Slik skriver du elendige kvinnekarakterer

Som alle vet, finnes det to rolletyper i film og tv: Vanlige karakterer (menn), og kvinnekarakterer. Det eksisterer fremdeles litt forvirring rundt sistnevnte, som bare er naturlig da kvinner er en minoritet og utgjør knappe 50% av jordens befolkning.

Jeg tenkte jeg skulle klare opp i dette, med denne guiden til hvordan man skriver elendige kvinnekarakterer.

5) Bruk ordene “sterke” og “kvinnekarakterer”.

Ved flere anledninger har jeg møtt håpefulle manusforfattere som skryter av å ha “sterke kvinnekarakterer” i manusene sine. Imponerende start, men hvorfor stoppe der? Når man først er i det rause hjørnet, hvorfor ikke by på “modige rullestolbrukere”, “integrerte negre” og “reflekterte muslimer” i samme slengen?

Venndiagram. Et faktisk diagram over mine venner.

Jeg har aldri møtt en person som bruker betegnelsen “sterke kvinnekarakterer”, og som faktisk skriver sterke kvinnekarakterer noe av verdi i det hele tatt.

4) Skriv en mannlig karakter, og bruk “søk og erstatt”-funksjonen.

Har du glemt å skrive inn damer i manuset ditt? Skal du sende til en kvinnelig produsent (samme som vanlig produsent, bare kvinne, og dermed kun opptatt av kvinnelige ting)? Glemte du å tenke på halve målgruppen din? Fortvil ikke. Final Draft kommer med en “søk og erstatt”-funksjon, hvor du kan bytte ut navnet på den kule mannekarakteren din.

Jeg skulle gjerne nevnt eksempler, men jeg vil for all del ikke virke ukollegial.

3) Aldri ha pult

Det er et urimelig krav til mannlige manusforfattere at de på noe tidspunkt skal ha hatt et sexliv. Som vi alle vet, springer all kunst (og et hvert ønske om å skape noe som helst) ut av bitterhet. Tradisjonelt sett er manusforfattere ensomme menn som sitter alene på hybelen sin og skriver historier om den oppdiktede vennegjengen sin, og om kvinnene som ikke vil ha dem, selv i fantasien. Når dette ikke går noen vei, slår pendelen andre veien og man begynner å skrive pinlige poster på Facebook hvor man “står frem som mannlig feminist” (som er et omtrent like modig og nødvendig standpunkt som å stå frem som antinazist, nyateist, motstander av Trump og av den spanske inkvisisjonen i 2017) samt enda mer pinlige poster hvor man gratulerer alle kvinner og oppfordrer dem til å stå på, for dere er best 😉 hver 8. Mars, faen heller, nå glemte jeg hva jeg egentlig skrev om og ble revet med her – vi går over til neste punkt.

2) Argumenter hardt for at det ikke er forskjell på menn og kvinner, og gjør deretter kvinnerollene dine til karikaturer av mannsrollen

Det pinligste eksempelet på dette, så jeg nylig i den ellers meget gode serien Halt and Catch Fire. Serien omhandler det kompetetive datamiljøet på tidlig 80-tall, og består av to menn i en åpenbar Steve Jobs / Steve Wozniak-konstellasjon, altså en kynisk businessmann og et introvert geni.

I tillegg til dette, har de slengt en kvinne inn i konsellasjonen, spilt av den brilliante McKenzie Davis, som jeg håper får en langt bedre rolle i den kommende Blade Runner 2049. Hva slags karakter har de gitt henne, i dette helt åpenbart fullstendig mannsdominerte miljøet?

Jo, det skal jeg si deg: Hun er en 23 år gammel anarkist som hører på punk, og er dobbelt så god til å programmere som alle gutta på MIT selv om hun ikke gidder å studere. Hun er ikke redd for å døgne, hun spiser sjuke mengder pizza, drikker brus og raper mens hun programmerer, og i ekte cowboystil jobber hun best alene.

Så klart at en kvinne kan ha alle disse utrolig uorginale karaktertrekkene, men å putte henne inn i denne historiske konteksten er bare en pinlig studioavgjørelse, og man kan høre ekkoet av produsenten som roper “vi trenger en kvinne, og hun må være akkurat like bra som gutta, faktisk bedre” i hver eneste scene hun er med i. Det er litt som om man skulle laget en film om de første UFC (Ultimate Fighting)-turneringene og la samme karakter vinne supertungvektsklassen for deretter å si at hun “ikke gidder å trene, det er for pingler” mens hun kjører ned i solnedgangen og slipper en brakfis, på en Harley med et nummerskilt hvor det står “Suck my dick”.

1) Følg offisielle eller normative retningslinjer for likestilling og kvotering, definert av noen som aldri har eller aldri kommer til å skape noe i hele sitt liv

Selv er jeg oppvokst med to brødre, så det er naturlig at en av de første historiene jeg skrev, omhandlet nettopp brødre – dette har jeg over 30 års erfaring med.

I et møte med en konsulent, ble jeg utfordret med ideen om å gjøre en, eller til og med to av søsknene til en søster. Et meget fornuftig innspill, og hvorfor ikke? Vel, etter umiddelbar motstand mot idéen, påfølgende refleksjon og villighet til å se for meg hvordan historien ville forløpe seg, og dermed en heltemodig retur til idéen som jeg faktisk ønsket å skrive, svarte jeg at det ikke var det jeg ønsket å fortelle, hvor jeg ble møtt med oppfordringen om å “se forbi min egen navle”,

noe som igjen hørtes fullstendig fornuftig ut (før det slo meg at dette kanskje var litt feil bruk av begrepet, jeg tror det skal være å “se forbi sin egen nese”, og bildet er litt feil, fordi om man ser ned og forbi sin egen navle, så ser man rett på.. vel, dette ble en digresjon og jeg ble avbrutt i tankebanen), til hun fulgte opp med at “selv er jeg oppvokst med bare søstre, og…” hvorpå jeg koblet helt ut. Se forbi din egen jævla navle.

Jeg har ingen ambisjon om å “se forbi min egen navle”, alt jeg har opparbeidet meg av kunnskap (eller kanskje “inntrykk” er et bedre ord) om verden ligger lagret et eller annet sted i magefølelsen min, og om noen er interessert i å høre de historiene, så er det kult, og om de ikke har det, så skjønner jeg det.

Og jeg synes ikke du skal se forbi din egen navle heller, fordi det er den verdenen du ser som er viktig eller potensielt forbanna uviktig å få formidlet. Enten du er mann, kvinne eller først og fremst forfatter. Forhåpentligvis finnes det et par kvinner og menn som funker i den versjonen av verdenen du bærer rundt på.

Så, Skaufjord, siden du vet så jævlig godt hvordan man ikke skriver kvinnekarakterer, hvordan skriver man dem faktisk?

Jeg trodde aldri du skulle spørre. Vel, ikke “sterke”, åpenbart – men kyniske, ambisiøse, kule, kjipe, irriterende, ambivalente, usikre, morsomme, kjedelige, arrogante, introverte, konfliktskye, konfliktsøkende, dårlige, spennende, kanskje studenter eller med et eller annet ønske om å oppnå noe og noe som står i veien for det, aseksuelle og late, kåte og dumme, feite og homofile, for det er åpenbart et karaktertrekk, kanskje de vil ut i verden å reise, eller noen ganger bare vil ligge hjemme og se på Netflix, kanskje de dedikerer livet sitt til å hjelpe andre mennesker eller kanskje de ikke helt er der i livet enda, du vet, litt som deg selv.


David Skaufjord er regissør, manusforfatter og serietegner. Da han hadde serien “Campus” på trykk i Bergens Tidende fikk han et hissig leserbrev om at serien ikke hadde noen sterke kvinnekarakterer, hvorpå noen forsvarte ham og påpekte at han serien ikke hadde noen sterke mannekarakterer heller.

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *