Hvorfor jeg skriver

«En tekst om å skrive – originalt! Dette trenger internett» – sarkastisk, imaginær leser.

m0017

Ok, en setning inn, og impulsen til å krangle med en imaginær meningsmotstander er allerede til stede. Dette tyder bra. Jeg har drukket 1 liter etiopisk kaffe, og det tyder enda bedre. Vel, for å svare på kritikken jeg akkurat rettet mot meg selv, provoserende nok, så skriver jeg ikke for å bli lest. Dette er åpenbart en løgn med modifikasjoner, men er i høyeste grad gjeldende når jeg skriver for meg selv. At noe blir lest, setter jeg alltid pris på, og det er en absolutt nødvendighet i profesjonell sammenheng. Men når det å bli lest er målet, er intensjonen allerede forringet og jeg skriver med et helt annet filter.

Jeg lever av å skrive, fordi å skrive eller å prate er blant de få tingene jeg hadde gjort om jeg ikke ble betalt for det.  Det er et ufattelig priveligert utgangspunkt, selv om det ikke alltid føles sånn når man sitter i et arbeidsmøte for å bli briefet i kunsten å skrive vitser på dasspapir, og hvor man på toppen av det hele blir bedt om å betale for lunsjen (jeg lyver ikke – back meg opp, Frode).

Alle skriver – Facebook, Twitter, SMS. Noen av oss har større utrykksbehov enn andre, og det er unektelig gøy å se vitser, karakterer og historier man har skrevet finne veien til TV eller kino, og følge med på responsen. Grunnfølelsen er den samme på stor skala som på liten. Men prossessen bak produksjon er så kronglete og tidvis helvetes provoserende, at etter en lang dag i møter, i skriverom eller produksjonssamtaler er impulsen til å lage noe eget så sterk at man ofte slenger opp Macen igjen.

Så, hvorfor gjør man det? Vel, jeg kan kun svare for meg, men..

Jeg skriver fordi tekst er den korteiste og mest umiddelbare veien mellom tanke og kreasjon: Se for deg et helikopter som tordner forbi utenfor vinduet ditt. Der, nå så du for deg et helikopter som tordnet forbi utenfor vinduet ditt, og du hørte det også, grunnet kløktig bruk av det lydmalende ordet «tordner». Hvilken farge var helikopteret?

Skulle jeg tegnet det forpulte helikopteret, hadde det tatt meg en time++. Ville jeg hatt det på film, hadde det tatt et år, om jeg fikk i stand finansene. Og på sitt beste ville det bare gitt akkurat samme effekten som teksten over. På sitt verste hadde det endt opp som et digitalisert mareritt utført av en underbetalt animatør som hadde presentert sterke argumenter for at en gnom i ballong hadde vært mye artigere, og sykemeldt seg halvveis i prossessen og latt det være opp til meg å forsvare det elendige halvfabrikkatet hans i dagspressen.

Jeg skriver fordi store deler av dagen går med til å lytte til folk som mener noe, som vil ha meg til å mene det samme så de får bekrefteltet at verdensbildet deres er korrekt, som forsøker å selge meg noe eller rett og slett ønsker å male innsiden av hodet mitt med ideer de selv abonnerer på fordi, du vet, vår egen virkelighet er bedre enn andres. Innrømmelig er jeg ofte svært lite interessert, selv om jeg med årene har utviklet evnen til å late som.

Når jeg skriver, skaper jeg et større eller mindre univers som andre gjerne må boltre seg i om de ønsker – det er mitt Minecraft, min såpeboks, min boksetime eller min måte å putte en snørrunge ut i verden, som kanskje ikke blir likt av andre enn meg selv og kanskje ikke det en gang. Det jeg skriver er hverken riktig eller galt, men et polaroidbilde av hva jeg tenker i øyeblikket, eller en kombinasjon av inntrykk eller ideer jeg har båret på over lengre tid. Som da to av mine mer drikkfeldige venner fikk ansvaret for å sende norges første satelitt ut i verdensrommet og selvfølgelig mistet sporet av den (fakta) – kombinert med nyheten om at NASA har funnet en planet som består av 70% alkohol (noe jeg fant på akkurat nå – men da jeg googlet det viser det seg at det eksisterer en sky på 300 milliarder kilometer i diameter bestående av det reneste vodka), som igjen leder til ideen om spillefilmen «Thirst Contact», en ellevill fyllekomedie i verdensrommet som mest sannsynlig ikke kommer til å bli noe av fordi folk ikke anerkjenner sann kunst lengre –

Jeg skriver fordi det eksternaliserer en eller annen prossess, fordi det føles som Tetris, å rydde rommet og å hugge ved samtidig. Jeg skriver nær utelukkende når jeg føler noe sterkt: inspirasjon, irritasjon, når jeg er eksaltert, autistisk opphengt, lattermild eller forbanna – og oftest skjønner jeg hva jeg selv vil frem til halvveis uti teksten, eller mulig dagen etterpå. Jeg skriver med bindestrek i stedet for komma fordi jeg leser med intern stemme, og fordi det legger pauser og trykk akkurat der jeg føler for det.

Jeg skriver fordi jeg elsker å rante, like mye som jeg hater å omskrive eller korrekturlese – heldigvis er det andre som får betalt for å ta seg av sistnevnte, dog ikke her, som den faste leser er smertelig oppmerksom på. Fuck det, om jeg skriver lemonade så skjønner du hva jeg mener, og det er laget av sitron. Jeg leser ikke det jeg selv skriver, for når jeg har skrevet det, er jeg ferdig med det og jeg er klar for å rulle meg over på magen og sove.

Jeg skriver fordi Game of Thrones ikke er bra nok, fordi jeg ler mer av hva jeg selv har opplevd med kameratene mine enn av hvilken som helst Family Guy-episode, fordi vi er 6 milliarder mennesker på jorden (faktasjekk) og av og til er det greit å rope enda høyere enn alle til sammen for å drukne ut den irriterende bakgrunnsstøyen,

jeg skriver fordi jeg skal dø en gang og fordi om jeg hadde blitt invitert til å henge rundt her i 70-90 år uten å gjøre noe annet enn å observere hadde jeg takket nei,

que musikk,

jeg skriver fordi jeg er mer interessert i å forandre verden enn i at verden skal forandre meg.

Takk takk, du har vært fantastisk,

mvh D

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *