En liten, grusom verden

Eller historien om hvordan dverger ved gjentatte ganger har truet med å velte Hollywoodsystemet.

Da jeg var med i min første spillefilm, forsøkte vi å skaffe en dverg til en av scenene under påskuddet at den kom til å bli hysterisk med en liten aktør. Aktøren var ikke nødvendigvis enig, og var tydelig vant til å få akkurat slike forespørsler. Vi forsøkte å kamuflere agendaen vår, overfor oss selv og aktøren, og sirklet rundt grøten ved å bruke uttrykk som «kortvokst», «liten person» og «vertikalt utfordret», noe som så ut til å ytterligere legge til provokasjonen, og det hele endte med at han krevde dobbelt skuespillerhonorar. Argumentet var at det var færre roller for småfolket, og at de alltid skulle gjøres narr av. Vi hadde ikke råd til dette, og det hjalp heller ikke at en av oss (som skal forbli navnløs), mente at han «faen meg burde tatt halv pris».

Det skulle vise seg at det ikke var første gang en av hans vertikale overbevisning skulle true å velte en filmproduksjon.

Synonymordboka hjelper ikke en dritt.

Behandle folk dårlig nok, og de gjør opprør. Amerikanere burde i alle fall vite dette. Men i 1939 hadde de fremdeles ikke lært leksa si. Mens Shirley Temple danset rundt i blackface og spiste blomster mot bedre vitende, fikk den jevnaldrende Judy Garland drømmejobben i det fargesprakende mirakelet «The Wizard of Oz». Med på lasset var det 124 dverger, flydd inn fra hele USA, for å spille lollipopknaskende munchkins, uten å nødvendigvis havne på rulleteksten. Konflikten oppstod for øvrig ikke før de ble bedt om å spille flyvende aper også.


Shirley Temple legger grunnlaget for et senere liv som politiker på republikansk side.

I den magiske filmen om Oz, hvor en hvit middelklassejente i ekte kolonial fantasyånd blir transportert til et alternativt univers, dreper en lokal religiøs ekstremist (eller heks) og teamer opp med den underutviklede lokalbefolkningen for å knerte resten av dem, kommer Judy Garland tilsynelatende godt overens med småfolket. Men barnestjernen, som ble stappa full av en amfetamincocktail for å gløde ekstra på lerretet og opplevde påfølgende rusproblemer resten av livet, omtalte selv på sitt mest drita småfolket som «little drunks». «De var så fulle hver kveld, at politiet måtte fange dem i sommerfuglnett», kunne hun fortelle.

Vær forberedt på å ødelegge barndommen din når du hører historien om disse småjævlene.

De underbetalte dvergene benyttet en hver anledning til å feste, og hadde i følge produsent Mervyn LeRoy nattlige orgier, uten å nødvendigvis holde disse på rommene sine, i det en gang så ærbødige Culver City Hotel.

Representanter for de kortvokste aktørene har i etterkant benektet, eller i hvert fall i stor grad snakket ned proposjonene på disse orgiene, og skyldt det hele på et par tyske dverger som etter sigende ikke visste hvordan de skulle oppføre seg, grunnet sitt germanske handicap. Noen uttalelse fra de tyske dvergene har jeg ikke kommet over, men kommunikasjonen med tyskland i årene etter 1939 hadde større utfordringer enn dette.

I 1940 traff for øvrig lynet Hollywoodsystemet igjen.

Til premieren av «Pinnochio», leide Disney inn 11 kortvokste aktører, kledde dem ut som dokker og plasserte dem på toppen av Radio Music Hall, med en dagsrasjon av mat og vin som betaling. Planen var at de skulle vinke til barna, men allerede utpå formiddagen hadde denne planen gått solid til helvete, og politiet måtte nok en gang rykke ut for å fange underbetalte og provoserte aktører, hvis eventuelle talent nok en gang hadde blitt marginalisert til fordel for deres fysiske fremtoning, og Disney måtte stå på sidelinjen og se på mens politiet fanget drita dverger som ropte obskøniteter til publikum. Denne gangen hadde de ikke sommerfuglnett tilgjengelig, og så seg nødt til å bruke putetrekk.

I Serien «Life’s too short» utforsker Ricky Gervais dagliglivet til en kortvokst aktør med mindreverdighetskompleks (og ja, spøken er intendert), I det vi følger dagliglivet til skuespilleren Warwick Davis, mer eller mindre kjent for å ha spilt hovedkarakteren i Willow, samt en Ewok i Star Wars og en professor i Harry Potter som er «Halvt trollmann, halvt goblin». (ordboka sliter nok en gang med å finne en god oversettelse). Davis gjør en fabelaktig skuespillerinnsats, i serien Ricky Gervais påstår omhandler en menneskelig situasjon satt på spissen, for så å sparke føttene under seg selv i (innrømmelig fantastiske) promoteringer som denne:

Dvergfilmen jeg anbefaler alle å få med seg i år, er for øvrig «The Age of Hobbits», laget av mitt favorittproduksjonsselskap The Asylum, som jeg  tidligere har skrevet en artikkel om Her. Det amerikanske produksjonsselskapet, som står bak tidløse klassikere som «Titanic 2» og «Transmorphers», som kom ut nøyaktig samtidig som den noe mer populære «Transformers» men med et lesbisk subplot, fant tydeligvis ut av hobbiter ikke er copyrighta, og bestemte seg for å lage en egen film om dem. Det opportunistiske selskapet, som angivelig bruker en uke på manus og en uke på innspilling, kastet seg på den gryende hobbittrenden, og av mangel på et tilstrekkelig effektapparat bestemte de seg for å caste dverger i tittelrollene. Og for å spare ytterlig på den allerede svake dollaren, ble «kjempene» spilt av mennesker.

Om de fikk full betaling, er jeg usikker på.
At jeg skal se den, er jeg fullstendig overbevist om.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *