Monthly Archives: November 2014

Å lure verden: Hvordan jeg tjente millioner på å skrive.

Skjermbilde 2014-10-23 kl. 14.03.46

Er det noe jeg liker bedre enn å skrive, så er det å skrive om å skrive. En grunn til det er at jeg er bedre til det, en annen grunn er at jeg, vel, ikke liker spesielt godt å skrive. Jeg liker idéfasen, og jeg liker å se resultatet av den. Alt mellom er bare et nødvendig onde. Det slo meg for øvrig at jeg har tjent millioner på dette, og det kan du og, ved å følge disse 6 selvmotsigende prinsippene som er så enkle at selv jeg kan forstå dem.

6) Lyv

Jeg har allerede løyet et par ganger i denne teksten, inkludert i overskriften som du klikket på. Husk: En interessant overskrift er 90%, godt innhold er de resterende 90%.

Ja jeg har tjent millioner på å skrive, på samme måten som alle som har jobbet med noe over en årrekke har gjort det samme. En snekker har i løpet av et halvt dusin år tjent noen millioner på snekring. Fortsett å lese, du lærer.

5) Vær ærlig

Om du ikke har noe å si, synes jeg ikke du bør si det. Skriv om det som holder deg våken om natta, og finn ut hvorfor det er viktig for deg. Den umiddelbare kjærligheten til materialet og faget kommer og går, så det er viktig at det er en sann kjærlighet, eventuelt sant hat, i bunnen. Om du bryr deg om det du skriver, bryr folk seg om å lese det.

4) Skriv hele tiden

Her er det som irriterer meg mest med verden: Samme hvor mye du arbeider for det, vil helsa di, de atletiske evnene dine og til slutt livet ditt visne bort, etter å ha nådd et kritisk og alt for tidlig midtpunkt.

Her er det som gleder meg mest med verden: skriveevnene dine, samt et par andre utvalgte åndsdisipliner, vil bare forbedres så lenge du lever. Det er bare å logge timene, og samle akkumulert XP.

3) Ikke skriv hele tiden

La meg samtidig innrømme det, jeg skriver nesten aldri. Det jeg skriver er for øvrig stort sett alltid synlig, så det virker som om jeg har en langt større produksjon enn jeg faktisk har.

Å skrive burde ikke hete å skrive. Det burde hete, uh, noe annet.*

Det handler om å formidle en tanke, en intensjon, et budskap, en historie – å skrive er et verb som reduserer en mer eller mindre kompleks tankeprossess ned til en enkler

hngh

du må leve for å kunne skrive, opplever du ikke noe har du heller ikke noe å formidle. Lev, les, se film, heng med bra folk, gå en lang tur, kast bort tid. Lad opp før du løser ut. Ikke skriv om deadline eller tanketørke. Om det er virkeligheten din, trenger du en ny virkelighet. Og du trenger ikke reise til India, det er bullshit.

* dette er grunnen til at jeg er så jævla betalt.

2) Gjør alt

De tyngste skrivejobbene gir deg de største skrivemusklene – selv om de paradoksalt nok ofte gir minst penger i kassa. Da jeg begynte å skrive, livnærte jeg meg av journalistikk. Oftere en ikke kom jeg hjem med tilnærmet ubrukelig materiale på opptakeren min, og måtte koke suppe på spiker. Som da jeg skrev en 4 siders artikkel om unger som skulle bedømme påskegodt for et kjøpesentermagasin (ungene ga karakteren “digg” til alt godteriet, før de ble syke og kastet opp), eller da jeg landet mitt største intervju med George Clooney og Bill Murray, og de ditchet meg for å gå på fylla i stedet. Saker som dette tvang meg til å jobbe hardt med dramatisering, og en dag jeg leverte en av tekstene mine viste det seg at filmanmelderen i samme magasin var fyllesjuk, og jeg endte opp med å bli betalt for å se film de neste par årene. Av mangel på tilgjengelig kompetanse, gikk de for tilgjengelig inkompetanse, og slik funker verden. Flaks kommer til den forberedte, og siden den gang har erfaringen min utelukkende vært at en hver velutført jobb (som i Norge betyr “en jobb du ikke fucker opp for mye”) åpner for en litt større og bedre – enten umiddelbart, eller litt lenger ned i løypa.

1) Finn det du er best til 

På et tidspunkt må du slutte å gjøre all mulig dritt som kun utsetter det du egentlig er plassert på denne planeten for å gjøre. Det er på tide å finne det du er best til – og da mener jeg ikke hva du gjør best av det du gjør, da mener jeg å finne det du er bedre til enn alle andre. Det er meningsløst å konkurrere i en klasse med 1000 konkurrenter, når du kan dominere en kategori på én. Din kombinerte livserfaring er ditt unike fingeravtrykk, og det er dette som gjør deg interessant.

Å finne sin stemme dreier seg om å finne en perfekt kombinasjon av selvinnsikt, arroganse og ydmykhet. Selv scorer jeg høyest på sistnevnte – ikke for å skryte, men jeg er mulig blant norges 3 mest ydmyke personer –  som er grunnen til at jeg i forrige uke ble forespurt å skrive 4 fullfinansierte spillefilmer, en TV-serie og å ghostwrite en biografi. Dette basert – ikke på manus jeg har skrevet, men på bloggen min, som primært omhandler mine egne påståtte evner, krydret med dårlig språk, en åpenbar mangel på redigering og innrømmelser om at jeg er både løgnaktig og lat.

Og folk sier at jeg aldri fullfø

 

Kriminalitet på ekstremt lavt nivå – hvordan jeg fucket over kaffekjedene

project mayhem

Nå som det er 17 år siden jeg var 17, innser jeg at det er for seint å satse på en karriere som tenåringskriminell. Jeg har grunnet en lang rekke tilfeldigheter endt opp i middelklassen, mulig øvre (jeg vet ikke hvor terskelen går, men jeg mistenker at som for alt annet ligger den ganske lavt). Jeg har ingen ambisjon om å bedrive vinningskriminalitet, eller å la dette gå ut over andre, men det er samtidig viktig for meg at reglene som gjelder alle andre ikke gjelder for meg. Jeg har tross alt ikke vært med på å lage dem.

Jeg har alltid tenkt at om jeg puttet all energien min i en klassisk heist, Oceans 11-style, kunne jeg fått til store ting, men har samtidig livslang erfaring med å ikke putte all energien min i noe som helst. Jeg har alltid hatt det mest moro med å være amatør, og deretter skifte beite – så har jeg bestemt meg for å satse på kriminalitet på lavt nivå.

Denne artikkelserien omhandler dette.

Den lille kaffejobben
En annen ting jeg har innsett er at jeg i praksis er narkoman, om det er slik at koffein er et rusmiddel. Kom igjen, det er i det minste et stimuli. Jeg er ikke interessert i å bli motsagt på dette punktet, det er det nærmeste jeg noen gang kommer å være Scarface, det nærmeste jeg kommer streetcred. Da jeg var ung og i følge et Playstation-spillfirma som gikk konk grunnet inkompetanse, en lovende programmør, utviklet jeg en massiv koffeinvane på 8-12 kopper om dagen. Av mangel på kaffebarer i mitt lokale distrikt gikk turen til 7-11. Vanen kostet meg 100-200 kroner om dagen, men wannabe-hackeren i meg fant løsningen: Å fylle 0.4-liters koppen med espresso i stedet for kaffe.

Jeg har illustrert fenomenet for den ekstremt trege leser:

matematikk.

matematikk på ekstremt lavt nivå.

Det er et problem med denne modellen (ut over at det tar lang tid): Dette er ren vinningskriminalitet, som er smålig og gjerrig, det har ofre (7-11, men mest sannsynlig personen i kassa som blir tvunget til å konfrontere deg for 70 kroner i timen når han ser deg henge rundt maskinen en halv dag og hamre på espressoknappen som om det skulle vært den digitale klitorisen i det klassiske C=64-spillet Sex Games).

Det er viktig å følge..
Regler for kriminalitet på lavt nivå
1. Det handler om å lure systemet, ikke vinning
2. En eventuell økonomisk gevinst skal sirkuleres tilbake i systemet

Dette sendte meg i tenkeboksen for..
Den store kaffejobben
Jeg går daglig innom Stockfleths, en av de bedre kaffekjedene i byen. Stockfleths kvalifiserer som en korporasjon, ettersom jeg har sett minst 3 avdelinger av sjappa på veien til jobb, og om jeg hadde gjort hjemmeleksa mi hadde jeg sikkert funnet en eller annen underbetalt kaffebonde eller uetisk transaksjon nær bunnen av denne pyramiden, som hadde gjort at jeg kunne legitimere århundrets svindel. Jeg blir forbannet bare av å tenke på det.

Kjeden benytter seg av et bonuskort for te- og kaffedrinker, og hver gang man kjøper en kaffe, stempler de et hull i kortet (mot Kaffebrenneriets mer idiosynkratiske kaffepose-og-kopp-stempel).

Kaffebrenneriet og Stockfleth - en sammenligning.

Kaffebrenneriet og Stockfleth – en sammenligning.

Hver gang man kjøper en kaffe (30 kroner), får man et stempel – hver 10. kaffe er gratis. Det vil si, hver kopp gir deg i praksis en tre kroners bonus, når du har brukt 270 kroner på kaffe får du en på huset.

Jeg hadde vært inne på ideen før, men da Stockfleths barista stemplet to stempel i samme hull da jeg kjøpte kaffe til meg og en kompis, og dermed svindlet meg for en bonus, rant begeret oer. Jeg bestemte meg for å fucke over kjeden, på lavt nivå.

Før du går videre, insisterer jeg på at du HØRER PÅ DENNE LÅTA (og ja, låta er brukt uten tillatelse – saksøk meg (ikke gjør det)).

Jeg hadde lenge hatt øynene mine på en hulltang på den populære pappakjeden Clas Ohlson.

IMG_2297
149 kroner for en tang – en rask hoderegningsøvelse (med hjelp av kalkulatoren på iPhone) fortalte meg at jeg med en rabatt på tre kroner per kaffe, måtte jeg opp i 49,666 kopper for at denne tangen skulle lønne seg – så ble jeg forvirret, fordi jeg tror ikke det er slik matematikk funker. Noe var åpenbart galt i regnestykket – men blodet mitt rant over, og jeg bestemte meg i butikken, med nye kleshengere til soverommet og to pakker batterier til Xbox-kontrollene mine godt plassert i handlekurven, for å fucke over to kjeder på en gang. Det som skjedde videre kan kun beskrives med bilder:

IMG_2298
IMG_2299

JEG BRUKTE HULLTANGEN I BUTIKKEN UTEN Å BETALE FOR DEN!!!!

Ja, jeg vet jeg sa det best ble beskrevet med bilder, jeg vil bare understreke at jeg ikke stjal tanga (eller kjøpte den).

Jeg kjente pulsen i halsen da jeg skulle betale for varene mine. Samtidig – jeg hadde aldri følt meg så levende (ok, nå lyver jeg, men den låta i bakgrunnen gjør ting med meg).

Pulsen holdt hele veien til Stockfleths – som var slitsomt, siden jeg var på Clas Ohlson på fredag, og var først tilbake på jobb på mandagen. Men da jeg kjøpte ukas første kaffe, og leverte over bonuskortet for stempling –

så reagerte baristaen ikke i det hele tatt. Hullet, innstilling nr. 3 på hulltangen Cocraft fra Clas Ohlson, var – som jeg mistenkte – av perfekt størrelse – selv ekspertene lot seg lure.

Nå er det bare 5 kaffer til før jeg får bonusen min – vel vitende om at jeg ligger et skritt, et urettferdig skritt foran alle andre tankeløse kaffekjøpere som bare finner seg i hvordan systemet er lagt opp. Sauer!

Tro til min egen kodeks, tipset jeg baristaen 10 kroner – og nikket ærbødig mens jeg gikk baklengs ut av butikken, uten å bryte øyekontakt – et tegn på svakhet. Han matchet blikket mitt (det var et heteroseksuelt blikk).

Kall meg gjerne mesterhjernen – men der slutter også en hver sammenligning med David Toska. Ingen ble drept under mitt forsinkede ungdomsopprør. Tapte kaffekjeden Stockfleth tre kroner? Ja. Men disse ble tilbakebetalt trefold til en av sine ansatte, mitt eget folk, gutta på gulvet.

Nei, jeg er ikke Toska, jeg er Robin Hood – jeg tar fra de rike, og gir til de fattige. Flere burde være som meg.

Project Mayhem er i gang. Verden er vår.

Følg med på fortsettelsen.

EDIT: OPPDATERING

Stockfleths skiftet uken etter denne artikkelen stempelsystem. De bruker nå et hjertestempel. Jeg velger å ikke se på dette som en konsekvens av at det er jul, men at Project Mayhem rokker ved kaffebransjens fundament.

Den lille mann mot den store kaffeindustri: 1-1.

Den lille mann mot den store kaffeindustri: 1-1.

Jeg ligger for øvrig et skritt foran…

Ikke FUCK med Skaufjord, han har nå gått til anskaffelse av rosa hjertetang.

Ikke FUCK med Skaufjord, han har nå gått til anskaffelse av rosa hjertetang.