Monthly Archives: May 2017

Slik blir du Star Trek fan

En hendig introduksjon til Star Trek-universet, gjennom de beste Netflixepisodene. Av David Skaufjord.

I går ble den første traileren til Star Trek: Discoveryden nyeste installasjonen i et serieunivers som startet på 60-tallet, sluppet. Fans verden over, som stort sett er i den alderen at de ikke liker noe nytt (altså over 19 år gamle), sto allerede klare for å slakte den.

Traileren til Discovery var pen, dog relativt intetsigende. I hvert fall når de kom til historiene, som er selve kjernen i Star Trek universet. Oppstarten av seriene har alltid vært omgitt av en god del kreativt kaos, og skal denne artikkelforfatteren spekulere, vil spekulasjonen gå ut på at noen som sitter på pengesekken har bedt om en trailer som “ligner mer på begynnelsen av Star Wars, få med noen romskip som eksploderer og noen flere romvesen så vi kan få med oss noe av det skuffede Aliens-publikummet også”.

Jeg håper bare at samme person ikke har sittet i skriverommet. For selv om Star Trek-seriene på sitt mest håpløse er rene såpeoperaer i verdensrommet, eller Space Operas, er de fremste episodene noen av de beste eksemplene vi har på gode science fiction-historier, uansett medium.

Det finnes 726 episoder (og 13 filmer) totalt. Men her er episodene jeg synes man burde se, om man vil bli kjent med universet. Eller rett og slett se noen skikkelig gode romeventyr, som både får deg til å le og tidvis klaske deg i panna.

Star Trek: The Original Series

De første episodene kom ut i 1966, og burde truffet midt i hjertet av den amerikanske romoptimismen. Men serien tok ikke av før etter at amerikanerne landet på månen, 3 år senere — og da hadde serien allerede blitt kansellert. Siden har den blitt sendt kontinuerlig verden rundt.

Spilt inn på et minimalistisk budsjett, med en stadig mer overvektig William Shatner som den ikoniske Captain Kirk som løp rundt i filmstudioets ene korridor, filmet fra forskjellige vinkler så det skulle gi inntrykket av et gigantisk romskip, ga The Original Series oss i grove trekk et møte med en ny planet med et nytt problem hver eneste episode. Dette er en trope, eller et gjennomgående tema, som i science fiction kalles “Planet of Hats”. Du kommer til en planet hvor alle oppfører seg på en måte.

Tidsreisende fra Star Trek-universet har en tendens til å havne i vår tid, eller i den perioden hvor de spilte inn i tv-studioet ved siden av.

Planetens problem ble stort sett løst ved hjelp av Captain Kirks knyttnever og overlegne amerikanske moral, hjulpet av førsteoffiser Spocks upåklagelige logikk. Nazisme og segregering var særdeles hete temaer på 60-tallet, så det sier seg selv at gjengen fra romskipet Enterprise landet både på en Naziplanet, og en planet med store raseforskjeller.

“Er du sikker på at disse bildene ikke vil sirkulere på internett om 50 år, ute av kontekst?”

I episoden “Let that be your last Battlefield” møter vi to tilsynelatende like raser, men med en fundamental forskjell: den ene rasen er sminket svart på den ene siden av ansiktet og hvit på den andre, den andre er sminket motsatt.

De hater hverandre, og vil utslette hverandre. Ganske håpløst premiss. Like håpløst som rasisme selv, vil noen si. Vel, Star Trek universet er en karikert linse som alltid har sett på samtiden, og episoden har noen virkelig, virkelig gode øyeblikk. I tillegg til refleksjoner som mulig føles litt seige i 2017, men TV var et annet dyr på den tiden.

En episode som for øvrig virkelig holder mål, og min første anbefaling (endelig – jeg vet, men det er umulig for meg å ikke begynne å bable når jeg snakker om Star Trek. Jeg lover, jeg skal fatte meg i korthet i resten av artikkelen. He, he):

Star Trek, The Original Series: S01E29: The City on the Edge of Forever. 

 

En tidsrift, forårsaket av mannskapet på Enterprise (et gjennomgående tema, til tross for at besetningen på romskipet kun har et hoveddirektiv: ikke bland dere i og dermed fuck opp sivilisasjoner), sørger for at Kirk og Spock blir sendt tilbake til jorda, før 2. verdenskrig. Mens den logiske Spock arbeider for å få dem tilbake, tenker kapteinen med pikken og blir forelska i (denne episodens versjon av) kvinnen i hans liv. Godhjertet, altruistisk – og, gjennom en serie tilfeldigheter skal det vise seg, instrumentell i å bane vei for Hitlers maktovertakelse.

I en dramatisk og utilitaristisk vending som går Christopher Nolan en høy gang, bestemmer Kirk og Spock seg for at det eneste logiske er å drepe denne kvinnen, som aldri har gjort noe galt – men kommer til å gjøre det i fremtiden. Det moralske dilemmaet får Tom Cruise i Minority Report til å se ut som en pingle, og sikret TV-serien en rekke priser, deriblant Hugo Awards for beste dramatiske fremstilling. Kan, og bør sees i 2017.

Star Trek, The Original Series s02e13: The Trouble with Tribbles.

Om The City on the Edge of Forever er Trek på sitt mest alvorlige, er denne episoden det nøyaktige motstykket. Når man har svidd av masse penger på kulisser i én episode, tar man det helt ned i en annen. Dette er grunnlaget for såkalte Bottle Episodes, hvor man bruker eksisterende kulisser og filmer på så lite område som overhodet mulig for å spare penger.

Tribbles blir Enterprise invadert av en rekke små vesener som er født gravide (..), og formerer seg så hyppig at de truer livsgrunnlaget til besetningen. Tribbles er filmet som en ren komedie, med det beste Trek har å by på av overspill og trivielle konflikter, men er en virkelig morsom episode som blir husket av fans som en høydare selv ganske nøyaktig 50 år senere.

Star Trek, The Next Generation. PILOT: “Encounter at Fairpoint”

Vi spoler forbi den animerte Star Trek-serien med originalbestningen, som dukket opp på 70-tallet. Den er definitivt ikke uten høydare, men kan godt plasseres et stykke ned i binge-køen din. Du har tross alt over 500 timer å pløye gjennom.

Da The Next Generation kom på 80-tallet, ble den møtt med en blanding av skespsis og glede. Originalserien hadde gått fra flopp til kulthit, til å bli en del av den amerikanske folkekulturen. Men TNG har, som “yngre” seer (på 37 år), en like stor plass i hjertet mitt som den originale serien. For mange ER dette den originale serien, i hvert fall den de ble introdusert til. Og med en blanding av gamle og nye forfattere, og et knippe skuespillere som utmerker seg som noen av de fremste i sci-fi historien, traff gjengen på den nye Enterprise blink minst like mange ganger som originalbesetningen (la oss bare aldri snakke om filmen hvor de møtes. Aldri).

Den første sesongen er regnet som relativt dårlig – det visste ikke jeg, og satte derfor veldig pris på den første gang jeg så den. Og til tross for at jeg vil møte massive protester, vil jeg anbefale pilotepisoden, som staker ut kursen for den nye besetningen, og gir oss et gledelig gjensyn med en gammel venn. I “The City on the Edge of Forever”, en episode som skapte uvennskap mellom serieforfatter og serieskaper, blir kaptein Picard og hans mannskap holdt gisler, eller stilt for retten (avhengig av hvordan man ser det) på vegne av menneskeheten, og klarer (spoiler) å slippe unna grunnet sin (spoiler) overlegne moral. En fin introduksjon til crewet, om ikke den sterkeste epsioden.

Star Trek, The Next Generation (s03e15): Yesterdays Enterprise

Regnet som en av de beste Star Trek-episodene noen sinne, og av andre som en av de beste science fiction-historiene noen sinne. Dog, ikke en av mine personlige favoritter, da episoden både kan virke utilgjengelig for nye seere og etter min mening tar litt for lett på enkelte hendelser, så har denne en unektelig plass i kanon.

En tidsrift, forårsaket av mannskapet på Enterprise (dette burde nå høres kjent ut), må rettes opp av mannskapet på Enterprise. Vi befinner oss plutselig i et univers hvor alt er snudd på hodet, og den eneste som merker dette er Whoopi Goldberg, for anledningen ikledd en moteriktig tøyhatt fra år 2365. Mannskapet må ta noen vriene moralske valg, men ikke før av dem har forelsket seg i en som gjør valget hakket vanskeligere å ta.

Episoden brakte tilbake en karakter som i følge fansen hadde lidd en “uverdig død”, og gir karakteren den statusen hun fortjener. Episoden stiller spørsmålet om det er riktig å gjøre noe galt for å oppnå noe riktig – eller motsatt(?). Sci-fi på sitt beste, i den forstand at den legger et umulig premiss (tidsreise) til grunn for moralske spørsmål og konsekvenser.

Star Trek, Deep Space 9: s05e06, Trials and Tribble-ations. 

Deep Space 9 er historien om en romstasjon i Star Trek-universet, som tilsynelatende burde skru ned Planet of Hats-faktoren. Her har man kjørt masse inkompatible raser (er det lov å si?) inn på samme sted, og skrur opp såpefaktoren.

Denne episoden er et brilliant stykke historiefortelling, i det den tar opp tråden fra en da nesten 30 år gammel episode, og klipper den relativt sømløst inn i denne. Mannskapet fra Deep Space 9 blir sendt tilbake i tid, og havner midt oppi Tribbles-episoden. Meget sterkt både fra et narrativt-, et produksjonsteknisk- og et fanperspektiv.

Deep Space 9, s01e18: “The Duet”

Nok en bottleepisode, nok en episode om rasekonflikt, med en Shakesperiansk og tilsynelatende overspillende skurk. Men denne episoden tar flere overraskende vendinger, og ender opp som en velfortalt og fin historie om hevn og forsoning, pakket inn i noen kilo med latex.

Star Trek: Voyager, s06e12: “Blink of an Eye”.

Voyager møter vi et romskip hvor besetningen ikke forsøker å komme seg lengst mulig ut i verdensrommet, men å komme seg hjem. På veien dit, støter de ofte på en planet hvor alle oppfører seg likt, eller på en tidsrift, som de gjerne selv har forårsaket.

Trengs denne serien? Ved første øyekast, nei – i likhet med alle nye Star Trek-episoder. Men maskineriet er så forfinet, at man her faktisk kommer opp med noen av de beste historiene i serien, selv om mannskapet ikke er regnet som like ikonisk på de foregående seriene.

Med kvinnelig kaptein, knuste denne serien en rekke fordommer som tydeligvis fantes i verdensrommet – kaptein Janeway viste seg å først å fremst være kaptein, deretter kvinne. Som faktisk, i år 2376, skulle vise seg å være litt drøy kost for noen.

Blink of an Eye kommer Voyager til en planet hvor tiden går superraskt. Et sekund på romskipet er en årstid på planeten, og for innbyggerne på planeten blir romskipet som henger som et lys i luften regnet som guder. Og som de fleste andre guder, så skaper deres tilstedeværelse fremskritt, tilbakeslag, krig og splittelse.

Episoden behandler de to sci-fi motivene relativ tidsforskjell og moderne inntreden i primitiv kultur med Treks sedvanlige omhu: det vil si med en blanding av tankevekkende vendinger, artige historiegrep, et par løse tråder og de snarveiene man må ta når man forteller en historie om tusen år i 44-minuttersformatet.

Med disse episodene under beltet, er du nå en innvidd i Star Trek-universet. Som med alle andre topplister, kunne jeg skrevet inn 100 episoder til – bokstavlig talt – i tillegg til en rekke av filmene.

Så, om det klør i Trekkerfingrenedine, sleng gjerne på dine egne favoritter i kommentarfeltet under – og gi oss en grunn til at vi skal se akkurat den episoden!

Live long and prosper, og vi høres når første episode av Discovery slippes. Jeg er like klar for å elske som å hate den.

 

Du har blitt hacket

Ønsket du å lese en artikkel om å beskytte deg mot hackerangrep, kan jeg spare deg bryet. Det er allerede for sent, du er med største sikkerhet hacket for årevis siden. Den gode nyheten er at livet ditt – i likhet med mitt – er av null interesse for de fleste, så chatloggen hvor du disser kollegaen din som aldri setter på ny kaffe eller Googlesøket ditt etter “er det virkelig kåte single russiske damer i Drammen som drømmer om å møte meg” vil bli forbigått i stillhet.

Politiet klarer ikke å identifisere denne gjerningsmannen, fordi de er elendige i jobben sin

Hvis du er lik 90% av alle andre mennesker i verden, og la oss fastslå med 100% sikkerhet at du er det, så bruker du samme passord på alt og har gjort det siden du registrerte din første Hotmailkonto på den offentlige maskina i biblioteket på videregående.

Jeg gjorde i hvert fall det, og da jeg fant ut at kompisene mine også gjorde det, installerte vi jeg mener så klart de en keylog på maskina for å lagre alt som ble skrevet.

5 år senere, da jeg var 21, frydet vi oss de seg ved å sjekke om vi kom inn på de samme kontoene igjen, og lo av ofrenes naivitet før vi ble stille og kom på at vi heller ikke hadde byttet passord siden den gang. Jeg gjorde det strengt tatt ikke selv før like før jeg skrev denne artikkelen og, vel, jeg gikk på videregående på 90-tallet.

Noen skryter av å ha passord sammensatt av “tilfeldige bokstaver og tall”, et system så vanntett av man må skrive det ned på ekstremt synlige gule lapper for å huske det. Andre finner en gylden middelvei og lager passord som er 90% like, men varierer dem ved å bruke en eller to initialer fra nettsiden man registrerer seg på eller tilsvarende grep som er like lette å huske.

Det største problemet oppstår når man bruker passordene flere steder. Hvor mange sider har du registrert deg på siste uke, registrerte du deg med passord, og la du igjen e-postadressen din? Plutselig virker den rimelige ukrainske printerblekktjenesten drevet av tenåringer ikke som en like god idé. Hvem skulle trodd.

Faktisk trenger man bare e-postadressen din for å finne passordet ditt. Googles sikkerhetssystem er som et igjensveiset bankhvelv med et stort åpent vindu ved siden av. Sikkerhetsspørsmålene for å gjenopprette eller slette passordet ditt er “Hva var ditt første telefonnummer?”, “Hva var din mors pikenavn” og “hva er navnet på favorittkjæledyret ditt?”. Jeg kunne “hacket” de fleste i bekjentskapskretsen min om jeg ville, og jeg kan virkelig ikke hacke.

Geniet Paris Hilton valgte navnet til sin elskede hund Tinkerbell som sikkerhetssvar på sin e-postkonto. Samme hund som hun stilte opp med da hun prydet forsiden til Vanity FairSom det ble beskrevet i Wired: det er litt som å legge nøkkelen under en dørmatte med påskriften “nøkkelen er under dørmatta”.

Idiotbikkja klarte for øvrig senere å bli kidnappet, og ble først utlevert mot en solid sum løsepenger.

Å gå i fella kan være langt enklere. Har du noen gang åpnet en link i mailen din, som ikke funket, returnert til mailtjeneren for så å måtte skrive inn passordet ditt på nytt? Overraskelse, du ble ikke sendt tilbake til mailsen din – men til en side som var helt identisk. En fake Gmailfront er så lett å finne malverket til, at det faktisk er det andre som dukker opp på Google (du vet, folkene bak Gmail) om du søker på “fake Gmail front”. Bra jobba, Google.

Du kan til og med ha spilt kortene dine helt riktig, og tatt alle forhåndsregler. Som, jeg vet ikke, lagret alt i skyen. Vel, Skyen finnes ikke. Det er rett og slett noen andres harddisk, et eller annet sted. Og med tanke på at en av våre største nasjonalskatter ble stjålet av en plystrende fyr med kjeledress, en rørtang over skuldra og litt pågangsmot så tror jeg ikke du er trygg.

Om du stoler på kryptering, så føler jeg det er på sin plass å påpeke at dekrypteringsteknologi faktisk er eldre enn de første datamaskinene. 272 millioner Hotmailkontoer ble hacket i fjor25 millioner Gmailkontoer er til salgs på Darkweb.

Og selv om denne artikkelen og alle den linker til skulle inneholde grove faktafeil (spoiler: det er tilfellet) så vet vi begge at du logga inn på e-posten din på eksens maskin og dere er ikke akkurat på talefot lenger, er dere? Og skulle du være så heldig å ikke bli hacket – så befinner all korrespondansen din seg på andres maskiner også. Og den har du ingen kontroll over, selv om du skulle frike ut og slette alt på din ende.

Hillary Clintons uforsvarlige (eller, la oss være ærlige, fullstendig vanlige) e-postbruk var et av hovedargumentene mot henne i den amerikanske valgkampen. Informasjon er pressmiddel, informasjon er terror. For helvete, Nord-Korea har allerede hacket et av USA’s største selskaper*  for å hindre en Seth-Rogen film fra å bli utgitt. Attpåtil den dårligste av dem alle. Noe sier meg at de kan ty til mer ekstreme tiltak, skulle det stå om noe viktigere enn en film som mottok terningkast 3 i Stavanger Aftenblad. 

*jeg aner ikke om SONY er et av USA’s største selskaper, men det høres sjukt dramatisk ut når jeg sier det på den måten. 

Mye god info kom ut av SONY-epostens. En kvinnelige sjefen hadde blant annet bestilt et fargemiddel til bruk på kjønnshår fordi hun begynte å bli grå der nede, noe som gjorde at salget av fargemiddelet skøyt i været fordi folk ikke ante at det fantes. I tillegg viste det seg at Oscar-vinnende produsenter digget norske Joachim Trier(!).

Hva som var innholdet i Clintons e-poster som gjorde henne uegnet som president, eller det i det hele tatt var saken (det var noe med e-postene, var det ikke?) aner jeg ikke.

Mannen hennes satt to presidentperioder, og var lenge mest kjent for å påstå å at han ikke inhalerte da han røyke marihuana, før han ble mest kjent for å påstå at han ikke hadde ligget med Monica Lewinsky. Hemmeligholdelse har tydeligvis aldri fungert for det paret.

Da Arnold Schwarzenegger ble spurt om han hadde røyket marihuana og deltatt i orgier, svarte han leende “I Never lived my life to be governor of California”. Noe han ble, uten større innvendinger — du kan ikke bli tatt på noe du allerede har innrømt.

Basert på erfaringene til sittende president, virker dette som en etterprøvbar tese. Fullstendig åpenhet er tydeligvis nøkkelen til uangripelighet. Det er helt åpenbart at man kan si de verst tenkelige tingene til de verst tenkelige tidspunktene, så lenge man ikke utviser noen form for skamvett – så lenge man ikke forsøker å skjule sporene sine, er man trygg.

For de av oss som ikke har mage til slikt, kan det å passe på hva man sier i e-poster, sms-er, på Snapchat (du vet at snaps ikke blir slettet, ikke sant?) eller i Messenger være veien å gå.

Ikke skriv noe på nett som ikke hadde tålt å stå på forsiden av Dagbladet, ble vi fortalt i informatikktimene på videregående.

Vel, vi vet begge at det direktivet er umulig å følge.

Men du bør i det minste skifte det forpulte e-postpassordet ditt.

Jeg knekker de forpulte brillene dine

Glasshole: person som bruker Google Glass eller Snap Spectacles, og tror det er greit.

I boken 1984 blir alt man gjør overvåket av myndighetene, og arbeidsledige hippier har opponert mot denne fremtidsdystopien i alle år uten å utgjøre en forskjell. Virkeligheten er for øvrig langt verre.

For et par dager siden hang jeg i byen med en kamerat, og som de fleste med en halv fot i showbusiness forsøkte vi å overgå hverandre i å være morsomst. Dette kan, eller kan ikke ha gått på bekostningen av noen som ikke var til stede – det trenger de ikke å vite.

Brått ble vi oppmerksomme på en knisende fyr med Snapchatbriller – eller hva enn du har lyst til å kverulere på at de faktisk heter i kommentarfeltet under – som sto en halv meter unna og tydeligvis lyttet til det vi sa. Som kan skje i byen, som du kan kverulere på at er et offentlig forum, selv om det så klart ikke er det.

Ikke nok med at jeg teller 17 statiske overvåkningskameraer på vei til jobb – i tillegg til alt som måtte befinne seg på biler, sykler og i mobiltelefoner. Her var vi plutselig i nærbildet til en fyr med briller som kan spille inn potensielt alt han ser.

I utgangspunktet fungerer brillene slik at man trykker på en knapp for å ta opp, men enkle modifikasjoner eller tilsvarende produkter lar deg spille inn hele tiden, slik at man kan lagre de siste 15 sekundene eller hva man skulle ønske av det ekstremt spennende livet sitt for å dele med hele verden. Hvem vet, kanskje man er så heldig å få se en trafikkulykke, et skjørt som blåser opp eller noe annet som ikke er ment for offentligheten. Klikk, opplast, 29 likes og hjernen din slipper ut akkurat nok dopamin til at du føler du har utrettet noe, Kubrick.

Nå, jeg vet ikke om han faktisk filmet oss – ingen av oss er personer av interesse for offentligheten, og innholdet i samtalen vår var terningkast 4- på sitt beste og det kun for vår egen del. Mest sannsynlig lo han av at en uteligger ble påkjørt i bakgrunnen eller noe annet YouTubevennlig, det svinet, men poenget er at jeg ikke vet.

Jeg forbeholder meg retten til å komme med en spøk ute av kontekst, baksnakke en kollega, si “hun der var pen”, “Star Wars er egentlig bare helt O.K”, plukke meg i nesa eller tryne på skateboardet mitt som jeg ikke har brukt siden 1994 uten at det er ment for offentligheten.

Hei, overraskelse, Snapchatfilmer blir lagret, YouTube er evig og ansikts- og stemmegjenkjennelsesteknologi funker så bra at man er et halvt år unna å kunne søke på enkeltpersoner i åpne sosiale medier-profiler og finne ut jeg satt i bakgrunnen på et B.I-reunionbilde på Lektern den dagen jeg påstod jeg ikke kunne komme i bursdagen fordi, helvete heller, vi har ikke sett hverandre siden folkehøyskolen og du kan ikke mellomnavnet mitt en gang.

Så, siden folk åpenbart tror at offentlige erklæringer om bilder og copyright på internett faktisk har juridisk relevans, så hiver jeg meg på:

Ikke ta bilder eller filmer av meg med telefonen din uten å spørre først, og om du legger det opp på nett skal du be om skriftlig tillatelse.

Og hvis jeg ser deg med et par Snapchatbriller eller værre, så kommer jeg til å behandle dem som om kameraet ruller – og jeg kommer til å knekke de forpulte brillene dine.

Og om du prøver å politianmelde meg for det, kommer jeg til å gjøre førstesidestoff ut av saken – så kan du se hvordan du liker din egen medisin, din helvetes overgriper.