Monthly Archives: January 2018

Kriminalitet på lavt nivå II: bryt loven for et rikere liv

– Da jeg var liten, drømte jeg om å bli en kriminell mesterhjerne. I fjor iverksatte jeg planen. Som med andre ekstremsporter man starter i voksen alder, er det best å begynne rolig. 

Nok et jævla kafferelatert kriminnlegg fra Skaufjord

Etter at jeg skrev forrige artikkel om kriminalitet på ekstremt lavt nivå, har jeg vært konstant i politiets søkelys hørt politisirener på Bjølsen ved et par anledninger, og tenkt mitt.

I løpet av livet, har jeg aldri ønsket å oppnå ekspertstatus i noe som helst, det virker for tidkrevende, og jeg ville brukt all tiden min på å tenke på alt annet jeg gikk glipp av. Derfor har jeg heller arbeidet for å bli amatør i alt. Livet er et koldtbord, og jeg skal prøvesmake hele pakka før jeg er ferdig. Da jeg nådde midten av 30-årene, følte jeg for øvrig på en gryende følelse at jeg ikke hadde dyrket mine talenter til det fulle.

Da jeg tidlig i 20-årene bodde i London, bodde jeg en lengre periode på en Bed&Breakfast med 2 profesjonelle lommetyver. Jepp, du hørte riktig – dette var 9-5 jobben deres (eller, snarere 5-9), og best av alt, de gjorde det i lovlige former. Den ene holdt show hvor man visste man ville bli bestjålet, og allikevel ble det. – “Hold på lommeboka”, lo han spøkefullt, mens han fisket mobiltelefonen ut av skjortelomma di eller løsnet på slippet under et vennskapelig klapp. – “Lagt på deg?”, spurte han og slo deg spøkefullt på magen, du trakk instinktivt inn magen og der forsvant beltet.

Andremann hadde en litt røffere jobbeskrivelse. Han var ansatt av et reklamebyrå, som profesjonell putpocket – han la ting i folks lommer. Visittkort, med reklame for et nasjonalt alarmselskap. – “Så lett er det at noen havner i lommene dine. Kjøp forsikring i dag!” stod det på disse.

– “Hva skjer hvis du blir tatt med hendene i lommen, bokstavlig talt?” undret jeg. – “Vel, det er London..” var svaret. Men Alistair, som han het, forklarte at spenningen var en del av kicket.

Da jeg mange år senere hadde skapt et langt mer komfortabelt liv for meg selv, et som innebar at jeg ikke trengte å sove på samme rom som Sør-Afrikanske lommetyver og amatørhypnotisører som underholdt på lokale homsebarer for £25 natten pluss tips (-“£20 for Bed & Breakfast, pilsen er gratis og £5 til mat”), så merket jeg plutselig et savn som holdt meg våken om natten, og Alistairs ord kom tilbake til meg.

Da jeg var liten, drømte jeg om å bli kriminell mesterhjerne. Livet tar deg i forskjellige retninger, men det var på tide å finne tilbake til kursen.

Denne fyren lærte meg alt jeg kan om kriminalitet. Primært at man må legge igjen spor.

Jeg lagde meg først noen retningslinjer. Det viktigste var at:

  • Ingen måtte være skadelidende
  • Kun store korporasjoner
  • Risikoen måtte være like stor, som om jeg skulle gjøre noe kriminelt

En vanskelig nøtt å knekke. Men, inspirert av Alistair og superskurken The Riddler fra 60-tallsserien om Batman, to av mine innflytelser i sårbar alder, bestemte jeg meg for å ta ting ingen brydde seg om, og erstatte dem med noe av langt høyere verdi, for å skape ellevilt kaos mild, dog forbigående forvirring.

Møt David Skaufjord-koppen.

Originalt en gave til mine podcastgjester, en idiotisk idé ettersom de koster 100-150 kr stk og jeg nå har gjort like mange podcaster og betaler for faenskapet selv, så du kan jo regne på det, i tillegg til at markedsføringsverdien er lik null, ettersom det ikke noe sted på koppen går frem at det er en podcast det er snakk om eller hvor du kan finne den, men et nydelig lite kunstverk illustrert av den brilliante OlaLys og en gjenstand du ikke får tak i noen andre steder –

før nå, så klart. Disse koppene har, på mystisk vis, begynt å dukke opp over hele byen.

Jeg gidde en passende lydfil, men hør for deg ond latter, avbrutt av lett hoste, fordi jeg fremdeles sliter litt med juleforkjølelsen, ja den var litt lei i år, folkens.

Kort fortalt, jeg begynte å stjele kopper der jeg var på besøk – og erstatte dem med mine egne. Ikke verdifulle kopper – promokopper, IKEA-kopper, generiske kopper – og, i ett tilfelle, en kopp med den passiv-aggressive påskriften “Mora di jobber ikke her, sett meg inn i maskinen!”, fordi den irriterte meg noe jævlig.

Nå, Dette har holdt på i ca et års tid, fra og til, og jeg har båret den mørke hemmeligheten inni meg. Og la meg være ærlig: utgiftene har begynt å komme opp i et par-tre tusen kroners-skiktet. Men, det koster å være kar.

Men jeg lever et fareløst liv, bortsett fra at jeg står i fare for å forstue tommelen når jeg drasser meg ned til Submission Wrestling-trening én gang i uka og i sommerhalvåret liker å bade rett etter jeg har spist, selv om jeg vet det er sinnsykt.

Og få ting i livet mitt, bortsett fra den årlige lanseringen av et nytt Assassins Creed-spill, gir meg samme adrenalinrushet som å unnskylde meg fra et jævla møte, snike meg ut gangen, stille de forbipasserende tilfeldige dog forglemmelige spørsmål om dagsform eller retning, vente til de har passert for så å snike meg inn på kjøkkenet eller – ved tre anledninger, sjefens kontor, fiske frem en lunken kopp jeg har holdt under genseren min den siste timen, og bytte det ut med det styggeste rælet jeg kan finne, lage en passende dekkhistorie som som jeg bruker til å overforklare mitt 3-minutters fravær med, og kjenne at jeg lever mens de andre sauene sitter der med XL-arkene sine, intetanende om hva som lusker rundt i skyggene og at personen ved siden av dem er en moderne, lett nedgradert versjon av Tyler Durden.

La oss trekke pusten, og kontemplere den lengste leddsetningen jeg noen gang har skrevet. Det der er faen ikke god norsk, men slår jeg deg lenger som en person som bryr seg om regler? Neppe.

Og hvem er ofrene mine, spør du? Vel, ikke for å skryte, men på topplista har jeg to store banker, et par reklamebyråer, SAMTLIGE AV LANDETS STØRSTE TV-KANALER, én juridisk instans, én politisk, og et konsulentfirma som jeg faen ikke vet hva driver med en gang men som holder til i Barcoden.

Så, hvem er mesterhjernen nå, Toska. Storkriminelle med strikkegensere har fått et nytt ansikt.

 

Faren ved denne livsstilen, er at du blir sulten på mer. Og jeg kjenner at jeg må mate beistet. Hva jeg kommer til å gjøre? Hvis du tror at jeg er så dum at jeg kommer til å telegrafere det, så kan du ta med deg Mikke Mus-skrinet ditt og forsøke deg å knekke påskekrimmen på Melkekartongen i stedet (han med snute gjorde det, alltid).

Men det kommer til å være i kategori og størrelsesorden a la å bryte seg inn hos noen for å pusse opp, forandre forbedre kunsten på veggene deres, bytte ut en av bøkene deres med et autentisk signert verk for å skape en livstid med undring eller kanskje bytte batteriene i røykvarsleren hvis jeg mistenker at de er litt slappe på det området.

Revolusjonen er i gang.

Slik lager du billig moro

En praktisk guide til innholdsskaping på sparebluss. 

Fuck Dolly, onkels DBS gjør susen.

Vi lever i sannhet i interessante tider, hvor en hver 12-åring med iPhone i praksis er sitt eget mediehus og bærer rundt på mer avansert utstyr enn det som var tilgjengelig i de første 65 årene av Hollywoods norsk tv’s historie. Samtidig stiger kravene til kvalitativt innhold, parallelt med at budsjettene dropper raskere enn Trond Giskes pressede dressbukser på Hovefestivalen.

La meg først si at jeg er ambivalent – ikke til Giske, der er saken klar – men til det økonomiske produksjonsklimaet. Den skjulte kostnaden ved budsjettkutt kan manifestere seg et sted mellom mild utnyttelse og utbrenthet, og da aller helst blant de mer uetablerte og varslingsuvillige i produksjonen.

Samtidig er det like lite fruktbart å sutre over medietrender som å gå med en Hillary-button i 2018. Ja, du har rett, og nei, du gjør ingen forskjell.

Min første spillefilm kostet 65 millioner kroner, og ble ikke laget. Min første TV-produksjon kostet noen hundre tusen, og ble laget. Gjett hvilken som har størst verdi.

Fordelen ved å produsere økonomisk, eller mer sexy: å produsere effektivter at når du faktisk får et ålreit budsjett, så vet du hva du skal gjøre med det.

Her er hvordan du kutter kostnadene, og øker sjansen for å faktisk få laget greiene dine.

Skriv bedre

Manus burde ikke være et eget punkt på lista, ettersom alle punktene i større eller mindre grad er manusbaserte. Men manus er den billigste måten å øke produksjonsverdi, samt å kutte kostnader. Hver time på et filmsett kan koste hundretusener, mens en time manusarbeide koster om lag 1/4 pose Frielle Kaffe, om du jobber på eget prosjekt (eller et halvt hekto hundrelapper, om du jobber på andres).

Mindre kan bety bedre

I filmen Monty Python and The Holy Grail, skulle Kong Arthur og hans tapre riddere komme ridende inn på hvite hester i åpningsscenen. Etter å ha svidd av spenna på en død ku(!), fantes det ikke lenger budsjett til hester. Løsningen ble at kongen og hans ene hjelper kommer trampende inn, klaskende på to halve kokosnøtter, noe som resulterer i en av filmhistoriens mer minneverdige dialoger. Scenen var i praksis gratis, og førsteutkastet med hester hadde blitt en forglemmelig affære.

Hjelperen ble for øvrig spilt av regissør Terry Gilliam selv, som senere gikk videre til å regissere filmer som Brazil, 12 Monkeys, og Fear and Loathing in Las Vegas. 

Kutt lokasjoner

Når kreativiteten løper løpsk, som den skal i første versjon av et manus, er man ganske raus med lokasjoner. Men, som man smertelig erfarer, sluker forflytninger både tid og penger. Quentin Tarantino startet karrieren sin med å regissere en film hvor 90% av handlinga foregår i en garasje, med fokus på et originalt premiss, uforutsigbar og spennende handling, velutviklede karakterer og velskrevet dialog.

Hva gjør han, 23 år senere, når han kan lage akkurat hva han vil? Han skriver en film, hvor 90% av handlinga foregår inne i en trehytte, med fokus på et originalt premiss, uforutsigbar og spennende handling, velutviklede karakterer og velskrevet dialog.

Skriv rundt ressursene du faktisk har

Eksemplene over baserer seg på at man har tilgang til veldig gode skuespillere. Det hadde Tarantino i første filmen sin: Harvey Keitel signerte på tidlig, og åpnet dørene for andre aktører og semistjerner.

– “Flaks” sier du,

– “vent litt” sier jeg,

Keitel signerte på grunnlag av manus, som han elsket. Men, ettersom jeg allerede har understreket betydningen av et godt manus et par ganger, la oss bevege oss videre i livet, men ikke for langt: vi blir på 90-tallet.

Da Robert Rodriguez (From Dusk till Dawn, Sin City, Alita: Battle Angel) laget sin første spillefilm, El Mariachi, gjorde han dette på et budsjett på $5000, som han hadde tjent ved å la seg låse i karantene i en måned mens han ble utsatt for mexikanske medisinske eksperimenter*. Denne tiden brukte han på å skrive manus, og dette manuset skrev han rundt hva han visste han hadde tilgjengelig: en skilpadde, en gitarkasse, en buss og en fetter som så kul ut.

*om du tror jeg overdriver, les boka.

Cast venner

Skal du ha godt skuespill, må du ha skuespillere. Men, som de fleste skjønner etter å ha sittet på riktig side av et castingbord (den hvor lønna di ikke er avhengig av at folk synes du er kul i løpet av 5 sekunder), så handler det oftere om å være riktig enn å være flink. Skal du gjøre en oppsetning av Hamlet, så lei inn noen som skjønner betydningen av å snakke i retning av publikum, møte opp på tiden og ikke “mumle alle replikkene for å få dem til å høres naturlige ut”, som er idiotenes forsvar av elendig håndverk.

Men, ettersom TV-kanalene med en hånd stryker seg selv på skrukken og skryter av å ha signert gode avtaler med Skuespillerforbundet, mens de med den andre hånda dasker bekymringsløst på deleteknappen i castingbudsjettene mens deres egne representasjonsbudsjetter for den årlige champagneorgien i Cannes står uberørt, kræsjer ofte de gode intensjonene med realiteten.

Det nest beste, etter å betale for dyktige skuespillere, er å betale for riktige skuespillere. Og hvem bedre til å spille tolkningen av den bipolare 5% Community-fetteren din med sørlandsdialekt, enn den bipolare 5% Community-fetteren din med sørlandsdialekt? Han har tross alt øvd hele livet på rollen.

Bruk det negative rom

“Det negative rom” betyr i praksis det du ikke ser. Å filme en eksplosjon kan koste noen hundre tusen til uante millionbeløp, mens du får kjøpt en god eksplosjonslyd for en dollar på hvilken som helst lydside. I TV-serien Preacher ble en kampscene mellom en premenstruell prestekone med rakettkaster, og et invaderende helikopter, filmatisert med et nærbilde av to barn som reagerte på lydene, innelåst i en kjeller. Scenen var sannsynligvis mer velfungerende enn grafikkbudsjettet til tv-kanalen AMC ville tillate, og enda mer ubehagelig, ettersom vi fulgte barnas emosjonelle reise fra uskyldsrene observatører til fremtidige PTSD-vrak. Og hvem vil vel ikke se slikt?

Bruk pengene på hyggelige tiltak, og vær forsiktig med tjenester

Om du ikke har mye penger, sørg for å ta vare på de viktigste ressursene du har: folkene rundt deg. Du kan ikke, og bør ikke kreve at folk jobber overtid uten å bli kompensert – men om folk blir behandlet godt, så kan de foreslå det selv. Du kommer langt med god kaffe og varm mat. Og du kommer enda lenger om du er villig til å gå like langt for andres prosjekter. Forventer du at andre stiller i dine ting, bør du stille i deres, og ikke tøm tjenestekontoen ved første informasjonsfilm du gjør for Nordea, med mindre du føler for å veksle mellom å holde lydbommen i -10 grader, og spille Nekrofil Selvhjelpsguru i skrekk-eposet til overnevnte 5% Community-fetter som selvfølgelig aldri ble noe av fordi han insisterte på å filme det på 16mm råfilm som ble ødelagt av kondens selv om du advarte ham mot det, helvete heller, Per-Einar.

Tenk på personen som skal selge det videre

Jeg hadde nok aldri fått regissere egne ting, om jeg ikke hadde bakt det inn med en overkommelig prislapp. I mine første møter, trodde jeg at det holdt å ha en kul idé som jeg selv ville se gjennomført – nope, nix og nei takk. Alle du pitcher til, må selv pitche det videre – med tro på salg, publikumstall, og at dette er noe de vil bruke en porsjon av yrkeslivet og kredibiliteten sin på. Alle er ute etter godt innhold, men hva dette er vil variere – og hadde jeg knekt koden på hva det er til en hver tid, hadde jeg solgt alt – realiteten er vel mer at 1 av 5 ting går gjennom.

Jeg kunne skrevet en egen post om dette, vent, det har jeg gjort, men kortversjonen er dette: høy ROI (return on investement), lav risiko, personlig engasjement på andre siden av bordet og noe publikum faktisk er interessert i å se er nøkkelordene.

Se på det som en investering, men pass på

Alt du gjør, gir deg flere muligheter – til å gjøre mer av akkurat det samme. En nær nullbudsjettsproduksjon er en herlig konfirmasjon, og i likhet med en vanlig konfirmasjon, som oftest relativt pinlig og noe du forhåpentligvis bare gjør en gang.

Å snu på krona er en nødvendighet, men du vil ikke ha rykte på deg som innholdsproduksjonens Pokalpils –  nesten like god, men med en flau bismak som kunne fjernes om du gadd å slenge på 10% ekstra. En rekke av kostnadene kan med fordel kuttes, men stå på krava der det trengs – folk har en tendens til å gi etter for rimelige og rasjonelle krav.

Men før du stiller de kravene, ta en ekstra titt på det forpulte manuset ditt, fordi det holder ikke helt mål enda, gjør det?

Sorry, der glapp det igjen,

Vi snakkes på sett,

D