Å skrive for film – et inspirerende portrett

Denne teksten skrev jeg tidligere i år etter et mindre vellyket filmmøte på et av Grünerløkkas mer irriterende etablissementer. Tidligere på dagen hadde jeg blitt påkjørt av en jevnaldrende kollega i reklamebransjen som kjørte longboard og spilte Gameboy, samtidig, og etter møtet fikk jeg simpelthen nok. Jeg flyktet sporenstreks opp til Nordmarka, hvor jeg ble i to dager og blant annet skrev denne lamentien.

Som manusforfatter, eller i det minste halvveis skrivekyndig person med skriveassistentcredit på imdb, blir man med jevne mellomrom kontaktet av andre medlemmer av filmbransjen, eller, stryk det, folk som (gudene må vite hvorfor) skulle ønske de var medlemmer av filmbransjen. Den generelle antagelsen om en manusforfatter er at dette er en person lov lever i massiv angst (stort sett riktig) av mangel på egne historier å fortelle (stort sett feil) og bare ser etter en visjonær i form av en selvoppnevnt regissør, produsent eller en eller annen udefinerbar posisjon midt i mellom som aldri har laget noe, men har stor innsikt i hvordan norsk film skal revolusjoneres, nettopp gjennom deres uforløste geni.

– “Norsk film er dårlig, er du ikke enig?” ytres det alltid tidlig i samtalen, med henvisning til den seneste og gjerne mest vellykede filmen som er laget, og av ren høflighet, eller rett og slett av frykt for å måtte høre på en ukvalifisert analyse som alltid går ut på at norske skuespillere “snakker som de gjør på teater” (uten at meningsytreren nødvendigvis har vært på teater), at norsk film ikke forsøker å fortelle noe viktig (her refereres det ofte til meningsytrerens oppvekst) og at vi aldri tør å satse, så pleier jeg å gi et lett nikk før personen går videre til å namedroppe en filmskaper som vedkommende både håper og ikke håper at jeg har hørt om, før de går videre til å si at de vil lage filmer som de gjør i Hollywood og refererer til Will Ferrell som komisk inspirasjonskilde, eller en stor filmskaper fra 70-tallet som innrømmelig lagde en svak film sist gang, men allikevel..!

Allerede her begynner den snikende mistanken å melde seg, og blir bekreftet like etter.

– “Det er ikke noe penger i prosjektet akkurat nå”, sier de, med en finger opp i været. “Men, det er mange som er interessert. Folk er skikkelig gira”.

Jeg har en hodeskalle på skrivepulten min, ikke for å minne meg selv om at jeg skal dø - men for å minne meg om at kollegaene mine skal det.

Manusforfatting handler om historie. Og jeg kan ikke fatte at jeg akkurat sa noe så banalt. Men denne banaliteten har som regel gått kunstneren hus forbi. Grunnet en vag optimisme på menneskehetens vegne, lar jeg samtalen gå videre til neste skritt, og jeg har ved et par anledninger blitt riktig imponert. I disse tilfellene, hvor historien faktisk er god, har de stort sett (men dessverre ikke alltid) gått videre i hvert fall et ledd – noen har valgt å satse på den. Det eksisterer en idé blant mennesker som ikke har laget film, men føler at de burde, om at konseptene deres er svært gode men at de blir direkte motarbeidet. Dette er i min erfaring ikke tilfellet. En god historie selger, og produsenter er alltid på jakt etter gode historier. Om de er gjennomførbare eller ikke, er en annen sak. Problemet er stort sett at det sjelden er en historie man blir møtt med.

– “Ok, se for deg”, forklarer “regissøren”, mens kompisen han har dratt med, uvisst av hvilken grunn (la oss for ordens skyld kalle ham “produsenten”), setter seg tilbake i stolen og betrakter vennen, eller venninnens, geni. “Regissøren” gjør et rektangulært symbol med fingrene, for å illustrere at vedkommende har vært på sett, og impliserer at jeg må begynne å visualisere (slik at min mangel på å kunne konseptualisere essensen av filmen nødvendigvis må dreie seg om min mangelfulle evne til sistnevnte), før vår artist blinker innom et par trailer-momenter som stort sett handler om en ung mann eller kvinne, ikke ulik dem selv, med et problem, ikke rent sjelden en person av det motsatte kjønn og i et par tilfeller en av det samme, gjerne som minner om kompisen i bakgrunnen, som går ut på at den andre personen er en idiot som ikke skjønner hva slags geni vår helt er. Dette blir fulgt opp av et par scener som artisten har sett for seg, eller mer sannsynlig stjålet fra en av tidligere nevnte filmreferanser, uten noen som helst sammenheng med “filmidéen” de nettopp presenterte, før de selv lener seg tilbake, og stiller spørsmålet..

..ikke “hva synes du?”, men “du har aldri sett noe slikt i Norge, sant?”

Svaret på dette er selvfølgelig “nei”, men om du gir dette har du gitt deg selv følgende problem. Du har bekreftet konseptualistens selvoppfattede posisjon som en stor visjonær. Han kommer til å reise seg, etter å ha insistert at du betaler for din egen øl og kanskje til og med hans, og si noe som “kan ikke du bare hamre ned noe av dette i tekst?” og skylder på at han eller hun selv har for mye å gjøre, eller er for “rastløs” til å skrive.

Videre skynder personene seg ut av rommet, i den overbevisning om at de har inspirert deg, eller mer sannsynlig av frykt for at du skal påpeke den åpenbare mangelen i historien deres – at det ikke er noen historie.

Historie er, for en manusforfatter, det hele det dreier seg om. Og grunnleggende forståelse om hva en historie er, er så simpelt at de fleste åpenbart ikke har giddet å lære seg det. Folk som har gått på filmskole, ja gjerne filmskolen, har ikke satt seg inn i dette som for min del er grunnsteinen i det håndverket, beklager, kunstformen, vi kaller film. Om du er inspirert av grunne konsepter og billige visuelle løsninger, gå inn i reklame. Om du, som grunnen tilsynelatende er for de fleste, er opptatt av ditt eget ego, så er film helt feil vei å gå for du vil, med mindre du har den sjeldne kombinasjonen av de personlige egenskapene fiink og arbeidssom, samt ha en god dose flaks, ikke få bekreftet deg selv og blir resultert til et liv i bitterhet som ofte ender i å, vel, skrive artikler for filmblad. Men nok om det.

Historie er simpelt. Noen ønsker noe, og noe står i veien for det. Og for å dra dette videre til en treaktsstruktur (av og til har filmskaperne gått til det drastiske verket det er å lese, eller i hvert fall begynne på Robert McKees Story, men mener da alltid at vi må frigjøre oss fra konvensjonene som blir tvunget ned over hodene våre og ikke er der for å hjelpe oss til at actionfilmene blir 90 sider med brøling og eskalerende eksplosjoner eller at komediene deres blir en serie sketsjer, eller at dramaene deres blir, vel, håpløst udramatiske):

Akt en – put hovedpersonen din opp i et tre.

Akt to – kast steiner på ham .*(evt henne, har blitt gjort med varierende hell i norsk film. )

Akt tre – få ham ned fra treet.

Eksempelet over er fra den brilliante boken Writing movies for fun and profit, med ordet “fun” streket over, skrevet av TT. Boken har et kapittel dedikert til historie, og resten av kapitlene omhandler stort sett hvordan å forholde seg til vanskelige personer. Jeg anbefaler alle filmskapere å lese det ene kapittelet, og alle manusforfattere å lese de andre.

Av og til spør jeg, for min egen underholdnings del, hva som er historien i noen av referansefilmene til kunstnerene jeg sitter overfor. Dette er noen av eksemplene jeg er blitt fortalt:

Brad Pitt går full retard

– Fight Club er en sykt rå slossefilm, hvor Brad Pitt hadde et helt sykt treningsopplegg i forkant. Regissøren kunne i dette tilfellet tenke seg å lage noe sånn, bare på norsk, med seg selv i hovedrollen.

– 300: Se Fight Club.

– Av og til har noen en kreativ vri på dette, som i tilfellet: “Hva med å lage en Fight Club, bare for kvinner, og uten slossinga?”

– The Social Network handler om Facebook.

– Taxidriver handler om Robert DeNiro som bare klikker mental og dreper alle.

– Hangover handler ikke om noen ting, det er bare en kul gjeng som henger sammen på en slags roadtrip.

– Boogie Nights handler om Mark Wahlberg, på 70-tallet, som har en kjempestor pikk og blir med i pornobransjen.

Problemet med filmskapere (som ikke lager film) er de store egoene deres, så et hvert forsøk på å fortelle hva disse historiene egentlig handler om, i denne forfatterens mening, blir sett på så hensynsløs og brutal kritikk.

(Fight Club handler om en mann som lever et så konformt liv at han finner opp et alter ego som gjør og kan alt han bare drømmer om, inkludert å legge an på damen som faktisk viser veg å være interessert i vår navnløse helt, og innleder et selvdestruktivt prosjekt som etter hvert antar så store dimensjoner at vår helt ikke ser noe annet valg enn å bekjempe “seg selv” i en mer eller mindre metaforisk showdown.

300 er den lett bearbeidede dog sanne historien om tre hundre menn som står opp mot en invaderende okkupasjonsmakt, til tross for at de vet at det vil bety deres endelikt (en historie Sverige, som mente motsandsfilmen “Max Manus” omhandlet et nisjefenomen, historisk sett kunne tatt lærdom av),

The Hangover handler om tre ulike menn som mister brudgommen på et utdrikningslag og har en tidsfrist (bryllupet) de må forholde seg til og returnere ham, ellers blir bryllupet avløst – underveis tar samtid alle et oppgjør med seg selv – det handler ikke om en jævla tiger på en dass),

og The Social Network omhandler en ung mann og nær venneløs mann som i frustrasjon over å ha blitt dumpet og over å ikke være med i de sosiale eliteklubbene på Harvard, lager verdens største sosiale internetttklubb hvor han klarer å miste sin eneste venn underveis.

Taxi Driver handler overraskende nok om akkurat det alle påstår den handler om, men det er Martin Scorcese og Robert DeNiro som har laget den.

Boogie Nights handler om familie – en ung mann som blir utvist fra sin egen, og deretter finner en annen – en pornofamilie – og av mangel på grensesetting driver seg selv ut av denne).

Det er riktignok manusforfatterens oppgave å finne grunnelementene i historien, og rendyrke disse, for så å ispe alle kuriositetene, morsomme onelinere, enkeltscener som opphavspersonen har drømt om hele livet eller i hvert fall etter å ha sett sine første Tarantinofilmer, finne karakterene og deres motivasjoner for å tilrettelegge for nettopp disse. Og det er greit om disse ikke alltid er til stede. Men det er naivt, ja faktisk arrogant å tro at det er “lettere” å skrive en historie basert på et par fullstendig enkeltelementer, enn det er å lage noe eget. Det er faktisk vanskeligere, særlig med tilbakemelding som “ja, det var ikke akkurat det jeg hadde tenkt, kan du lage noe..annet?” når du kommer med et forslag til en scene. Men det verste oppstår når man, basert på lite eller ingen ting, kommer tilbake med nettopp en scene, og regissøren sier følgende:

“Genialt. Endelig noen som skjønner meg”, og tar full ære for det som har oppstått.

Det blir akkurat som i tilfellet med regissøren (gjerne samme regissør) som på sett sier til skuespilleren “gjør det en gang til, uh.. bedre..!”, for så å ta ære for det om skuespilleren, grunnet årelang erfaring i hva som faktisk GJØR en prestasjon bedre, hvorfor og hvordan, og klarer å legge sitt eget temprement til side og gjøre en innsats for å finne på noe nytt som kanskje appelerer til regissøren, hvorpå regissøren fornøyd setter seg bak monitoren og skryter til personen som uheldigvis måtte sitte nærmest og smile om at han eller hun har “sin egen metode”.

Egentlig så er ikke dette et stort problem, manusforfatteren, som skaper historien og dermed er opphavet til filmen, er vant med å ikke bli kreditert sammen med regissøren og de 40 første andre tilfeldige medlemmene i staben i filmens åpning, eller rulleteksten. Problemet er at regissøren ofte foreslår å “dele på pengene” som eventuelt måtte dryppe fra fondet for manusutviklingen, ettersom det tross alt er hans idé. Det blir som om samme person skulle be en snekker om å bygge et hus, og deretter foreslå å dele lønna til den stakkars håndverkeren, og kreditere idéen om å bygge et hus som grunnlag for dette kravet.

Det finnes, unødvendig å si, utallige eksempler på velfungerende manus-produsent-og regissør-konstellasjoner, eller som de kaller det på Lillehammer, triangelstrukturer. Eller regissører med en så sterk visjon at en hvilken som helst halvkompetent manusforfatter vil kunne avgrense og fortelle en god historie basert på det fyrtårnet av en fortelling som blir satt opp foran ham. Og vi har svært dyktige produsenter som vet å kjenne igjen en god historie når de ser den, vite hvem de skal spørre for å kunne formidle den, hvem de kan sette sammen for å få ting til å skje eller hvilke regissører de bare børe holde seg til helvete unna på grunn av daddy-issues.

Men for hver av disse vellykkede, velmenende og velfungerende individene (som ofte kjennetegnes av at de 1) har laget noe, og 2) vil få lage noe igjen), finnes det drøssevis av mennesker som har blitt trukket til bransjen av feil årsak:

Ikke av et ønske om å skape. Men av et ønske om å sitte på toppen, og bli sett – derav valget av regi- eller produsentrollen, og et påfølgende hierarkisk syn hvor manusforfatteren og andre “grovarbeidere” er på bunnen.

Men det er greit, holder dere på lenge nok og har et snev av selvinnsikt, vil dere bli flinke nok til å lage noe bra en dag.

Det er greit at dere ikke repsekterer oss.

Men betal oss, i alle fall.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *