av frontfigur Bobby Liebling, sang om evig liv, kjærlighet og andre ting de ikke skjønte noe av med en rå nerve som vanligvis er tilskrevet punksjangeren (en sjanger som med de hederlige unntakene av Henry Rollins og Jello Biafra stort sett er retningsløs ADHD kjørt gjennom en fuzzpedal).

Vel, kutt frem i tid 20 år for min del. Etter en lang dag med søknader, avslag, samtaler med irriterende personligheter i maktposisjoner som har søkt seg dit fordi de ikke har talent, og annet piss som utgjør 70% av arbeidsdagen i film- og TV-verdenen, reiste jeg meg fra skriveplassen min på Kulturhuset og gikk forbi en plakat hvor, nest nederst, under et bilde av en 19-åring med ukulele og en bergenser med trommemaskin, var en liten notis hvor det sto at Pentagram spilte på Blå samme kveld. <-for langt avsnitt, jeg ville bare at du skal vite at jeg vet det.

Forholdsvis giret, møtte jeg opp på konserten etter å ha hørt gjennom slagerne på Spotify. Dette er mitt generelle nivå av musikalsk interesse – jeg kjenner aldri albumene, men har fått med meg slagerne. Det er delvis sant, og delvis noe jeg sier fordi jeg vet det klør i kommentarfeltfingrene til musikkduster når jeg skriver det.

Jeg var for øvrig overrasket over at musikken hadde tålt tidens tann.

Det samme kunne jeg dessverre ikke si om bandet.

At jeg var på feil plass på konserten, var helt åpenbart. Jeg vet ikke hva som avslørte meg, men det var mulig den lyse strikkegenseren min, de oransje øreproppene mine, eller det faktum at jeg drakk Pepsi Max fordi jeg hadde tenkt meg på trening etter konserten. Det er umulig å si.

Alle andre var min alder og oppover – og med unntak av et par kåte groupies med ansiktstattoveringer og daddyissues, var de aller fleste lett overvektige, hadde en kombinasjon av langt hår og måne, og gikk med klær som pleide å være svarte en gang.

Idiot som jeg var, møtte jeg opp kl. 21 fordi det sto at konserten begynte klokken 21, og bevitnet et helt OK oppvarmingsband som hadde 119 følgere på twitter – jeg vet, fordi jeg sjekket twitter under konserten. Så skrev jeg en twittervits om dette, og fikk 0 likes, fordi ingen er på twitter lenger.

Deretter var det Pentagrams tur. Jeg sto godt plassert bak en stolpe på Blå, fordi jeg enten står i veien for folk grunnet mine 2 meter, eller blir irritert av at det prates rundt meg eller av at folk er for fulle. Jeg er forholdsvis kul på den måten.

Vokalist Bobby Liebling kom hoppende på scenen, og da slo det meg. Vel er det 20 år siden jeg hørte på bandet – men allerede da var det 20 år siden låtene var spilt inn. – “Det er et under at han klarer å stå, etter å ha vært 37 år på heroin”, hørte jeg sidemannen min si med beundring i stemmen. Jeg flyttet meg enda mer i retning av stolpen.

Lang historie kort, eller – det er vel allerede for seint, men hvis du leser denne bloggen jevnlig vet du at jeg aldri redigerer, livet er for kort til det – uansett: Bobby Liebling har vært på heroin lenger enn jeg har levd. Og, det skal vise seg: 37 år på heroin gjør noe med stemmen.

“Jeg beklager, men jeg har lungebetennelse!” ropte en åpenbart ruset frontfigur, en av satans egne disipler, i helt motsatt himmelretning av mikrofonen før han begynte å klage på monitorlyden – også i feil retning.

Dette er dokumentaren jeg burde fått med meg før jeg dro på konserten.

Etter halvannen time med bomming på mikrofonen, med en gradvis mer sviktende stemme, et forsøk på beinskjør dans som endte bak bassforsterkerne og et band som overkompenserte og en trommis som åpenbart var på et helt annet rusmiddel enn frontfiguren (mulig koffein – som kunne vært en god idé for Bobby), så sneik jeg meg ut i frykt for ekstranummer. Det, og det faktum at jeg skulle tidlig på jobb dagen etter.

Jeg vet ikke hvem jeg var mest skuffet over, Bobby eller meg. Jo, det vet jeg – det var Bobby. Men hei. Ingen kan ta fra ham det han gjorde da han var på topp. Det var supert, Pentagram var der oppe med de store – og det kunne de kanskje vært enda, om ting hadde vært bare litt anderledes. At Liebling lever er et under – jeg var både fascinert over hvor mye menneskekroppen tåler, samtidig som jeg ble brutalt bevisst på at et menneske er et resultat av sine vaner og livsvalg. Og at de egenskapene som får deg opp, er de samme som kjører deg ned.

“Vi skal snart gi ut nytt album!” var det siste jeg hørte, brølt i min retning i det jeg gikk ut. Ikke fordi han brølte det etter meg, men fordi mikrofonen sto i motsatt retning og Liebling fulgte sine naturlige innstinkter for trass.

Jeg stakk innom den nattåpne gymmen min på vei hjem og satt ny pers i knebøy for å føle at jeg lever – altså, ny pers i denne runde, jeg tror jeg tok mer da jeg gikk på folkehøyskole men da ga jeg faen i knærne, så jeg lot en rep ligge igjen på tanken.

Så tenkte jeg at man bør gjøre ting før det er for seint, gjorde en mental notis på å skrive denne artikkelen, leste i min favorittbok fra 2013 om igjen mens jeg hørte på Jim Morrison på Spotify og tenkte at til neste år er jeg 10 år eldre enn det forpulte geniet var da han døde. Hvem vet, kanskje han hadde 100 gode låter igjen i seg, kanskje han bare var ferdig eller kanskje han fremdeles kunne humpet rundt på scenen med et lunkent hjerte og repeterte slagere fra en tid hvor persepsjonsdørene hans fremdeles var åpne nok til å kunne slippe gjennom noen originale inntrykk, for et overvektig publikum som fremdeles tror det er en opprørsk handling å høre på musikk deres nå avdøde foreldre ikke kunne fordra mens de selv ikke skjønner musikken til sine egne barn og tror at de skal leve evig.

2016 gikk fort,

la oss finne på noe en dag.

David

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Bli en menneskelig løgndetektor

“Øynene er sjelens vindu”, blir det ofte sagt – stort sett av folk som ikke aner hvordan de skal følge opp den påstanden. Vel, fortvil ikke – her kommer en praktisk guide til hvordan du avslører løgn, ved hjelp av øyebevegelser.

“Pants on fire” – et av de syv klassiske tegnene på løgn. Også: det eneste gratisbildet jeg fant på Photobucket som passet.

Amazon florerer av bøker om løgn, av såkalte kroppspråkseksperter som påstår de har jobbet for FBI, vel vitende om at FBI ikke har lov til å oppgi om dette stemmer eller ikke. Dette vet jeg selv, fra min tid i FBI.

Felles for mange av bøkene, er at de opererer med et fast malverk for kroppsspråk, uten å ta hensyn til at mennesker lyver på vidt forskjellige måter. Kroppsspråk er også kulturelt betinget – i Syria betyr det for eksempel “nei” når man nikker. En vestlig kroppsspråksekspert ville kunne komme til kort i et syrisk forhør ganske fort – men nok om det verdenspolitiske klimaet.

Selv på individnivå, kan en statisk fasit svikte ganske fort.

Du har garantert sett at når folk tenker på noe, skyter øynene rundt i hodet som ville klinkekuler. Det er et mønster i systemet, som grovt forenklet (og for denne artikkelens skyld) kan forklares på slik: når man ser opp, betyr det at man tenker med bilder.

Hvordan ser barndomshjemmet ditt ut?

Hvilken farge har tanta di på håret?

Ok, stopp en hal (det heter faktisk hal, ikke “halv”. Dette kommer av det britiske sjøutrykket “stop and haul”, som betyr “ikke avbryt, din kverulant”).

Hva gjorde du da jeg ba deg erindre tingene over? Beklager, jeg avbrøt deg – prøv igjen.

Med største sannsynlighet, så du opp – og til venstre. Erindringene over ber deg begge om å benytte deg av ditt visuelle system – hvordan ser (eller så) barndomshjemmet ditt ut, hvilken farge har tanta di på håret. For å finne ut dette, må du hente opp et mentalt bilde, og kryssreferere med dette.

I tillegg til øyebevegelsene, som er umulig å ikke legge merke til når du først har trent deg opp til det, avslører folk seg som regel med språk også. Du ber dem (indirekte) tenke på et bilde, de svarer med “la meg se”, “jeg ser det levende for meg”, “det er litt uklart” eller andre visuelle beskrivelser av sin mentale prossess.

De to eksemplene over, tok utgangspunkt i bilder lagret i hukommelsen. Mennesket er også utstyrt med en kraftig visualiseringsevne – vi kan se for oss ting som ikke har skjedd.

Hvordan hadde barneskolelæreren din sett ut med Mikke Mus-ører?

Hva om mobilen din var rund?

Og hva skjedde med øynene dine når du tenkte på dette?

Ettersom det er vanskelig å se sine egne øyne, må du gjerne ta en pause for å teste dette ut på noen andre. Kom igjen, jeg har tid.

Eller du kan velge å stole på generaliseringen min over.

Mest sannsynlig gikk øynene dine opp og til høyre når du så for deg Mikke Mus-ører på læreren din eller en ny farge på mobilen – fordi du måtte konstruere nye bilder.

Hva om du ikke reagerte på denne måten?

Perfekt. Eller, det har ikke noe å si.

Keivhendte, for eksempel – følger et helt motsatt mønster. Altså, de ser opp og til høyre når de skal erindre et mentalt bilde, opp og til venstre når de konstruerer et mentalt bilde. Andre stirrer rett fremfor seg, eller ned. De fleste har forholdsvis lik hjerne – men man bruker den forskjellig.

Hvordan har denne modellen da verdi?

For å avsløre en løgn, ser man etter avviket. Når jeg foreleser om dette foran et publikum, ser jeg hvor øynene til en eller flere utvalgte publikummere (som senere blir tatt opp på scenen) går når de forklarer eller tenker på noe som er sant. Det har ikke noe å si om dette er opp, frem eller ned i dass – det er når dette mønsteret endrer seg at man blir obs.

Dette kalles å kalibrere – og foregår gjerne ved at du blir bedt om å erindre ting hvor den som spør allerede vet svaret.

Som skjønner er jeg opptatt av copyright for tiden – denne selfien ble tatt av apen selv (fakta), så jeg kan bruke bildet helt frem til den saksøker meg.

Hva kan jeg bruke dette til i praksis?

Vel, du kan avsløre når folk lyver så og si til en hver tid, om du kan rigge situasjonen dithen at du kan stille kontrollspørsmål. Dette er den perfekte sosiale ferdighet, om du ønsker å bli stemplet som vennegjengens sosiopat.

Eller du kan gjøre et festlig partytriks ut av det hele, og hustle til deg en pils ved ditt lokale vannhull – som stort sett er det eneste jeg har brukt dette til, kors på halsen.

Her er partytrikset:

Be en egnet kandidat fortelle tre historier fra livet – to sanne og en løgn. Det kan være hva som helst – tre ferieminner, beskrive tre personer de kjenner, et cetera. Sørg for at alt må beskrives visuelt.

Drit i historien – de er ofte kjedelige i utgangspunktet, men se hvor øynene beveger seg. I en av historiene vil øynene bevege seg i et annet mønster – der har du løgnen din.

Med mindre personen er en skikkelig luring, som bestemmer seg for å lure systemet ved å fortelle to løgner og en sannhet, og ikke forholde seg til det stramme regelverket du har satt opp.

Da er det greit å gi vedkommende en ørefik – for hvem trenger vel slike folk i livet sitt.

<3

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvordan hjernen funker, del 1: språk

Ettersom det hersker en del forvirring på området, har jeg i denne artikkelserien bestemt meg for å fortelle om hvordan hjernen fungerer. Stol på meg, jeg har bakgrunn fra TV.

modell, 1:1

modell, 1:1

 

Dagens modell kommer ikke fra psykologiens verden. Psykologer er introverte narsissister som begynner på studiet for å forstå drømmene sine, aldri kommer til bunns i den grunne gåten som utgjør dem selv og bruker resten av livet sitt på å skylde dette på deg og attpåtil krever betaling. Og skulle de kommerfrem til hva som er problemet ditt, så er det rett og slett at du hadde foreldre. Fuck det!

Dagens modell kommer fra en lingvist, eller nærmere bestemt en eks-lingvist, ved navn Richard Bandler. Bandler gjorde seg senere i livet bemerket som hypnotisør, som verdens fremste behandler av røykeslutt (mens han selv røykte), kokainavvenning (mens han selv brukte kokain), som elev av hypnotisøren Milton Erickson og som lærer for selvhjelpsguruen Tony Robbins. Han var også på et tidspunkt under etterforskning for å ha skutt kjærestens lesbiske elskerinne, og for å ha trukket en pistol mot enn pasient for å få ham til å slutte å røyke.

Bandler unnskyldte sistnevnte anklage med at pasienten faktisk hadde sluttet å røyke i etterkant (og i tillegg hadde sagt “kanskje jeg hadde sluttet å røyke, om du holdt en pistol mot hodet mitt”). Og førstnevnte, mer alvorlige anklagde avfeide han med at han aldri ville trengt å skyte noen – han kunne, som verdens fremste hypnotisør, ha hypnotisert vedkommende i stedet.

Richard Bandler - i sine yngre dager.

Richard Bandler. Du hadde, med 90% sannssynlighet, kjøpt bruktbil av denne mannen.

Første gang jeg så Bandler på scenen, gikk han på til Jimi Hendrix-musikk, spyttet vann på publikum, slo en fyr i brystet, og fikk en dame til å slutte å spise sjokolade ved å gi henne en brekningsrefleks hver gang hun ble eksponert for sjokolade. Og for å vise at han ikke var en bløffmaker, tilbød han henne deretter en bit. Hun kastet opp ved synet. Bandler selv var bælfeit, fordi, som han sa, “jeg har ikke selvtillitsproblemer”. Lenge før dette, skrev han en av de beste bøkene jeg har lest om menneskesinnet: “The Structure of Magic”, som i sterk kontrast til tittelen faktisk er en akademisk avhandling – om språk.

En sjelden utgave, uten trollmenn og delfiner på coveret.

Bandler var 23 da han skrev boken, som vi skal komme til nå. Men var det en ting jeg lærte av Bandler, så var det å åpne med en interessant historie for å putte faglig relevant innhold i midten. Mer om dette i en senere artikkel

I boken argumenterer Bandler for at all menneskelig erfaring går gjennom tre filtre før den lagres i hukommelsen – og går gjennom samme prossess på vei ut. De tre filtrene er:

* Generalisering
* Sletting
* Forvrengning

alt-er-vann

Så. En måte å hindre at hjernen lagrer all informasjon på, er å generalisere. Solen har stått opp hver dag så langt, og hjernen konkluderer med at den alltid vil gjøre det. Virkeligheten er mer kompleks: solen står ikke opp, jorden roterer i bane rundt, en dag vil den eksplodere.. men for å unngå at du må dobbeltsjekke dette hver morgen, kan vi generalisere og si at solen står opp hver dag.

 

sletting

Sletting. Du trenger ikke huske – eller formidle all informasjon. Alle (generalisering) har en kompis som er skikkelig dårlig til å fortelle historier. En av grunnene til dette er at han (eller, Gud forby, hun) ikke vet hva som er relevant informasjon for å få frem et poeng, og derfor tar med alt for mye.

Du gikk forbi en skog på vei hit? Ok, skjønner!

Du gikk forbi 417 grantrær, 11 furu, en bjørk..? Ok, Rainman, jeg gleder meg til filmen om ditt liv kommer ut. Vent litt.

forvrengning

Den beste pizzaen du har hatt i hele ditt liv? Eller bare en veldig god pizza? Topp 10? Topp 100? Og holdt du virkelig på å sulte i hjel?

Hadde du en god dag, er det lett å si at den var helt topp. Hadde du en dårlig dag? Vel, da er det lett å si at dagen var “et helvete”, og det er insensitivt ovenfor de av oss som har opplevd Norwegians kundeservice og opplevd helvete på ordentlig.

For å oppsummere: for å spare hjernen for overbelastning når man lagrer minner, og for å spare lytteren for overbelastning når man gjenforteller en historie, så generaliserer, sletter og forvrenger man. Overflødig informasjon går bort, store ting blir større, små ting mindre – vi maler mentale karikaturer med språket vårt.

Hvorfor i helvete er dette relevant

Generalisering er en overlevelsesmekanisme. Brenn deg på en plate, og du vet at alle stekeplater er potensielt farlige – du trenger ikke sjekke ut alle for å bekrefte dette.

Jeg spør igjen, hvorfor i helvete er dette relevant

Overlevelsesmekanismen i hjernen kan også vende seg mot deg – en tidligere kjæreste har behandlet deg dårlig, og du assosierer kjærlighet med noe negativt og styrer unna forhold de neste 10 årene. Boom, takk, hjerne, din gamle satan. Du ligger faktisk bak generaliseringsmekanismene i Windows 10, og det sier litt, heldigvis har du noen millioner år å utvikle deg på på deg før solen brenner ut. Det har for øvrig ikke du.

Man ser ikke verden slik den er – man ser verden slik man selv er. Dette er verdens mest provoserende stykke kjøleskapspoesi, aller mest fordi det er sant. Innholdet i hva du sier, avslører hvordan du er møblert mentalt. Jeg hadde en kollega som påstod at alle i bransjen var drittsekker. Jeg hadde en annen, i samme bransje, som påstod at de aller fleste var OK. Gjett hvem som var mest ålreit å snakke med!

Men, fordi jeg var i et kranglete humør den dagen jeg hørte førstnevnte si at alle var drittsekker – og fordi jeg mistenkte at det var overnevnte person som hadde fått meg i akkurat dette humøret, bestemte jeg meg den dagen for å utfordre genaraliseringen.

Samtalen forløp omtrent sånn (med forbehold om at jeg har generalisert, slettet og forvrengt noe – for å få frem budskapet mitt).

– “ALLE i bransjen er drittsekker?”

– “Ja, eller det vil si, ikke alle – men i hvert fall halvparten”.

Ok, vi er nede i 50% allerede, tenkte jeg – og tok en råsjans på neste spørsmål.

– “Hvilken halvpart da?” undret jeg.

– “Primært damene”.

Jepp.

– “Alle damer?”

– “Nei, bare de bitchene i lederposisjoner”.

Yes, vi er nede fra 100% til kanskje 10%. Vi kjører videre. Vel vitende om at min kollega akkurat hadde vært i et møte, tok jeg mot til meg og satte inn nådestøtet.

– “Alle bitchene i lederposisjoner, eller..?”

– “Nei, det er stort sett én spesiell…”

Vel, min kollegas følelser var reelle – han følte at alle var mot ham. Det var så klart ikke tilfellet. Det viste seg at det var bare halvparten av alle mennesker – beklager, det var bare en person som var mot ham – og når dette ble avdekket, var følelsen lettere å håndtere, og det fucket ikke opp lunsjen min i like stor grad.

– “Har du tenkt på at hun oppfører seg slik, fordi hun kanskje liker deg?” sa jeg.

Min kollega fikk en tåre i øyekroken, og løp ned til togstasjonen – hvor lederkvinnen sto og ventet på ham. De omfavnet hverandre, det gikk i slowmotion og Coldplay begynte å spille – det var jævlig.

Selv gikk jeg inn i solnedgangen mens jeg røykte en cigarillo, for å løse problemer i neste by – det er bare sånn jeg er skrudd sammen. Og paret? De levde lykkelige alle dager.

Poenget mitt – kognitiv økonomisering kan både være din venn og din fiende. Det er vanskelig å se generaliseringer og forvrengninger av virkeligheten hos seg selv, men påfallende lett hos andre, når du er klar over mekanismene.

Generaliseringer sprekker som troll i solen når de blir eksponert, og det som skjuler seg bak kan være mer interessant. Prøv selv, folk generaliserer hele tiden. <– så du hva jeg gjorde der?

Takk for meg, dere har vært fantastiske!

final-image

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvordan tjene penger på å skrive

PROSE BEFORE HOES - William Shakespeare*

PROSE BEFORE HOES
– William Shakespeare*

NB! Denne artikkelen handler ikke om å bli god til å skrive. Det er enkelt:

  1. skriv
  2. gjenta

En hver idiot kan gjøre det. Denne artikkelen handler om å tjene penger på å skrive, som er en helt separat egenskap. Her er det bare å sette talentet i baksetet og la kynisismen og ambisjonene styre. Følg med.

Ok, så, du har lyst til å tjene penger på å skrive. Dette primært fordi du mener at dagjobben din holder deg tilbake, og at du ikke har energi på kveldstid til å følge drømmen din men du på mirakuløst vis har nok energi til å se alle episodene av House Of Cards fordi du håper at serien blir bra igjen om et par-tre sesonger, du har allerede sjekket innom Facebook et halvt dusin ganger i dag og du får alltid skvisa inn minst to pilskvelder i uka. Men, jeg er ikke her for å dømme. Eller, jo, det er forsåvidt en stor del av agendaen min, men det er viktig å finne lidenskapen og motivasjonen i det du gjør. Min er å fortelle folk hvordan de kan bli bedre ved å bli litt mer som meg. Jeg har levd av å skrive i årevis, her er hvordan du kan gjøre det samme:

5) Magasiner

1101410414_400-1Før internett var det noe som het magasiner, hvor du kunne tjene greie penger på å skrive interessant innhold. Så kom internett, og ga folk muligheten til å lese og skrive litt mindre interessant innhold uten å betale eller få betalt særlig for det. Det var en modell som fungerte et par år, fordi folk trodde de var kunde nummer en million eller synes det var enklere å trykke på en banner med flashende pupper og lovnad om å møte single kåte i ditt nabolag, selv om den eneste single kåte i ditt nabolag heter Harald og kjører elektrisk rullestol mens han røyker rullings og allikevel er pissed off på røykeloven selv om det er den eneste grunnen til at han fremdeles har ett intakt bein. Men, dette var en digresjon.

Glem å tjene penger på nettmagasiner, til folk får huet ut av ræva når det gjelder økonomiske modeller. Sats på fysiske magasiner, klassisk print, som nå har en renessanse, og gjør det som kalles å ta kald kontakt:

Finn navnet på redaktøren. Gjør deg kjent med magasinprofilen. Lag et forslag til 4-5 saker du kunne tenke deg å skrive for bladet, som passer denne profilen. Legg ved en aktuell artikkel, som viser at du kan skrive. Skriv en bra overskrift, den utgjør 90% av etterlatt inntrykk, den resterende teksten de resterende 90%. He, he, der fucket jeg med deg.

4) vær løsningen på noens problem

universe

Det som er viktig å forstå, er at det er dusinvis, mulig hundrevis som tar kontakt på denne måten, men de fleste presterer å fortelle at de “kunne tenke seg å skrive”, eller enda verre, “drømmer om å skrive”. Dette er som å stille opp utenfor Børsen og fortelle at du drømmer om å være millionær. Redaktøren, og verden for øvrig, gir blaffen i hva du drømmer om. De er ikke der for å løse ditt problem – du er der for å løse deres.

En hver verdensvant redaktør har allerede en stab full av kompetente forfattere, og orker ikke å trene opp en ny. Tilbakemeldinger, språkvask, og usikkerheten rundt en nyervervelse gjør deg i utgangspunktet uattraktiv. Samtidig har de sine problemer: late og sannsynligvis alkoholiserte freelancere, som med årene har blitt grådigere på penger og slappere på innleveringer, og en stadig kamp mot nye medier.

Du må tilby et friskt pust inn i magasinet. Ikke selg deg billig, men sørg for at du er verdt pengene. Trekk hodet ut av ræva og skrinlegg den artikkelen du har lyst til å skrive om teknologimessa i Chiba, Japan, bare fordi du har lyst til å dra til Chiba, Japan, og aldri hatt penger til å dra selv. Sett deg i redaktørens posisjon: Hva vil gjøre hennes eller hans (se hva jeg gjorde der) jobb lettere, hva vil fjerne angsten deres de neste ukene, hvordan vil de fremstå som mer kompetente og få mer tid til sin sanne lidenskap, det vil si alt annet enn det de har brukt halve livet sitt på å posisjonere seg til (redaktørjobben, følg med, selv om jeg bruker mange leddsetninger, det er trademarket mitt)?

Når du skriver for et magasin, trenger du bare å tilfredstille en person: redaktøren. Redaktøren er magasinet, redaktøren er leserne sine. Begynn på 3.500,- per artikkel, gå opp til 5.000,- raskt og ligg på 10-20k når du fortjener det.

3) radio

Av mangel på de store, gode talkshowene her til lands, hvor nyetablerte forfattere blir dratt gjennom kværna i store skriverom hvor etablerte komikere og talkshowverter kan skumme fløten av tonnevis med daglig materiale for å fremstå som oppdaterte, morsomme og til og med likandes, kan man bryne seg på mikroversjonen av dette i de kommersielle Norske radiokanalene.

Hvis du er komfortabel med å stå opp tidlig, pløye gjennom alle nyhetskanaler og sende av gårde en bunke dagsaktuelle vitser hver eneste morgen – og dette er en ok jobb en stund – så finnes det en rekke kommersielle radioprogrammer eller radioverter som gjerne betaler seg unna å måtte gjøre nettopp dette.

Dette var en av mine første betalte (dog dårlig betalte) radiojobber. Senere gjorde jeg også topp 10-listene for Radio Norges Morgenshow. Jeg mener å huske at disse betalte 750,- per liste, dvs 75 kroner per vits.

Du kan jo høre gjennom et slikt utdrag selv, for å se om du synes vitsene var verdt det – jeg legger ved en liste som ikke jeg har skrevet, for å dekke ræva mi. Jeg refererer til de to punktene jeg nevnte over: Vit hvem du skriver for, og vær løsningen på deres problem. Drikk alkohol på kveldene for å glemme.

De sanne pengene i radio finner du for øvrig under neste punkt.

2) Reklame

De beste pengene du vil tjene på skriving, finnes i reklame. Dette er også de letteste pengene du vil tjene. Forutsatt at du kommer deg inn.

Reklameverdenen kan være litt vrien å komme inn i, men enda mer vrien å komme ut av. Veldig mange av de store fortellertalentene og visjonærene ender opp her, godt betalte og med en jevn produksjonsstrøm – som smaker svært godt etter årevis med refusering i mindre kommersielle medier eller nedslitt skapervilje etter å ha oppdaget at det å få egne produksjoner eller publikasjoner i sving ofte koster mer enn det smaker. Flere enn én filmskaper har erfart å bli slaktet av en eller annen anmelder som også startet karrieren sin med ambisjoner om å skape noe, men fant ut at det var mye lettere å synse om det andre gjør i stede – mange har også pantsatt hus og dratt inn tjenester over hele byen for å få opp drømmeprosjektet som ble til et mareritt. Og realiteten er at selv de mest aktive filmskaperne i landet lager maksimalt en film hvert 3.-4. år.

PUSTEPAUSE, MYE PÅ HJERTET I DAG TYDELIGVIS. Ok, jeg er tilbake.

Her, noe visuelt for å bryte opp. Filmtraileren alle håpefulle må se.

Nå som jeg har bygget motivasjonen tilstrekkelig opp, her er kræsjkurset i hvordan man lager reklame.

Først, husk punkt nummer 1. Finn et byrå, sett deg inn i profilen, finn noen som er ansvarlige, lever noen skriveprøver. Du kan godt lyve på CV’en, ingen sjekker noen sinne denne uansett. Gjenta for alle byråene du kommer over. Du går for ren statistikk her, håpet ditt er at noen akkurat har blitt utbrente denne uka så du kan sveipe inn og være neste potensielle symeldingskandidat. Jeg har en gylden regel, aldri kontakt mindre enn 12 instanser hver gang du prøver noe. Hvorfor 12? Dette var antallet ganger Bjørneboe fikk refusert sin første roman (ikke sjekk det opp), og det er viktig for meg å føle meg mer som Bjørneboe de gangene jeg jobber som sellout.

Hvis du, i likhet med meg, ikke har relevant utdannelse, og blir overveldet av at alle ser ut som de har peiling, trekk pusten dypt:

  • Ingen har peiling på noe som helst
  • Den beste måten å fremstå som reklameperson, er å late som om man er reklameperson. Spill rollen til du blir en del av systemet.

En sjelden gang, i et møte eller rundt den fancy kaffemaskinen som er innkjøpt for å holde folk 6 måneder lenger fordi kaffen hos konkurrenten smaker crap, vil du få øyekontakt med en person som ser bløffen din fordi vedkommende er en bløffer selv. Du vil kjenne igjen blikket, og det vil skremme deg og glede deg på samme tid. I disse tilfellene gir du bare et stille nikk, og lar personen være. Vi er alle sjarlataner, ikke hat spilleren, hat spillet. Det verste du kan gjøre er å forstyrre denne skjøre balansen. Ikke vær han forpulte kiden i Keiserens nye klær. Verden trenger ikke reklame, på samme måten som den ikke trenger bensinbiler, men ikke vær en kukk: noe må betale for de nye VR-brillene dine som du heller ikke trenger.

Ok, her er det du leverer:

  • Et “Løp og kjøp”-manus til radio. Det ser NØYAKTIG slik ut: “Nå er det helsprø dager på Storosenteret! Denne uken får du 20% rabatt på Sovesofa fra Skeidar – det er riktig, hele 20%! Tilbudet varer ut uken, og du – vi slenger med en sykkel på kjøpet – Heil Hitler!”*

(* Bytt ut “Helsprø”, “Storosenteret” og produktnavn med hva som helst. Behold “Heil Hitler”)

  • En ren “pris og produkt”- reklame. Kall det PP, vis at du vet hva du snakker om . Dette er det som tjener mest penger til byråene, og som er minst givende å skrive.
  • Skriv din drømmereklame, for et produkt. Hvordan gjør man det? Sånn som alle andre reklameforfattere gjør det, se en reklame eller enda bedre en Wes Anderson-film som du digger, stjel av den og knytt det til et produkt eller en kunde assosiert med byrået.
  • En liten artikkel for å vise at du er allsidig og kan jobbe med content marketing eller hjelpe byrået med nettsidene sine, når de trenger det.
  • Ha gode overskrifter, dette er stort sett det eneste folk leser.
  • Selg deg selv som produkt, og igjen: folk bryr seg ikke om deg, de bryr seg om hva du kan gjøre for dem.

Nå, reklameverdenen er på begge sider styrt av blåruss som leste Adam Smith og Ayn Rand og faktisk jobbet mens du så filmer i sort-hvitt og lot som om du likte dem på videregående, og lærte deg begreper som “Mise-èn-scene” som du aldri, aldri, aldri faen vil få bruk for i det virkelige liv. Fordelen med dette er at de ikke har innsett at hvem som helst kan gjøre jobben du gjør, men noen må gjøre den, spesielt de 4 ukene i året de er i Cannes. Så, her er en snarvei til hvordan du skal pimpe reklamen dine:

  • spill på følelser. Familie, nasjonalisme og nostalgi er nøkkelord: bygg opp en følelse i alle reklamene, BOOM, packshot (det betyr å slenge inn bilde av produktet), og du har assosiert følelsen og produktet i konsumentens hjerne. Husk, du selger aldri et produkt, du selger en følelse. Gjør kunden stolt av produktet sitt, den ene timen du er i møte med dem, la dem glemme skammen over at de jobber for Netslé, Coca Cola eller andre som stjeler vann fra fattige barn og selger det tilbake til blodpris. Det at du jobber for slike aktører vil medføre at du senere, om du eier et fnugg av samvittighet, vil føle for å betale avlat på samvittigheten din ved å gi masse penger til veldedighet – og det er en bra ting.
  • Bruk ord som stimulerer sansene i størst mulig grad. Og flest mulig sanser per reklame. “Husker du lukten av…”, “Se for deg..” og “Ah, lyden av bølger mot en strand.. frihet”.
  • Ikke hør på kunden, om du gir dem det de vil ha så blir reklamen ubrukelig. Samtidig må du late som om den ferdige idéen kom fra dem, svelg stoltheten men sørg for at de på et eller annet nivå skjønner at ting stort sett skjer når du er i rommet.
  • Bruk mindre tid på å lage din egen presentasjon, men len deg tungt på ferdige produksjoner på YouTube.

Dette er mulig den beste lifehacken jeg har funnet gjennom mine år i reklame: Om du viser en vellykket reklamesnutt eller en morsom scene fra sist episode av Modern Family, får du automatisk produksjonsverdien av snutten inn i din egen presentasjon.

Ja, du kan gå ut og filme noe forbanna møl på GoProkameraet ditt selv og argumentere overfor dama at nå kan du skrive det av på skatten med god samvittighet, men resultatet vil sannsynligvis bare bli middelmådig og om du må sitte og synkronunnskylde presentasjonen mens du spiller den av og forklare at “det blir bedre når du får penger” – vis heller noe som er laget med penger. Med andre ord, vis en av disse to reklamene:

Finchers “Leave Nothing”-reklame for Nike. Etter min mening en av de beste reklamene som noen gang er laget. Sountrack av Morricone. To kids, med hver sine drømmer og ambisjoner, den ene filmet fra høyre hele veien, den andre filmet fra venstre, boom, de kræsjer, voksne, og faller tilbake i senga, som barn, produkt, slagord, TAKK FINCHER.

Den andre, John Lewis-reklamen med Billy Joel-musikk.

En jente, gjennom hele hennes livsløp. Reklamen blir assosiert med alle de positive følelsene og vendepunktene man har gjennom et langt liv, akkompagnert av Billy Joels nydelige soundtrack hvor han forteller at damer er flotte men tidvis litt lunefulle (hans ord, ikke mine), BOOM, packshot: forsikring. Og folk ser gjerne filmen to ganger fordi de likte følelsen av den, boom, dobbelt visningspotensiale.

Vis en av disse to, og si at du skal gjøre “litt som dette, bare anderledes”, dropp mikrofonen i gulvet, salg.

ok, nå har du mestra reklame, her kommer siste punkt:

1) Skriv det du liker

Hva liker du? Film? TV?

På den ene side er det mitt råd at du ikke skriver film og TV, om penger er formålet. Om du går for fiksjon, og spesielt humor, så har du effektivt funnet det minste nåløyet å tre den proverbielle kamelen din gjennom. Statistisk sett vil du feile, bli demotivert, bli motarbeidet, omskrevet, og om du vil komme deg på, så er det ikke sikkert at du vil kjenne igjen det ferdige produktet ditt en gang. Det handler ikke bare om deg, men om de drøssevis andre involverte, om kanaler, billettpriser og lisenser, seere, produkter som skal selges og hva som er populært i utlandet akkurat nå.

Dette er statistikk, men om du hadde gått for statistikk hadde du ikke drevet med det du driver med.

Bukowski, gjennom Zen Pencils - full serie i link

Bukowski, gjennom Zen Pencils – full serie i link

Om du drømmer om å skrive romaner, dikt, film, selvhjelpsbøker, kronikker i Dagbladet om mensenkoppen – så gjør akkurat det. Fordi om du vil skrive, om du må skrive, så kommer du til å gjøre det enten det er penger i det eller ikke. For greia er, i den grad jeg har skjønt den, at når du følger din indre stemme og skriver akkurat hva du selv liker – og når du blir akkurat god nok til det – så vil noen andre like det også. Og til slutt, etter en ganske god stund, eller tidlig om du er superflink og har en god dose flaks og guts nok til å sende det rundt til så mange at de 99 avslagene du får blir gjort irrelevante av det ene ja’et du trenger…

hei, nå spora vi av her. Følg de første 4 punktene i stedet, for det siste kommer du enten til å gjøre eller ikke, og det er ingen ting jeg sier som kan forandre på det.

Skriv nå. Send fakturaen din i posten. Timelønna di starter på 1050,- i timen. Hvorfor det? Fordi det er 50,- mer enn alle andre. Det er bare å starte, kom deg av internett.

Eller sjekk ut et par av greiene jeg har holdt på med:

BMI - Turné på NRK.NO

BMI – Turné. Humorserie på NRK.NO

Podcasten min, som av og til toucher innom skriving - som i de to siste episodene.

Podcasten min, som av og til toucher innom skriving – som i et par av de siste episodene.

Posted in Uncategorized | 3 Comments

Hva er rollespill

av Jarle Haktorson

Kommentar: Denne artikkelen er publisert på denne bloggen, i forbindelse med podcasten David Skaufjord forklarer alt #44 – Rollespill med Jarle Haktorson.

Med filmen Star Wars i 1977 bekreftet regissør George Lukas et stadig synligere kulturelt paradigmeskifte; folk var i langt større grad mottakelig og søkende mot en alternativ virkelighet som motvekt mot verden de selv var en del av. Det kommersielle potensialet i dette fenomenet ble raskt utnyttet, og nær samtlige filmer fra den tid med størst inntjening har siden holdt seg innenfor sjangrene fantasy og science fiction.

Parallelt med denne utvikling kom så spillet Dungeons & Dragons i sin første utgave i 1974. Dette skulle etter hvert bane vei for en rekke spill som tok denne søken etter en annen virkelighet et steg videre; istedenfor å passivt oppleve denne virkeligheten via filmlerretet, lot disse spillene folk selv tre inn i fortellingen, der de tok på seg ulike roller som bar handlingen fremover. Disse spillene, kjent som rollespill, har etter hvert etablert seg som en egen milliardindustri med millionvis av spillere verden over. I Norge er hoveddelen av registrerte rollespillere en del av organisasjonen Hyperion, med rundt 10.000 registrerte medlemmer.

Hva er så rollespill? Kort fortalt handler det om at en gruppe mennesker (gjerne rundt fire til seks personer) samles for å tre ut av sine vanlige liv for noen timer, for å gå inn i en annen rolle som skal drive handlingen fremover. En av spillerne fungerer som leder, der han i praksis fungerer som regissør for den kommende historien. Denne spillederen har på forhånd tenkt ut hvilke situasjoner, motstand og overordnet mål de andre spillerne skal stå opp imot, men det er opp til spillerne selv hvordan de vil løse dette; det finnes ikke noe ferdig manus eller endelig plan annen en den spillerne selv utvikler og improviserer etter hvert som handlingen skrider frem.

Som i filmbransjen, er rollespill innenfor sjangrene fantasy og science fiction de mest populære. Tidligere nevnte Dungeons & Dragons er for tiden verdens mest solgte og spilte rollespill, og har som tittelen impliserer handlingen lagt til en fantasy-verden ikke så ulik den man møter i bøkene Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien. Spillerne vil i slike spill ta på seg roller som riddere og magikere, der det er opp til spillederen å skape et troverdig univers der disse rollene er en del av dette universet. Situasjonene som oppstår vil som sagt oftest være initiert av spillederen, mens det er opp til spillerne å velge hvordan de vil løse dem; hva om spillerne møter et stort troll fremfor en falleferdig bro? Skal de angripe trollet? Prøve å snakke med det? Hva skal man i så fall si? Kanskje trollet trenger hjelp til å komme seg over broen? Vil kanskje trollet angripe spillerne om de nøler litt lenger?

Der spillerne således innehar hovedrollene i handlingen som blir presentert og skapt underveis, er det opp til spillederen å styre alle andre roller, samt beskrive og virkeliggjøre den situasjonen og den verden som spillerne til en hver tid er en del av. Selv om det meste av handlingen ligger på det verbale plan som oppstår i interaktiveten mellom spillederen og de andre spillerne, er det ofte praktisk og noen ganger nødvendig å i større grad visualisere den aktuelle situasjonen som spillerne står ovenfor. Dette både som en støtte til den verbale beskrivelsen fra spillederen, men også som en tydelig og visuell representasjon av situasjonen og verden som spillerne er en del av. Spillerne selv vil da også gjerne ha små figurer som representerer dem i denne verden, og kan da følgelig plassere seg i sted og rom i forhold til andre objekter som spillederen legger frem. I eksempelet ovenfor vil da spillederen kunne plassere ut en liten modell av en bro, med figuren av et troll fremfor. Spillerne kan så plassere sine figurer i forhold til dette, alt etter hvor de ønsker å stå.

Noen spill har bygd opp hele sin handling bare rundt bruken av slike figurer og modeller, og kalles av den grunn miniatyrspill for å skille dem fra rollespill, som altså i langt større grad er avhengig av enkeltpersonene sin motivasjon og beveggrunner, og den dialogen som oppstår i møtet mellom spilleder og de andre spillerne sine ulike roller.

Man kan i oppfølgingen av dette spørre seg hvorfor så mange spiller rollespill; finnes det en felles faktor som kan forklare hvorfor folk fra ulike sosiale lag, med sprik i alderssammensetning, varierende bakgrunn og livssituasjon, kan søke sammen noen timer en kveld for å ikle seg ulike roller og tre inn i en annen verden? Svaret er vel allerede skissert i de forestående avsnitt og i spørsmålet selv; rollespill gir mennesker muligheten til å glemme sine vanlige liv og sin person for en stund, for å ta del i skapelsen av et alternativt univers, der ens alter ego (som i spillet gjerne kan representere verdier, heltemodighet, egenskaper og fysikk som ikke er i samsvar med spillerens egentlige person), har en avgjørende rolle og posisjon i handlingen og verden som blir skapt disse timene.

Slik den freudianske forståelsen av drømmer er den forknytte oppfyllelsen av undertrykte ønsker, kan rollespill således sies å være en arena der vanlige mennesker kan utforske sider ved seg selv de i det virkelige liv ikke har mulighet eller mot til å utføre. Man skal ikke undervurdere den psykologiske latente tilfredsstillelsen som ligger i rollespill der man på egenhånd som ridder kan nedkjempe horder av banditter og bli hyllet som landets helt, mens man i det virkelige liv ville flyktet ved første tegn på en konfrontasjon. Det er således nærliggende å trekke paralleller til de utallige sagn og eventyr man finner i enhver kultur, der nettopp identifiseringen med de ulike personer i en alternativ virkelighet skaper helteroller inn i de vanlige liv.

Det er samtidig sannsynlig at det psykologiske utbyttet av rollespill er mer en passiv effekt som virker i det skjulte heller enn hovedgrunn for at man spiller; de fleste vil peke på det sosiale aspektet ved rollespill, og at man i disse timene kan samles med likesinnede for å ha det gøy sammen. Den overstående introduksjon kan således forstås i følgende punkt på hvorfor man spiller rollespill:

  • –  man bearbeider og utvikler evnen til samarbeid
  • –  det stimulerer til og modner kreativitet
  • –  man får brynet seg i retorikk og diplomati
  • –  man kan gå inn i helteroller og kjenne på følelsen av å virkelig kunne utgjøre en forskjell
  • –  man kan “oppleve” en tidsperiode eller en sjanger man finner særlig interessant
  • –  man kan utfordre seg selv i situasjoner som ikke kunne hende i det virkelige liv
  • –  man lærer seg selv bedre å kjenne
  • –  man har det sosialt sammen med venner og tar del i skapelsen og opplevelsen av enspennende historie der ens egne valg og innsats er av avgjørende betydning

    Så om rollespill på noen områder kan sammenlignes med andre fritidsaktiviteter, finnes det som nevnt sentrale forskjeller. Samtidig gir rollespill muligheten til å bestemme både tid, rom og sted for denne fritidsaktiviteten da man skaper dette selv; når spillet er i gang, er ikke spillerne lenger i noens dagligstue kl. 19 en onsdag kveld; de er alle heltemodige besetningsmedlemmer på romskipet The Millenium Falcon i kamp mot det onde Imperiet i en galakse langt, langt unna…

    Jarle Haktorson

Posted in Uncategorized | 1 Comment

Hvorfor ingen vil jobbe på det forpulte prosjektet ditt

fra Samurai Cop. Hver frame, et kunststykke.

fra Samurai Cop. Hver frame, et kunststykke.

Hei du, jeg vet hvem du er: du sendte ut en forespørsel om et filmprosjekt eller noe, som det ikke var mye penger i foreløpig, men det var utrolig kult og spennende, og du kunne love en god opplevelse 🙂

Vel, det gikk et halvt år og ingen så noe til det prosjektet ditt, og så kom det faen meg en ny forespørsel fra deg igjen om et nytt og minst like kult prosjekt, din gnom.

Det er på tide at noen forteller deg det. Her er grunnene til at ingen vil jobbe på det forpulte prosjektet ditt.

5) Folk hadde ikke “tid” (men så hadde de egentlig det)

En hver person som er verdt noe som helst, er til en hver tid opptatt. Sånn kommer det alltid til å være, men det betyr ikke at man ikke har “tid”. Å ikke ha tid, betyr rett og slett at dette ikke er noe man ønsker å prioritere. Hvis Spielberg ringer, har man tid, samme hva. Om en førsteårsstudent på NISS ringer for å få deg med på “Norges Første Horrormusikal”, uten å ha tenkt over

  1. at det er Norges 400. Horrormusikal og at ingen av dem har funket, og
  2. for faen, skjerp deg

Så er det utrolig mer interessant å spille Fallout 4 eller tilbringe tid med folk som aldri føler et presserende behov for å si “mise en scène”.

Du må gjøre deg fortjent til en plass i prioriteringshierarkiet, ved å gjøre det verdt tiden.

4) Du tenkte hva prosjektet ville gi deg selv, ikke andre

Om prosjektet ditt er laget ut fra eksistensiell angst eller med stor skapervilje, er det trygt å si at du har sett for deg hvordan livet ditt kommer til å være etter prosjektet. Du har kanskje ikke tenkt like mye på hva som skal tilfalle folka som er ment å drasse kabler, mikse lyd eller lage kaffe til det irriterte crewet ditt fordi alt er på overtid og han fyren som var typecastet til å spille hjemløs alkoholiker på sjokkerende vis ikke møtte opp til innspilling allikevel, sann kunstnersjel som han var.

Dette er en grunnleggende regel i business, som du har styrt unna fordi kunstner er en ubeskyttet tittel og derfor velger å kalle deg det, også for å kunne gjemme deg bak denne merkelappen i det øyeblikket du lukter kritikk:

Skal du få noen med på noe, gjør det til en fordel for dem såvel som for deg. 

Karrieren til personen på andre siden av bordet bør tjene like mye på det som du gjør, relativt sett.

3) Du kan, i likhet med 90% av resten av Norge, ikke skrive noe som engasjerer

“Det kommer garantert til å bli bra når vi filmer det”

— Sitat, ikke Quentin Tarantino da han lagde Reservoir Dogs og fikk med Harvey Keitel, Steve Buscemi, Tim Roth, Michael Madsen, Chris Penn og Lawrence Tierney.

Hvis teksten og pitchen din er bra nok, vil alle være interessert i å stille, re punkt nr. 4. Manuset er det du kan perfeksjonere uten at det koster deg andres blod, svette og tårer, og om du ikke har gjort grunnarbeidet en gang, på ubegrenset tid, hvorfor skal folk stole på at du klarer å få noe opp og stå når du brenner krutt på sett?

Hvis du vil lære å skrive, refererer jeg til min egen artikkel: Skriv det forpulte manuset ditt. 

2) Folk stoler ikke på at du vil ta ivareta deres interesser

Her er tre regler som styrer uavhengig filmskaping, og alle andre prosjekter:

  • Gjør prosjektet ferdig, og stå som garantist for dette. Alle i bransjen har vært med på prosjekter som ikke blir noe av – det holder med å brenne seg en gang.
  • Still opp når andre ber om det: om noen føler seg brukt, mister de lojalitet. Om du stiller på andres prosjekter, forvent at de stiller på dine – og motsatt.
  • gi folk god mat, kaffe og snaks – du vil ikke ha gratisarbeidere med lavt blodsukker.

1) Du går etter folk på en annen frekvens

Du vil jobbe med folk som er flinkere enn deg, og folk som er dårligere eller har en billigere varelapp vil jobbe med deg. Sånn er livet, dating og business. Du gjør deg fortjent til posisjonen du har.

Gjett hva, The Rock kommer ikke til å stille i novellefilmen din om incest. Og han duden med leddgikt som bor i samme trygdeblokk som deg kommer til å utgjøre en elendig actionstjerne i nullbudsjettsspillefilmen som du selvfølgelig har kalt “OPPGJØR” og foregår i det norsk-pakistanske miljøet fordi du er dritstolt over å være PK nok til å ha en pakistansk kompis og hvor du garantert har skrevet inn replikker som “Hvor er penga mine”, “hore” samt en Dickens-inspirert monolog lagt i munnen på kriminell og overvektig antagonist som ikke skjønner hva han selv sier, mye mulig fordi du aldri har giddet å lese Dickens selv men bare kjørt på med et par floskler om ære og respekt. Så klart mens protagonisten din sitter fastbundet i en kjeller, og han morskeste fyren fra karateklubben din står i bakgrunnen i skinnjakke og grynter, like før dama skal til å redde helten, fordi du har skjønt at filmer trenger “sterke kvinnelige karakterer”, og det av en eller annen grunn har blitt oppfattet som at de må være fysisk like sterke som mannfolka og levere enda mer seksuelt ladete one-linere, der har du personlighet vet du.

Sikt høyt, men om du vil jobbe med flinke folk så bli flink selv, da vil de jobbe med deg og. Ellers må du ta til takke med å jobbe med folk på samme ambisjons- og erfaringsnivå, som ikke er dumt, så lenge et av de to (ambisjon eller erfaring) er høyt nok.

Og sånn får du folk til å jobbe på det forpulte prosjektet ditt.

 

 

Posted in Uncategorized | 1 Comment

Da jeg holdt takketale som Miss Universe – hvordan og hvorfor hypnose funker

For litt over 10 år siden meldte jeg meg på et kurs med den britiske hypnotisøren Paul McKenna, fast bestemt på å bevise at jeg ikke kunne hypnotiseres. 45 minutter uti showet hans holdt jeg takketale som Miss Universe, hvor jeg forsøkte å vise så mye kløft som mulig for å vinne dommerens gunst. Mellom disse to hendelsene skjedde det en del ting, som jeg skal gjenfortelle her. Men først, etter å ha startet in medias res i et åpenbart suksessfullt forsøk på å fange spenningen din, la oss hoppe tilbake litt før vi kommer til selve purra.

Franz Anton Mesmer er ute med faenskapen sin igjen.

Franz Anton Mesmer, fordaderen til teknikkene beskrevet i “The Game”.

Selv om jeg viet en betraktelig del av 20-årene mine til emnet, snakker jeg sjelden eller aldri om hypnose eller NLP, nevro-lingvistisk programmering. Hovedgrunnen til dette ligger i folks oppfatning, og reaksjonen hver gang dette temaet blir tatt opp – som uten unntak er den samme. Følg sjekklisten under:

sjekklist for hypnose

 

Dette er kanskje ikke så rart, for inntil relativt nylig var den Norske stats offisielle holdning som følger: “Hypnose er et fenomen som ikke eksisterer, og det er ulovlig fordi det kan være farlig”.

Et kræsjkurs i hypnose – historisk innføring

Franz Anton Mesmer er ofte omtalt som hypnosens far – i hvert fall i (relativt) moderne tid. Han fikk til og med fagfeltet, eller “fagfeltet” oppkalt etter seg i noen hundre år, da de ble omtalt som mesmerisme. Mesmer var en sjarlatan som behandlet folk med magneter. Han trodde virkelig det funket, og hvem kan klandre ham – på 1700-tallet visste folk ekstremt lite om verden rundt seg. Men en dag hadde gode gamle Franz Anton glemt magnetene sine hjemme, og fortsatte likefullt behandlingen med tomme hender, og med like godt resultat. Mesmer hadde rett og slett oppdaget placeboeffekten – som mange andre før og etter ham.

Jeg kan ikke være for streng med Franzemann, jeg har selv behandlet mennesker med pepperkakeformer på programmet “Folkeopplysningen”, og flere av de fortalte meg at de følte seg bedre enn på årevis. Hva kan jeg si, placeboeffekten er noe av det det er forsket mest på, den best vitenskapelig dokumenterte effekten av dem alle.

Spol frem et par hundre år. Psykiater Milton Erickson, en poliorammet mumlende fyr i rullestol som kun kunne se fargen lilla og som behandlet mennesker gjennom å fortelle historier, får gjennomslag for metoden sin grunnet sin abnorme behandlingsstatistikk. Milton var en ekstremt manipulerende fyr, og hadde en tendens til å få alle rundt seg til å gjøre akkurat som han ville, inkludert å gi ham masse lilla gaver.

Milton fikk det ofte som han ville, selv når det gjaldt designing av bokcover.

Milton fikk det ofte som han ville, selv når det gjaldt designing av bokcover.

Jeg kunne fortalt i timesvis om Erickson, og det vil jeg sikkert gjøre senere. Her er en gammel tegneserie jeg lagde om ham, fra seriebladet Nemi.

milton erickson rgb

Lang historie kort: Milton Erickson lærte metoden sin til Dr. Richard Bandler. Bandler er mest kjent for å ha behandlet en psykiatrisk pasient som var plaget av at karakterene i TV-en kom ut av skjermen og ville henge med ham – ikke ved å fjerne problemet, men ved å installere Playboy Channel på sykerommet hans. Pasienten ville påfølgende ikke kureres. Etter sigende trakk han også pistol mot en vanskelig pasient som var dum nok til å si “vel, kanskje hvis du hadde en pistol mot tinningen min” da Bandler spurte om det var umulig for ham å slutte å røyke. På scenen, foran hundrevis av folk. Pasienten saksøkte ikke, fordi han etter sigende “aldri hadde trekt ned en sigarett igjen”.

Paul McKenna lærte metoden av Richard Bandler, og jeg lærte den av dem begge.

(Jeg, og tusenvis av andre folk, men innrøm det – setninga over ser bra ut).


Bandler, et vandrende paradoks: like sjarmerende som ubehagelig. Fra perioden hvor han var overvektig og røykte, og var i verdenstoppen når det gjaldt å behandle overvektige og røykere.

Paul McKenna – fra storshowet på 90-tallet. McKenna sluttet senere helt med scenehypnose, etter noen søksmål og da han fant ut at det var millioner mer å tjene på slanking av amerikanere.

Hva er transe?

For å forstå hypnose, er det viktig å forstå hva transe er. Her ligger litt av problemet, for slik jeg ser det er det ingen som skjønner helt hva transe er. Det finnes masse ikke-definisjoner, men jeg synes Milton Erikcson forklarer det best. La oss ta hans engelske definisjon:

Hypnosis is the loss of the multiplicity of the foci of attention.” – Milton Erickson.

Vel, det er typisk Milton Erickson å gjøre en transe ut av en forklaring av transe. Ble du forvirret av setningen over? Stoppet hjernen din opp i ett tiendels sekund, i det du forsøkte å finne ut hva som ble forklart? Gratulerer, da har du opplevd en smak av hva det vil si å være hypnotisert.

Og det er både litt spennende og litt skuffende, fordi det bare er et hverdagsfenomen.

Her bruker han to negativer til å forvirre deg, fordi hjernen ikke kan prossessere en negativ – en ikketanke. Ikke tenk på en hest. Hva gjorde du? Du tenkte på en hest, ikke lyv.

I populærkulturen fremstilles ofte transe som en tilstand hvor du er fullstendig mottakelig for kommandoer, og dette er også grunnen til at folk har en iboende frykt for fenomenet. Dette er også en av grunnene til at kliniske hypnoterapeuter hater scenehypnotisører – men gode scenehypnotisører vet å snu dette til sin fordel.

Det finnes sikkert en million måter å forklare og motforklare hypnose på, men den jeg har sett som gjør dette best er Paul McKenna, så jeg tar derfor utgangspunkt i ham.

Frank Sinatra gjør folk livredde for hypnose, i “The Manchurian Candidate”.

Paul McKennas metode

Når man ankommer et hypnoseshow, skjer det med en viss grad av forventning. Man forventer å se folk på scenen som gjør ting de ellers ikke ville gjort – under ledelse av en hypnotisør, som om han kan jobben sin, omgir seg med en viss grad av mystikk. Vifting av pendler, spiraler, musikk, et cetera. Om du noen gang har sett en plakat for et slikt show, ser du fort at den gode artist, for det er det scenehypnotisører er, spiller på disse virkemidlene.

9ee305b71d42fc3fb33415e01d49eaff handy_bandy url

Induksjonen begynner altså før den begynner.

Transe

Det første McKenna, og mange med ham gjør, er å avskumlifisere transe. Ikke for å ta futten ut av showet, men for å eliminere frykten for å komme opp på scenen. Det siste en hypnotisør vil er å arbeide med noen som setter opp guarden – det blir et ræva show.

“Transe”, skal det vise seg, er en veldig vanlig sinnstilstand.

Har du noen gang kjørt en bil, og plutselig befinner du deg hjemme, uten noe minne av hvordan du kom dit? Klassisk transe. Sittet i festlig lag, og plutselig er klokka 3 på natta? Noen har pratet, men du har ikke fått det med deg? Eller du spiller ut mentale scenarioer mens du sitter på bussen, og blir plutselig oppmerksom på at du gjør grimaser? Alt dette kan kalles for transer, dog lette transer.

Og hva med de hypnotiske fenomenene? Hallusinasjoner? Å glemme ting?

Har du noen gang gått gatelangs, og trodd du så en kompis, men så viste det seg at det var en annen? Positiv hallusinasjon. Du så noe som ikke var der – du så det med hodet, ikke med øynene.

Har du noen gang sett etter nøklene dine, og du har sett over alt, men så ligger de på bordet rett foran deg, midt i synsfeltet? Negativ hallusinasjon.

Har du noen gang hatt et navn på tungen, men glemt det? Amnesi.

Har du trodd at du var syk, og merket symptomene, selv om det viser seg at du var frisk? Får du lyst til å blunke når jeg snakker om blunking, blunking, blunking? Og blunking? Ha ha, fuck deg, blunke blunke. Blunke, blinke, tørre øyne, der gjorde du det igjen. Eller tviholder du øynene åpne, for å bevise at du ikke gjør som jeg sier? Da forholder du deg nøyaktig til det jeg sier, bare ved å gjøre det motsatte.

Mens scenehypnotisøren forklarer disse fenomenene, ser han hvem som reagerer på de – og hvem som setter seg til vegring. Sistnevnte blir ikke valgt til å delta på showet. McKenna vil snike inn setninger som “det vil skje på et blunk” og se hvem som blunker – hypnose, i sin enkleste form, er rett og slett kommunikasjon.

Catalepsy_example

Vegring

Den klassiske oppfattelsen av hypnose, er at det er mennesker med svak vilje eller liten motstandskraft som er lettest å sette i transe. Det motsatte er tilfelle – det er faktisk uendelig lettere å hypnotisere kreative personer, og i min erfaring er kunstnere, fantasirike, høyere utdannede eller over middels intelligente mennesker langt, langt enklere å hypnotisere, ettersom de har bedre forestillingsevne og større rom for konseptualisering enn resten av oss.

Dette er for det første sant, for det andre er det en ekstremt manipulerende måte å få alle til å konvertere fra å vise at de ikke kan hypnotiseres, til å ville bli hypnotisert, for å vise at de er over middels kreative, intelligente, og så videre. Det er en retorisk teknikk som i NLP kalles “reframing”, altså å skifte kontekst, i dette tilfellet fra noe negativt til noe positivt. Og det kommer som verdens minste overraskelse at Milton Erickson er opphavsmann til teknikken.

McKenna benyttet seg av denne teknikken under det første (av dusinvis) show jeg så, med ham og andre, og jeg er ikke noe bedre enn at jeg var sprekklar for å løpe på scenen etter denne presentasjonen.

Utvalg

Etter å ha pratet masse rundt grøten om hva hypnose er, gjør McKenna, på samme måte som jeg gjør i denne artikkelen, det klart at han har pratet om det hele tiden, og induksjonen har allerede startet. Alle kommer med den samme frykten og de samme fordommene. Nei, man kan ikke få noen til å gjøre noe på scenen man ikke vil. Jeg satt selv på scenen en gang hvor amatørhypnotisøren fortalte at når han knipset med fingrene, ville vannglasset jeg drakk av plutselig inneholde urin. Han knipset i fingrene, og ba meg drikke det. Selvfølgelig gjorde jeg ikke det, jeg har ingen interesse av å drikke urin – så jeg helte det på føttene hans.

Jeg mottok stor applaus, og hypnotisøren forsøkte å late som om det var en planlagt del av det elendige showet hans, men jeg reagerte bare på akkurat samme måte som jeg hadde gjort om noen hadde gitt meg et glass med urin – man endrer ikke personlighet under transe. I McKennas tidlige dager fikk han opp en sikh på scenen, og forsøkte å få ham til å danse hver gang Benny Hill-musikken kom på under et jobbintervju, men sikhen danset ikke – det var noe han ikke gjorde i sin avart av religionen. En god hypnotisør jobber alltid rundt motstanden.

Derfor velger han eller hun også de ivrigste, når det annonseres at de som ønsker kan komme opp til scenen – ca 10% av publikummet vil være interessert i å bli hypnotisert, og av disse vil 1 av 5 løpe opp til scenen – det er disse man velger.

Men hva faen skjer så, og hva er egentl..

Slapp av, nå kommer vi til det. Transeinduseringen. Vi tok utgangspunkt i Milton Ericksons definisjon over, og den omhandler suspenderingen av dine rasjonelle prosesser mens det ubevisste ser etter en mening, som du gir den. Ok, det betydde ingen ting, la oss prøe igjen.

Milton Erickson startet sin karriere med klassiske induksjoner, som mest av alt minner om avslapningsteknikker eller guidet meditasjon, det samme som skjer på slutten av en hver yogatime. Læreren ber deg puste rolig – du gjør det, for, hvorfor ikke? – og pusten er broen mellom det voluntære (frivillige) og autonome (automatiske) nervesystemet. Du tar kontroll over det ene, for å påvirke det andre. Deretter ber læreren deg slappe av, i høyrearmen, i venstre, etc. Og det føles ålreit, så du er med på det.

Deretter blir du ofte prakket på noe bullshit om chakraer, og gjerne et tilbud om en dyr meditasjonsretrett, men det er en annen sak.

Senere i karrieren gadd ikke Erikcson gå gjennom hele løypa, så han innførte stadig raskere induksjonsmetoder. En av de mest kjente er det som omtales som “handshake interrupts”, som kort fortalt er et brudd på en vanlig kommunikasjonsprotokoll for å skape forvirring:

Når man hilser, strekker man ut hånden til en annen person som gjør det samme, begge griper hånden og sier etter tur navnet sitt. Dette er en automatisert prossess, og du har gjort den hundrevis av ganger – Milton merket at når man brøt et etablert mønster, ble hjernen forvirret og det oppstod en liten transe, og han benyttet seg av dette vinduet til å slenge inn en liten oppfordring: “Sit down”, “sleep”, “listen here”, eller lignende.

Håndtrykksmetoden demonstreres her av tv-geniet Derren Brown: tryllekunstner, illusjonist, ateist og skeptiker, som blant annet har skrevet bøker hvor han disser NLP og hypnosepraktisører, og kultusen rundt disse.

Brown var selv elev av McKenna og Bandler, og har like mye negativt å si om de som positivt. Jeg er både enig og uenig. Jeg anbefaler å se alle showene hans, her er en av mine favorittbiter – hvor han også forklarer hva han gjør når han lurer skuespiller Simon Pegg til å tro at han har ønsket seg en BMX-sykkel.

McKenna, på sin side, går mer klassisk til verks – ikke fordi han vil det selv, men fordi det er det publikum forventer. Han ber deg telle ned fra 200 til 1, med intervaller på 3. 197, 194.. 191..

Mens dette foregår, og hjernen din er opptatt med å regne, snakker han til deg – ber deg puste, dypt, slippe pusten, slappe av, før han begynner å lede deg videre. Se for deg at du ligger på en strand. Du hører bølgene slå inn, ut… til takten av pusten din. Der, ja. McKenna begynner å snakke til rytmen av pusten din, og begynner deretter å snakke saktere og saktere, du puster ubevisst saktere og.. saktere. Hører på lyden mellom hjerteslagene dine. Og deretter handler alt om avspenning – som så klart møter et minimum av motstand. Se for deg hva du hadde følt om du var dobbelt så avslappet som nå. Der, ja. Doble den følelsen. Hva er det fineste minnet du har? Se det for deg. Gå inn i bildet. Hvilke lyder hørte du?

Hvor magisk er dette?

Ikke i det hele tatt, men ekstremt behagelig

Transe vs. Ikke-transe

I et av de tidligste showene jeg så med Derren Brown, gikk han gatelangs i London og tok hendene til tilfeldig forbipasserende, og dyttet de opp til et vindu. “Hånden din sitter fast, og du får den ikke løs!” sa han til de, og 9 av 10 klarte ikke å få løs hendene. Hva var hemmeligheten hans?

Ingen ting.

Dvs, nesten ingen ting.

Om du prøver dette på 100 mennesker, vil et par av de faktisk slite med at hånden sitter fast. Kameraet, og hypnotisøren, eller “hypnotisørens” suggererende stemme, tilsier at han har et poeng – og i forvirringen vil noen oppleve at hendene sitter fast, selv om de fleste vil riste på henda og gå videre.

For å skape bra TV, klipp du bort alle tilfellene hvor det ikke funker, og sender resten i beste sendetid med mystisk musikk.

Mange vil ha en langt, langt bedre definisjon på transe enn det jeg har, men her er min klumsete definisjon: Transe er en sinnstilstand, preget av avslapning, hvor de kritiske evnene dine er suspendert, og slike “forslag”, (som “du slapper av enda mer”, “du puster saktere og saktere”, “du må blunke” eller “det føles som om hånden din sitter fast til låret ditt”) møter langt mindre motstand – enten du er under transe for show eller behandling. Hypnotisører sier at de snakker til ditt ubevisste – og du skjønner hva det betyr, selv om det ikke er helt klar hva det ubevisste er eller om det finnes. Alt er metaforer, og hypnotisøren bruker de metaforene som passer best for deg.

Små fenomener til store

Legg merke til ordleggingen: “Det føles som om hånden din sitter fast til låret”. Den sitter ikke fast, men det føles sånn. Slik begynner sceneshowet, med små forslag eller kommandoer, som stadig blir større. Når du har slappet av på denne måten i 20-30 minutter, vil hånda di føles tung, og når hypnotisøren sier at du ikke vil løfte den, vel, det stemmer bare. Du er enig med ham, og føler ikke for å utfordre det.

Dette skjer også når han vekker deg, og sier at du “ikke vil klare å komme på eller si tallet 7”. Han sier ikke at du har glemt det – men når han vekker deg og sier du ikke kommer på tallet, så stemmer det – det føles som du har det på tungen, men når du teller fra 1 til 10 så hopper du plutselig over det. Og i bakgrunnen hører du publikum le, og klappe. En del av deg vet at du er med på illusjonen. Du er definitivt klar over publikum, men det er ikke det du tenker på.

Hvor ekte er det?

Like ekte som å se en film, og grine fordi noen dør eller skvette fordi det kommer et monster – du vet det ikke er ekte, men du tenker ikke på det, om du er inne i narrativet.

Men det var da jeg ble fortalt at jeg skulle holde tale som Miss Universe at jeg tenkte “nå er det fucked, nå kommer jeg til å bryte”.

Igjen: Legg merke til ordlegginga. McKenna sa aldri at jeg trodde jeg var Miss Universe. Han sa jeg ville holde tale som Miss Universe. Jeg tenkte at dette kom jeg ikke til å klare, jeg begynte å svette fordi jeg skjønte jeg måtte begynne å spille foran hundrevis av folk – dette var før jeg begynte å jobbe som skuespiller (og også grunnen til at jeg begynte – året etter spilte jeg i min første film).

Men da jeg åpnet øynene, og jeg så McKenna intervjue kandidaten ved siden av meg, en feit førskolelærer ved navn José, som svarte med provoserende pipestemme at han kom til å vinne årets Miss Universe fordi det ikke var noen særlig konkurranse, så ble jeg rasende, og tenkte “Ikke faen om hun skal vinne!”

Og da McKenna spurte meg om hvorfor jeg kom til å slå José, etter å ha sett meg bli morsk i blikket da han begynte å slenge dritt om den store missedrømmen min, så skøyt jeg frem brystet og svarte spontant: “Just look at the twins”.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hørte setningen bli sagt i det jeg sa den, og da jeg hørte publikums applaus i bakgrunnen, visste jeg at jeg hadde sagt noe fjåsete og morsomt, men alt jeg kunne tenke på i øyeblikket var at José ikke skulle vinne, noe det arrogante blikket jeg kastet ham etterpå understrekte. Jeg trodde ikke jeg var Miss Universe – men i det jeg ble spurt, følte jeg virkelig at jeg var det –

på samme måten som da José og jeg skulle selge eiendom på Mars etterpå, og jeg oversatte fra hans flytende gibberish – så visste vi bak i hodet, eller egentlig ganske langt fremme at dette ikke var 100% ekte. Vi bare tenkte ikke på det, fordi det virket som den mest naturlige sak i hele verden å bare legge ut om at prisene hadde sunket etter at de drittsekkene fra Neptun hadde flyttet inn ved siden av. På samme måten som reglene i en basketballkamp virker som selve universets logikk i det du er helt inne i spillet – alt handler om det du gjør, og en “stor” eller “dyp” transe, alt ettersom hvordan du ønsker å omtale det, er nesten altoppslukende.

Og i det vi etterpå ble spurt om vi husket alt, svarte vi ja – selv om begge trodde det hadde vart ca 20 minutter, ikke 2 timer, som det faktisk gjorde.

McKenna hadde gjort det han gjorde best, la de mest scenekåte publikummerne som var kommet for å bevise at de ikke kunne hypnotiseres, la seg forføre av det han omtalte som en blanding av “semi-vitenskapelige eksperimenter” og “ren underholdning” være stjernene i showet, hvor alt føltes nøyaktig like massesuggererende som da jeg var på Rage Against The Machine-konsert i 1995 og 800 tenåringspublikummere ropte i takt: “Fuck you, I won’t do what you tell me!”, i det som senere slo meg som den mest ironiske gesten jeg noen gang har vært vitne til ettersom vi gjorde akkurat som sangeren Zack de la Rocha fortalte oss at vi skulle gjøre.

Fuck deg, jeg gjør akkurat som du ber meg om.

Etter showet begynte McKenna selve seminaret sitt, etter å effektivt ha eliminert all motstand. Han hadde konvertert skeptikerne – og 90% av alle jeg noen gang har møtt er selverklærte skeptikere, meg selv inkludert – til å ville være med på reisen.

Dagen etterpå behandlet han en sjokoholiker, som hatet rosenkål, ved å la henne assosiere alle de negative sensoriske følelsene hun hadde til denne underlige grønnsaken til sjokolade. Og Bandler, kul drittsekk som han var, tok med en sjokoladeplate opp på scenen og stappet den i ansiktet hennes for å få henne til å kaste opp og bevise et poeng for publikum.

Jepp, hun kastet opp, og om dette er en etisk måte å bli kvitt sjokoladeavhengighet på eller ikke kan diskuteres. Og dette er teknikker jeg vil snakke om mer her senere.

Om man tror på det eller ikke, er en annen sak.

En god hypnotisør vil aldri fortelle deg at de hypnotiserer. De vil, til nøds, forklare at hypnose er noe helt annet enn det du tror – og få deg til å være enig. Det er tross alt bare kommunikasjon og hverdagsfenomener, er det ikke?

Milton Erickson begynte alle behandlinstimene sine med å si “før vi starter, la meg fortelle deg en historie…” – gjerne før han tok deg i hånden.

Deretter var du fucked, men på en god måte. Og hvorfor ikke?

Legg merke til alle fargene rundt deg i dag, nå

mvh David Skaufjord, tidligere reklamemann.

David Skaufjord er Master Practitioner i NLP og sertifisert hypnotisør under SNLP, Society of Neuro Linguistic Programmers. Dette er sertifiseringer som ikke betyr noe som helst, ettersom du får diplomene i posten bare ved å ha deltatt på kursene. Han beskriver for øvrig utdannelsen sin, som han tok i perioden 2003-2008, som noe av det mest berikende han har gjort – også økonomisk. Han har for øvrig skrevet denne teksten om seg selv.

I podcasten hans “David Skaufjord forklarer alt” kan du denne uken høre ham i samtale med Trine Åldstedt, en av landets fremste coacher, og mest meritterte NLP-praktisører og hypnoterapeuter – som også arrangerer kurs med Dr. Richard Bandler her til lands, skulle du ønske å trene under det underlige og lett voldelige geniet. Jeg må advare, jeg har sett ham slå folk på scenen, selv om jeg mistenker at han fant på saken med pistolen selv.

Posted in Uncategorized | Leave a comment