Podcast: Alt om E-sport, med Erling Rostvåg!

Erling Rostvååg er liga- og turneringsansvarlig for e-sport hos Gamer.no, og forteller alt om dette i ukens episode av podcasten!

Ute nå, på podcast.badeog.no/skaufjord, iTunes og til alle spillere på mobil!
Blogglistenhits

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Timing

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Alt må dø

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Bli en menneskelig løgndetektor

“Øynene er sjelens vindu”, blir det ofte sagt – stort sett av folk som ikke aner hvordan de skal følge opp den påstanden. Vel, fortvil ikke – her kommer en praktisk guide til hvordan du avslører løgn, ved hjelp av øyebevegelser.

“Pants on fire” – et av de syv klassiske tegnene på løgn. Også: det eneste gratisbildet jeg fant på Photobucket som passet.

Amazon florerer av bøker om løgn, av såkalte kroppspråkseksperter som påstår de har jobbet for FBI, vel vitende om at FBI ikke har lov til å oppgi om dette stemmer eller ikke. Dette vet jeg selv, fra min tid i FBI.

Felles for mange av bøkene, er at de opererer med et fast malverk for kroppsspråk, uten å ta hensyn til at mennesker lyver på vidt forskjellige måter. Kroppsspråk er også kulturelt betinget – i Syria betyr det for eksempel “nei” når man nikker. En vestlig kroppsspråksekspert ville kunne komme til kort i et syrisk forhør ganske fort – men nok om det verdenspolitiske klimaet.

Selv på individnivå, kan en statisk fasit svikte ganske fort.

Du har garantert sett at når folk tenker på noe, skyter øynene rundt i hodet som ville klinkekuler. Det er et mønster i systemet, som grovt forenklet (og for denne artikkelens skyld) kan forklares på slik: når man ser opp, betyr det at man tenker med bilder.

Hvordan ser barndomshjemmet ditt ut?

Hvilken farge har tanta di på håret?

Ok, stopp en hal (det heter faktisk hal, ikke “halv”. Dette kommer av det britiske sjøutrykket “stop and haul”, som betyr “ikke avbryt, din kverulant”).

Hva gjorde du da jeg ba deg erindre tingene over? Beklager, jeg avbrøt deg – prøv igjen.

Med største sannsynlighet, så du opp – og til venstre. Erindringene over ber deg begge om å benytte deg av ditt visuelle system – hvordan ser (eller så) barndomshjemmet ditt ut, hvilken farge har tanta di på håret. For å finne ut dette, må du hente opp et mentalt bilde, og kryssreferere med dette.

I tillegg til øyebevegelsene, som er umulig å ikke legge merke til når du først har trent deg opp til det, avslører folk seg som regel med språk også. Du ber dem (indirekte) tenke på et bilde, de svarer med “la meg se”, “jeg ser det levende for meg”, “det er litt uklart” eller andre visuelle beskrivelser av sin mentale prossess.

De to eksemplene over, tok utgangspunkt i bilder lagret i hukommelsen. Mennesket er også utstyrt med en kraftig visualiseringsevne – vi kan se for oss ting som ikke har skjedd.

Hvordan hadde barneskolelæreren din sett ut med Mikke Mus-ører?

Hva om mobilen din var rund?

Og hva skjedde med øynene dine når du tenkte på dette?

Ettersom det er vanskelig å se sine egne øyne, må du gjerne ta en pause for å teste dette ut på noen andre. Kom igjen, jeg har tid.

Eller du kan velge å stole på generaliseringen min over.

Mest sannsynlig gikk øynene dine opp og til høyre når du så for deg Mikke Mus-ører på læreren din eller en ny farge på mobilen – fordi du måtte konstruere nye bilder.

Hva om du ikke reagerte på denne måten?

Perfekt. Eller, det har ikke noe å si.

Keivhendte, for eksempel – følger et helt motsatt mønster. Altså, de ser opp og til høyre når de skal erindre et mentalt bilde, opp og til venstre når de konstruerer et mentalt bilde. Andre stirrer rett fremfor seg, eller ned. De fleste har forholdsvis lik hjerne – men man bruker den forskjellig.

Hvordan har denne modellen da verdi?

For å avsløre en løgn, ser man etter avviket. Når jeg foreleser om dette foran et publikum, ser jeg hvor øynene til en eller flere utvalgte publikummere (som senere blir tatt opp på scenen) går når de forklarer eller tenker på noe som er sant. Det har ikke noe å si om dette er opp, frem eller ned i dass – det er når dette mønsteret endrer seg at man blir obs.

Dette kalles å kalibrere – og foregår gjerne ved at du blir bedt om å erindre ting hvor den som spør allerede vet svaret.

Som skjønner er jeg opptatt av copyright for tiden – denne selfien ble tatt av apen selv (fakta), så jeg kan bruke bildet helt frem til den saksøker meg.

Hva kan jeg bruke dette til i praksis?

Vel, du kan avsløre når folk lyver så og si til en hver tid, om du kan rigge situasjonen dithen at du kan stille kontrollspørsmål. Dette er den perfekte sosiale ferdighet, om du ønsker å bli stemplet som vennegjengens sosiopat.

Eller du kan gjøre et festlig partytriks ut av det hele, og hustle til deg en pils ved ditt lokale vannhull – som stort sett er det eneste jeg har brukt dette til, kors på halsen.

Her er partytrikset:

Be en egnet kandidat fortelle tre historier fra livet – to sanne og en løgn. Det kan være hva som helst – tre ferieminner, beskrive tre personer de kjenner, et cetera. Sørg for at alt må beskrives visuelt.

Drit i historien – de er ofte kjedelige i utgangspunktet, men se hvor øynene beveger seg. I en av historiene vil øynene bevege seg i et annet mønster – der har du løgnen din.

Med mindre personen er en skikkelig luring, som bestemmer seg for å lure systemet ved å fortelle to løgner og en sannhet, og ikke forholde seg til det stramme regelverket du har satt opp.

Da er det greit å gi vedkommende en ørefik – for hvem trenger vel slike folk i livet sitt.

<3

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Er det bare meg?

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Podcast: Alt om YouTube, med Helle Aakesen!

Helle Aakesen er YouTuber, og jobber i United Screens med bygging av YouTubekanaler (og hundre andre arbeidsoppgaver!). I denne episoden av podcasten, forklarer hun alt du trenger å vite for å kicke i gang YouTubekarrieren.

podcast.badeog.no/skaufjord

iTunes, Android og hvor enn du hører podcast.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Campus: Den gode samtale

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvordan hjernen funker, del 1: språk

Ettersom det hersker en del forvirring på området, har jeg i denne artikkelserien bestemt meg for å fortelle om hvordan hjernen fungerer. Stol på meg, jeg har bakgrunn fra TV.

modell, 1:1

modell, 1:1

 

Dagens modell kommer ikke fra psykologiens verden. Psykologer er introverte narsissister som begynner på studiet for å forstå drømmene sine, aldri kommer til bunns i den grunne gåten som utgjør dem selv og bruker resten av livet sitt på å skylde dette på deg og attpåtil krever betaling. Og skulle de kommerfrem til hva som er problemet ditt, så er det rett og slett at du hadde foreldre. Fuck det!

Dagens modell kommer fra en lingvist, eller nærmere bestemt en eks-lingvist, ved navn Richard Bandler. Bandler gjorde seg senere i livet bemerket som hypnotisør, som verdens fremste behandler av røykeslutt (mens han selv røykte), kokainavvenning (mens han selv brukte kokain), som elev av hypnotisøren Milton Erickson og som lærer for selvhjelpsguruen Tony Robbins. Han var også på et tidspunkt under etterforskning for å ha skutt kjærestens lesbiske elskerinne, og for å ha trukket en pistol mot enn pasient for å få ham til å slutte å røyke.

Bandler unnskyldte sistnevnte anklage med at pasienten faktisk hadde sluttet å røyke i etterkant (og i tillegg hadde sagt “kanskje jeg hadde sluttet å røyke, om du holdt en pistol mot hodet mitt”). Og førstnevnte, mer alvorlige anklagde avfeide han med at han aldri ville trengt å skyte noen – han kunne, som verdens fremste hypnotisør, ha hypnotisert vedkommende i stedet.

Richard Bandler - i sine yngre dager.

Richard Bandler. Du hadde, med 90% sannssynlighet, kjøpt bruktbil av denne mannen.

Første gang jeg så Bandler på scenen, gikk han på til Jimi Hendrix-musikk, spyttet vann på publikum, slo en fyr i brystet, og fikk en dame til å slutte å spise sjokolade ved å gi henne en brekningsrefleks hver gang hun ble eksponert for sjokolade. Og for å vise at han ikke var en bløffmaker, tilbød han henne deretter en bit. Hun kastet opp ved synet. Bandler selv var bælfeit, fordi, som han sa, “jeg har ikke selvtillitsproblemer”. Lenge før dette, skrev han en av de beste bøkene jeg har lest om menneskesinnet: “The Structure of Magic”, som i sterk kontrast til tittelen faktisk er en akademisk avhandling – om språk.

En sjelden utgave, uten trollmenn og delfiner på coveret.

Bandler var 23 da han skrev boken, som vi skal komme til nå. Men var det en ting jeg lærte av Bandler, så var det å åpne med en interessant historie for å putte faglig relevant innhold i midten. Mer om dette i en senere artikkel

I boken argumenterer Bandler for at all menneskelig erfaring går gjennom tre filtre før den lagres i hukommelsen – og går gjennom samme prossess på vei ut. De tre filtrene er:

* Generalisering
* Sletting
* Forvrengning

alt-er-vann

Så. En måte å hindre at hjernen lagrer all informasjon på, er å generalisere. Solen har stått opp hver dag så langt, og hjernen konkluderer med at den alltid vil gjøre det. Virkeligheten er mer kompleks: solen står ikke opp, jorden roterer i bane rundt, en dag vil den eksplodere.. men for å unngå at du må dobbeltsjekke dette hver morgen, kan vi generalisere og si at solen står opp hver dag.

 

sletting

Sletting. Du trenger ikke huske – eller formidle all informasjon. Alle (generalisering) har en kompis som er skikkelig dårlig til å fortelle historier. En av grunnene til dette er at han (eller, Gud forby, hun) ikke vet hva som er relevant informasjon for å få frem et poeng, og derfor tar med alt for mye.

Du gikk forbi en skog på vei hit? Ok, skjønner!

Du gikk forbi 417 grantrær, 11 furu, en bjørk..? Ok, Rainman, jeg gleder meg til filmen om ditt liv kommer ut. Vent litt.

forvrengning

Den beste pizzaen du har hatt i hele ditt liv? Eller bare en veldig god pizza? Topp 10? Topp 100? Og holdt du virkelig på å sulte i hjel?

Hadde du en god dag, er det lett å si at den var helt topp. Hadde du en dårlig dag? Vel, da er det lett å si at dagen var “et helvete”, og det er insensitivt ovenfor de av oss som har opplevd Norwegians kundeservice og opplevd helvete på ordentlig.

For å oppsummere: for å spare hjernen for overbelastning når man lagrer minner, og for å spare lytteren for overbelastning når man gjenforteller en historie, så generaliserer, sletter og forvrenger man. Overflødig informasjon går bort, store ting blir større, små ting mindre – vi maler mentale karikaturer med språket vårt.

Hvorfor i helvete er dette relevant

Generalisering er en overlevelsesmekanisme. Brenn deg på en plate, og du vet at alle stekeplater er potensielt farlige – du trenger ikke sjekke ut alle for å bekrefte dette.

Jeg spør igjen, hvorfor i helvete er dette relevant

Overlevelsesmekanismen i hjernen kan også vende seg mot deg – en tidligere kjæreste har behandlet deg dårlig, og du assosierer kjærlighet med noe negativt og styrer unna forhold de neste 10 årene. Boom, takk, hjerne, din gamle satan. Du ligger faktisk bak generaliseringsmekanismene i Windows 10, og det sier litt, heldigvis har du noen millioner år å utvikle deg på på deg før solen brenner ut. Det har for øvrig ikke du.

Man ser ikke verden slik den er – man ser verden slik man selv er. Dette er verdens mest provoserende stykke kjøleskapspoesi, aller mest fordi det er sant. Innholdet i hva du sier, avslører hvordan du er møblert mentalt. Jeg hadde en kollega som påstod at alle i bransjen var drittsekker. Jeg hadde en annen, i samme bransje, som påstod at de aller fleste var OK. Gjett hvem som var mest ålreit å snakke med!

Men, fordi jeg var i et kranglete humør den dagen jeg hørte førstnevnte si at alle var drittsekker – og fordi jeg mistenkte at det var overnevnte person som hadde fått meg i akkurat dette humøret, bestemte jeg meg den dagen for å utfordre genaraliseringen.

Samtalen forløp omtrent sånn (med forbehold om at jeg har generalisert, slettet og forvrengt noe – for å få frem budskapet mitt).

– “ALLE i bransjen er drittsekker?”

– “Ja, eller det vil si, ikke alle – men i hvert fall halvparten”.

Ok, vi er nede i 50% allerede, tenkte jeg – og tok en råsjans på neste spørsmål.

– “Hvilken halvpart da?” undret jeg.

– “Primært damene”.

Jepp.

– “Alle damer?”

– “Nei, bare de bitchene i lederposisjoner”.

Yes, vi er nede fra 100% til kanskje 10%. Vi kjører videre. Vel vitende om at min kollega akkurat hadde vært i et møte, tok jeg mot til meg og satte inn nådestøtet.

– “Alle bitchene i lederposisjoner, eller..?”

– “Nei, det er stort sett én spesiell…”

Vel, min kollegas følelser var reelle – han følte at alle var mot ham. Det var så klart ikke tilfellet. Det viste seg at det var bare halvparten av alle mennesker – beklager, det var bare en person som var mot ham – og når dette ble avdekket, var følelsen lettere å håndtere, og det fucket ikke opp lunsjen min i like stor grad.

– “Har du tenkt på at hun oppfører seg slik, fordi hun kanskje liker deg?” sa jeg.

Min kollega fikk en tåre i øyekroken, og løp ned til togstasjonen – hvor lederkvinnen sto og ventet på ham. De omfavnet hverandre, det gikk i slowmotion og Coldplay begynte å spille – det var jævlig.

Selv gikk jeg inn i solnedgangen mens jeg røykte en cigarillo, for å løse problemer i neste by – det er bare sånn jeg er skrudd sammen. Og paret? De levde lykkelige alle dager.

Poenget mitt – kognitiv økonomisering kan både være din venn og din fiende. Det er vanskelig å se generaliseringer og forvrengninger av virkeligheten hos seg selv, men påfallende lett hos andre, når du er klar over mekanismene.

Generaliseringer sprekker som troll i solen når de blir eksponert, og det som skjuler seg bak kan være mer interessant. Prøv selv, folk generaliserer hele tiden. <– så du hva jeg gjorde der?

Takk for meg, dere har vært fantastiske!

final-image

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvordan tjene penger på å skrive

PROSE BEFORE HOES - William Shakespeare*

PROSE BEFORE HOES
– William Shakespeare*

NB! Denne artikkelen handler ikke om å bli god til å skrive. Det er enkelt:

  1. skriv
  2. gjenta

En hver idiot kan gjøre det. Denne artikkelen handler om å tjene penger på å skrive, som er en helt separat egenskap. Her er det bare å sette talentet i baksetet og la kynisismen og ambisjonene styre. Følg med.

Ok, så, du har lyst til å tjene penger på å skrive. Dette primært fordi du mener at dagjobben din holder deg tilbake, og at du ikke har energi på kveldstid til å følge drømmen din men du på mirakuløst vis har nok energi til å se alle episodene av House Of Cards fordi du håper at serien blir bra igjen om et par-tre sesonger, du har allerede sjekket innom Facebook et halvt dusin ganger i dag og du får alltid skvisa inn minst to pilskvelder i uka. Men, jeg er ikke her for å dømme. Eller, jo, det er forsåvidt en stor del av agendaen min, men det er viktig å finne lidenskapen og motivasjonen i det du gjør. Min er å fortelle folk hvordan de kan bli bedre ved å bli litt mer som meg. Jeg har levd av å skrive i årevis, her er hvordan du kan gjøre det samme:

5) Magasiner

1101410414_400-1Før internett var det noe som het magasiner, hvor du kunne tjene greie penger på å skrive interessant innhold. Så kom internett, og ga folk muligheten til å lese og skrive litt mindre interessant innhold uten å betale eller få betalt særlig for det. Det var en modell som fungerte et par år, fordi folk trodde de var kunde nummer en million eller synes det var enklere å trykke på en banner med flashende pupper og lovnad om å møte single kåte i ditt nabolag, selv om den eneste single kåte i ditt nabolag heter Harald og kjører elektrisk rullestol mens han røyker rullings og allikevel er pissed off på røykeloven selv om det er den eneste grunnen til at han fremdeles har ett intakt bein. Men, dette var en digresjon.

Glem å tjene penger på nettmagasiner, til folk får huet ut av ræva når det gjelder økonomiske modeller. Sats på fysiske magasiner, klassisk print, som nå har en renessanse, og gjør det som kalles å ta kald kontakt:

Finn navnet på redaktøren. Gjør deg kjent med magasinprofilen. Lag et forslag til 4-5 saker du kunne tenke deg å skrive for bladet, som passer denne profilen. Legg ved en aktuell artikkel, som viser at du kan skrive. Skriv en bra overskrift, den utgjør 90% av etterlatt inntrykk, den resterende teksten de resterende 90%. He, he, der fucket jeg med deg.

4) vær løsningen på noens problem

universe

Det som er viktig å forstå, er at det er dusinvis, mulig hundrevis som tar kontakt på denne måten, men de fleste presterer å fortelle at de “kunne tenke seg å skrive”, eller enda verre, “drømmer om å skrive”. Dette er som å stille opp utenfor Børsen og fortelle at du drømmer om å være millionær. Redaktøren, og verden for øvrig, gir blaffen i hva du drømmer om. De er ikke der for å løse ditt problem – du er der for å løse deres.

En hver verdensvant redaktør har allerede en stab full av kompetente forfattere, og orker ikke å trene opp en ny. Tilbakemeldinger, språkvask, og usikkerheten rundt en nyervervelse gjør deg i utgangspunktet uattraktiv. Samtidig har de sine problemer: late og sannsynligvis alkoholiserte freelancere, som med årene har blitt grådigere på penger og slappere på innleveringer, og en stadig kamp mot nye medier.

Du må tilby et friskt pust inn i magasinet. Ikke selg deg billig, men sørg for at du er verdt pengene. Trekk hodet ut av ræva og skrinlegg den artikkelen du har lyst til å skrive om teknologimessa i Chiba, Japan, bare fordi du har lyst til å dra til Chiba, Japan, og aldri hatt penger til å dra selv. Sett deg i redaktørens posisjon: Hva vil gjøre hennes eller hans (se hva jeg gjorde der) jobb lettere, hva vil fjerne angsten deres de neste ukene, hvordan vil de fremstå som mer kompetente og få mer tid til sin sanne lidenskap, det vil si alt annet enn det de har brukt halve livet sitt på å posisjonere seg til (redaktørjobben, følg med, selv om jeg bruker mange leddsetninger, det er trademarket mitt)?

Når du skriver for et magasin, trenger du bare å tilfredstille en person: redaktøren. Redaktøren er magasinet, redaktøren er leserne sine. Begynn på 3.500,- per artikkel, gå opp til 5.000,- raskt og ligg på 10-20k når du fortjener det.

3) radio

Av mangel på de store, gode talkshowene her til lands, hvor nyetablerte forfattere blir dratt gjennom kværna i store skriverom hvor etablerte komikere og talkshowverter kan skumme fløten av tonnevis med daglig materiale for å fremstå som oppdaterte, morsomme og til og med likandes, kan man bryne seg på mikroversjonen av dette i de kommersielle Norske radiokanalene.

Hvis du er komfortabel med å stå opp tidlig, pløye gjennom alle nyhetskanaler og sende av gårde en bunke dagsaktuelle vitser hver eneste morgen – og dette er en ok jobb en stund – så finnes det en rekke kommersielle radioprogrammer eller radioverter som gjerne betaler seg unna å måtte gjøre nettopp dette.

Dette var en av mine første betalte (dog dårlig betalte) radiojobber. Senere gjorde jeg også topp 10-listene for Radio Norges Morgenshow. Jeg mener å huske at disse betalte 750,- per liste, dvs 75 kroner per vits.

Du kan jo høre gjennom et slikt utdrag selv, for å se om du synes vitsene var verdt det – jeg legger ved en liste som ikke jeg har skrevet, for å dekke ræva mi. Jeg refererer til de to punktene jeg nevnte over: Vit hvem du skriver for, og vær løsningen på deres problem. Drikk alkohol på kveldene for å glemme.

De sanne pengene i radio finner du for øvrig under neste punkt.

2) Reklame

De beste pengene du vil tjene på skriving, finnes i reklame. Dette er også de letteste pengene du vil tjene. Forutsatt at du kommer deg inn.

Reklameverdenen kan være litt vrien å komme inn i, men enda mer vrien å komme ut av. Veldig mange av de store fortellertalentene og visjonærene ender opp her, godt betalte og med en jevn produksjonsstrøm – som smaker svært godt etter årevis med refusering i mindre kommersielle medier eller nedslitt skapervilje etter å ha oppdaget at det å få egne produksjoner eller publikasjoner i sving ofte koster mer enn det smaker. Flere enn én filmskaper har erfart å bli slaktet av en eller annen anmelder som også startet karrieren sin med ambisjoner om å skape noe, men fant ut at det var mye lettere å synse om det andre gjør i stede – mange har også pantsatt hus og dratt inn tjenester over hele byen for å få opp drømmeprosjektet som ble til et mareritt. Og realiteten er at selv de mest aktive filmskaperne i landet lager maksimalt en film hvert 3.-4. år.

PUSTEPAUSE, MYE PÅ HJERTET I DAG TYDELIGVIS. Ok, jeg er tilbake.

Her, noe visuelt for å bryte opp. Filmtraileren alle håpefulle må se.

Nå som jeg har bygget motivasjonen tilstrekkelig opp, her er kræsjkurset i hvordan man lager reklame.

Først, husk punkt nummer 1. Finn et byrå, sett deg inn i profilen, finn noen som er ansvarlige, lever noen skriveprøver. Du kan godt lyve på CV’en, ingen sjekker noen sinne denne uansett. Gjenta for alle byråene du kommer over. Du går for ren statistikk her, håpet ditt er at noen akkurat har blitt utbrente denne uka så du kan sveipe inn og være neste potensielle symeldingskandidat. Jeg har en gylden regel, aldri kontakt mindre enn 12 instanser hver gang du prøver noe. Hvorfor 12? Dette var antallet ganger Bjørneboe fikk refusert sin første roman (ikke sjekk det opp), og det er viktig for meg å føle meg mer som Bjørneboe de gangene jeg jobber som sellout.

Hvis du, i likhet med meg, ikke har relevant utdannelse, og blir overveldet av at alle ser ut som de har peiling, trekk pusten dypt:

  • Ingen har peiling på noe som helst
  • Den beste måten å fremstå som reklameperson, er å late som om man er reklameperson. Spill rollen til du blir en del av systemet.

En sjelden gang, i et møte eller rundt den fancy kaffemaskinen som er innkjøpt for å holde folk 6 måneder lenger fordi kaffen hos konkurrenten smaker crap, vil du få øyekontakt med en person som ser bløffen din fordi vedkommende er en bløffer selv. Du vil kjenne igjen blikket, og det vil skremme deg og glede deg på samme tid. I disse tilfellene gir du bare et stille nikk, og lar personen være. Vi er alle sjarlataner, ikke hat spilleren, hat spillet. Det verste du kan gjøre er å forstyrre denne skjøre balansen. Ikke vær han forpulte kiden i Keiserens nye klær. Verden trenger ikke reklame, på samme måten som den ikke trenger bensinbiler, men ikke vær en kukk: noe må betale for de nye VR-brillene dine som du heller ikke trenger.

Ok, her er det du leverer:

  • Et “Løp og kjøp”-manus til radio. Det ser NØYAKTIG slik ut: “Nå er det helsprø dager på Storosenteret! Denne uken får du 20% rabatt på Sovesofa fra Skeidar – det er riktig, hele 20%! Tilbudet varer ut uken, og du – vi slenger med en sykkel på kjøpet – Heil Hitler!”*

(* Bytt ut “Helsprø”, “Storosenteret” og produktnavn med hva som helst. Behold “Heil Hitler”)

  • En ren “pris og produkt”- reklame. Kall det PP, vis at du vet hva du snakker om . Dette er det som tjener mest penger til byråene, og som er minst givende å skrive.
  • Skriv din drømmereklame, for et produkt. Hvordan gjør man det? Sånn som alle andre reklameforfattere gjør det, se en reklame eller enda bedre en Wes Anderson-film som du digger, stjel av den og knytt det til et produkt eller en kunde assosiert med byrået.
  • En liten artikkel for å vise at du er allsidig og kan jobbe med content marketing eller hjelpe byrået med nettsidene sine, når de trenger det.
  • Ha gode overskrifter, dette er stort sett det eneste folk leser.
  • Selg deg selv som produkt, og igjen: folk bryr seg ikke om deg, de bryr seg om hva du kan gjøre for dem.

Nå, reklameverdenen er på begge sider styrt av blåruss som leste Adam Smith og Ayn Rand og faktisk jobbet mens du så filmer i sort-hvitt og lot som om du likte dem på videregående, og lærte deg begreper som “Mise-èn-scene” som du aldri, aldri, aldri faen vil få bruk for i det virkelige liv. Fordelen med dette er at de ikke har innsett at hvem som helst kan gjøre jobben du gjør, men noen må gjøre den, spesielt de 4 ukene i året de er i Cannes. Så, her er en snarvei til hvordan du skal pimpe reklamen dine:

  • spill på følelser. Familie, nasjonalisme og nostalgi er nøkkelord: bygg opp en følelse i alle reklamene, BOOM, packshot (det betyr å slenge inn bilde av produktet), og du har assosiert følelsen og produktet i konsumentens hjerne. Husk, du selger aldri et produkt, du selger en følelse. Gjør kunden stolt av produktet sitt, den ene timen du er i møte med dem, la dem glemme skammen over at de jobber for Netslé, Coca Cola eller andre som stjeler vann fra fattige barn og selger det tilbake til blodpris. Det at du jobber for slike aktører vil medføre at du senere, om du eier et fnugg av samvittighet, vil føle for å betale avlat på samvittigheten din ved å gi masse penger til veldedighet – og det er en bra ting.
  • Bruk ord som stimulerer sansene i størst mulig grad. Og flest mulig sanser per reklame. “Husker du lukten av…”, “Se for deg..” og “Ah, lyden av bølger mot en strand.. frihet”.
  • Ikke hør på kunden, om du gir dem det de vil ha så blir reklamen ubrukelig. Samtidig må du late som om den ferdige idéen kom fra dem, svelg stoltheten men sørg for at de på et eller annet nivå skjønner at ting stort sett skjer når du er i rommet.
  • Bruk mindre tid på å lage din egen presentasjon, men len deg tungt på ferdige produksjoner på YouTube.

Dette er mulig den beste lifehacken jeg har funnet gjennom mine år i reklame: Om du viser en vellykket reklamesnutt eller en morsom scene fra sist episode av Modern Family, får du automatisk produksjonsverdien av snutten inn i din egen presentasjon.

Ja, du kan gå ut og filme noe forbanna møl på GoProkameraet ditt selv og argumentere overfor dama at nå kan du skrive det av på skatten med god samvittighet, men resultatet vil sannsynligvis bare bli middelmådig og om du må sitte og synkronunnskylde presentasjonen mens du spiller den av og forklare at “det blir bedre når du får penger” – vis heller noe som er laget med penger. Med andre ord, vis en av disse to reklamene:

Finchers “Leave Nothing”-reklame for Nike. Etter min mening en av de beste reklamene som noen gang er laget. Sountrack av Morricone. To kids, med hver sine drømmer og ambisjoner, den ene filmet fra høyre hele veien, den andre filmet fra venstre, boom, de kræsjer, voksne, og faller tilbake i senga, som barn, produkt, slagord, TAKK FINCHER.

Den andre, John Lewis-reklamen med Billy Joel-musikk.

En jente, gjennom hele hennes livsløp. Reklamen blir assosiert med alle de positive følelsene og vendepunktene man har gjennom et langt liv, akkompagnert av Billy Joels nydelige soundtrack hvor han forteller at damer er flotte men tidvis litt lunefulle (hans ord, ikke mine), BOOM, packshot: forsikring. Og folk ser gjerne filmen to ganger fordi de likte følelsen av den, boom, dobbelt visningspotensiale.

Vis en av disse to, og si at du skal gjøre “litt som dette, bare anderledes”, dropp mikrofonen i gulvet, salg.

ok, nå har du mestra reklame, her kommer siste punkt:

1) Skriv det du liker

Hva liker du? Film? TV?

På den ene side er det mitt råd at du ikke skriver film og TV, om penger er formålet. Om du går for fiksjon, og spesielt humor, så har du effektivt funnet det minste nåløyet å tre den proverbielle kamelen din gjennom. Statistisk sett vil du feile, bli demotivert, bli motarbeidet, omskrevet, og om du vil komme deg på, så er det ikke sikkert at du vil kjenne igjen det ferdige produktet ditt en gang. Det handler ikke bare om deg, men om de drøssevis andre involverte, om kanaler, billettpriser og lisenser, seere, produkter som skal selges og hva som er populært i utlandet akkurat nå.

Dette er statistikk, men om du hadde gått for statistikk hadde du ikke drevet med det du driver med.

Bukowski, gjennom Zen Pencils - full serie i link

Bukowski, gjennom Zen Pencils – full serie i link

Om du drømmer om å skrive romaner, dikt, film, selvhjelpsbøker, kronikker i Dagbladet om mensenkoppen – så gjør akkurat det. Fordi om du vil skrive, om du må skrive, så kommer du til å gjøre det enten det er penger i det eller ikke. For greia er, i den grad jeg har skjønt den, at når du følger din indre stemme og skriver akkurat hva du selv liker – og når du blir akkurat god nok til det – så vil noen andre like det også. Og til slutt, etter en ganske god stund, eller tidlig om du er superflink og har en god dose flaks og guts nok til å sende det rundt til så mange at de 99 avslagene du får blir gjort irrelevante av det ene ja’et du trenger…

hei, nå spora vi av her. Følg de første 4 punktene i stedet, for det siste kommer du enten til å gjøre eller ikke, og det er ingen ting jeg sier som kan forandre på det.

Skriv nå. Send fakturaen din i posten. Timelønna di starter på 1050,- i timen. Hvorfor det? Fordi det er 50,- mer enn alle andre. Det er bare å starte, kom deg av internett.

Eller sjekk ut et par av greiene jeg har holdt på med:

BMI - Turné på NRK.NO

BMI – Turné. Humorserie på NRK.NO

Podcasten min, som av og til toucher innom skriving - som i de to siste episodene.

Podcasten min, som av og til toucher innom skriving – som i et par av de siste episodene.

Posted in Uncategorized | 3 Comments

Dagens funn

Av og til havner man på en internettsafari, og da føler man for å dele det man har oppdaget. Her er dagens funn:

The Man from Another Place

Den dansende kortvokste mannen som snakker baklengs i Twin Peaks, Samson fra Carnivale, har sin egen YouTubekanal. Her er en av videoene, hvor han parodierer karakterer fra Star Trek.

Bonus: Kanalen kalles “ManFap”.

Det finnes en musikksjanger som kalles Filk og er fantasy folkemusikk.

Start med denne låta, fra kassetten “Quarks & Quests”. Det er den første kommersielle utgivelsen til Off Centaur, og.. uhm.. bare hør.

Tim Miller som regisserte Deadpool

har aldri laget en spillefilm før. Bakgrunnen hans er i animasjon. Her er showreelen til studioet hans, og den er fantastisk.

Posted in Uncategorized | Leave a comment