Hva er rollespill

av Jarle Haktorson

Kommentar: Denne artikkelen er publisert på denne bloggen, i forbindelse med podcasten David Skaufjord forklarer alt #44 – Rollespill med Jarle Haktorson.

Med filmen Star Wars i 1977 bekreftet regissør George Lukas et stadig synligere kulturelt paradigmeskifte; folk var i langt større grad mottakelig og søkende mot en alternativ virkelighet som motvekt mot verden de selv var en del av. Det kommersielle potensialet i dette fenomenet ble raskt utnyttet, og nær samtlige filmer fra den tid med størst inntjening har siden holdt seg innenfor sjangrene fantasy og science fiction.

Parallelt med denne utvikling kom så spillet Dungeons & Dragons i sin første utgave i 1974. Dette skulle etter hvert bane vei for en rekke spill som tok denne søken etter en annen virkelighet et steg videre; istedenfor å passivt oppleve denne virkeligheten via filmlerretet, lot disse spillene folk selv tre inn i fortellingen, der de tok på seg ulike roller som bar handlingen fremover. Disse spillene, kjent som rollespill, har etter hvert etablert seg som en egen milliardindustri med millionvis av spillere verden over. I Norge er hoveddelen av registrerte rollespillere en del av organisasjonen Hyperion, med rundt 10.000 registrerte medlemmer.

Hva er så rollespill? Kort fortalt handler det om at en gruppe mennesker (gjerne rundt fire til seks personer) samles for å tre ut av sine vanlige liv for noen timer, for å gå inn i en annen rolle som skal drive handlingen fremover. En av spillerne fungerer som leder, der han i praksis fungerer som regissør for den kommende historien. Denne spillederen har på forhånd tenkt ut hvilke situasjoner, motstand og overordnet mål de andre spillerne skal stå opp imot, men det er opp til spillerne selv hvordan de vil løse dette; det finnes ikke noe ferdig manus eller endelig plan annen en den spillerne selv utvikler og improviserer etter hvert som handlingen skrider frem.

Som i filmbransjen, er rollespill innenfor sjangrene fantasy og science fiction de mest populære. Tidligere nevnte Dungeons & Dragons er for tiden verdens mest solgte og spilte rollespill, og har som tittelen impliserer handlingen lagt til en fantasy-verden ikke så ulik den man møter i bøkene Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien. Spillerne vil i slike spill ta på seg roller som riddere og magikere, der det er opp til spillederen å skape et troverdig univers der disse rollene er en del av dette universet. Situasjonene som oppstår vil som sagt oftest være initiert av spillederen, mens det er opp til spillerne å velge hvordan de vil løse dem; hva om spillerne møter et stort troll fremfor en falleferdig bro? Skal de angripe trollet? Prøve å snakke med det? Hva skal man i så fall si? Kanskje trollet trenger hjelp til å komme seg over broen? Vil kanskje trollet angripe spillerne om de nøler litt lenger?

Der spillerne således innehar hovedrollene i handlingen som blir presentert og skapt underveis, er det opp til spillederen å styre alle andre roller, samt beskrive og virkeliggjøre den situasjonen og den verden som spillerne til en hver tid er en del av. Selv om det meste av handlingen ligger på det verbale plan som oppstår i interaktiveten mellom spillederen og de andre spillerne, er det ofte praktisk og noen ganger nødvendig å i større grad visualisere den aktuelle situasjonen som spillerne står ovenfor. Dette både som en støtte til den verbale beskrivelsen fra spillederen, men også som en tydelig og visuell representasjon av situasjonen og verden som spillerne er en del av. Spillerne selv vil da også gjerne ha små figurer som representerer dem i denne verden, og kan da følgelig plassere seg i sted og rom i forhold til andre objekter som spillederen legger frem. I eksempelet ovenfor vil da spillederen kunne plassere ut en liten modell av en bro, med figuren av et troll fremfor. Spillerne kan så plassere sine figurer i forhold til dette, alt etter hvor de ønsker å stå.

Noen spill har bygd opp hele sin handling bare rundt bruken av slike figurer og modeller, og kalles av den grunn miniatyrspill for å skille dem fra rollespill, som altså i langt større grad er avhengig av enkeltpersonene sin motivasjon og beveggrunner, og den dialogen som oppstår i møtet mellom spilleder og de andre spillerne sine ulike roller.

Man kan i oppfølgingen av dette spørre seg hvorfor så mange spiller rollespill; finnes det en felles faktor som kan forklare hvorfor folk fra ulike sosiale lag, med sprik i alderssammensetning, varierende bakgrunn og livssituasjon, kan søke sammen noen timer en kveld for å ikle seg ulike roller og tre inn i en annen verden? Svaret er vel allerede skissert i de forestående avsnitt og i spørsmålet selv; rollespill gir mennesker muligheten til å glemme sine vanlige liv og sin person for en stund, for å ta del i skapelsen av et alternativt univers, der ens alter ego (som i spillet gjerne kan representere verdier, heltemodighet, egenskaper og fysikk som ikke er i samsvar med spillerens egentlige person), har en avgjørende rolle og posisjon i handlingen og verden som blir skapt disse timene.

Slik den freudianske forståelsen av drømmer er den forknytte oppfyllelsen av undertrykte ønsker, kan rollespill således sies å være en arena der vanlige mennesker kan utforske sider ved seg selv de i det virkelige liv ikke har mulighet eller mot til å utføre. Man skal ikke undervurdere den psykologiske latente tilfredsstillelsen som ligger i rollespill der man på egenhånd som ridder kan nedkjempe horder av banditter og bli hyllet som landets helt, mens man i det virkelige liv ville flyktet ved første tegn på en konfrontasjon. Det er således nærliggende å trekke paralleller til de utallige sagn og eventyr man finner i enhver kultur, der nettopp identifiseringen med de ulike personer i en alternativ virkelighet skaper helteroller inn i de vanlige liv.

Det er samtidig sannsynlig at det psykologiske utbyttet av rollespill er mer en passiv effekt som virker i det skjulte heller enn hovedgrunn for at man spiller; de fleste vil peke på det sosiale aspektet ved rollespill, og at man i disse timene kan samles med likesinnede for å ha det gøy sammen. Den overstående introduksjon kan således forstås i følgende punkt på hvorfor man spiller rollespill:

  • –  man bearbeider og utvikler evnen til samarbeid
  • –  det stimulerer til og modner kreativitet
  • –  man får brynet seg i retorikk og diplomati
  • –  man kan gå inn i helteroller og kjenne på følelsen av å virkelig kunne utgjøre en forskjell
  • –  man kan “oppleve” en tidsperiode eller en sjanger man finner særlig interessant
  • –  man kan utfordre seg selv i situasjoner som ikke kunne hende i det virkelige liv
  • –  man lærer seg selv bedre å kjenne
  • –  man har det sosialt sammen med venner og tar del i skapelsen og opplevelsen av enspennende historie der ens egne valg og innsats er av avgjørende betydning

    Så om rollespill på noen områder kan sammenlignes med andre fritidsaktiviteter, finnes det som nevnt sentrale forskjeller. Samtidig gir rollespill muligheten til å bestemme både tid, rom og sted for denne fritidsaktiviteten da man skaper dette selv; når spillet er i gang, er ikke spillerne lenger i noens dagligstue kl. 19 en onsdag kveld; de er alle heltemodige besetningsmedlemmer på romskipet The Millenium Falcon i kamp mot det onde Imperiet i en galakse langt, langt unna…

    Jarle Haktorson

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

One Response to Hva er rollespill

  1. Pingback: Norske pådder om rollespill! – Imagonem

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *