En av de store fordelene med ferdigformede livsstilspakker, være det seg av religiøs, ideologisk eller annen overbevisning, er at de kommer med ferdig utfylte svar på relativt vanskelige spørsmål. Og blir man utfordret på disse, kan man alltids henvise til en tekst eller en autoritet – og eventuelt søke tilflukt hos menigsfeller om det ytre presset blir for stort.

Organisert religion og politikk har alltid vært gjenstand for opprør blant fritenkere, og enda oftere blant «fritenkere» – de som til en hver tid føler et ansvar for å være 100% uenig med en hver regjerende trend, og dermed med andre ord forholder seg 100% til den. Tankene faller tilbake til en Marylin Manson-konsert jeg snublet innom på Quartfestivalen i 1999, hvor den påstått kontroversielle artisten ropte ut at neste sang var dedikert til alle som følte seg ensomme og anderledes, og hele den sortkledde, sminkede publikumsmassen på flere tusen brølte ut i gjenkjennelse. Det hele ble etterfulgt av mantraet «we hate love / we love hate».

Hans regjeringstid er omme, da sminke og svarte klær ble mainstream. Men han vil bli husket som mannen som satte en stopp for kristendommen.

I den senere tid har fremveksten av selvproklamerte nyateister av den intellektuelle skolen, det vil si de som har lest minst en obligatorisk bok av en av forfatterne Richard Dawkins, Sam Harris eller Cristopher Hitchens i tillegg til å ha tatt minst et fag ved Blindern fullstendig uten relevans for hverken biologi eller religion, gjort seg svært synlig spesielt på sosiale medier. Argumentene til ateistene er, som de alltid har vært, basert rundt fenomenene tro og bevis, og at det ikke er opp til den ikke-troende å motbevise guds eksistens men snarere for den troende å gjøre det motsatte – altså å bevise det. «Bare fordi du ikke kan motbevise at det finnes et flyvende spaghettimonster i det ytterste laget av stratosfæren, betyr ikke dette at det finnes», sier nyateisten triumferende, uten å en gang ha klekket ut sitt eget bilde for bevisførselen så vi er tvunget til å høre på det samme, statiske argumentet om igjen. For det er et godt og gyldig argument, innenfor en vitenskapelig diskurs, men det er også der problemet ligger. Tro og akademisk bevisførsel er ikke to fenomener som danser godt sammen, og sett i lys av det andre, blir det ene ubrukelig. Så jo hissigere og mer triumferende argumentene blir på den ene siden, jo større blir kløften mellom de to leirene, og jo sterkere blir murene, noe som medfører at man kun får medhør i egen leir.

Tillat meg å forklare meg litt bedre.

Et grunnleggende problem jeg har med ateismen, er at den er grunnleggende «negativ» i natur. Med det så mener jeg ikke pessimistisk, eller destruktiv, selv om den som andre tankeretninger dyrket til det ekstreme så klart kan være det. Betydningen av ordet er av gresk, «Atheos», eller «A Theos» – uten Gud. Dette står i rak motsetning til theisme, eller deisme, troen på et gudommelig prinsipp – at det finnes en kjerne, en makt eller «noe» som står bak det hele. Både theisme og deisme har ytterligere distinksjoner, men betyr grovt forenklet troen på dette «noe». Ateisme, på sin side, betyr da ordrett «Ikke gud». En ærlig sak, og slett ikke dum med tanke på nevnte manglende bevisførsel og generell motvilje til å akseptere idéer som blir prakket på en uten videre forklaring. Jeg begynner for øvrig ikke å reagere før jeg hører noen, gjerne med stolthet, proklamere (og da gjerne på sosiale medier) at «jeg er ateist». Av alt du kan velge å identifisere deg med på denne jord, er «ikketroen» på et eller annet et kjernepunkt i din identitet? For meg blir det like retningsløst som en person som går inn på restaurant og proklamerer at han ikke vil ha fisk, eller en som stiller opp på golfbanen for å fortelle at han ikke spiller golf.

Golfsammenligningen er noget tannløs, da det sjelden har blitt utkjempet store kriger rundt dette idrettsfenomenet. De fleste kriger er terretoriale, og dreier seg om tilegnelse av landeområder basert på et gudommelig imperativ praktisk nok skrevet ned av mennesker, og det hjelper ikke at verdens tre største religioner hver har i sin eneste sanne bok (som da per definisjon ekskluderer de andre sanne bøkene) at deres aller helligste landområde befinner seg på samme sted, og er på størrelse med Torgallmenningen i Bergen. Kanskje fotball hadde vært en et mer gyldig sammenligningsgrunnlag. Men jeg digrerer.

Blant de grunnleggende menneskelige tendenser, finnes en hang til hierarkier og tribalisme – altså å se opp til andre mennesker for å ta beslutninger, samt å assosiere seg med en gruppe. Man blir født inn i en familie, og en større eller mindre samfunnsgruppe, og man er beint nødt til å forholde seg til foreldrene fra første stund. Foreldrene, på sin side, forholder seg til makter over seg igjen. Fra evolusjonens side medfører det en viss klokskap å dyrke sin gruppes positive egenskaper, samt ha en viss skeptisk til andre – som steinaldergrupperinger visste man aldri om den luntende gjengen med neandertaler på andre siden av skogen kom for å dele av godene sine eller krafse til seg av dine, så man var bedre «føre var». Og selv om steinalderens stammehøvdingener som truet med å slå hverandre i hjel med klubbe er byttet ut med samfunnsledere som truer å slå hverandre i hjel med atomvåpen, er tendensen fremdeles den samme. Norge er “Verdens beste land”, og jo lengre en kultur er fra vår egen, jo mer pervertert er den. Det samme gjelder religioner, og fotballag. Det som er spennende med nasjonalitet er at stedet du er født i de fleste tilfeller bestemmer hvilken økonomiske klasse og hvilket utdannelsesnivå du vil få, samt hvilket fotballag eller hvilken religion du vil, vel, heie på.

Dette gjelder også nyateismen, den største voksende religion i verden, om jeg skal dømme etter Facebookfeeden min i hvert fall.

Det er klart jeg kalte nyateismen for en religion delvis for å provosere, men det er også en stor grad av sannhet i det – i hvert fall er det det i følgende: Jeg møter til stadighet en rekke innbitte religionsmotsandere som ikke har tatt seg bryet med å komme opp med en definisjon på hva religion er. Om du skal være motstander av noe, bør du i hvert fall vite hva det er, i sin kjerne og i sitt vesen. I forlengelse av menneskets hierarkiske tankestruktur, passer personifiseringen av en gudommelig skaper seg godt inn på toppen, men denne naive fremstillingen av religion tror jeg hverken religiøse eller ikke-religiøse vil bruke mye tid på å diskutere. Da kan man heller, som man ofte gjør for å slippe å tenke frem noe selv, lene seg på en autoritet. Innen religionsvitenskapen bruker man ofte Wittgensteins familielikhetsteori for å forklare religionsfenomenet, og denne likhetsteorien går omtrent ut på følgende: En ting er mer eller mindre religion. Og blant kjennetegnene på religion, i hvert fall organisert religion, har man følgende: Skrifter, skriftlærde (autoriteter og fortolkere som gjør grovarbeidet for deg), og disipler, eller følgere. Disipler er, I følge min favoritt new age-mystiker Robert Anton Wilson, «an asshole looking for a human being to attach himself to».

Først Che, nå Wittgenstein. En hver drømmers mål er å bli redusert til en t-skjorte og et slagord.

Disse beskrivelsene passer I stor grad på mange av den stadig voksende horden av ateister.

Problemet mitt med de ateistiske «lederne» og skriftene deres er, basert på det jeg har lest – et ikke så lite utvalg av Hitchens, Dawkins og Harris – er den militante negativiteten og bastantheten hele pakken kommer med, samt den åpenbare gruppetilhørligheten det er for tilhengerne å trumfe ut at man tilhører den utvalgte delen av verden som har sett sannheten. «Vi som ikke tror ikke at en gudommelig kraft står bak det hele», vil være en måte å utlede ordet «ateister» på. Vel, hva tror de egentlig på? «Vi tror nemlig på the big bang», fortsetter ateisten – et stort smell de hverken har hørt eller sett, men står beskrevet i lektyren deres, en lektyre som oppdateres hvert 5-10. år. Nå underdrev deg, vitenskapen forandrer seg daglig. Vitenskapen er nemlig slik anlagt at den bytter ut ikke-beviselige idéer med beviselige, eller for å være mer konkret: «Ikke-sannsynlige idéer med sannsynlige». For ingen ting blir noen gang bevist i vitenskapen, teorier blir bare styrket – kom igjen, det husker du fra første semester da du drakk deg full på ex-phil. Så å påberope seg bastant kunnskap om vitenskapen som enhet er ikke bare arrogant, men også ufattelig tankeløst og faller på sin egen urimelighet. Å ikke tro på en «gudommelig kraft», men et «kjempestort smell som skapte masse ut av ingenting» er helt greit for meg, og jeg gjør det selv. Men det tillater deg ikke å føle deg bedre enn andre, og mest sannsynlig tar du feil – husker du tyngdekraften? Den som Newton påstod at var en kraft som trakk gjenstander mot bakken? Vel, det stemte ikke, Einsteins relativitetsteori «beviste» at han tok feil, og at den virket på andre måter. Og det for bare 90 år siden. Om vi lever på planeten noen millioner år til, vil nok noen komme med en revidert utgave av dette også.
Vitenskapen forandrer seg, nemlig, men fakta gjør det ikke. Og derfor kan det være like mye «sannhet», i hvert fall pragmatisk fornuft i bibelens lignelser – (da tenker jeg primært på de som dreier seg om å hjelpe andre, ikke å slå i hjel slavene sine eller å ikke spise gris fordi det var en viss fare for trikiner i kjøttet på det omtrentlige tidspunktet skriftene ble nedtegnet), som i Dawkins hundresiderslange manifest som dreier seg om at evolosjonen beveger seg blindt i en «tilfeldig» (eller riktigere omstendighetsstyrt) retning og som oppstod fra et kjempestort smell som det ikke eksisterte noe før og som ingen sto bak.

Ateisme blir i sin billigste form et enkelt tankesett, et tautologisk manifest som peker på seg selv, og en livsstilspakke som gir deg enkle, i hvert fall fordøyde svar, i stedet for å oppfordre deg til å stille spørsmål. Og en hver person som slutter å stille spørsmål, blir i min mening uinteressant.
Den aggresjonen nyateismen blir forkynnet med, fra Dawkins snedige arroganse til Christopher Hitchens direkte kranglende stil eller Sam Harris nær islamofobiske dog vitenskapelig begrunnede holdninger, gjør at jeg automatisk får avstand til budskapet, på samme måten som til svovelpredikanter eller bombastiske bartediktatorer, være det seg på rød eller blå side. Når Richard Dawkins sier «Science is interesting, and if you don’t agree you can fuck off» får han riktignok latter og applaus fra salen, men salen består kun av hans eget gospel. Om målet er å skape dialog mellom troende og ikke-troende, hadde jeg satt mer penger på en seksåring med middels utviklet etikette og en generell idé om at han eller hun selv av og til kan ta feil.

Tribalisme, eller stammetilhørighet, i sin enkleste form, har denne funksjonen: Trygghet i en gruppe og oppslutning rundt gruppens verdier, samt en forakt for de ikke-likesinnede, som man lett kan generalisere med enkle midler, for å slippe å måtte gjøre seg opp en mening om hver enkelt. «Alle kristne er dumme», «Alle muslimer er terrorister», og så videre.

Vel, jeg er ikke noe bedre. Med en gang jeg ser noen høylydt flagge, på mer slitsomme nachspiel eller gjennom latterlig dårlig gjennomtenkte tekstbilder på Facebook fra «Atheism» eller «I fucking love science» sine lettfordøyde sider at de er ateister,

vel, da tenker jeg automatisk «du er en forutinntatt og ureflektert disippel som legger stolthet i å være motstander en illusorisk majoritet, og som en konsekvens fører deg selv inn i rekkene av mennesker som tenker helt likt og med dette tror du er bedre enn andre, og jeg har ingen ting igjen for å snakke med deg».

Shame on me.

I natt våknet jeg igjen triumferende at jeg hadde kommet på en idé som ville revolusjonere verden, og enda viktigere, min egen personlige økonomi. Superfornøyd skrev jeg det inn i huskelisten på androiden sammen med andre ting jeg må sørge for å få gjort når jeg våkner.
I 9 av 10 tilfeller viser idéen seg å være fullstendig idiotisk, i resten av tilfellene har noen gjort det før.

I natt: Egg cuber, en firkantet beholder du kan helle eggene på før du koker de for å få firkantede egg du kan stable.
Dette noterte jeg ved siden av “Ice world lag spillet” (som jeg tror handlet om en fyr med hårtørrer som kunne smelte seg vei i et 3d-landskap), og det generiske notatet “Elixia”, som jeg ikke vet hva jeg mente med siden jeg trener et annet sted.

Skuffelsen var enorm da jeg fant ut at noen allerede hadde laget egg cube-patentet, og enda større da jeg fant ut at det faktisk solgte ålreit.

Derfor synes jeg verden er et jævlig sted i dag. Det kunne vært meg.

Et åpent brev til frilansere som ødelegger for seg selv å andre, ved å konstant demonstrere lav verdi.

La meg først si det: Folk som er opptatt av penger har aldri interessert meg. Jeg er like lite opptatt av penger som jeg er av okysgen, behovet melder seg  stort sett kun ved mangel. Det finnes for øvrig like mange skurker der ute som det finnes oksygentyver, og det er noe vi alle er tjent med å kvele ut.

Videre berører ikke denne appellen tjenester eller hyggelige samarbeid – jeg er velsignet med halvannet dusin mennesker i halvumiddelbar nærhet, som stiller opp på dagen om jeg har et morsomt prosjekt jeg trenger drahjelp til. Det sier seg selv at jeg gledelig stiller hver gang jeg blir spurt tilbake – og om du fører «regnskap», eller noen gang har tatt oksymoronet «tjenestebasert økonomi» i din munn, så bør du sjekke din Freud, da under kapittelet «anal-rententiv personlighetsforstyllelse».

Sånn, da var de personene ute av samtalen, og vi kan fortsette: Det denne lille artikkelen tar for seg, er alle samtaler som begynner med:

-«Hei, lenge siden sist, jeg vet jeg bare ringer når jeg trenger noe, men nå har vi et veldig kult prosjekt på gang her»,

 og umiddelbart følges opp med «..det er ikke så mye penger i det akkruat nå», etterfulgt av flere forsikringer om hvor kult det er.

Du vet, en helt vanlig reklamefilm for Statoil, en eller annen TV-serie til 11 millioner, en artikkel i en avis hvor de «ikke har oversikt over budsjettet akkurat nå, men kan komme tilbake til det», eller hva som helst annet som vil sette personen på toppen av systemet i et veldig godt lys – personen som ringer, eller har tvunget noen til å gjøre det for seg.

Litt som Farao som ringer og sier han skal bygge en jævlig kul pyramide, men trenger et par tusen slaver, og deretter reagerer med skuffelse når de spør hva de har igjen for det, eller om lunsj er inkludert.

Når jeg velger en jobb, baserer jeg det på tre enkle kriterer. Det må enten:

- være med hyggelige folk

- være greit betalt (evt veldig godt betalt, om første punkt ikke er innfridd), og/eller

- fremme karrieren min på en eller annen måte.

Minst ett av kriteriene må være innfridd, gjerne to. Får du tre: Luksus!

Faraopersonlighetstypen, du vet, personen på toppen av pyramiden som ikke nødvendigvis bretter opp ermene så ofte, har ofte et stort fokus på de to siste. Og du kan banne på at vedkommende ikke stiller om du skal bygge din egen lille pyramide bak i hagen, så sørg for at du har noe igjen for arbeidet.

Jeg ser på meg selv som en ressurs, og krever at andre skal gjøre det. Hvis ikke, ring noen andre. Avlys et møte med meg en gang, og det er greit. Gjør det to ganger, uten forklaring, og du kan glemmer at vi jobber sammen igjen. Dette kan koste meg penger på kort sikt, men om du ikke legger noen verdi i deg selv, hvordan kan du forvente at noen andre gjør det? Tiden din er verdt penger, både for deg selv og andre. Hvor mye, spør du?

Propopsjonalt med kompetansen din.

Hvis du synes dette høres arrogant ut, bør du ta en dose anti-jante. Selvfølgelig er timelønnen din proposjonell med kompetansen din, og dette må du estimere selv. Deretter må du levere akkurat det du lover – og det skal matche verdien du har kalibrert det til.

En godt konsept, for eksempel en reklameidé kan pitches på 5-20 sekunder, maks. Det samme gjelder en filmidé, en idé til en artikkel eller hva det måtte være. Jo lenger tid du trenger for å forklare konseptet ditt, jo dårligere er det, sannsynligvis. Tenk Google, Facebook, Starbucks og sex – alt dette er konspter du med letthet burde kunne forklare på langt under et halvt minutt, og påviselig har gitt penger i kassa for flere. Om du ender opp med å ta betalt for 20 sekunder, har du dritt deg ut monumentalt. Det du tar betalt for, er hvor lang tid det hadde tatt for de som leier deg inn å komme opp med det samme, og alle timene du har brukt for å komme dit du er. Setter de deg i tillegg til å bygge jævelskapet, skal du ha din andel av dette og – og ettersom de «ikke har penger igjen i budsjettet» (som faktisk av og til er tilfellet, ettersom de allerede har karvet ut sin porsjon), så kan du begynne å snakke prosenter av inntekten. Hvis arbeidsgiveren begynner å vakle her, kan man begyne å mistenke en intensjon som er alt annet enn altruistisk – noe som blir stadig mindre sjokkerende jo mindre tid man har brukt i næringslivet, showbiz, eller, vel, verden.

Hver gang du setter en pris, sier du hva du selv er verdt.

Noen vil være mer verdt enn deg, andre mindre.

Lar du andre hugge inn i ditt honorar, ikke av hensyn til prosjektet men for å justere opp sitt eget, så aksepterer du at de er mer verdt enn deg.

Det kan godt hende at de er.

Og det vil de fortsette å være til du begynner å sette pris på deg selv, ingen metafor intendert.

oppdrag utføres for 32.000,-, uavhengig av størrelse.

Til den det gjelder,

mitt navn er David Skaufjord, og jeg ønsker med dette å søke på stillingen som hovedlærer i manus ved Den Norske Filmskolen, som dere av en eller annen grunn har valgt å legge i Lillehammer. Jeg har ingen formelle kvalifikasjoner, men jeg tror jeg er den riktige personen for jobben.

Jeg har aldri vært elev ved eller søkt opptak ved den Norske Filmskolen, eller andre filmskoler for den sags skyld, og nå er det for sent. Ikke fordi jeg er blitt for gammel, selv om man kan argumentere for det også, men fordi jeg har blitt for knyttet til bransjen (som holder til i Oslo), og fordi jeg etter noen år med prøving og feiling stort sett har plukket opp det jeg trenger for å levere et manus av tilstrekkelig kvalitet. Det tok et par år lengre enn planlagt, fordi jeg nektet å høre på bedre vitende og fordi jeg insisterte på å tråkke min egen sti til Rom, som paradoksalt nok viste seg å befinne seg rett ved siden av hovedveien.

Jeg begynte reisen min samtidig som det jeg mener er deres kull 6 begynte studiene. Da kullet var ferdig utdannede, og i aller høyeste grad mer kompetente enn meg, var jeg allerede i jobb etter å ha brukt de siste årene på å knytte kontakter, lære meg de sosiale spillereglene i faget, blitt avvist, invitert inn i det gode selskap, blitt forespeilet at filmen min skulle bli den neste store blockbusteren, tilsidesatt for stort sett bedre men i nevneverdige tilfeller dårligere men mer inntektsgivende prosjekter, gjort haugevis med konsulentarbeid og omskrivinger, skrevet moro-lister for radio, reklamekampanjer, skrevet om film og klaget på internett på at ting burde være bedre tilrettelagt for meg – dere vet, det elevene deres gjør etter endt utdannelse.

På profilen til sidene deres står det at første halvdelen av undervisningsperioden er dedikert innlæring manushåndverket. Dette er ikke noe problem: Alle studentene har allerede lest og tatt et standpunkt i forhold til manusguruer (som Robert McKee, Syd Field og i beste fall Joseph Campbell og i verste fall Aristoteles, som ikke bare aldri har laget en film men oppsumerer alt han kan om håndverket med læresetningen “En historie er det som har en begynnelse, en midte og en slutt”) og bestemt seg for at de ikke skal følge noen regler. Dette er en fase, som varer frem til de innser at det kun dreier seg om et knippe velfungerende prinsipper, og jobben min i denne perioden vil kun være å holde ut argumenter man har hørt en million ganger før av folk som aldri har produsert noe som helst, mens man tilbyr det man har av faglig kompetanse til de som skulle være ydmyke nok til å spørre om det. Dette er en jobb de fleste som har puslet med manushåndverket i et par år kan lære bort, altså den delen som handler om form og ikke innhold.

Den andre delen av undervisningsopplegget deres er jeg mer skeptisk til. Her skal elevene deres “utvikle en egen stil og uttrykk”. Dette er jeg i utgangspunktet positiv til, hadde det ikke vært for den notoriske “triangelstrukturen” deres, hvor dere over tre år lærer manusforfattere, regissører og produsenter å ikke samarbeide, en kunst de fleste allerede behersker før de begynner på skolen. Slik den fremstår for meg, utenfra, dreier det seg om å utvikle a) regissører som, av mangel på ekstern motstand, bruker tre år på å utvikle egoet sitt i den grad at de ender med å tro de ikke trenger manusforfattere, b) produsenter som lærer seg hvor mye av produksjonsbudsjettet de kan skrive av i kokain og c) manusforfattere som utvikler antisosiale personlighetstrekk og agorafobi etter å ha sittet inneklemt på et leieloft i Lillehammer og opplevd alle manusene sine gruppevoldtatt hele veien til ferdig produkt som mer minner om et rødhåret fosterbarn med AD-HD enn det barnet de bar på gjennom hele manussvangerskapet, før de i sann reaksjonær ånd bestemmer seg for å skrive sitt magnum opus, et mesterverk av et introspektivt mareritt som har den uheldige konsekvensen at ingen gidder å lese det i det hele tatt, ettersom det eneste folk er interessert i å lese er noe som minner dem om dem selv.

Det er her jeg kommer inn, det er her jeg tilbyr min assistanse.

Puh.

Å utvikle en egen stemme er viktig, men det kan man pokker meg gjøre på fritiden sin. Jeg deler Thomas Lennon, forfatter av “Writing movies for fun and profit”, sin oppfatning om at et uprodusert manus ikke er et selvstendig kunstverk, kun en samling papirer i en søppelkurv. For all del, skriver man et mesterverk vil noen legge merke til det, og det kan komme gode jobber ut av det. Men om den personlige historien er så viktig, bør man enten skrive den i en roman, eller lære seg hele filmfaget og lage det ferdige produktet selv.

Du liker ikke filmene deres. Men de har omsatt for milliarder. Av Dollar.

Det er dette som tok meg lengst tid å finne ut. Etter å ha møtt langt flinkere manusforfattere som ikke fikk jobb, og langt dårligere manusforfattere som lagde film etter film, skjønte jeg hemmeligheten bak filmmanus:

Man må skrive det noen vil produsere, og man må produsere det noen vil se.

I tillegg må man utvikle visse personlighetstrekk for å manøvrere i en bransje hvor, for å sitere manusforfatter William Goldman: “Nobody knows anything”. Dette er den eneste måten jeg har overlevd i reklame på: Jeg har ikke peiling på hva som funker, heldigvis har ingen andre det heller (filmmanus er heldigvis langt lettere), men jeg er av typen som gjerne snakker høyest i et rom, og dette er en egenskap jeg gradvis har øvd opp over flere år og gjerne lærer bort.

Egentlig har jeg ikke lyst til å flytte til Lillehammer, og jeg har i 2013 klart å tilordne meg forhåndsbetalte oppdrag som jeg fremdeles eier rettighetene til om de ikke blir produsert så jeg trenger ikke pengene, men jeg gjør dette ut av godheten av mitt eget hjerte, og foreslår at dere leier meg inn på kursbasis for å fortelle om hvordan jeg gjorde nettopp dette – det vil sørge for at studentene klarer å leve av faget sitt, og det er vel i bunn og grunn det en fagskole burde dreie seg om?

Bakgrunnen min er som serietegner, og jeg legger ved min en sides manusskole, som ble lest av 75.000 på få timer da manusguruene Jeff Goldsmith, Robert Ben Garant og Thomas Lennon, ut av godheten av sine hjerter retweetet det. Seriebakgrunnen kan jeg også benytte meg av for å hjelpe manusene til å bli kondenserte, presise, og forhåpentligvis morsomme.

For la oss være ærlige, hvem i alle helvetes dager ønsker å se én film til om incest.

Alt du trenger å vite på 9 paneler.

Et åpent brev til alle som trodde de klarte seg uten tekstforfatter, og tok smellen i etterkant.

Basert på ekstremt ekte hendelser

“Det er vanskelig å lage komedie”. Det apolegtiske mantraet, gjentatt verden over av folk som ikke er spesielt morsomme men grunnet en kombinasjon av vedvarenhet, flaks og synlighet har klart å karre seg til en eller annen posisjon i TV, radio eller gud forby – film – er like arrogant som det er meningsløst. Hvor ofte hører du en rørlegger sutre over at det er vanskelig å skifte et rør, eller en baker som mener gjærdeig kan være et sant helvete? Folk som klager over komediens umulighet er kanskje de som minst burde angripe den, men tendensen viser at det ofte er de som har mest lyst. Jeg tror det hele grunner i en idé om at kunst, hvorunder komedie stiller seg som en av de absolutte underkategoriende, skal vokse ut av en form for overkopmensering. Pinglete gutter vokser opp til å bli bodybuildere, upopulære ungdommer blir promiskuøse sjekkeartister eller deres ofre, og folk som aldri har fått noen til å le skaffer seg et humorshow på en eller annen TV-kanal, for så å unnskylde seg med at komedie er vrient, eller ikke ment å forstås av alle, i den forstand at “ikke alle” er synomymt med “noen som helst”.

Komedie, er lik alle andre kunstformer uangripelige i den forstand at det ikke finnes kvalitative mål. Men når de kvantitative tilbakemeldingene renner inn, i form av terningkast eller stadig synkende seermasser, klamrer man seg til de positive tilbakemeldingene man har fått. “Vi lo godt på sett”, “målgruppen elsket det” eller “Morgan, som jeg er støttekontakt for, lo så han fikk brus ut av nesen, og det til tross for at han er døv og blind og ikke en gang var i samme rom som TV-n”. Nå skal det sies at det er langt flere eksempler på gode enn dårlige underholdningsprogrammer i de fleste medier, men fellesnevneren for disse er at de gjerne er utenlandske, eller har holdt på over lengre tid. Men etter å ha tilbragt et par dager i jula foran TV-n med familien, hvor jeg i langt mindre grad enn jeg er vant til fra nett-TV har kontroll over seermenyen, legger jeg merke til en vanvittig fremvekst av middelmådig underholdning som jeg har gitt en felles diagnose: Mangel på gode tekster eller tekstforfattere i grunnen.

Jeg liker å bruke håndverksanalogien på medieproduksjoner, selv om alle i dag er kunstnere. Dette er ikke for å ta noe fra humoren som kunstform, men i likhet med andre håndverk er dette noe som kalibreres og forfines ved øvelse.

Selv store underholdningsbastioner som det amerikanske Saturday NIght Live er notorisk ujevne, men på sitt beste er det absolutt brilliant. Og det skulle bare mangle, etter 37 år på TV i absolutt beste sendetid. Programmet kommer i sesongen ut en gang i uken, og størresler som Bill Murray, Jerry Seinfeld, Eddie Murpy, Chevy Chase, Kirsten Wiig, Jack Black, Will Ferrel, Jason Sudekis samt et uttall andre, har slipt de komiske klørne sine her, både som tekstforfattere, komikere og skuespillere. Inspirert av den utenlandske modellen, har en rekke komikere i mindre utviklede humornasjoner, som kun har sett sluttproduktet, bestemt seg for at dette kan de også gjøre. Det er det samme som skjer når man velger å plassere en komiker i hovedrollen i en spillefilm, ettersom dette er en oppskrift som virker i USA, for så å rive seg i håret når skuespilleren aktøren tanker hele produksjonen ved å se i kameraet og lage prompelyder i stedet for å angripe den mer emosjonelle delen av materien grunnet overnevnte usikkerhet og mangel på reell kompetanse. Skuespill er et håndverk, på samme måten som manus, og komedie funker ikke uten et hint av tragedie, eller i hvert fall drama. Og for at det skal funke, må det være ekte. Det er noe de har skjønt over dammen, hvor standupkomikere har årevis med erfaring fra impro, skuespillertimer og kreativ skriving før de i det hele tatt blir vurdert til å spille tremeningen til Kevin i Home Alone 9.

Jeg elsker også idéen om at folk skal få prøve seg ut, det er en prossess som varer livet ut og ingen av oss kommer noen gang i mål. Det jeg er allergisk mot, er at tekstleddet blir sett på som et nødvendig onde, eller som noe som kan fikses i siste biten. Etter å ha jobbet en stund med tekst i forskjellige former og produksjonskanaler, kjenner jeg igjen symptomene på et ubearbeidet eller uteblivende manus i grunnen. Problemene er alltid det samme: For lange sketsjer, en uheldig balanse mellom overforklaring og underforklaring, gjentatte poenger og liten fremdrift i scenen. Det dreier seg også i 9 av 10 tilfeller (Kilde: Statistisk Sentralbyrå og internett) om en idé som i utgangspunktet er svært god, men som ikke har fått bearbeidingen den trenger.

Det er her tekstforfatterens jobb kommer inn. Ikke fordi tekstforfatteren sitter på en eller annen gudegitt gave, som gir ham eller henne et overordnet komisk eller dramatisk fremsyn som sikrer at det blir gullmedalje hver gang. Det er rett og slett fordi tekstforfatteren, som har gått til det skrittet å kalle seg selv det, anerkjenner viktigheten i dette som en egen fagfunksjon, på høyde med de andre. Og: (og her vil jeg sannsynligvis møte den største graden av uenighet i dette innlegget) Enkelte ganger er tekstforfatterens rolle viktigst. Hvordan kan jeg si noe så arrogant? Er ikke regi, foto, skuespill, lyd, lys og klipp alle like viktige funksjoner? Jo, for all del. Uten en hver av disse instansene feiler produksjonen din spektakulært, i den grad at det faktisk ikke blir et ferdig produkt. Men prosjektet starter med teksten, dette er grunnsteinen i pyramiden (Edit: velter pyramide om du fjerner en stein? Sjekk Wikipedia, fiks metafor). Med fare for å strekke håndverkanalogien for langt: Du bygger ikke et hus uten byggetegninger. Og du fikser det ikke i etterkant om det begynner å vakle.

Prøv å lyssett en vits den halvdrita tanta di leste opp av en smell-bon-bon, eller klipp det til i post, og se om det funker. Det hjelper ikke å få Al Pacino til å sitere henne en gang. Eller, når jeg tenker meg om, så kunne dette kanskje vært oppskriften på suksess (Edit: husk å copyrighte).

Jeg har vanvittig respekt for alle som lager ukentlige humorshow, eller i ytterste konsekvens daglige. Men det betyr ikke at jeg digger innholdet i det de lager. Enkelte norske show og komikere holder internasjonal standard, mens andre er på god vei. Erfaring, lidenskap og vedvarighet er nøkkelord, på lik linje med – og kanskje til og med over talent.

Andre lider med voksesmerter, enten ved at de har blitt for store for fort, eller ved å tviholde på en oppskrift som fungerte i første sesong, da det fremdeles var et 36 sekunders innslag på YouTube, og gikk ut på å få kompisene til å småhumre litt under fredagspilsen. Men show som bare treffer innom den objektive gullstandarden like ofte som man statistisk vil vinne i lotto om man bare fortsetter å pøse penger på det, og som fremdeles insisterer på en hyppig produksjon bestående av samme kjerneteam som fyller alle rollene mens de jobber som konferansierer rundt omkring i det lange land i helgene og på Esso i hverdagene for å spe på, vil fortsette å lide, samme hvor mye samboerne til overnevnte multitalenter påstår at de er så morsomme så. Og det kan godt hende de er, men om råmaterialet ikke er på plass, vil utførelsen aldri kunne bli det.

Du vil ikke lyssette det selv, du vil ikke lydlegge det selv, så hvorfor ikke få hjelp fra noen med over middels dedikasjon til å skrive det?

I stedet for å tro at det bare vil gå seg til, for så å la det bli hengende i lufta bare fordi man ikke en gang h

Mvh David Skaufjord

Anmeldelsen min av “Hobbiten – en uforventet reise” finner man på nettsidene til Cinema

"Jeg vil ikke være med på tur. OK, så blir jeg med da".

.

Etter at jeg for noen dager siden twitret om teaseren til J.J. Abrams nye Star Trek – Into Darkness, 6 sekunder etter at den kom ut, ble studioet overbevist om at jeg var mannen med tålmodigheten til å se gjennom den eksklusive førpremieren av 9 minutter fra filmen, og ble sporenstreks sendt over til London, hvor jeg akkurat har kommet tilbake til hotellet.

Vel, la meg først begynne med den viktigste nyheten:

Sherlock Holmes lever.

Sherlock Holmes, levende og vel.

Han satt på raden bak meg, tygde tyggis, og løp ned etter premieren av kinoklippet for å si “Dette er den første 3d-filmen jeg noen gang har sett” (sitat).

Vel, Sherlock, eller Benedict Cumberbatch som han heter, mannen du trodde skulle være din egen lille hemlighet men som selvfølgelig fikk en eksplosiv karriere etter knallsuksessen på TV – sist synlig i 3 sekunder som skyggemonster i “Hobbiten” (eller Ringenes Herre 4: The Phantom Hobbit), er castet som filmens bad guy, og ryktene har gått over hele internett at han skulle spille erkeskurken Khan, kjent fra filmen “Star Trek 2: The Wrath of Khan” (1982).

Khan er mest kjent for å ha universets nest jævligste hockeysveis, etter Limal som lagde soundtracket til Never Ending Story, og er egentlig en ganske generisk badguy, som folk har fått et illusorisk forhold til grunnet klipp som disse:

Etter at Star Trek-universet ble startet på nytt av seriefantast J. J. Abrams, en mann som elsker å lage komplekse science fiction-univers som går helt av hengslene når han selv trekker seg ut av serieproduksjonen (Lost, Alias, og Fringe), ble han overraskende nok ikke drept av verdens mest krevende fanskare som om ikke mange år feirer 50-årsjubileum for første episode i det som nå teller totalt 5 eller så spin-off serier og 12 filmer. Grunnet til dette var simpelthen at filmen var meget god, og forholdt seg på underlig vis like godt til gamle fans som til nye følgere.

Den nye filmen, som ingen vet noe særlig om, og de som vet har blitt sverget til hemmeligholdelse, starter i London, hvor den eneste biten med synlig arkitektur som har blitt beholdt er den dildoformede bygningen som Woody Allen brukte i Match Point.

Google vet hva jeg snakker om

Et barn er sykt, og vi vet ikke hvem dette er eller hvorfor. Men inn kommer Benedict Cumberbatch, og sier “I can save her”, før han setter opp et ondskapsfullt blikk som bør være toneangivende for erkeskurker i tiår fremover, i stedet for å benytte seg av den noe utdaterte James Bond-katten som hjelpeprop.

Det neste som skjer er at filmens handling eksploderer, i det vi blir vitne til Kaptein Kirk (spilt brilliant av Chris Pine) og Bones McCoy som løper fra en eller annen navnløs rase som skal til å bli drept av en vulkan. Kapteinen har brutt primaldirektive, som er å “ikke blande seg med mindre utviklede raser” (man kan si det fordi det er i verdensrommet, men det skurrer allikevel, jeg ser det), noe de selvfølgelig gjør hele tiden i det verste tilfellet av kolonial arroganse siden, vel, kolonitiden. Mannen i forrige film blir introdusert ved å råkjøre med en stjålet rombil og ligge med en grønn dame, er her i ferd med å ødelegge en planet, men det er greit, fordi han slår vitser om det.

Rent teknisk er dette første gangen jeg har sett virkelig velfungerende 3D, som drar deg inn i historien og ikke dytter deg ut av den, ved å forsøke å imponere som en slitsom tryllekunstner på en barnebursdag (noe jeg jobbet som tidligere). 3D med telelinse er noe av det mest intense jeg har sett, spesielt når det sammenfaller med en jaktsekvens på en planet som ser slightly bedre og mer ekte ut enn vår egen, kryssklippet med en av min barndoms kjære helter, Dr. Spock, som skal til å ofre seg i en vulkan.

Det kan ha hjulpet på saken at jeg så klippet på en av Londons mange IMAX-kinoer, det høyoppløselige supervidunderet vi hadde på Aker Brygge helt til Terje Kristiansen la ned driften i det han skjønte han kunne tjene langt bedre penger ved å slå seg sammen med Vibeke Løkkeberg og loppe statskassa for tilskudd for å pusse opp huset sitt og leie ut katten sin som statist til egne filmer (faktisk historie), men jeg digrerer. Formatet er superskarpt, og i motsetning til 48fps-bildene i Hobbiten direkte behagelig å se på, men i følge produsent Bryan Burk “Et helvete å jobbe med”.

Fortsetter Bryan Burk: “Kameraene er tunge, bråkete, klumpete, og umulige å forholde seg til. Man kan bare spille inn 90 sekunder av gangen. Jeg snakket akkurat med broren til Christopher Nolan. Nolan knuste et av kameraene under innspillingen av den siste Batman-filmen, og det er bra. Så lenge vi fortsetter å knuse kameraene, tvinger vi Imax til å lage nye og bedre varianter. Men det ser fantastisk ut”.

Benedict Cumberbatch stilte seg bak. “De bråker noe helt jævlig”.

3d-en til side, traileren var hektisk, intens, og sa veldig lite om historien.

Karakterene er fingerspilte, nydelige presisjoner og tidvis lette karikaturer av den originale besetningen fra 60-tallet, med alt for store øreplugger til å være år 2500-et eller annet, og en vanvittig russisk dialekt som får alle Chekovfans til å smile fra øre til øre. Det var det ingen som gjorde, for, vel, seriøst: Hvem faen er Chekovfans (nerds, heh).

Det første spørsmålet som ble stilt fra salen, var forsøkt intelligent formulert:

“Hva gjorde at dere bestemte dere for å bringe Khan tilbake?”

Hvorpå skuespiller og regissør så på hverandre, tok på seg et tappert smil og svarte “vi får det spørsmålet en del.. og. Vel. Vi har ikke bragt tilbake Khan”.

Cumberbatchs karakter heter, originalt nok, John Harrison, og er i følge Cumberbatch en terrorist, en ekspert i nærkamp og eksepsjonelt god til å få folk til å gjøre ting for seg, selv i posisjoner man ikke skulle tro han kunne klare det.

I så måte høres han ut som en anorektisk versjon av Bane fra The Dark Knight Rises.

Ikke i denne filmen: Lawrence of Arabia på steroider

Skuespiller Alice Eve pirret for øvrig nyskjerrigheten til mang en nerd, ikke fordi hun ser ut som dette:

slett ikke fordi hun ser ut som dette

(noe hun heller ikke gjorde da hun hadde på seg en eller annen merkelig blanding av one-piece, jumpsuit og barnegardin fra 80-tallet),

men fordi hun fortalte at karateren hennes var

Dr. CAROL MARCUS, som tidligere var med i STAR TREK 2: THE WRATH OF KHAN.

Snakk om å fucke med fansen!

Eller, som Benedict Cumberbatch så velformulert uttalte det:

“Det er litt som en unge, med sjokolade. Du må gi ham et par sjokolader, ikke hele boksen. Da blir han kvalm og kaster opp.”

Deretter fulgte han opp med

“Å Jesus, det var en elendig metafor. Du kommer ikke til å bli kvalm og kaste opp av filmen vår. Det håper jeg ikke. Det var ikke det jeg mente.”

Vel, med fare for å gjenta meg selv: Dette var et festfyrverkeri av en filmsnutt (jeg tror forresten ikke jeg sa det, men jeg sier det nå): actionfylt, velplassert i riktig univers og med 3d som tråkker på det meste av 3d jeg har sett før. Jeg aner fremdeles ingen ting av historien, men etter et middels filmår er dette noe av det jeg gleder meg mest til i 2013.

Som Simon Pegg sa i videointroduksjonen han hadde laget til filmen (hvor han også forsøkte å påstå han hadde hovedrollen):

“May the Force be with you”.

(Send eventuelle klager på siste linje til Simon Pegg, og ikke til meg).