Kriminalitet på lavt nivå II: bryt loven for et rikere liv

– Da jeg var liten, drømte jeg om å bli en kriminell mesterhjerne. I fjor iverksatte jeg planen. Som med andre ekstremsporter man starter i voksen alder, er det best å begynne rolig. 

Nok et jævla kafferelatert kriminnlegg fra Skaufjord

Etter at jeg skrev forrige artikkel om kriminalitet på ekstremt lavt nivå, har jeg vært konstant i politiets søkelys hørt politisirener på Bjølsen ved et par anledninger, og tenkt mitt.

I løpet av livet, har jeg aldri ønsket å oppnå ekspertstatus i noe som helst, det virker for tidkrevende, og jeg ville brukt all tiden min på å tenke på alt annet jeg gikk glipp av. Derfor har jeg heller arbeidet for å bli amatør i alt. Livet er et koldtbord, og jeg skal prøvesmake hele pakka før jeg er ferdig. Da jeg nådde midten av 30-årene, følte jeg for øvrig på en gryende følelse at jeg ikke hadde dyrket mine talenter til det fulle.

Da jeg tidlig i 20-årene bodde i London, bodde jeg en lengre periode på en Bed&Breakfast med 2 profesjonelle lommetyver. Jepp, du hørte riktig – dette var 9-5 jobben deres (eller, snarere 5-9), og best av alt, de gjorde det i lovlige former. Den ene holdt show hvor man visste man ville bli bestjålet, og allikevel ble det. – “Hold på lommeboka”, lo han spøkefullt, mens han fisket mobiltelefonen ut av skjortelomma di eller løsnet på slippet under et vennskapelig klapp. – “Lagt på deg?”, spurte han og slo deg spøkefullt på magen, du trakk instinktivt inn magen og der forsvant beltet.

Andremann hadde en litt røffere jobbeskrivelse. Han var ansatt av et reklamebyrå, som profesjonell putpocket – han la ting i folks lommer. Visittkort, med reklame for et nasjonalt alarmselskap. – “Så lett er det at noen havner i lommene dine. Kjøp forsikring i dag!” stod det på disse.

– “Hva skjer hvis du blir tatt med hendene i lommen, bokstavlig talt?” undret jeg. – “Vel, det er London..” var svaret. Men Alistair, som han het, forklarte at spenningen var en del av kicket.

Da jeg mange år senere hadde skapt et langt mer komfortabelt liv for meg selv, et som innebar at jeg ikke trengte å sove på samme rom som Sør-Afrikanske lommetyver og amatørhypnotisører som underholdt på lokale homsebarer for £25 natten pluss tips (-“£20 for Bed & Breakfast, pilsen er gratis og £5 til mat”), så merket jeg plutselig et savn som holdt meg våken om natten, og Alistairs ord kom tilbake til meg.

Da jeg var liten, drømte jeg om å bli kriminell mesterhjerne. Livet tar deg i forskjellige retninger, men det var på tide å finne tilbake til kursen.

Denne fyren lærte meg alt jeg kan om kriminalitet. Primært at man må legge igjen spor.

Jeg lagde meg først noen retningslinjer. Det viktigste var at:

  • Ingen måtte være skadelidende
  • Kun store korporasjoner
  • Risikoen måtte være like stor, som om jeg skulle gjøre noe kriminelt

En vanskelig nøtt å knekke. Men, inspirert av Alistair og superskurken The Riddler fra 60-tallsserien om Batman, to av mine innflytelser i sårbar alder, bestemte jeg meg for å ta ting ingen brydde seg om, og erstatte dem med noe av langt høyere verdi, for å skape ellevilt kaos mild, dog forbigående forvirring.

Møt David Skaufjord-koppen.

Originalt en gave til mine podcastgjester, en idiotisk idé ettersom de koster 100-150 kr stk og jeg nå har gjort like mange podcaster og betaler for faenskapet selv, så du kan jo regne på det, i tillegg til at markedsføringsverdien er lik null, ettersom det ikke noe sted på koppen går frem at det er en podcast det er snakk om eller hvor du kan finne den, men et nydelig lite kunstverk illustrert av den brilliante OlaLys og en gjenstand du ikke får tak i noen andre steder –

før nå, så klart. Disse koppene har, på mystisk vis, begynt å dukke opp over hele byen.

Jeg gidde en passende lydfil, men hør for deg ond latter, avbrutt av lett hoste, fordi jeg fremdeles sliter litt med juleforkjølelsen, ja den var litt lei i år, folkens.

Kort fortalt, jeg begynte å stjele kopper der jeg var på besøk – og erstatte dem med mine egne. Ikke verdifulle kopper – promokopper, IKEA-kopper, generiske kopper – og, i ett tilfelle, en kopp med den passiv-aggressive påskriften “Mora di jobber ikke her, sett meg inn i maskinen!”, fordi den irriterte meg noe jævlig.

Nå, Dette har holdt på i ca et års tid, fra og til, og jeg har båret den mørke hemmeligheten inni meg. Og la meg være ærlig: utgiftene har begynt å komme opp i et par-tre tusen kroners-skiktet. Men, det koster å være kar.

Men jeg lever et fareløst liv, bortsett fra at jeg står i fare for å forstue tommelen når jeg drasser meg ned til Submission Wrestling-trening én gang i uka og i sommerhalvåret liker å bade rett etter jeg har spist, selv om jeg vet det er sinnsykt.

Og få ting i livet mitt, bortsett fra den årlige lanseringen av et nytt Assassins Creed-spill, gir meg samme adrenalinrushet som å unnskylde meg fra et jævla møte, snike meg ut gangen, stille de forbipasserende tilfeldige dog forglemmelige spørsmål om dagsform eller retning, vente til de har passert for så å snike meg inn på kjøkkenet eller – ved tre anledninger, sjefens kontor, fiske frem en lunken kopp jeg har holdt under genseren min den siste timen, og bytte det ut med det styggeste rælet jeg kan finne, lage en passende dekkhistorie som som jeg bruker til å overforklare mitt 3-minutters fravær med, og kjenne at jeg lever mens de andre sauene sitter der med XL-arkene sine, intetanende om hva som lusker rundt i skyggene og at personen ved siden av dem er en moderne, lett nedgradert versjon av Tyler Durden.

La oss trekke pusten, og kontemplere den lengste leddsetningen jeg noen gang har skrevet. Det der er faen ikke god norsk, men slår jeg deg lenger som en person som bryr seg om regler? Neppe.

Og hvem er ofrene mine, spør du? Vel, ikke for å skryte, men på topplista har jeg to store banker, et par reklamebyråer, SAMTLIGE AV LANDETS STØRSTE TV-KANALER, én juridisk instans, én politisk, og et konsulentfirma som jeg faen ikke vet hva driver med en gang men som holder til i Barcoden.

Så, hvem er mesterhjernen nå, Toska. Storkriminelle med strikkegensere har fått et nytt ansikt.

 

Faren ved denne livsstilen, er at du blir sulten på mer. Og jeg kjenner at jeg må mate beistet. Hva jeg kommer til å gjøre? Hvis du tror at jeg er så dum at jeg kommer til å telegrafere det, så kan du ta med deg Mikke Mus-skrinet ditt og forsøke deg å knekke påskekrimmen på Melkekartongen i stedet (han med snute gjorde det, alltid).

Men det kommer til å være i kategori og størrelsesorden a la å bryte seg inn hos noen for å pusse opp, forandre forbedre kunsten på veggene deres, bytte ut en av bøkene deres med et autentisk signert verk for å skape en livstid med undring eller kanskje bytte batteriene i røykvarsleren hvis jeg mistenker at de er litt slappe på det området.

Revolusjonen er i gang.

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.