Monthly Archives: November 2017

Ja, jeg vil gjerne lese manuset ditt, om du vil lese dette

Å lese et manus og gi ordentlig tilbakemelding, tar mellom en halv og en hel dag. Som venn og kollega vil jeg gjerne gjøre dette, men som menneske er jeg ikke alltid like gira. Stort sett fordi jeg allerede tilbringer dagene mine dypt nedi egne og andres utviklingsprosjekter, men aller mest fordi, vel, det sjelden er spesielt bra.

Første tegnet på at et manus ikke er bra nok, er at man ønsker andres bekreftelse på at det er bra nok. Dette vet jeg, fordi jeg har sendt avgårde utallige manus med samme motivasjon selv.

Her er en sjekkliste på 10 punkter du bør gå gjennom, om du vil ha andre til å arbeide med arbeidet ditt.

10) Aldri send et førsteutkast

Et førsteutkast har aldri vært godt nok, og kommer aldri til å bli det. Å sende dette av gårde er det samme som å servere noen ukokt pasta, litt mel og en halvdød fisk og spørre hva de synes om potensialet i den franskinspirerte temarestauranten din.

9) Gjør det sexy

Her er matematikken: Jo større manus, jo større terskel for å åpne det. Og om det ikke funker på de første 10 3 sidene, så kan løpet være kjørt. På samme måten som du vet på 2 sekunder om du vil se en Netflixfilm eller ikke basert på presentasjon, gjør man opp en mening om manuset allerede i innboksen – og har ofte rett.

8) Lag en logline

Et 200-siders manus er en heftig terskel å overstige. Ikke som forfatter; alle og tanta deres har et 200-siders manus liggende. Men som potensiell leser kan dette være et mareritt. Som en forlengelse av punkt 9, er det ikke bare en forventning, men et faktisk krav at man evner å oppsummere intensjonen sin (nei, ikke hele manuset) i én setning. Hva handler dette om? Hvorfor skal noen lese det – og i ytterste konsekvens bruke 55 millioner kroner og 3 år av livet sitt på å lage det?

En god logline pirrer nyskjerrigheten, inneholder informasjon om hovedkarakter, utfordring og filmens tema. Og hvis du mener at historien din er for kompleks til å destilleres ned til en solid bunnkjerne,

vel,

Tarantino klarte det:

“After a simple jewelry heist goes terribly wrong, the surviving criminals begin to suspect that one of them is a police informant.”

Shane Black klarte det:

Dødelig våpen Poster

“A veteran policeman is partnered with a younger, suicidal officer. They both have one thing in common: hating working in pairs. Now they must learn to work with one another to stop a gang of drug smugglers.”

Til og med Dante klarte det, ellers hadde han aldri fått laget tegnefilm:

Dante's Inferno: An Animated Epic Poster

“Dante journeys through the nine circles of Hell — limbo, lust, gluttony, greed, anger, heresy, violence, fraud and treachery — in search of his true love, Beatrice.”

7) Skriv et synopsis

Mange begynner rett på manus, før de har en idé om hvor de vil ende opp. Å skrive manus uten en plan er som å legge ut på polferd uten kompass: ja, du har kanskje jobba hardt og forsert mange hindringer og til og med lest dusinvis med selvhjelpsbøker på veien, men sannsynligheten for at du har gått i sirkel utveier sannsynligheten for at du har truffet polpunktet med en halv kvasilliard til én.

Det er uendelig mye lettere å forandre på historien på synopsisnivå enn på manusnivå. Jobb med en solid en-sider før du går videre, og send gjerne den av gårde for avsjekk. Den vil mest sannsynlig bli lest.

6) Ikke forvent lovord

Det finnes uendelig av måter å høste skryt på. Manusarbeide er blant de minst effektive. Du vil mest sannsynlig få bedre tilbakemeldinger på et Facebookbilde av middagen din, som du ikke har laget selv en gang, enn et manuskript du har skrevet på i et år. Dette gjelder i hvert fall meg: etter å ha jobbet på et halvt dusin tv-programmer (som ble noe av) og nesten like mange filmer (som stort sett ikke ble noe av), er “ok, nå tror jeg det funker”, “kult ;)” eller “Fint, men jeg tror vi må kutte noen karakterer” noen av de bedre tilbakemeldingene jeg har å se tilbake på, på manusstadiet.

Å skrive manus er som å bære et lass med planker. Det spriker i alle retninger, helt til det ikke gjør det lenger, men da har du allerede gått i opptak eller, mer sannsynlig, gått videre til neste prosjekt.

5) Ta tilbakemeldingen

Hvis noen leser manuset ditt, så betyr det at de vil deg vel (eller får betalt for å lese det). I ingen av tilfellene er de ute etter å ta deg. Om du ber om tilbakemelding, ta den. Si takk, og vær så uenig du bare vil inni deg.

4) Lær deg å filtrere kritikk

Ikke alle tilbakemeldinger er gode. Alle gir tilbakemelding ut fra egne forutsetninger. Noen evner å komme med mer objektiv kritikk, mens andre igjen kan argumentere svært overbevisende for endringer som vil være destruktive for ditt manus, selv i beste mening. Jeg har selv vært innom begge leire.

Pust med magen, la det synke, og finn ut om det er relevant for deg.

3) Studer pensum: Les Vogler, dropp McKee

Om du ber noen lese manuset ditt, uten å ha lest manusteori – så ber du dem egentlig bare om å bruke tiden sin på å lære deg manusteori, som de selv har brukt tid på å lære seg.

Det florerer av manuslitteratur. Det florerer også av folk som opponerer mot manuslitteratur – argumentet mot dette må være at “bøker eller folk med erfaring kan ikke lære deg noe”.

Boka “Story” av Robert McKee er noe av det verste i sjangeren, og blir til stadig anbefalt – men kun av folk som ikke har lest den.

Boka “The Writers Journey” av Christopher Vogler lærer deg å fortelle en historie innenfra, og om du ikke vet hva det betyr, bør du lese “The Writers Journey” av Christopher Vogler.

Bøkene “The Eight Sequence Approach”, “Elephant Bucks” og “Save The Cat” fortjener pallplass de og, selv om de er langt mer formulaiske og rettet mot kommersiell film- og TV. Det sier dog seg selv at å forstå formelen bak manus som faktisk blir produsert ikke kan skade deg.

2) Se The Big Lebowski om igjen

En perfekt historie har balanse mellom hjerte og hjerne. En uerfaren manusforfatter kan ha massevis av det første, mens en mer erfaren kan helle for mye mot det andre. Der den uerfarne manusforfatter kan sitte på fantastiske historier, uten evne til å formidle disse, kan den mer erfarne manusforfatter være for hardt preget av teori, av bransjen, av avvisninger og suksesser.

Av og til kan man glemme hvorfor man begynte å skrive – jeg kan love at det aldri har vært en bok om manusteori, eller en observerasjon av et skriverom klokken 3 om natta på syvende omskriving kvelden før deadline som vekket den første gnisten av skrivelyst.

The Big Lebowski er den perfekte film, som bryter alle manuskonvensjoner så vel som å følge dem. Hver gang jeg ser den igjen, oppdager jeg noe nytt, og jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvorfor den funker. Filmen handler i enkleste forstand om en slacker som vil ha tilbake teppet sitt, ved hjelp av bowlingkompisene sine: en av dem er mentalt i Vietnam og den andre ligger såpass langt bak i alle samtaler at han om noe hindrer handlinga. De kjemper mot tyske nihilister, på grunn av en navneforveksling, og.. vel, jeg tror jeg aldri kunne pitchet den. Men hver eneste scene driver fremover, byr på nye karakterer eller en ny side av de etablerte, får deg til å le og sympatisere, og gir deg noe annet du hadde forventet, samtidig som den holder stø kurs gjennom hele den vinglete reisen.

Om du ikke digger Lebowski, så se det du selv liker. Sketsjer, TV-serier eller teaterstykker – men se dem om og om igjen, les manusene (for eksempel på imsdb.com), og prøv å finn ut hvorfor du liker det du liker.

Så, ta en sjekk og se om du liker de samme tingene i ditt eget manus.

1) Skriv mer

Omskriving er det minst inspirerende som finnes, men det er også her kvaliteten kommer frem. Om du vet at manuset ditt blir 5% bedre ved en ny gjennomskriving, så ikke send det fra deg. Skriv det om, og merker du at du har 5% å gå på etter det, så gjør det igjen. Helt til du stanger i veggen og ikke kommer lenger.

Det beste for manuset ditt, vil være å skrive på et nytt et, og kanskje ett til, for så å komme tilbake til det første igjen. Det er både et godt og et dårlig tips å si “bli bedre”. Man må definitivt sende arbeidet fra seg på et punkt, for å komme seg ut av sitt eget hode.

Men i min erfaring (både som leser og som manusforfatter) er hovedmotivet for å sende fra seg et manus ofte et ønske om anerkjennelse for at manuset er fantastisk, eller et håp om at enkle grep på overflatenivå kan få det til å bli det. Erfaringsmessig er dette svært sjelden tilfellet.

Man vil ofte tro at man sitter på noe bra, men når man endelig vet, så vet man. Og da har det egentlig ikke noe å si hva andre synes uansett, har det vel?*

 

 

*jo

20 ting du må slutte med etter 20-åra

Jeg mestret ikke 20-årene før godt oppe i 30-årene, men til mitt forsvar så var jeg tenåring til jeg var om lag 24.

Hver livsfase krever en liten oppgradering. Her er 20 ting du må slutte med, når du er ute av 20-åra. Dette handler ikke om alder, fordi kroppen oppfører seg omtrent likt om du behandler den ålreit. Dette handler om verdighet.

20) Longboard

Skateboard er greit, ut over at det aldri har funket som fremkomstmiddel, samt det faktum at ingen norske skatere noen gang har klart å lande et triks (kilde: egne observasjoner utenfor Rådhuset, Tinghuset og melkerampa på Feviktoppen). Fallitterklæringen er longboard, som er like funksjonelt som en rullator med støttehjul og enda mindre sexy.

For en tid tilbake ble jeg påkjørt av en 35-åring med fullskjegg (og tilhørende lue for å dekke over månen), som kjørte longboard på Kiellandsplass – mens han spilte Gameboy med støydempende høretelefoner. Bare for å sette to streker under hvor pikk han var, hadde han også en T-skjorte med bilde av et skjegg og en eller annen ironisk undertekst jeg ikke fikk med meg fordi jeg var for opptatt med å bli påkjørt for deretter å bli holdt ansvarlig for påkjørselen. Jeg observerte ham senere på dagen da han tok bussen hjem, fordi oppoverbakke tydeligvis ble for mye for ham. Hvis du misset ungdommen din, så er det trist, men ikke gjør det til mitt problem. Du får en Supernintendo til rundt 1500 kroner, og da kan du feile innendørs i stedet.

19) Skryte av hvor lite du forbereder deg

Generasjonen som vokste opp på 90-tallet, har fått det for seg at mangel på innsats er imponerende. Men om du tviholder på det som ga deg cred på ungdomsskolen, kan du like gjerne beholde piggsveisen, flannellskjorta og MSN-statusen hvor du utnevnte deg selv til kretsmester i fingring. Ingen bryr seg om hvor lite du forbereder deg, kun om resultatet.

Skal jeg ta en blindtarmsoperasjon, er jeg ikke interessert i å høre at legen gjorde en grei jobb til tross for at vedkommende “festa hele natta og faen ikke visste hvor blindtarmen var en gang”, jeg vil ha noen som legger stolthet i det faktiske resultatet.

18) Droppe avtaler

Å droppe avtaler når du er 20 går greit, fordi, la oss være ærlig, ingen ting du gjør har konsekvenser uansett. Å ikke møte opp til en avtale når andreparten har én kveld fri i uka, takket nei til en god jobbmulighet, anskaffet barnevakt eller skuffet samboeren, er ikke like friskt, gresshoppe.

17) Stemme blankt

Det finnes en alder hvor du kan lure folk til å tro at å stemme blankt, fordi man har glemt å lese aviser på 3 måneder, er et politisk standpunkt. Hint: dette er ikke i 30-åra.

16) Respondere emosjonelt

Ettersom samfunnet ikke legger opp til at man må bli voksen før man har studert et fullstendig ubrukelig fag på Blindern i 7 år, for deretter å utsette tilbakebetalinga av studielånet i ytterligere 3 år, kan man i teorien tillate seg å leve i “verden skylder meg noe”-bobla frem til man er om lag 30.

Så kommer tiåret derpå, hvor ingen bryr seg om graden din om religiøse særuttrykk blant Eskimoer på 1700-tallet, du lærer på den harde måten at det ikke finnes en offentlig klageinstans du kan få trøst av om kompisen din dør av kreft, samt det faktum at arbeidsplassen ofte er den eneste dramafrie instansen det moderne menneske har å klamre seg til og ikke en arena for å ventilere det faktum at du ikke klarer å få SIMS-familien din til å funke en gang.

Det funker ikke å holde ting inni seg, men finn en fungerende ventil: skaff deg en boksesekk, eller en blogg med 73 månedlige lesere, din passiv-aggressive jævel

15) Passiv-aggressivitet

Aggresjon er sunt, passiv-aggresjon er feigt, og om du tror det var det jeg begikk i setningen over så er jeg krenket. Uansett, du må renske språket ditt for uttalelser som “det går sikkert greit” – enten går det greit, eller så går det ikke, og om du har et problem med noe, så si det – eller bit det i deg og gjennomfør det. Og jeg vil ikke høre et eneste “eh, ok..?”, ok..?

14) Klage offentlig på foreldrene dine

Foreldrene dine var sikkert yngre enn det du er nå da de fikk deg, og du er i den alderen hvor du innser at man definitivt ikke har peiling på noe som helst selv om man på papiret er 15 kilometer forbi voksenmerket, så ta et blikk på alle de pinlige statusene, baksnakkingene, knuffingen på bussen fordi noen gikk på i det du ville gå av og de middelmådige karrierevalgene og middagsalternativene du selv har begått de siste månedene og klapp igjen.

13) Spise dritt

Hei, gjett hva, kroppen du sitter med nå er ikke et resultat av alderen din, men resultatet av at du har en app hvor du kan få andre til å sykle maten hjem til deg for 30 kroner. Bra alternativ for hektiske dager, men har du virkelig fortjent det nanbrødet og den ekstra vårrullen?

12) Ikke trene

Husk: Netflixmaraton er ikke maraton.

11) Kritisere all kultur som har kommet etter at du tok deg fastjobben du kommer til å dø i

Jeg er også enig med at den beste musikken ble laget på 90- og tidlig 2000-tallet, eller på 70-tallsskiver jeg kom over i samme periode, men jeg vet samtidig at dette er feil. Kulturuttrykk er knyttet til følelsen du hadde på tiden du først ble eksponert for dem. 74, 75 eller Lemontree er ikke gode låter, selv om du debuterte seksuelt til dem, og det er helt greit at noen lager en ny versjon av Ducktales. 

10) Skrive lister over hvordan andre bør oppføre seg

Ingen liste fra ironigenerasjonen er komplett uten et sleivete selvspark, for å ta luften ut av en eventuell kritikk. Helt ærlig, jeg aner ikke hvorfor du leser dette, men det gjør du tydeligvis. Jeg lover at de neste punktene er bedre, morsommere og sjukt lærerike*.

Alle krav til hvordan andre skal oppføre seg, har utgangspunkt i idéen om at man selv gjør alt riktig. Det vil man alltid føle at man gjør, men etter 20-åra bør man sitte med nok eksempler på at det sjelden er tilfellet.

9) Baksnakke

En konstant kamp, ettersom alle åpenbart blir mer idiotiske jo eldre de du blir. Igjen, man må ventilere, men om man ikke evner å ta konfrontasjonen direkte, gjør man sannsynlig vondt verre ved å bitche bak folks rygg, ettersom 1) ca. ingen har noen gang holdt på en hemmelighet, og 2) du fremstår som en person som bitcher bak folks rygg.

Fiks problemet, bit det i deg, eller finn en av de ekstremt få personene som faktisk klarer å holde tett om dette, og som du også faktisk kan gjengjelde tjenesten til ved å både lytte til og holde tett for når de skulle trenge det. Jeg har 2 slike personer i mitt liv, og det holder lenge.

8) Skylde penger

Om du låner penger, så kjøper du ikke øl før du har betalt dem tilbake. Økonomi er kult å drite i, helt frem til du skjønner at konsekvensene rammer alle andre enn deg selv.

7) Dytte problemer til morgendagen

Suksess eller mangel på sådan er som økonomi. Alt forrenter seg, i positiv eller negativ retning. Karma finnes, ikke kosmisk, men rent mekanisk. Ingen økonomiske problemer har noen gang blitt løst ved å gå til inkasso, ingen helseproblemer har løst seg ved å vente med å gå til legen, problemer i parfohold vil ikke “gå seg til” og det råtne veggpanelet på hytta ble til råte i bjelkelaget året etter, helvete heller.

6) Ignorere magefølelsen din

Fort, nevn tre eksempler på at du har ignorert magefølelsen din, med positivt resultat.

Hver gang du kjenner den følelsen, ja den ja, så er det kroppen din som skriker til deg med titusenvis av erfaringstimer om hva som er riktig å gjøre, og hver gang du ignorerer dette så har du fortjent straffen.

5) Ikke følge interessene dine

Midtlivskrisa, som har blitt parallellforskjøvet 10-15 år med resten av det menneskelige utviklingsforløpet, omhandler møtet mellom livet som kunne blitt og den forsinkede oppdagelsen av ens egen dødelighet. Angsten er proposjonal med summen av dårlige valg man har tatt, i møtet med en ideen om hvor man burde ha vært.

Det er ikke alle forunt å jobbe med hobbyen sin, og de som gjør det, vet hvor lite glede det tidvis er i dette når rutine og andre folks forventninger kicker inn. Men man skylder seg selv og menneskene rundt seg å dyrke interessene sine, for å opprettholde en positiv nitrogenbalanse.

Den beste tiden å begynne med noe var for 15 år siden, den nest beste er akkurat nå, og jo, du har tid til å skrive romanen din fordi det tar 1 time å skrive en side, og 1 time hver dag blir 365 sider på et år, halvparten av alle bøkene på Flamme Forlag ligger på om lag halvparten av dette og du bruker for øyeblikket tiden din på å lese en forpult blogg, som du kom over på sosiale medier, som du igjen lovet deg selv å slutte med under #metoo-skandalen, men ble værende i, fordi, vel, det var sjukt mange funny videoer der og hvem vet hva Bjørg fra 8b gjør i disse dager.

4) etterlate noe skriftlig som ikke kunne stått på forsiden av Dagbladet grava di

Gjett hva, Snapchats blir faktisk lagret, mail blir videresendt og responsen du hadde 22. Juli på Facebook var ikke helt innafor når det viste seg hva som faktisk hadde skjedd, var den det?

Om 100 år kommer Facebook til å være en gravplass for milliarder av døde mennesker, hvor oldebarna mest sannsynlig har bedre søkemotorer enn det du har nå for å finne ut hva bestefar mente om hvor sprø Hillary var 1 uke før valgresultatene var inne, wops.

Og ja, Gmailen din er hacket for årevis siden, men du har vel garantert skiftet passord siden den gang, har du ikke?

3) Se film i 4dx

Jeg har alltid mislikt utsagn a la “dette er 2 timer av livet mitt jeg aldri vil få igjen”, etter som all tid er tid du ikke vil få igjen. Men etter å ha sett Blade Runner 2049 i 4dx, med en iskald vannpistol montert foran trynet mitt og en blåseventil i venstre øre og en finger som poket meg i ryggen hver gang noen ble knivstukket, noe de ble hele jævla tiden, er jeg villig til å si at dette er 1 time og 57 minutter av livet mitt jeg aldri vil få igjen til å se Blade Runner 2049 for første gang.

Så som en motvekt til punkt 11, vil jeg si at man ikke trenger å være positiv til alt fordi det er nytt. Gasskamrene var nye i sin tid de også.

Helvete, der kom Hitlersammenligningen

2) ikke sammenligne med Hitler

Hitler har ødelagt debattkulturen, på samme måte som Trump har ødelagt stand-up.

1) Drikke dårlig kaffe

Lykke kan måles i antall hyggelige småstunder man har i løpet av en dag, sammenlagt med de hyggelige storstundene man har sånn ca 3 ganger i året. Den enkleste måten å gå i pluss med denne ligninga, er å drikke god kaffe, en av de fem hovedkildene til daglig lykke, som du også har direkte kontroll over.

Aldri drikk dårlig kaffe hjemme, aldri server noen dårlig kaffe, og aldri, aldri bli i en jobb med et dårlig kaffetilbud – det sier alt om hvor lite arbeidsgiver verdsetter deg som menneske.

Ærbødigst,

din venn David

Nei, vi trenger ikke ta et jævla møte

Møte: tid du bruker på å ikke arbeide

Som freelancer er møtevirksomhet noe av det jeg frykter aller mest. Jeg sidestiller det med åpne kontorlandskap når det kommer til grad av uvirksomhet, og mistenker at samme person har funnet på begge.

Jeg tror ratioen for antall møter jeg har trengt å være i, i forhold til møter jeg faktisk har vært i, ligger et sted mellom 1:4 og 1:5, og effektiviteten av disse ligger på en brøkdel av dette igjen.

Hadde jeg vært bedriftseier, hadde jeg lagt ned forbud mot tilfeldig møtevirksomhet sporenstreks. Jeg grøsser ved tanken på antall årsverk som går med til å drikke sur kaffe, gjenta hva man allerede ble enige om for 3 uker siden, tilføre tre lag av usikkerhet til dette fordi man påstår dette “belyser saken fra alle sider”, for så å høre om skituren til en eller annen forblåst blåruss som aldri har fått en latter i et rom hvor han ikke har flesteparten på lønningslisten.

La meg overbevise deg med et regnestykke:
La oss si at vi har et møte bestående av 8 personer, og at møtet varer i 1 time. Vi er da oppe i 8 timer tapt arbeid, eller et drøyt dagsverk. Så ganger du dette med meridianlønnen i rommet, for så å gange dette igjen med hvor mye du fikk ut av sist møte du satt i. I tillegg kan du plusse på den halvtimen det tar for hver enkelt å komme tilbake i rutinene sine, eller til kontoret sitt, som ikke nødvendigvis er i samme bydel en gang.

Eksempelet over kan være forvirrende, mest sannsynlig fordi du er dårlig i matte, men du trenger ikke være matematiker for å innse følgende: de som har størst interesse av å kalle inn til møter, er de som casher inn størst timelønn på dette.

Det var først da jeg innså dette, at jeg begynte å bake møtehonorar i tillegg til transporttimer inn i fakturaene mine. Påkrevd møtevirksomhet sank drastisk, men selv med god betaling føles det kun som å bli betalt for tid du bruker til å dø. Man kan argumentere med at dette faktisk er definisjonen på arbeid, men i så tilfelle takker jeg nei til arbeidslivet og fokuserer heller på verdiskapning mot betaling, Bambi.

Det finnes klart tilfeller hvor man har glede nytte av å møtes i samme rom, for å hilse på, avklare forventning eller spise kake. Ut over dette, har jeg laget et enkelt beslutningsskjema som viser om du bør kalle en gitt person, la oss kalle ham hen “meg”, inn til et møte eller ikke.

Regler for å kalle inn til møte

10) Lag en konkret agenda for møtet

9) Sjekk at man ikke har hatt akkurat dette møtet før

8) Bestem deg for møtets utfall på forhånd: møtets agenda er hva man skal bli enige om, ikke hva man skal snakke om.

7) Se om dette kan avklares i en enkel mail

6) legg møtet til den/de sammenkaldtes geografiske nærhet når det er mulig

5) Betal for tapt arbeidsfortjeneste og tapt livslyst

4) Server god kaffe

3) Ja, alle har sett sesongavslutningen i Game of Thrones, og ja, det var helt sjukt* så vi trenger ikke bruke tid til å snakke om det
*egentlig ikke

2) Hvis du avslutter møtet med å kalle inn til nytt møte har du mislykkes, ikke bare som møteholder men også som menneske, og

1) aldri, aldri si “vi sneiks”.

Vi sneiks, he he 😉