Ja, jeg vil gjerne lese manuset ditt, om du vil lese dette

Å lese et manus og gi ordentlig tilbakemelding, tar mellom en halv og en hel dag. Som venn og kollega vil jeg gjerne gjøre dette, men som menneske er jeg ikke alltid like gira. Stort sett fordi jeg allerede tilbringer dagene mine dypt nedi egne og andres utviklingsprosjekter, men aller mest fordi, vel, det sjelden er spesielt bra.

Første tegnet på at et manus ikke er bra nok, er at man ønsker andres bekreftelse på at det er bra nok. Dette vet jeg, fordi jeg har sendt avgårde utallige manus med samme motivasjon selv.

Her er en sjekkliste på 10 punkter du bør gå gjennom, om du vil ha andre til å arbeide med arbeidet ditt.

10) Aldri send et førsteutkast

Et førsteutkast har aldri vært godt nok, og kommer aldri til å bli det. Å sende dette av gårde er det samme som å servere noen ukokt pasta, litt mel og en halvdød fisk og spørre hva de synes om potensialet i den franskinspirerte temarestauranten din.

9) Gjør det sexy

Her er matematikken: Jo større manus, jo større terskel for å åpne det. Og om det ikke funker på de første 10 3 sidene, så kan løpet være kjørt. På samme måten som du vet på 2 sekunder om du vil se en Netflixfilm eller ikke basert på presentasjon, gjør man opp en mening om manuset allerede i innboksen – og har ofte rett.

8) Lag en logline

Et 200-siders manus er en heftig terskel å overstige. Ikke som forfatter; alle og tanta deres har et 200-siders manus liggende. Men som potensiell leser kan dette være et mareritt. Som en forlengelse av punkt 9, er det ikke bare en forventning, men et faktisk krav at man evner å oppsummere intensjonen sin (nei, ikke hele manuset) i én setning. Hva handler dette om? Hvorfor skal noen lese det – og i ytterste konsekvens bruke 55 millioner kroner og 3 år av livet sitt på å lage det?

En god logline pirrer nyskjerrigheten, inneholder informasjon om hovedkarakter, utfordring og filmens tema. Og hvis du mener at historien din er for kompleks til å destilleres ned til en solid bunnkjerne,

vel,

Tarantino klarte det:

“After a simple jewelry heist goes terribly wrong, the surviving criminals begin to suspect that one of them is a police informant.”

Shane Black klarte det:

Dødelig våpen Poster

“A veteran policeman is partnered with a younger, suicidal officer. They both have one thing in common: hating working in pairs. Now they must learn to work with one another to stop a gang of drug smugglers.”

Til og med Dante klarte det, ellers hadde han aldri fått laget tegnefilm:

Dante's Inferno: An Animated Epic Poster

“Dante journeys through the nine circles of Hell — limbo, lust, gluttony, greed, anger, heresy, violence, fraud and treachery — in search of his true love, Beatrice.”

7) Skriv et synopsis

Mange begynner rett på manus, før de har en idé om hvor de vil ende opp. Å skrive manus uten en plan er som å legge ut på polferd uten kompass: ja, du har kanskje jobba hardt og forsert mange hindringer og til og med lest dusinvis med selvhjelpsbøker på veien, men sannsynligheten for at du har gått i sirkel utveier sannsynligheten for at du har truffet polpunktet med en halv kvasilliard til én.

Det er uendelig mye lettere å forandre på historien på synopsisnivå enn på manusnivå. Jobb med en solid en-sider før du går videre, og send gjerne den av gårde for avsjekk. Den vil mest sannsynlig bli lest.

6) Ikke forvent lovord

Det finnes uendelig av måter å høste skryt på. Manusarbeide er blant de minst effektive. Du vil mest sannsynlig få bedre tilbakemeldinger på et Facebookbilde av middagen din, som du ikke har laget selv en gang, enn et manuskript du har skrevet på i et år. Dette gjelder i hvert fall meg: etter å ha jobbet på et halvt dusin tv-programmer (som ble noe av) og nesten like mange filmer (som stort sett ikke ble noe av), er “ok, nå tror jeg det funker”, “kult ;)” eller “Fint, men jeg tror vi må kutte noen karakterer” noen av de bedre tilbakemeldingene jeg har å se tilbake på, på manusstadiet.

Å skrive manus er som å bære et lass med planker. Det spriker i alle retninger, helt til det ikke gjør det lenger, men da har du allerede gått i opptak eller, mer sannsynlig, gått videre til neste prosjekt.

5) Ta tilbakemeldingen

Hvis noen leser manuset ditt, så betyr det at de vil deg vel (eller får betalt for å lese det). I ingen av tilfellene er de ute etter å ta deg. Om du ber om tilbakemelding, ta den. Si takk, og vær så uenig du bare vil inni deg.

4) Lær deg å filtrere kritikk

Ikke alle tilbakemeldinger er gode. Alle gir tilbakemelding ut fra egne forutsetninger. Noen evner å komme med mer objektiv kritikk, mens andre igjen kan argumentere svært overbevisende for endringer som vil være destruktive for ditt manus, selv i beste mening. Jeg har selv vært innom begge leire.

Pust med magen, la det synke, og finn ut om det er relevant for deg.

3) Studer pensum: Les Vogler, dropp McKee

Om du ber noen lese manuset ditt, uten å ha lest manusteori – så ber du dem egentlig bare om å bruke tiden sin på å lære deg manusteori, som de selv har brukt tid på å lære seg.

Det florerer av manuslitteratur. Det florerer også av folk som opponerer mot manuslitteratur – argumentet mot dette må være at “bøker eller folk med erfaring kan ikke lære deg noe”.

Boka “Story” av Robert McKee er noe av det verste i sjangeren, og blir til stadig anbefalt – men kun av folk som ikke har lest den.

Boka “The Writers Journey” av Christopher Vogler lærer deg å fortelle en historie innenfra, og om du ikke vet hva det betyr, bør du lese “The Writers Journey” av Christopher Vogler.

Bøkene “The Eight Sequence Approach”, “Elephant Bucks” og “Save The Cat” fortjener pallplass de og, selv om de er langt mer formulaiske og rettet mot kommersiell film- og TV. Det sier dog seg selv at å forstå formelen bak manus som faktisk blir produsert ikke kan skade deg.

2) Se The Big Lebowski om igjen

En perfekt historie har balanse mellom hjerte og hjerne. En uerfaren manusforfatter kan ha massevis av det første, mens en mer erfaren kan helle for mye mot det andre. Der den uerfarne manusforfatter kan sitte på fantastiske historier, uten evne til å formidle disse, kan den mer erfarne manusforfatter være for hardt preget av teori, av bransjen, av avvisninger og suksesser.

Av og til kan man glemme hvorfor man begynte å skrive – jeg kan love at det aldri har vært en bok om manusteori, eller en observerasjon av et skriverom klokken 3 om natta på syvende omskriving kvelden før deadline som vekket den første gnisten av skrivelyst.

The Big Lebowski er den perfekte film, som bryter alle manuskonvensjoner så vel som å følge dem. Hver gang jeg ser den igjen, oppdager jeg noe nytt, og jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvorfor den funker. Filmen handler i enkleste forstand om en slacker som vil ha tilbake teppet sitt, ved hjelp av bowlingkompisene sine: en av dem er mentalt i Vietnam og den andre ligger såpass langt bak i alle samtaler at han om noe hindrer handlinga. De kjemper mot tyske nihilister, på grunn av en navneforveksling, og.. vel, jeg tror jeg aldri kunne pitchet den. Men hver eneste scene driver fremover, byr på nye karakterer eller en ny side av de etablerte, får deg til å le og sympatisere, og gir deg noe annet du hadde forventet, samtidig som den holder stø kurs gjennom hele den vinglete reisen.

Om du ikke digger Lebowski, så se det du selv liker. Sketsjer, TV-serier eller teaterstykker – men se dem om og om igjen, les manusene (for eksempel på imsdb.com), og prøv å finn ut hvorfor du liker det du liker.

Så, ta en sjekk og se om du liker de samme tingene i ditt eget manus.

1) Skriv mer

Omskriving er det minst inspirerende som finnes, men det er også her kvaliteten kommer frem. Om du vet at manuset ditt blir 5% bedre ved en ny gjennomskriving, så ikke send det fra deg. Skriv det om, og merker du at du har 5% å gå på etter det, så gjør det igjen. Helt til du stanger i veggen og ikke kommer lenger.

Det beste for manuset ditt, vil være å skrive på et nytt et, og kanskje ett til, for så å komme tilbake til det første igjen. Det er både et godt og et dårlig tips å si “bli bedre”. Man må definitivt sende arbeidet fra seg på et punkt, for å komme seg ut av sitt eget hode.

Men i min erfaring (både som leser og som manusforfatter) er hovedmotivet for å sende fra seg et manus ofte et ønske om anerkjennelse for at manuset er fantastisk, eller et håp om at enkle grep på overflatenivå kan få det til å bli det. Erfaringsmessig er dette svært sjelden tilfellet.

Man vil ofte tro at man sitter på noe bra, men når man endelig vet, så vet man. Og da har det egentlig ikke noe å si hva andre synes uansett, har det vel?*

 

 

*jo

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

One Response to Ja, jeg vil gjerne lese manuset ditt, om du vil lese dette

  1. Anita K. Jakobsen says:

    Takk for veldig gode råd.
    De skal følges.
    Har skrevet i mange år, og først i september sendt inn til en antologi. Jeg kom med.
    Så med mer motivasjon, inspirasjon, og ydmykhet, går veien videre.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *