Da jeg holdt takketale som Miss Universe – hvordan og hvorfor hypnose funker

For litt over 10 år siden meldte jeg meg på et kurs med den britiske hypnotisøren Paul McKenna, fast bestemt på å bevise at jeg ikke kunne hypnotiseres. 45 minutter uti showet hans holdt jeg takketale som Miss Universe, hvor jeg forsøkte å vise så mye kløft som mulig for å vinne dommerens gunst. Mellom disse to hendelsene skjedde det en del ting, som jeg skal gjenfortelle her. Men først, etter å ha startet in medias res i et åpenbart suksessfullt forsøk på å fange spenningen din, la oss hoppe tilbake litt før vi kommer til selve purra.

Franz Anton Mesmer er ute med faenskapen sin igjen.

Franz Anton Mesmer, fordaderen til teknikkene beskrevet i “The Game”.

Selv om jeg viet en betraktelig del av 20-årene mine til emnet, snakker jeg sjelden eller aldri om hypnose eller NLP, nevro-lingvistisk programmering. Hovedgrunnen til dette ligger i folks oppfatning, og reaksjonen hver gang dette temaet blir tatt opp – som uten unntak er den samme. Følg sjekklisten under:

sjekklist for hypnose

 

Dette er kanskje ikke så rart, for inntil relativt nylig var den Norske stats offisielle holdning som følger: “Hypnose er et fenomen som ikke eksisterer, og det er ulovlig fordi det kan være farlig”.

Et kræsjkurs i hypnose – historisk innføring

Franz Anton Mesmer er ofte omtalt som hypnosens far – i hvert fall i (relativt) moderne tid. Han fikk til og med fagfeltet, eller “fagfeltet” oppkalt etter seg i noen hundre år, da de ble omtalt som mesmerisme. Mesmer var en sjarlatan som behandlet folk med magneter. Han trodde virkelig det funket, og hvem kan klandre ham – på 1700-tallet visste folk ekstremt lite om verden rundt seg. Men en dag hadde gode gamle Franz Anton glemt magnetene sine hjemme, og fortsatte likefullt behandlingen med tomme hender, og med like godt resultat. Mesmer hadde rett og slett oppdaget placeboeffekten – som mange andre før og etter ham.

Jeg kan ikke være for streng med Franzemann, jeg har selv behandlet mennesker med pepperkakeformer på programmet “Folkeopplysningen”, og flere av de fortalte meg at de følte seg bedre enn på årevis. Hva kan jeg si, placeboeffekten er noe av det det er forsket mest på, den best vitenskapelig dokumenterte effekten av dem alle.

Spol frem et par hundre år. Psykiater Milton Erickson, en poliorammet mumlende fyr i rullestol som kun kunne se fargen lilla og som behandlet mennesker gjennom å fortelle historier, får gjennomslag for metoden sin grunnet sin abnorme behandlingsstatistikk. Milton var en ekstremt manipulerende fyr, og hadde en tendens til å få alle rundt seg til å gjøre akkurat som han ville, inkludert å gi ham masse lilla gaver.

Milton fikk det ofte som han ville, selv når det gjaldt designing av bokcover.

Milton fikk det ofte som han ville, selv når det gjaldt designing av bokcover.

Jeg kunne fortalt i timesvis om Erickson, og det vil jeg sikkert gjøre senere. Her er en gammel tegneserie jeg lagde om ham, fra seriebladet Nemi.

milton erickson rgb

Lang historie kort: Milton Erickson lærte metoden sin til Dr. Richard Bandler. Bandler er mest kjent for å ha behandlet en psykiatrisk pasient som var plaget av at karakterene i TV-en kom ut av skjermen og ville henge med ham – ikke ved å fjerne problemet, men ved å installere Playboy Channel på sykerommet hans. Pasienten ville påfølgende ikke kureres. Etter sigende trakk han også pistol mot en vanskelig pasient som var dum nok til å si “vel, kanskje hvis du hadde en pistol mot tinningen min” da Bandler spurte om det var umulig for ham å slutte å røyke. På scenen, foran hundrevis av folk. Pasienten saksøkte ikke, fordi han etter sigende “aldri hadde trekt ned en sigarett igjen”.

Paul McKenna lærte metoden av Richard Bandler, og jeg lærte den av dem begge.

(Jeg, og tusenvis av andre folk, men innrøm det – setninga over ser bra ut).


Bandler, et vandrende paradoks: like sjarmerende som ubehagelig. Fra perioden hvor han var overvektig og røykte, og var i verdenstoppen når det gjaldt å behandle overvektige og røykere.

Paul McKenna – fra storshowet på 90-tallet. McKenna sluttet senere helt med scenehypnose, etter noen søksmål og da han fant ut at det var millioner mer å tjene på slanking av amerikanere.

Hva er transe?

For å forstå hypnose, er det viktig å forstå hva transe er. Her ligger litt av problemet, for slik jeg ser det er det ingen som skjønner helt hva transe er. Det finnes masse ikke-definisjoner, men jeg synes Milton Erikcson forklarer det best. La oss ta hans engelske definisjon:

Hypnosis is the loss of the multiplicity of the foci of attention.” – Milton Erickson.

Vel, det er typisk Milton Erickson å gjøre en transe ut av en forklaring av transe. Ble du forvirret av setningen over? Stoppet hjernen din opp i ett tiendels sekund, i det du forsøkte å finne ut hva som ble forklart? Gratulerer, da har du opplevd en smak av hva det vil si å være hypnotisert.

Og det er både litt spennende og litt skuffende, fordi det bare er et hverdagsfenomen.

Her bruker han to negativer til å forvirre deg, fordi hjernen ikke kan prossessere en negativ – en ikketanke. Ikke tenk på en hest. Hva gjorde du? Du tenkte på en hest, ikke lyv.

I populærkulturen fremstilles ofte transe som en tilstand hvor du er fullstendig mottakelig for kommandoer, og dette er også grunnen til at folk har en iboende frykt for fenomenet. Dette er også en av grunnene til at kliniske hypnoterapeuter hater scenehypnotisører – men gode scenehypnotisører vet å snu dette til sin fordel.

Det finnes sikkert en million måter å forklare og motforklare hypnose på, men den jeg har sett som gjør dette best er Paul McKenna, så jeg tar derfor utgangspunkt i ham.

Frank Sinatra gjør folk livredde for hypnose, i “The Manchurian Candidate”.

Paul McKennas metode

Når man ankommer et hypnoseshow, skjer det med en viss grad av forventning. Man forventer å se folk på scenen som gjør ting de ellers ikke ville gjort – under ledelse av en hypnotisør, som om han kan jobben sin, omgir seg med en viss grad av mystikk. Vifting av pendler, spiraler, musikk, et cetera. Om du noen gang har sett en plakat for et slikt show, ser du fort at den gode artist, for det er det scenehypnotisører er, spiller på disse virkemidlene.

9ee305b71d42fc3fb33415e01d49eaff handy_bandy url

Induksjonen begynner altså før den begynner.

Transe

Det første McKenna, og mange med ham gjør, er å avskumlifisere transe. Ikke for å ta futten ut av showet, men for å eliminere frykten for å komme opp på scenen. Det siste en hypnotisør vil er å arbeide med noen som setter opp guarden – det blir et ræva show.

“Transe”, skal det vise seg, er en veldig vanlig sinnstilstand.

Har du noen gang kjørt en bil, og plutselig befinner du deg hjemme, uten noe minne av hvordan du kom dit? Klassisk transe. Sittet i festlig lag, og plutselig er klokka 3 på natta? Noen har pratet, men du har ikke fått det med deg? Eller du spiller ut mentale scenarioer mens du sitter på bussen, og blir plutselig oppmerksom på at du gjør grimaser? Alt dette kan kalles for transer, dog lette transer.

Og hva med de hypnotiske fenomenene? Hallusinasjoner? Å glemme ting?

Har du noen gang gått gatelangs, og trodd du så en kompis, men så viste det seg at det var en annen? Positiv hallusinasjon. Du så noe som ikke var der – du så det med hodet, ikke med øynene.

Har du noen gang sett etter nøklene dine, og du har sett over alt, men så ligger de på bordet rett foran deg, midt i synsfeltet? Negativ hallusinasjon.

Har du noen gang hatt et navn på tungen, men glemt det? Amnesi.

Har du trodd at du var syk, og merket symptomene, selv om det viser seg at du var frisk? Får du lyst til å blunke når jeg snakker om blunking, blunking, blunking? Og blunking? Ha ha, fuck deg, blunke blunke. Blunke, blinke, tørre øyne, der gjorde du det igjen. Eller tviholder du øynene åpne, for å bevise at du ikke gjør som jeg sier? Da forholder du deg nøyaktig til det jeg sier, bare ved å gjøre det motsatte.

Mens scenehypnotisøren forklarer disse fenomenene, ser han hvem som reagerer på de – og hvem som setter seg til vegring. Sistnevnte blir ikke valgt til å delta på showet. McKenna vil snike inn setninger som “det vil skje på et blunk” og se hvem som blunker – hypnose, i sin enkleste form, er rett og slett kommunikasjon.

Catalepsy_example

Vegring

Den klassiske oppfattelsen av hypnose, er at det er mennesker med svak vilje eller liten motstandskraft som er lettest å sette i transe. Det motsatte er tilfelle – det er faktisk uendelig lettere å hypnotisere kreative personer, og i min erfaring er kunstnere, fantasirike, høyere utdannede eller over middels intelligente mennesker langt, langt enklere å hypnotisere, ettersom de har bedre forestillingsevne og større rom for konseptualisering enn resten av oss.

Dette er for det første sant, for det andre er det en ekstremt manipulerende måte å få alle til å konvertere fra å vise at de ikke kan hypnotiseres, til å ville bli hypnotisert, for å vise at de er over middels kreative, intelligente, og så videre. Det er en retorisk teknikk som i NLP kalles “reframing”, altså å skifte kontekst, i dette tilfellet fra noe negativt til noe positivt. Og det kommer som verdens minste overraskelse at Milton Erickson er opphavsmann til teknikken.

McKenna benyttet seg av denne teknikken under det første (av dusinvis) show jeg så, med ham og andre, og jeg er ikke noe bedre enn at jeg var sprekklar for å løpe på scenen etter denne presentasjonen.

Utvalg

Etter å ha pratet masse rundt grøten om hva hypnose er, gjør McKenna, på samme måte som jeg gjør i denne artikkelen, det klart at han har pratet om det hele tiden, og induksjonen har allerede startet. Alle kommer med den samme frykten og de samme fordommene. Nei, man kan ikke få noen til å gjøre noe på scenen man ikke vil. Jeg satt selv på scenen en gang hvor amatørhypnotisøren fortalte at når han knipset med fingrene, ville vannglasset jeg drakk av plutselig inneholde urin. Han knipset i fingrene, og ba meg drikke det. Selvfølgelig gjorde jeg ikke det, jeg har ingen interesse av å drikke urin – så jeg helte det på føttene hans.

Jeg mottok stor applaus, og hypnotisøren forsøkte å late som om det var en planlagt del av det elendige showet hans, men jeg reagerte bare på akkurat samme måte som jeg hadde gjort om noen hadde gitt meg et glass med urin – man endrer ikke personlighet under transe. I McKennas tidlige dager fikk han opp en sikh på scenen, og forsøkte å få ham til å danse hver gang Benny Hill-musikken kom på under et jobbintervju, men sikhen danset ikke – det var noe han ikke gjorde i sin avart av religionen. En god hypnotisør jobber alltid rundt motstanden.

Derfor velger han eller hun også de ivrigste, når det annonseres at de som ønsker kan komme opp til scenen – ca 10% av publikummet vil være interessert i å bli hypnotisert, og av disse vil 1 av 5 løpe opp til scenen – det er disse man velger.

Men hva faen skjer så, og hva er egentl..

Slapp av, nå kommer vi til det. Transeinduseringen. Vi tok utgangspunkt i Milton Ericksons definisjon over, og den omhandler suspenderingen av dine rasjonelle prosesser mens det ubevisste ser etter en mening, som du gir den. Ok, det betydde ingen ting, la oss prøe igjen.

Milton Erickson startet sin karriere med klassiske induksjoner, som mest av alt minner om avslapningsteknikker eller guidet meditasjon, det samme som skjer på slutten av en hver yogatime. Læreren ber deg puste rolig – du gjør det, for, hvorfor ikke? – og pusten er broen mellom det voluntære (frivillige) og autonome (automatiske) nervesystemet. Du tar kontroll over det ene, for å påvirke det andre. Deretter ber læreren deg slappe av, i høyrearmen, i venstre, etc. Og det føles ålreit, så du er med på det.

Deretter blir du ofte prakket på noe bullshit om chakraer, og gjerne et tilbud om en dyr meditasjonsretrett, men det er en annen sak.

Senere i karrieren gadd ikke Erikcson gå gjennom hele løypa, så han innførte stadig raskere induksjonsmetoder. En av de mest kjente er det som omtales som “handshake interrupts”, som kort fortalt er et brudd på en vanlig kommunikasjonsprotokoll for å skape forvirring:

Når man hilser, strekker man ut hånden til en annen person som gjør det samme, begge griper hånden og sier etter tur navnet sitt. Dette er en automatisert prossess, og du har gjort den hundrevis av ganger – Milton merket at når man brøt et etablert mønster, ble hjernen forvirret og det oppstod en liten transe, og han benyttet seg av dette vinduet til å slenge inn en liten oppfordring: “Sit down”, “sleep”, “listen here”, eller lignende.

Håndtrykksmetoden demonstreres her av tv-geniet Derren Brown: tryllekunstner, illusjonist, ateist og skeptiker, som blant annet har skrevet bøker hvor han disser NLP og hypnosepraktisører, og kultusen rundt disse.

Brown var selv elev av McKenna og Bandler, og har like mye negativt å si om de som positivt. Jeg er både enig og uenig. Jeg anbefaler å se alle showene hans, her er en av mine favorittbiter – hvor han også forklarer hva han gjør når han lurer skuespiller Simon Pegg til å tro at han har ønsket seg en BMX-sykkel.

McKenna, på sin side, går mer klassisk til verks – ikke fordi han vil det selv, men fordi det er det publikum forventer. Han ber deg telle ned fra 200 til 1, med intervaller på 3. 197, 194.. 191..

Mens dette foregår, og hjernen din er opptatt med å regne, snakker han til deg – ber deg puste, dypt, slippe pusten, slappe av, før han begynner å lede deg videre. Se for deg at du ligger på en strand. Du hører bølgene slå inn, ut… til takten av pusten din. Der, ja. McKenna begynner å snakke til rytmen av pusten din, og begynner deretter å snakke saktere og saktere, du puster ubevisst saktere og.. saktere. Hører på lyden mellom hjerteslagene dine. Og deretter handler alt om avspenning – som så klart møter et minimum av motstand. Se for deg hva du hadde følt om du var dobbelt så avslappet som nå. Der, ja. Doble den følelsen. Hva er det fineste minnet du har? Se det for deg. Gå inn i bildet. Hvilke lyder hørte du?

Hvor magisk er dette?

Ikke i det hele tatt, men ekstremt behagelig

Transe vs. Ikke-transe

I et av de tidligste showene jeg så med Derren Brown, gikk han gatelangs i London og tok hendene til tilfeldig forbipasserende, og dyttet de opp til et vindu. “Hånden din sitter fast, og du får den ikke løs!” sa han til de, og 9 av 10 klarte ikke å få løs hendene. Hva var hemmeligheten hans?

Ingen ting.

Dvs, nesten ingen ting.

Om du prøver dette på 100 mennesker, vil et par av de faktisk slite med at hånden sitter fast. Kameraet, og hypnotisøren, eller “hypnotisørens” suggererende stemme, tilsier at han har et poeng – og i forvirringen vil noen oppleve at hendene sitter fast, selv om de fleste vil riste på henda og gå videre.

For å skape bra TV, klipp du bort alle tilfellene hvor det ikke funker, og sender resten i beste sendetid med mystisk musikk.

Mange vil ha en langt, langt bedre definisjon på transe enn det jeg har, men her er min klumsete definisjon: Transe er en sinnstilstand, preget av avslapning, hvor de kritiske evnene dine er suspendert, og slike “forslag”, (som “du slapper av enda mer”, “du puster saktere og saktere”, “du må blunke” eller “det føles som om hånden din sitter fast til låret ditt”) møter langt mindre motstand – enten du er under transe for show eller behandling. Hypnotisører sier at de snakker til ditt ubevisste – og du skjønner hva det betyr, selv om det ikke er helt klar hva det ubevisste er eller om det finnes. Alt er metaforer, og hypnotisøren bruker de metaforene som passer best for deg.

Små fenomener til store

Legg merke til ordleggingen: “Det føles som om hånden din sitter fast til låret”. Den sitter ikke fast, men det føles sånn. Slik begynner sceneshowet, med små forslag eller kommandoer, som stadig blir større. Når du har slappet av på denne måten i 20-30 minutter, vil hånda di føles tung, og når hypnotisøren sier at du ikke vil løfte den, vel, det stemmer bare. Du er enig med ham, og føler ikke for å utfordre det.

Dette skjer også når han vekker deg, og sier at du “ikke vil klare å komme på eller si tallet 7”. Han sier ikke at du har glemt det – men når han vekker deg og sier du ikke kommer på tallet, så stemmer det – det føles som du har det på tungen, men når du teller fra 1 til 10 så hopper du plutselig over det. Og i bakgrunnen hører du publikum le, og klappe. En del av deg vet at du er med på illusjonen. Du er definitivt klar over publikum, men det er ikke det du tenker på.

Hvor ekte er det?

Like ekte som å se en film, og grine fordi noen dør eller skvette fordi det kommer et monster – du vet det ikke er ekte, men du tenker ikke på det, om du er inne i narrativet.

Men det var da jeg ble fortalt at jeg skulle holde tale som Miss Universe at jeg tenkte “nå er det fucked, nå kommer jeg til å bryte”.

Igjen: Legg merke til ordlegginga. McKenna sa aldri at jeg trodde jeg var Miss Universe. Han sa jeg ville holde tale som Miss Universe. Jeg tenkte at dette kom jeg ikke til å klare, jeg begynte å svette fordi jeg skjønte jeg måtte begynne å spille foran hundrevis av folk – dette var før jeg begynte å jobbe som skuespiller (og også grunnen til at jeg begynte – året etter spilte jeg i min første film).

Men da jeg åpnet øynene, og jeg så McKenna intervjue kandidaten ved siden av meg, en feit førskolelærer ved navn José, som svarte med provoserende pipestemme at han kom til å vinne årets Miss Universe fordi det ikke var noen særlig konkurranse, så ble jeg rasende, og tenkte “Ikke faen om hun skal vinne!”

Og da McKenna spurte meg om hvorfor jeg kom til å slå José, etter å ha sett meg bli morsk i blikket da han begynte å slenge dritt om den store missedrømmen min, så skøyt jeg frem brystet og svarte spontant: “Just look at the twins”.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hørte setningen bli sagt i det jeg sa den, og da jeg hørte publikums applaus i bakgrunnen, visste jeg at jeg hadde sagt noe fjåsete og morsomt, men alt jeg kunne tenke på i øyeblikket var at José ikke skulle vinne, noe det arrogante blikket jeg kastet ham etterpå understrekte. Jeg trodde ikke jeg var Miss Universe – men i det jeg ble spurt, følte jeg virkelig at jeg var det –

på samme måten som da José og jeg skulle selge eiendom på Mars etterpå, og jeg oversatte fra hans flytende gibberish – så visste vi bak i hodet, eller egentlig ganske langt fremme at dette ikke var 100% ekte. Vi bare tenkte ikke på det, fordi det virket som den mest naturlige sak i hele verden å bare legge ut om at prisene hadde sunket etter at de drittsekkene fra Neptun hadde flyttet inn ved siden av. På samme måten som reglene i en basketballkamp virker som selve universets logikk i det du er helt inne i spillet – alt handler om det du gjør, og en “stor” eller “dyp” transe, alt ettersom hvordan du ønsker å omtale det, er nesten altoppslukende.

Og i det vi etterpå ble spurt om vi husket alt, svarte vi ja – selv om begge trodde det hadde vart ca 20 minutter, ikke 2 timer, som det faktisk gjorde.

McKenna hadde gjort det han gjorde best, la de mest scenekåte publikummerne som var kommet for å bevise at de ikke kunne hypnotiseres, la seg forføre av det han omtalte som en blanding av “semi-vitenskapelige eksperimenter” og “ren underholdning” være stjernene i showet, hvor alt føltes nøyaktig like massesuggererende som da jeg var på Rage Against The Machine-konsert i 1995 og 800 tenåringspublikummere ropte i takt: “Fuck you, I won’t do what you tell me!”, i det som senere slo meg som den mest ironiske gesten jeg noen gang har vært vitne til ettersom vi gjorde akkurat som sangeren Zack de la Rocha fortalte oss at vi skulle gjøre.

Fuck deg, jeg gjør akkurat som du ber meg om.

Etter showet begynte McKenna selve seminaret sitt, etter å effektivt ha eliminert all motstand. Han hadde konvertert skeptikerne – og 90% av alle jeg noen gang har møtt er selverklærte skeptikere, meg selv inkludert – til å ville være med på reisen.

Dagen etterpå behandlet han en sjokoholiker, som hatet rosenkål, ved å la henne assosiere alle de negative sensoriske følelsene hun hadde til denne underlige grønnsaken til sjokolade. Og Bandler, kul drittsekk som han var, tok med en sjokoladeplate opp på scenen og stappet den i ansiktet hennes for å få henne til å kaste opp og bevise et poeng for publikum.

Jepp, hun kastet opp, og om dette er en etisk måte å bli kvitt sjokoladeavhengighet på eller ikke kan diskuteres. Og dette er teknikker jeg vil snakke om mer her senere.

Om man tror på det eller ikke, er en annen sak.

En god hypnotisør vil aldri fortelle deg at de hypnotiserer. De vil, til nøds, forklare at hypnose er noe helt annet enn det du tror – og få deg til å være enig. Det er tross alt bare kommunikasjon og hverdagsfenomener, er det ikke?

Milton Erickson begynte alle behandlinstimene sine med å si “før vi starter, la meg fortelle deg en historie…” – gjerne før han tok deg i hånden.

Deretter var du fucked, men på en god måte. Og hvorfor ikke?

Legg merke til alle fargene rundt deg i dag, nå

mvh David Skaufjord, tidligere reklamemann.

David Skaufjord er Master Practitioner i NLP og sertifisert hypnotisør under SNLP, Society of Neuro Linguistic Programmers. Dette er sertifiseringer som ikke betyr noe som helst, ettersom du får diplomene i posten bare ved å ha deltatt på kursene. Han beskriver for øvrig utdannelsen sin, som han tok i perioden 2003-2008, som noe av det mest berikende han har gjort – også økonomisk. Han har for øvrig skrevet denne teksten om seg selv.

I podcasten hans “David Skaufjord forklarer alt” kan du denne uken høre ham i samtale med Trine Åldstedt, en av landets fremste coacher, og mest meritterte NLP-praktisører og hypnoterapeuter – som også arrangerer kurs med Dr. Richard Bandler her til lands, skulle du ønske å trene under det underlige og lett voldelige geniet. Jeg må advare, jeg har sett ham slå folk på scenen, selv om jeg mistenker at han fant på saken med pistolen selv.

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *