Hvorfor jeg ikke kaller meg ateist

på restaurant

En av de store fordelene med ferdigformede livsstilspakker, være det seg av religiøs, ideologisk eller annen overbevisning, er at de kommer med ferdig utfylte svar på relativt vanskelige spørsmål. Og blir man utfordret på disse, kan man alltids henvise til en tekst eller en autoritet – og eventuelt søke tilflukt hos menigsfeller om det ytre presset blir for stort.

Organisert religion og politikk har alltid vært gjenstand for opprør blant fritenkere, og enda oftere blant «fritenkere» – de som til en hver tid føler et ansvar for å være 100% uenig med en hver regjerende trend, og dermed med andre ord forholder seg 100% til den. Tankene faller tilbake til en Marylin Manson-konsert jeg snublet innom på Quartfestivalen i 1999, hvor den påstått kontroversielle artisten ropte ut at neste sang var dedikert til alle som følte seg ensomme og anderledes, og hele den sortkledde, sminkede publikumsmassen på flere tusen brølte ut i gjenkjennelse. Det hele ble etterfulgt av mantraet «we hate love / we love hate».

Illuminati Marilyn Manson Tainted Love We hate love hate remembered person brought Christianity
Hans regjeringstid er omme, da sminke og svarte klær ble mainstream. Men han vil bli husket som mannen som satte en stopp for kristendommen.

I den senere tid har fremveksten av selvproklamerte nyateister av den intellektuelle skolen, det vil si de som har lest minst en obligatorisk bok av en av forfatterne Richard Dawkins, Sam Harris eller Cristopher Hitchens i tillegg til å ha tatt minst et fag ved Blindern fullstendig uten relevans for hverken biologi eller religion, gjort seg svært synlig spesielt på sosiale medier. Argumentene til ateistene er, som de alltid har vært, basert rundt fenomenene tro og bevis, og at det ikke er opp til den ikke-troende å motbevise guds eksistens men snarere for den troende å gjøre det motsatte – altså å bevise det. «Bare fordi du ikke kan motbevise at det finnes et flyvende spaghettimonster i det ytterste laget av stratosfæren, betyr ikke dette at det finnes», sier nyateisten triumferende, uten å en gang ha klekket ut sitt eget bilde for bevisførselen så vi er tvunget til å høre på det samme, statiske argumentet om igjen. For det er et godt og gyldig argument, innenfor en vitenskapelig diskurs, men det er også der problemet ligger. Tro og akademisk bevisførsel er ikke to fenomener som danser godt sammen, og sett i lys av det andre, blir det ene ubrukelig. Så jo hissigere og mer triumferende argumentene blir på den ene siden, jo større blir kløften mellom de to leirene, og jo sterkere blir murene, noe som medfører at man kun får medhør i egen leir.

Tillat meg å forklare meg litt bedre.

Et grunnleggende problem jeg har med ateismen, er at den er grunnleggende «negativ» i natur. Med det så mener jeg ikke pessimistisk, eller destruktiv, selv om den som andre tankeretninger dyrket til det ekstreme så klart kan være det. Betydningen av ordet er av gresk, «Atheos», eller «A Theos» – uten Gud. Dette står i rak motsetning til theisme, eller deisme, troen på et gudommelig prinsipp – at det finnes en kjerne, en makt eller «noe» som står bak det hele. Både theisme og deisme har ytterligere distinksjoner, men betyr grovt forenklet troen på dette «noe». Ateisme, på sin side, betyr da ordrett «Ikke gud». En ærlig sak, og slett ikke dum med tanke på nevnte manglende bevisførsel og generell motvilje til å akseptere idéer som blir prakket på en uten videre forklaring. Jeg begynner for øvrig ikke å reagere før jeg hører noen, gjerne med stolthet, proklamere (og da gjerne på sosiale medier) at «jeg er ateist». Av alt du kan velge å identifisere deg med på denne jord, er «ikketroen» på et eller annet et kjernepunkt i din identitet? For meg blir det like retningsløst som en person som går inn på restaurant og proklamerer at han ikke vil ha fisk, eller en som stiller opp på golfbanen for å fortelle at han ikke spiller golf.

Golfsammenligningen er noget tannløs, da det sjelden har blitt utkjempet store kriger rundt dette idrettsfenomenet. De fleste kriger er terretoriale, og dreier seg om tilegnelse av landeområder basert på et gudommelig imperativ praktisk nok skrevet ned av mennesker, og det hjelper ikke at verdens tre største religioner hver har i sin eneste sanne bok (som da per definisjon ekskluderer de andre sanne bøkene) at deres aller helligste landområde befinner seg på samme sted, og er på størrelse med Torgallmenningen i Bergen. Kanskje fotball hadde vært en et mer gyldig sammenligningsgrunnlag. Men jeg digrerer.

Blant de grunnleggende menneskelige tendenser, finnes en hang til hierarkier og tribalisme – altså å se opp til andre mennesker for å ta beslutninger, samt å assosiere seg med en gruppe. Man blir født inn i en familie, og en større eller mindre samfunnsgruppe, og man er beint nødt til å forholde seg til foreldrene fra første stund. Foreldrene, på sin side, forholder seg til makter over seg igjen. Fra evolusjonens side medfører det en viss klokskap å dyrke sin gruppes positive egenskaper, samt ha en viss skeptisk til andre – som steinaldergrupperinger visste man aldri om den luntende gjengen med neandertaler på andre siden av skogen kom for å dele av godene sine eller krafse til seg av dine, så man var bedre «føre var». Og selv om steinalderens stammehøvdingener som truet med å slå hverandre i hjel med klubbe er byttet ut med samfunnsledere som truer å slå hverandre i hjel med atomvåpen, er tendensen fremdeles den samme. Norge er “Verdens beste land”, og jo lengre en kultur er fra vår egen, jo mer pervertert er den. Det samme gjelder religioner, og fotballag. Det som er spennende med nasjonalitet er at stedet du er født i de fleste tilfeller bestemmer hvilken økonomiske klasse og hvilket utdannelsesnivå du vil få, samt hvilket fotballag eller hvilken religion du vil, vel, heie på.

Dette gjelder også nyateismen, den største voksende religion i verden, om jeg skal dømme etter Facebookfeeden min i hvert fall.

Det er klart jeg kalte nyateismen for en religion delvis for å provosere, men det er også en stor grad av sannhet i det – i hvert fall er det det i følgende: Jeg møter til stadighet en rekke innbitte religionsmotsandere som ikke har tatt seg bryet med å komme opp med en definisjon på hva religion er. Om du skal være motstander av noe, bør du i hvert fall vite hva det er, i sin kjerne og i sitt vesen. I forlengelse av menneskets hierarkiske tankestruktur, passer personifiseringen av en gudommelig skaper seg godt inn på toppen, men denne naive fremstillingen av religion tror jeg hverken religiøse eller ikke-religiøse vil bruke mye tid på å diskutere. Da kan man heller, som man ofte gjør for å slippe å tenke frem noe selv, lene seg på en autoritet. Innen religionsvitenskapen bruker man ofte Wittgensteins familielikhetsteori for å forklare religionsfenomenet, og denne likhetsteorien går omtrent ut på følgende: En ting er mer eller mindre religion. Og blant kjennetegnene på religion, i hvert fall organisert religion, har man følgende: Skrifter, skriftlærde (autoriteter og fortolkere som gjør grovarbeidet for deg), og disipler, eller følgere. Disipler er, I følge min favoritt new age-mystiker Robert Anton Wilson, «an asshole looking for a human being to attach himself to».

Først Che, nå Wittgenstein. En hver drømmers mål er å bli redusert til en t-skjorte og et slagord.

Først Che, nå Wittgenstein. En hver drømmers mål er å bli redusert til en t-skjorte og et slagord.

Disse beskrivelsene passer I stor grad på mange av den stadig voksende horden av ateister.

Problemet mitt med de ateistiske «lederne» og skriftene deres er, basert på det jeg har lest – et ikke så lite utvalg av Hitchens, Dawkins og Harris – er den militante negativiteten og bastantheten hele pakken kommer med, samt den åpenbare gruppetilhørligheten det er for tilhengerne å trumfe ut at man tilhører den utvalgte delen av verden som har sett sannheten. «Vi som ikke tror ikke at en gudommelig kraft står bak det hele», vil være en måte å utlede ordet «ateister» på. Vel, hva tror de egentlig på? «Vi tror nemlig på the big bang», fortsetter ateisten – et stort smell de hverken har hørt eller sett, men står beskrevet i lektyren deres, en lektyre som oppdateres hvert 5-10. år. Nå underdrev deg, vitenskapen forandrer seg daglig. Vitenskapen er nemlig slik anlagt at den bytter ut ikke-beviselige idéer med beviselige, eller for å være mer konkret: «Ikke-sannsynlige idéer med sannsynlige». For ingen ting blir noen gang bevist i vitenskapen, teorier blir bare styrket – kom igjen, det husker du fra første semester da du drakk deg full på ex-phil. Så å påberope seg bastant kunnskap om vitenskapen som enhet er ikke bare arrogant, men også ufattelig tankeløst og faller på sin egen urimelighet. Å ikke tro på en «gudommelig kraft», men et «kjempestort smell som skapte masse ut av ingenting» er helt greit for meg, og jeg gjør det selv. Men det tillater deg ikke å føle deg bedre enn andre, og mest sannsynlig tar du feil – husker du tyngdekraften? Den som Newton påstod at var en kraft som trakk gjenstander mot bakken? Vel, det stemte ikke, Einsteins relativitetsteori «beviste» at han tok feil, og at den virket på andre måter. Og det for bare 90 år siden. Om vi lever på planeten noen millioner år til, vil nok noen komme med en revidert utgave av dette også.
Vitenskapen forandrer seg, nemlig, men fakta gjør det ikke. Og derfor kan det være like mye «sannhet», i hvert fall pragmatisk fornuft i bibelens lignelser – (da tenker jeg primært på de som dreier seg om å hjelpe andre, ikke å slå i hjel slavene sine eller å ikke spise gris fordi det var en viss fare for trikiner i kjøttet på det omtrentlige tidspunktet skriftene ble nedtegnet), som i Dawkins hundresiderslange manifest som dreier seg om at evolosjonen beveger seg blindt i en «tilfeldig» (eller riktigere omstendighetsstyrt) retning og som oppstod fra et kjempestort smell som det ikke eksisterte noe før og som ingen sto bak.

Ateisme blir i sin billigste form et enkelt tankesett, et tautologisk manifest som peker på seg selv, og en livsstilspakke som gir deg enkle, i hvert fall fordøyde svar, i stedet for å oppfordre deg til å stille spørsmål. Og en hver person som slutter å stille spørsmål, blir i min mening uinteressant.
Den aggresjonen nyateismen blir forkynnet med, fra Dawkins snedige arroganse til Christopher Hitchens direkte kranglende stil eller Sam Harris nær islamofobiske dog vitenskapelig begrunnede holdninger, gjør at jeg automatisk får avstand til budskapet, på samme måten som til svovelpredikanter eller bombastiske bartediktatorer, være det seg på rød eller blå side. Når Richard Dawkins sier «Science is interesting, and if you don’t agree you can fuck off» får han riktignok latter og applaus fra salen, men salen består kun av hans eget gospel. Om målet er å skape dialog mellom troende og ikke-troende, hadde jeg satt mer penger på en seksåring med middels utviklet etikette og en generell idé om at han eller hun selv av og til kan ta feil.

Tribalisme, eller stammetilhørighet, i sin enkleste form, har denne funksjonen: Trygghet i en gruppe og oppslutning rundt gruppens verdier, samt en forakt for de ikke-likesinnede, som man lett kan generalisere med enkle midler, for å slippe å måtte gjøre seg opp en mening om hver enkelt. «Alle kristne er dumme», «Alle muslimer er terrorister», og så videre.

Vel, jeg er ikke noe bedre. Med en gang jeg ser noen høylydt flagge, på mer slitsomme nachspiel eller gjennom latterlig dårlig gjennomtenkte tekstbilder på Facebook fra «Atheism» eller «I fucking love science» sine lettfordøyde sider at de er ateister,

vel, da tenker jeg automatisk «du er en forutinntatt og ureflektert disippel som legger stolthet i å være motstander en illusorisk majoritet, og som en konsekvens fører deg selv inn i rekkene av mennesker som tenker helt likt og med dette tror du er bedre enn andre, og jeg har ingen ting igjen for å snakke med deg».

Shame on me.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *