Skriv det forpulte manuset ditt

Skaufjord blogger om manus igjen, og han er pissed.

Death_found_an_author_writing_his_life.._(3517039221)

Jeg har skrevet om manusyrket tidligere, blant annet i artiklene “Hvorfor manuset ditt ikke funker”, “Hvorfor jeg burde få jobben som NFI’s manuskonsulent selv om jeg ikke vil ha den” og “How to write a screenplay in 24 hours”. Jeg har for øvrig lagt merke til manusene som dukker opp rundt forbi ikke blir noe bedre, eller enda verre: At de aldri blir skrevet ferdig. Dette ser for øvrig ikke ut til å stoppe “forfatterne” fra å prate om det i det evinnelige.

Denne artikkelen er full av gode tips, og her er det første: En hver person som skriver er fullstendig uinteressert i å høre om hvorfor du ikke gjør det. Og mens vi er i gang, her er flere punkter de ikke er interesserte i:

– at du har glemt ideen din, men den er dødsbra og skrevet på en lapp hjemme

-hvorfor du, som bor i Norge i 2015, har tilgang til internett og i forlengelsen av dette alle filmer og bøker som noen gang er produsert, gratis helsetjenester, ikke må gå 15 timer etter vann hver dag, ikke har polio, ikke er på flukt fordi hjemlandet ditt har blitt bombet, blir betalt av staten for å ikke gjøre en dritt om du skulle ønske det og tydeligvis har tid til å lese denne artikkelen, grunnet en eller annen ekstern faktor ikke finner “overskudd”, “motivasjon” eller “tid” til å skrive.

– den samme historien som du pitchet for 2 år siden, uten at det har skjedd noen endringer i den.

– innvendinger, når du mottar tips fra noen som faktisk vet hvordan man skriver et manus.

og, viktigst av alt:

– en forklaring på hvorfor din historie (som ikke er skrevet ferdig fordi den på underlig vis stopper halvveis i annen akt) ikke skal følge grunnleggende prinsipper for god historiefortelling som fungerte for Homer, Aristoteles, forfatterne av verdens hellige tekster, Dante, Cervantes, Hemingway, Walt Disney, Kubrick, David Fincher, Dan Harmon, og kompisen din som faktisk kan fortelle en vits på en fest.

Sånn, da var det ute av verden, og jeg regner med at jeg slipper å høre på noe av dette igjen, noen sinne.

Drømmen din: å få en stjerne, slik at du kan bli tråkket på

Drømmen din: å få en stjerne, slik at du kan bli tråkket på

Så, hvordan skriver man et manus?

Enkelt.

1) Du må ha programvare. Alle vil anbefale deg Final Draft, som er helt jævlig. Selv bruker jeg Rawscripts, som er gratis, online, og ikke har noen funksjoner – perfekt.

2) Du må ha en historie du ønsker å fortelle.

3) Du må ha et veikart for hvordan du forteller den. De fleste vil anbefale deg å lese “Story” av Robert McKee, men den er helt jævlig, og de har ikke lest den selv.

Veikartet får du her.

Først trenger du et kompass.

Om du ikke vet hvilken retning historien din skal ta, vil du aldri komme i mål. Alle historier handler om noen som vil noe. Karakterene trenger ikke å vite det selv, og i hvert fall ikke fra begynnelsen av historien. Men om du som forfatter ikke vet det, har du omtrent like stor sjanse for å komme i mål som om du skulle løpe orientering i blinde, i feil by og utenfor sesongen.

Hjertet i historien din er kompasset ditt, og når du går deg vill, går du tilbake til dette.

Om dette ikke appellerer til deg, anbefaler jeg deg å teste ut den kommersielt gunstige kunstformen frijazz.

"Men min kunst er anderledes" - romantisk poet som ingen husker navnet på fordi han aldri utga en dritt (jeg bare kødda, bildet er av Keats, men jeg fant ikke noe som passet)

“Men min kunst er anderledes” – romantisk poet som ingen husker navnet på fordi han aldri utga en dritt.
(jeg bare kødda, bildet er av Keats, men jeg fant ikke noe som passet)

Historien din må ha en konflikt

Konflikt = drama. Du har nå en person som vil noe. Nå må det være en grunn til at vedkommende ikke får det som han eller hun vil.

Her er et eksempel på en dårlig film:

“Rocky” (tidlig utkast). Rocky vil bli den beste bokseren i byen. Han slår ned Apollo Creed, uten problemer. Får tittelen, og dama – hun var tydeligvis mye å samle på siden hun hiver seg etter første og beste bølle som knocker ned en person han er misunnelig på.

Halvannet minutt lang kortfilm. $0 i box office.

Her er et ekse..

nei, vet du hva, jeg gidder ikke en gang. Du må ha konflikt. Rocky er en underdog. Han må trene seg opp. Han må overvinne Apollo Creed, og seg selv. Dette vet du. Du har sett film før. Jo større reise, jo bedre film. Jo større konflikt, jo mer interessant reise.

Oppsummer filmen din i en kjernesetning (eller to)

Det tar uendelig kortere tid å oppsummere intensjonen din i en setning, enn å forsøke å finne den når du har nådd side 70.

Her er et eksempler på gode kjernesetninger, eller loglines:

F*CKING JANE AUSTEN by Blake Bruns
“Two friends angry at Jane Austen for creating unrealistic romantic expectations among women today get sent back in time to the nineteenth century. The only way for them to return home is for one of them to get Jane Austen to fall in love and sleep with him.”

ZOMBIE BABY by Andy Jones
“After the zombie apocalypse, a young couple unsure about whether to start a family has the decision made for them when they take in an orphaned zombie baby they don’t have the heart to kill.”

Om du ikke kan oppsummere historien din i en eller to korte setninger, er sjansen stor for at du ikke har en historie.

Og før du hyler ut i frustrasjon at ditt mesterverk (fremdeles upublisert) ikke lar seg redusere ned til en setning, fordi du av en eller annen grunn forveksler “oppsummere” med å “redusere”, sjekk ut yndlingsfilmen din på IMDB.COM og se hvordan de klarer å gjøre akkurat dette.

Noen har skjønt Wizard of Oz.

Noen har skjønt Wizard of Oz.

Og nå, for strukturen.

“Struktur” er ikke en pepperkakeform du skal presse historien din inn i, men fundamentale prinsipper og bærebjelker som er til stede i større eller mindre grad i alle historier du noen gang har hørt.

Hjernen er hardkodet til å respondere på historier. Vi ler høyt av en god vits. Vi heier på taperen, som vil noe. Vi liker folk som minner om oss selv og vi liker en lykkelig slutt – selv om vi foretrekker at helten må krabbe gjennom gjørme for å komme seg dit, og jo mer jo bedre. Og der har du en historie, som for eksempel lar seg applisere på alle rockebiografier noen sinne.

This-is-the-End-Film-Poster url-1 url

– alle Seth Rogen-filmer noen sinne: Først er de venner, så er de ikke venner, så (twist) er de venner igjen! (Jeff Ross)

Hjernen strukturerer historier på en viss måte, og Hollywoodmodellen for filmer strukturerer film på omtrentlig samme måte, med brede penselstrøk og innenfor en tidsramme som er det folk klarer å sitte i en kinosal uten å måtte gå på do. Indiefilmer struktureres på akkurat samme måte, selv om ingen vil innrømme det. Sjekk selv, med dette som mal.

FILMSTRUKTUR

En side i manus er om lag et minutt på skjermen. 90 sider er halvannen time. Det er en grei mal for et filmmanus.

Vanlig stilte spørsmål:

Q: Må jeg følge dette slavisk?

A: Nei, din idiot, men det er bedre enn det du allerede har, så når jeg tenker meg om, ja.

AKT 1 (side 1-30)

Dette er den første tredelen av filmen din, hvor du etablerer helten, i sin normale verden. “Helten” er den i historien som har den lengste reisen. “Den normale verden” er alt som skjer før det interessante skjer. The Matrix før The Matrix, Fight Club før Fight Club, Star Wars før stjernekrigen. La oss dele den inn litt mer.

ANSLAG (side 1-10)

Her møter vi helten din. Du har kun en oppgave her: Få oss til å bry oss om denne personen. Klassisk filmlitteratur vil si at du må like hovedpersonen, men jeg er uenig. Følg med:

The Social Network, en av mine favorittfilmer gjennom tidene og en av de beste åpningsscenene som er skrevet. Den gjør alt rett og alt galt på samme tid.

Mark Zuckerberg, her spilt av Jesse Eisenberg, oppfører seg som en total drittsekk. Men vi blir dratt inn i det fra første sekund. Samtalen begynner midt i, og i stedet for å rydde lydbilde, har filmskaperen skrudd det opp til max. Vi må anstrenge oss for å følge med, som om vi var på en ekte pub.

Zuckerberg forteller at han vil være med i en sosial klubb. Han er besatt av det. Dette er målet hans, skjult under 7 lag av asberger og sexistiske utredninger. Han har åpenbart ingen venner, og når scenen er slutt – ingen dame heller. Vi sympatiserer med ham, fordi han blir dumpet.

Etter dette går han hjem og lager verdens største sosiale nettverk, som er Hollywoods måte å misforstå det faktum at enkelte i Silicon Valley kan ha glede av å lage noe bare for å lage noe, men det funker i filmens verden.

Noe skjer (side 10-12-ish)

Nå har vi blitt kjent med helten, og noe må skje. “Eventyrkallet” eller “katalysatoren”, kall det hva du vil – det er dette punktet i filmen hvor hovedkarakteren møter noen eller noe som forandrer livet for godt. Neo møter Morpheus, Jack møter Tyler Durden, foreldrene til Luke Skywalker blir drept. Robert Downey Jr. blir slengt inn i en hule i Afghanistan.

Helten fucker rundt (resten av akt 1, frem til side 30)

Fra katalysatoren inntreffer, må presset bygges opp rundt helten i tilstrekkelig grad. Hvorfor det? Fordi en hver oppgave som er verdt å fortelle om, må ha en viss terskel.

veikt drama

veikt drama

Jack i Fight Club foretrekker det trygge IKEA-livet sitt, Neo tror ikke på Morpheus (selv om to agenter akkurat stappet en elektronisk bille inn i navlen hans), Robert Downey Jr. må høre på AC/DC og bygge en jerndrakt for å kunne rømme.

Men så..

AKTOVERGANG, AKT 2

Her er alt du trenger å vite om overgangen til akt 2: Helten tar nå et definitivt steg inn i den nye verden, og legger den gamle bak seg.

AKT 2: (30-75 eller så) – selve kjøttet og potetene i historien

Det meste du ser i traileren av filmen er her. Rockys montasje, kjærlighetshistorien, og de store actionsekvensene. La oss rydde litt opp i de, ved å dele akt 2 i to deler.

Akt 2, første del (30-midtpunktet ): Ting går bra!

Ting går bra! Trailer, kjærlighet, snøballkrig, Luke lærer å vifte med den lysende fallosen sin, Neo lærer Kung Fu.

Her kunne jeg kommet med en million eksempler, men det er denne delen de fleste faktisk behersker. Så går ting til helvete. Men som oftest for forfatteren, dessverre, og ikke for hovedkarakteren.

Et av de viktigste punktene du vil lære som manusforfatter står for døren:

Midtpunkt: Alt er tilsynelatende i boks, men så..

Nå har publikum sett på filmen din i omtrent en time. Det må skje noe nytt – vi har blitt vant til historien. Det er på tide å skifte takt.

Du har en romantisk komedie. Paret får hverandre. Hvilken vei kan du gå nå? Hvis du ikke finner på noe, er filmen din ferdig.

Derfor skrur du til oddsen.

Dama i forholdet viser seg å være gift, ektemannen kommer tilbake fra krigen og snapper henne vekk fra deg.

Neo får vite at han ikke er “The One”. Angrepet på hjemmebasen begynner. Fight Club-gjengen blir kastet ut av kjelleren, og den uskyldige slosseklubben blir til “Project Mayhem”, som ender med at de dreper Meat Loaf og bomber hele byen. Sean Parker kommer inn i The Social Network og splitter opp kompaniet som ble skapt av to gode venner.

Midtpunktet i filmer markerer ofte en form for falsk seier eller falsk tap, og det som skjer etterpå er…

Andre halvdel av akt 2: Heltens verden blir snudd på hodet.

Uansett hvor langt nede helten var når du startet historien, nå er det på tide å la ham gå gjennom masse dritt. Bokstavelig talt, om vi snakker om filmer som “Frihetens Regn”. Eller søppelkværna i Star Wars.

Oppgaven din her, som manusforfatter, er å bringe helten din så langt unna målet sitt som mulig. Ta drakta fra Iron Man, deretter vennene hans.

Vi glemte en ting

Neida, det gjorde vi ikke. Vi bare porsjonerte det ut litt.

A-historie og B-historie

De fleste filmer, jeg vil våge å si alle, forteller to historier. Jeg liker å kalle disse “Save the Girl”, og “Save the World”, selv om det ikke alltid er disse to tingene det er snakk om. Men mer ofte enn ikke. Re Star Wars, The Matrix, Fight Club.

To historier etableres, og de krysser hverandre – alltid. Og slutten på akt 2 markerer punktet hvor dette skjer. La oss se på noen av Seth Rogens filmer, som eksempel.

The Interview: To gode venner (a-story) blir bedt om å drepe den Nord-koreanske diktatoren (b-story). Så blir de uvenner (heltens verden blir snudd på hodet), og så prøver de å drepe ham, men så klarer de det ikke, så blir de venner igjen (historiene krysses), så klarer de det.

This is the end: To gode venner (a-story) drar på fest, mens apokalypsen plutselig inntreffer (b-story). De prøver å unnslippe apokalypsen, de klarer det ikke, så blir de uvenner, så blir de venner igjen og klarer det, i det historiene krysses.

Pineapple express: To gode venner (a-story) blir involvert i en dopskandale (b-story), og må flykte. De prøver å ta oppgjør med det hele, blir uvenner, klarer det ikke, så blir de venner igjen og klarer det i det historiene krysses.

Alle Seth Rogens filmer er egentlig lett homoerotiske versjoner av boy-meets-girl-saves-world-modellen. Toy Story følger denne modellen. UP! Gjør det samme, med en gammel mann og en ung gutt. Frihetens Regn. Avengers. Schindlers Liste. Gjøkeredet. Aliens. Spinal Tap. Seinfeld og Simpsons er notoriske når det gjelder å sette opp to historier, og utføre de med en slik grad av finesse at det virker tilfeldig når de krysses – ikke så.

Hvem skulle trodd at Soup Nazi og den nye dama til Jerry skulle havne i konflikt?

Hvem skulle trodd at Soup Nazi og den nye dama til Jerry skulle havne i konflikt, bare fordi de begge ble introdusert i samme episode?

Jeg vil med 90% sikkerhet anslå at Akt 2 er hvor historien din strander, og at du finner løsningen på dette ved å se på to ting: Har du et klart midtpunkt for historien, hvor fortellingen din tar en vending, og har du to historier, eller to aspekter av historien, som krysses?

Overgang til akt 3

Når helten din treffer bunnen, er det bare en vei å gå:

Til den scenen du så for deg da du første tenkte opp filmen, det store klimakset.

På samme måten som man måtte bygge opp presset i akt 1 for å sparke helten inn i den nye verdenen, må man også bygge det opp tilstrekkelig før overgangen til akt 3. Overgangen til akt 3 markerer oppslutningen til den store kampen.

I en hver actionfilm så bærer dette klimakset med seg hovedrammene av en liten 3-akts struktur i seg selv. Helten møter antagonisten, sloss litt, det går dårlig, så går det bra igjen, gjerne fordi de har lært noe underveis eller blitt venner med en eller annen forpult nisse i en skog, om vi snakker om Ringenes Herre-septologien eller hva det nå er blitt.

Eksempler på tredjeaktstwister.

Fight Club: Jack skyter Tyler Durden, ved å skyte seg selv. Får dama.

Matrix: Neo viser seg å være The One allikevel, men ikke før han ofrer seg for dama, da blir han til Jesus, kan fly, og banker opp alle maskinene.

Frihetens Regn: Han duden rømmer, som vi egentlig visste hele veien, men har glemt etter å se ham bli voldtatt, miste vennene sine, biblioteket han bygde opp og til slutt glimtet i øyet. Blir gjenforent med kompisen.

Star Wars: De blir venner med masse nisser i en skog, og vinner over de slemme, og noe greier.

3. akt er en no-brainer, når du har en god første- og annen akt, og kan oppsummeres med en enkelt setning:

Gi helten det den fortjener, men ikke uten tilstrekkelig hodebry og aldri på måten publikum forventer det.

Sånn, nå har du verktøyene, gå og skriv det forpulte manuset ditt.

Så kan du levere det til en produsent eller en institusjon hvor en eller annen blåruss står klar for å voldta manuset ditt!

La oss bare håpe de også har lest denne artikkelen.

a1

kommentar: Klokka er 01:09 og jeg har ingen ambisjoner om å korrekturlese det jeg akkurat skrev. Det er nemlig en ny episode av South Park ute, og rewrites er noe man kun gjør når man får betalt – la det være en lekse, unge gresshoppe. 

David Skaufjord er regissør, tekst- og manusforfatter med bakgrunn fra litteraturvitenskap. Han har skrevet alt fra tegneserier for Aftenposten, Bergens Tidende og Nemi, for en rekke radioprogrammer, flere hundre av de mest irriterende reklamene du vet, og vært manuskonsulent på flere spillefilmer. Tidligere i år var han med på manussiden i programmet #Dumpa, som vant Gullruten, og er i høst aktuell med 5 episoder av TV-serien Turné på NRK1, hvor han var regissør, manusredaktør og medforfatter. Denne uken er novellefilmen High Point, som han skrev sammen med regissør Emil Trier, nominert til Nordens beste kortfilm på festivalen Nordic Panorama. Han avholder den ukentlige podcasten David Skaufjord Forklarer alt.

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

5 Responses to Skriv det forpulte manuset ditt

  1. Øyvind says:

    Jess, og føkk ju tu for at du treffer meg så jævli på spikern i innledninga!
    Jeg har forresten mitt manus voldtektsklart. Skal skrive det neste år. Må bare finne lappen jeg skrev ned plottet på…

    God helg…

    -Ø-

  2. Anders Nordby says:

    Kanskje en idé å henvise til Save The Cat som du henter oppsettet ditt i fra? Ser ut som du forsøker å fremstille det som din egen teori. Du som er så oppgitt over forfatterkollegaer, bør da ha litt integritet selv…?

    • david says:

      Save The Cat er en av bøkene jeg ofte refererer til når det gjelder manus, sammen med “How to write movies for fun and profit”, William Goldmans bøker, Syd Field og Chris Voglers bøker. Modellen jeg presenterer ligner mer på sistnevnte. Blake Snyder stjal sine ideer fra Voglers “The Writers Journey”, som igjen tok de fra Joseph Campbell. Jeg elsker Snyders klare og enkle syn på loglines, og er stort sett enig med ham når det gjelder a- og b-historier. Han skriver for øvrig veldig utenfra, veldig kakeform. Måten vi presenterer 2. og 3.-akter på er svært forskjellige. Som du også leser er jeg også fundamentalt uenig med hele hans “Save the Cat”-premiss, om at du må like hovedkarakteren, og han virker å være fan av 3 timers lange Ringenes Herre-slutter på 45 sider.
      Når det gjelder “integritet”, så vet jeg ikke hvem av disse historieguruene du mener har monopol på Hollywoodmodellen, men om du leser mer manuslitteratur – jeg kan gjerne anbefale noe – vil du se at de fleste, ettersom dette er deskriptive modeller, tangerer de samme temaene men på tidvis forskjellige måter.

  3. Jean-Louis says:

    Takk for tipset om manusskriveprogrammet RawScripts. Hadde vært perfekt om man kunne skrive på norsk i det. Og slippe å endre til engelsk tastatur for å få inn bindestreker og slikt …
    Menyvalget Settings virket lovende med tanke på å endre til norsk, men det førte bare til en ikke-eksisterende netside.
    Summa summarum tror jeg at jeg satser på noe annet.

  4. Pingback: Hvorfor ingen vil jobbe på det forpulte prosjektet ditt- | David Skaufjord forklarer alt

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *