Monthly Archives: September 2014

En visjon for fremtiden og hvorfor du er fucked

La oss begynne med en kjapp historisik innføring:

60-tallet: Woody Bledsoe, Helen Chan Wolf, og Charles Bisson utvikler den tidligste algoritmen for ansiktsgjenkjenning.

1975: Robert Farr gir ut boken “intelligent svindel” og forklarer hvordan man med enkle grep kan avlytte en standard hustelefon ved å ringe til den og aktivisere mikrofonen.

1983: POT, som fremdeles ikke skjønte hvorfor folk kniste av navnet deres, plasserte overvåkningsutstyr i leligheten til Arne Treholt: blant annet en mikrofon i saltbøssa, et kamera i blomsterpotta, men mest skremmende av alt: et kamera i taket, på størrelse med et knappenålshode. Igjen, dette er 1983.

1980-tallet: I tillegg til stemmeanalyse, begynner man også å forfine ganglagsanalyse, som kjenner deg igjen på rytmen i skrittene dine.

1996: Richard Vorder Bruegge identifiserer og dømmer bankraner på grunnlag av det unike mønsteret i jeans-sømmen hans: Ikke to er like.

Samme år: Kameratgjengen min og jeg oppdager programmet “Back Orifice”, som lar deg restarte maskinen, åpne CD-romen og aktivere webkameraet til tilfeldige internettbrukere.

2006: Du overlater all din personlige informasjon til Google, inkludert alt du noen gang vil søke på i fremtiden. Senere samme år gjør du det samme med Facebook.

2014: Dette bildet blir tatt på JFK flyplass.

Skjermbilde 2014-09-24 kl. 09.53.13

2014, samme uke: Verden er i ekstase: Et av verdens største private konsern slipper nyheten om en biometrisk måleenhet, en klokke som loggfører og melder all din helsedata, inkludert hvert eneste hjerteslag, tilbake til konsernet. Folk stiller seg i kø utenfor Applesjapper verden over for å bli førstemann til mølla.

Senere, samme uke: Jeg bestemmer meg for å telle antall kameraer jeg blir fanget på, på vei til jobb: 16, hvorav 14 stasjonære, 1 goProkamera tilhørende en stk. irriterende syklist som insisterte på å lage actionvideo på gangstien i Nydalen og en tenåring som satt foran meg på bussen og følte for å ta en selfie som inkluderte de 5 menneskene bak ham.

Men jeg gjør ikke noe galt?

Argumentet om at den som ikke gjør noe galt ikke har noe å skjule, er glidemiddelet som til en hver tid blir brukt for å presse inn mer overvåkning. Det er flere grunnleggende problemer med dette argumentet:

1) Det samme argumentet kan i ytterste konsekvens brukes for å tvinge deg til å gå med et goProkamera på skallen til en hver tid, for å dokumentere alt du gjør, selv i din private sfære.

2) Jeg gjør masse “galt”, og det gjør du også.

3) Om den eneste grunnen til at man oppfører seg ordentlig er frykt for staff, ligger problemet et annet sted.

sp02348f_259794a

Todelt problem

Den statlige overvåkningen har jeg egentlig ikke så stort problem med, som den private. Og hovedproblemet her er latskap og beleielighet.

Man bruker Google, fordi det er best. Alle er på Facebook. Twitter er morsomt, til tross for at barnebarna dine vil kunne lese hva du skrev da du var i et rasistisk hjørne før nyhetene om hva som virkelig skjedde tikket inn 22. Juli. Amazon, iTunes, Expert og Netflix kjenner preferansene dine, og all denne dataen er lagret et sted og behandles av underbetalte tenåringer. Bildene dine lastes opp i skyen, og folk er fremdeles i sjokk når bildet av kjønnsdelene deres som har blitt lastet opp til et nettverk med 6 milliarder brukere og beskyttet av det samme passordet du har brukt på alt siden 1998 inkludert det lokale intranettet hvor, igjen, passordet behandles av 9. klassing som har arbeidsuka si i IT-avdelingen, blir offentliggjort.

Visjonen for fremtiden

Først vil det dukke opp retrospektive søk. Gjennom ansiktsgjennkjenningsteknologi vil man kunne søke med bilde av deg på nett, og man vil gjennom åpne Facebookprofiler, med bilder som allerede er sted- og datofestet, se hvor du har vært siden 2006. Man kan tråle nett med stemmen din som referanse, og finne lydsnutter hvor du dukker opp: I NRK-arkivet, i bakgrunnen på en fest, en demonstrasjon fra da du var 19, eller i baksetet på en buss hvor noen bestemte seg å filme mens du snakket i telefonen. Alt er tids- og datostemplet, så man vil ha et stadig mer heldekkende arkiv over alt som skjer og hvor. Barn som vokser opp vil finne stor glede i at mødrene deres la ut nakenbilder av dem fra og med første leveuke, med sykdomshistorikk og utleverende detaljer om når barnet ikke oppfører seg – de samme mødrene vil synes det er helt ufattelig når disse bildene – med tilhørendedata i form av statuser om hvor barnet går i barnehage, når foreldrene er borte på jobb og i hvilket hjørne av huset soverommet er, dukker opp i pedoringer.

Norsk lovgivning har allerede tilrettelagt for at du kan få fartsbot uten at noen har observert deg kjøre for fort – ved å knipse bilder av deg i to byer, og kaklulere gjennomsnittsfarten du må ha hatt. Igjen – logisk, du brøt loven, ingen så deg gjøre det men all logikk tilsier at du må ha gjort det. Samme teknologi som brukes på nummerskilt vil kunne brukes på dine biometriske spor – vi får stoppet menneskehandel, men politiske flytkninger som Snowden vil samtidig få et helvete. Ganglaget hans blir observert på den røde plass av et cctv-kamera, boom, arrest gjennomført av Google Cops. Småkriminelle vil etter hvert bli offer for denne teknologien, men det store overgrepet kommer i det reklamebransjen lærer seg å targete deg direkte. Reklame vil følge deg, som i Gilliams Zero Theorem, og være perfekt tilpasset ditt kjøpsmønster.

Om du ser på økningen av kameraer de siste årene, private og offentlige, kan vi anslå at økningen av goPro-kameraer, mobiltkameraer, og Google Glass brukere omtrent går fra ingen rundt 1995, til satans forjævlig mange i 2025. Det skal godt gjøres å ikke fanges på et dusin kameraer bare du går ut døra – igjen, 16 på vei til jobb for min del. Plukker du deg i nesa på vei til jobb, blir du observert. Riksantikvaren.no vil kunne grave frem din personlige korrespondanse når noen skriver særemne om deg 10 år etter din død, skulle du ha gjort noe av interesse. Google Earth vil forlengst ha oppdatert fra semi-jevnlige flyvninger og gatekjøringer til jevnlig oppdaterte satelittbilder, mulig live-feeds.

Og det er akkurat her ting tar en vending.

Ønsket om å vende tilbake til naturen vil dukke upp først på venstresiden, som en fullstendig forventet reaksjonær konsekvens av økt kontroll og påfølgende avmakt. Deretter vil den ekstremliberterianistiske høyrefløyen reagere på samme måte, dog på langt mer militant vis: Vi vil få en lei kombinasjon av hippier og pistolsvingende survivalister traskende rundt i Nordmarka, og andre deler av kontinentet som av ulike grunner fremdeles ikke er totaldekket av kameraer.

Man vil gå, i klassisk sci-fi forstand, “off the grid”.

Verden vil deles inn i to: High-techs og Low-techs, altså de som sverger til teknologien fordi den gjør livet enklere, og synes det er veldig kjekt med appen som teller ned hjerteslagene dine fra du blir født til du dør så du vet hvor mye du skal putte i pensjonskassa eller hvilke feriemål som er perfekt designet for din blodtype. På den andre siden vil vi ha Low-Techs, som mest av alt minner om Dennis Leary-karakteren i det undervurderte mesterverket Demolition Man, som lever i en illusjon av frihet og har en lei tendens til å dø av tuberkolose fordi de nekter å la seg vaksikere av nanobots, som er utviklet av Apple og sender beskjed til legen din om du bærer på et smittsomt virus eller har problemer med ereksjonen.

Man må, på et tidspunkt, velge side. Personlig er jeg god til å skyte, sloss og gro både tomater og chili, så jeg ville klart meg utmerket i begge fløyer, men jeg må innrømme at jeg heller mer mot komfort enn illusjonen av frihet, selv om du ikke får lov til å si det til den 19-år gamle versjonen av meg. Men på et punkt skjer det uunngåelige:

En militant opprørsbevegelse, omtalt som som terrorister fordi de ikke er statlige (som er omtrent samme definisjonen de selv har på de store selskapene), vil utvikle og fyre av en massiv EMP-blast, en elektromagnetisk puls, som jeg først ble oppmerksom på da jeg leste det svenske DATOR-magazin på tidlig 90-tallet: EMP-en vil sprenge og resette all elektronikk og maskinvare innenfor en begrenset (eller, noen tiår senere, sannsynligvis ubegrenset) radius, som i spillet Modern Warfare, uten direkte menneskelige tap:

Den positive konsekvensen av at kredittkortgjelden og Facebookbildene dine vil bli radert, vil kjapt forsures i det satelitter og helikoptre faller fra himmelen, og bestefars pacemaker slutter å fungere – sammen med alt tilgjengelig medisinsk utstyr. Biler, som per da er automatiserte, vil kræsje i og med at folk ikke evner å manøvrere selv lenger uten kollisjonsvakt, utviklet i et samarbeide mellom Nissan og Google Maps og som senker trafikkdødeligheten med 99.99%.

Alt vil bli mørkt, ingen teknologi vil fungere, og ut stummende mørke må menneskeheten lære seg å orientere seg på nytt.

En ny verden vil vokse frem av asken, akkurat som i Voluspå. Det er vakkert og jævlig på samme tid.

Puh.

PS: Dette er ikke et jævla manifest, jeg har ikke tenkt å sprenge noe som helst, jeg jobber med fiksjon, men kom ikke her og si at jeg ikke har minst 12 poenger.

Dette vil skje, merk deg mine ord: Du er fucked, og går en mørk fremtid i møte.

Alternativt kan du utvikle et bevisst forhold til hvem du signerer livsrettighetene dine over til, finne ut hvor din egen smertegrense går og lære barna dine å ikke legge opp bilde av kjønnsdelene sine på internett.

Takk, D.

Bonus: Boken “Intelligent svindel” fra 1975, digitalisert av Nasjonalbiblioteket.

 

Hvorfor jeg skriver

«En tekst om å skrive – originalt! Dette trenger internett» – sarkastisk, imaginær leser.

m0017

Ok, en setning inn, og impulsen til å krangle med en imaginær meningsmotstander er allerede til stede. Dette tyder bra. Jeg har drukket 1 liter etiopisk kaffe, og det tyder enda bedre. Vel, for å svare på kritikken jeg akkurat rettet mot meg selv, provoserende nok, så skriver jeg ikke for å bli lest. Dette er åpenbart en løgn med modifikasjoner, men er i høyeste grad gjeldende når jeg skriver for meg selv. At noe blir lest, setter jeg alltid pris på, og det er en absolutt nødvendighet i profesjonell sammenheng. Men når det å bli lest er målet, er intensjonen allerede forringet og jeg skriver med et helt annet filter.

Jeg lever av å skrive, fordi å skrive eller å prate er blant de få tingene jeg hadde gjort om jeg ikke ble betalt for det.  Det er et ufattelig priveligert utgangspunkt, selv om det ikke alltid føles sånn når man sitter i et arbeidsmøte for å bli briefet i kunsten å skrive vitser på dasspapir, og hvor man på toppen av det hele blir bedt om å betale for lunsjen (jeg lyver ikke – back meg opp, Frode).

Alle skriver – Facebook, Twitter, SMS. Noen av oss har større utrykksbehov enn andre, og det er unektelig gøy å se vitser, karakterer og historier man har skrevet finne veien til TV eller kino, og følge med på responsen. Grunnfølelsen er den samme på stor skala som på liten. Men prossessen bak produksjon er så kronglete og tidvis helvetes provoserende, at etter en lang dag i møter, i skriverom eller produksjonssamtaler er impulsen til å lage noe eget så sterk at man ofte slenger opp Macen igjen.

Så, hvorfor gjør man det? Vel, jeg kan kun svare for meg, men..

Jeg skriver fordi tekst er den korteiste og mest umiddelbare veien mellom tanke og kreasjon: Se for deg et helikopter som tordner forbi utenfor vinduet ditt. Der, nå så du for deg et helikopter som tordnet forbi utenfor vinduet ditt, og du hørte det også, grunnet kløktig bruk av det lydmalende ordet «tordner». Hvilken farge var helikopteret?

Skulle jeg tegnet det forpulte helikopteret, hadde det tatt meg en time++. Ville jeg hatt det på film, hadde det tatt et år, om jeg fikk i stand finansene. Og på sitt beste ville det bare gitt akkurat samme effekten som teksten over. På sitt verste hadde det endt opp som et digitalisert mareritt utført av en underbetalt animatør som hadde presentert sterke argumenter for at en gnom i ballong hadde vært mye artigere, og sykemeldt seg halvveis i prossessen og latt det være opp til meg å forsvare det elendige halvfabrikkatet hans i dagspressen.

Jeg skriver fordi store deler av dagen går med til å lytte til folk som mener noe, som vil ha meg til å mene det samme så de får bekrefteltet at verdensbildet deres er korrekt, som forsøker å selge meg noe eller rett og slett ønsker å male innsiden av hodet mitt med ideer de selv abonnerer på fordi, du vet, vår egen virkelighet er bedre enn andres. Innrømmelig er jeg ofte svært lite interessert, selv om jeg med årene har utviklet evnen til å late som.

Når jeg skriver, skaper jeg et større eller mindre univers som andre gjerne må boltre seg i om de ønsker – det er mitt Minecraft, min såpeboks, min boksetime eller min måte å putte en snørrunge ut i verden, som kanskje ikke blir likt av andre enn meg selv og kanskje ikke det en gang. Det jeg skriver er hverken riktig eller galt, men et polaroidbilde av hva jeg tenker i øyeblikket, eller en kombinasjon av inntrykk eller ideer jeg har båret på over lengre tid. Som da to av mine mer drikkfeldige venner fikk ansvaret for å sende norges første satelitt ut i verdensrommet og selvfølgelig mistet sporet av den (fakta) – kombinert med nyheten om at NASA har funnet en planet som består av 70% alkohol (noe jeg fant på akkurat nå – men da jeg googlet det viser det seg at det eksisterer en sky på 300 milliarder kilometer i diameter bestående av det reneste vodka), som igjen leder til ideen om spillefilmen «Thirst Contact», en ellevill fyllekomedie i verdensrommet som mest sannsynlig ikke kommer til å bli noe av fordi folk ikke anerkjenner sann kunst lengre –

Jeg skriver fordi det eksternaliserer en eller annen prossess, fordi det føles som Tetris, å rydde rommet og å hugge ved samtidig. Jeg skriver nær utelukkende når jeg føler noe sterkt: inspirasjon, irritasjon, når jeg er eksaltert, autistisk opphengt, lattermild eller forbanna – og oftest skjønner jeg hva jeg selv vil frem til halvveis uti teksten, eller mulig dagen etterpå. Jeg skriver med bindestrek i stedet for komma fordi jeg leser med intern stemme, og fordi det legger pauser og trykk akkurat der jeg føler for det.

Jeg skriver fordi jeg elsker å rante, like mye som jeg hater å omskrive eller korrekturlese – heldigvis er det andre som får betalt for å ta seg av sistnevnte, dog ikke her, som den faste leser er smertelig oppmerksom på. Fuck det, om jeg skriver lemonade så skjønner du hva jeg mener, og det er laget av sitron. Jeg leser ikke det jeg selv skriver, for når jeg har skrevet det, er jeg ferdig med det og jeg er klar for å rulle meg over på magen og sove.

Jeg skriver fordi Game of Thrones ikke er bra nok, fordi jeg ler mer av hva jeg selv har opplevd med kameratene mine enn av hvilken som helst Family Guy-episode, fordi vi er 6 milliarder mennesker på jorden (faktasjekk) og av og til er det greit å rope enda høyere enn alle til sammen for å drukne ut den irriterende bakgrunnsstøyen,

jeg skriver fordi jeg skal dø en gang og fordi om jeg hadde blitt invitert til å henge rundt her i 70-90 år uten å gjøre noe annet enn å observere hadde jeg takket nei,

que musikk,

jeg skriver fordi jeg er mer interessert i å forandre verden enn i at verden skal forandre meg.

Takk takk, du har vært fantastisk,

mvh D

Lær deg å pitche

lær deg å pitche

– “A pitch is a concise verbal (and often visual) presentation of an idea for a film or TV-series” – Internett

– “If you don’t sell it, it’s not a script. It’s a stack of paper for the recycling bin” – Thomas Lennon & Robert Ben Garant.

Etter å ha bommet på et par hundre pitcher og truffet på et par dusin (og ja, jeg overdriver som alltid i begge ender), befant jeg meg plutselig i situasjonen hvor jeg selv ble portvokter for andres ideer. Dette sammenfalt med at jeg selv turnerte med egne ideer og prosjekter.

Observasjonene er basert på erfaringer fra begge sider av bordet, og det er påfallende hvor lik situasjonen er enten man selger inn en reklame, en tv-serie, en tegneserie, en film eller en radioidé.

Alle prisippene er hårreisende grunnleggende – i den forstand at det er hårreisende om man ikke kjenner til dem, ettersom de er så grunnleggende.

10. Vit hvem du pitcher til 

Å pitche til en TV-kanal uten å kjenne sendeflaten deres, er omtrent det samme som å banke på døra til en rikmann og si at du vil gifte deg med “en eller annen av døtrene hans, gjerne en pen en”.

Pitcher du reklame, skal du selge et produkt, ikke finansiere barndomsdrømmen din om å fotografere i 35mm fra et helikopter for så å slenge et tilfeldig og feilstavet packshot på slutten. Du begynner med å tenke produkt, og går deretter andre veien.

Og om du pitcher til en regissøren ved å henvise til filmen hun brukte 3 år av livet sitt på som eksempel på “hva som kan gå galt i norsk film”, har du bevist deg profesjonelt så vel som sosialt inkompetent.

Kom igjen, bare tuppen.

Kom igjen, bare tuppen. Jeg er sikker på at vi kan få dette til å funke.

9. Ikke smisk

Hvis du midtveis i pitchen finner ut at personen på andre siden av bordet er ekstremt opptatt av Midtøstenkonflikten, ikke lat som zombiefilmen din lagt til Drøbak er en analogi for denne. Ha selvtillitt i ditt eget prosjekt, stå for det du vil lage – og velg heller riktig sted å pitche det inn.

8. Lag en logline

En logline er den reneste destillasjonen av prosjektet ditt. En logline skal, kort fortalt, fange oppmerksomheten til tilhøreren, og male ut de store linjene i fortellingen din.

En logline for drama bør inneholde 3 ting: Premiss, konflikt og mulighet for resolusjon. Dette er mulig det viktigste punktet – og jeg skal skrive en hel post på det senere. Men for nå:

God logline:

Billy Elliot. En talentfull, ung gutt havner i en ufrivillig drakamp mellom sin kjærlighet til å danse, og oppløsningen av sin egen familie. Lagt til det britiske arbeiderklassemiljøet.

Fucking Jane Austin: To tenåringsgutter sliter med de urealistiske forventningene til mannsrollen skapt av den britiske forfatteren Jane Austin, og finner ut at den eneste måten å forandre dette på er å dra tilbake i tid – og ligge med henne.

Talladega Nights: Will Ferrel som NASCAR-sjåfør.

Selv har jeg fått påslag basert på én setning, og i samme møte få forkastet manus jeg har brukt 2 år på fordi personen på andre siden “ikke så potensialet” i pitchen. Det er din jobb å få dem til å se det potensialet. Jo lengre tid du bruker på å komme poenget, jo mer minsker sjansen din.

7. Ikke kveruler på punkt 8

..Men kunstverket ditt reflekterer jo livet selv, og lar seg ikke fange i en fattig logline!

Slapp av: Twin Peaks, True Detective, Robot Chicken, Tree of Life, Citizen Kane og Portlandia har alle gjennomgått pitcheprossessen. Dog alle etter at skaperne har vist seg å kunne levere først.

Loglinen din er en døråpner, og avslører om du sitter på grunnleggende narrativ kompetanse og forståelse for premiss, karakter og konflikt, såvel som for publikum, markedsføring, produksjon, og, vel, hele pakka egentlig.

Godt nok for Fincher.

Godt nok for Fincher.

6. Respekter tid og penger

Personen på andre siden av bordet tjener sannsynligvis mer enn deg – får du pitchetid for 5 konsulenter som hver har en fakturerbar timepris på 1500-2000 kroner, kan du selv regne deg hva de investerer i deg ved å møte deg en time.

Skal de investere en ytterligere del av sitt profesjonelle liv i deg – kanskje over flere år – vis dem hvorfor, og tenk følgende: Hva har de igjen for det?

Er du i den heldige situasjonen at du pitcher for en med utelukkende kunstneriske intensjoner, investerer vedkommende allikevel i deg: Energi, og tid – tid de kunne brukt på egne prosjekter.

5. Pitch visuelt

Filmbransjen består ikke overraskende av visuelt anlagte mennesker, som ofte foretrekker visuelle presentasjoner. Hvis du åpnet innboksen til fire manus på 120 sider, og en YouTubevideo, hva hadde du åpnet først?

Dårlig skjult bransjehemmelighet: Folk liker ikke å lese manus, i hvert fall ikke uten et visst løfte om kvalitet. Dette løftet ligger i pitchen din.

Alle husker skoletimene hvor man plutselig fikk se video, i stedet for å høre på en times halvinspirert prat. Bilder stimulerer fantasien. Videoer plasserer deg i riktig referanselandskap.

Presenter med KeyNote, legg ved videoreferanser eller bilder – og hold teksten til et minimum – for nå.

4. Vær klar for å pitche når som helst

Den kleineste pitchen jeg har bevitnet, var da noen åpnet en PC som tydeligvis hadde blitt klappet sammen midt i en pornofilm. Etter noen heftige stønn fra Helga (23), gikk maskinen tom for strøm, og de neste 5 minuttene gikk til å oppdrive en kabel. Ja, det var kleint, og nei, det ble ikke salg.

Ha utstyret i orden, og bær med deg prints eller en minnepinne med materialet ditt. Øv på pitchen et par ganger før du skal i møte – det er flauere å blåse en filmavtale, enn å kjøre et par runder med en imaginær Weinstein foran speilet. For skulle du være så heldig å møte Weinstein i heisen på Sundancefestivalen, har du allerede gjort hjemmeleksa di. Og når du får spørsmålet “har du noe mer”, så har du så klart det. Det kan gå lang tid til neste gang du får sjansen.

3. Vis gjennomføringsevne

Du vil bli snakket om i det du forlater rommet. Har du planer om å produsere, regissere, skrive en hel sesong eller stå foran kamera, sørg for å etterlate inntrykket at du faktisk er i stand til dette. Ingen forvente at du kommer med et ferdigpolertmanus eller en innspilt pilot eller referansescene for serien din. Det er akkurat derfor du bør overraske alle ved å gjøre nettopp dette.

2. Lytt til tilbakemeldingene du får

Notatene du får er helt riktige – for personen som gir dem. Å lytte til tilbakemeldingene betyr å tvinge alle inn i prosjektet ditt. Pitcher du for personer, vil du mest sannsynlig få tre forskjellige tilbakemeldinger – men hører du det samme tre ganger, er det mulig at de har rett. I hvert fall om de betaler. Og ingen er interessert i å se det samme to møter på rad.

1. Ha lidenskap for det du gjør

Å skape noe tar alltid mye lengre tid enn man lurer seg selv til å tro. Den umiddelbare forelskelsen til prosjektet ditt vil gå over – for så å blomstre på ny. Sørg for at du har nok lidenskap til å pushe på.

De dårligste pitchene jeg hører er alltid ideene som bare “kan lages” – det at noe kan lages, er ikke grunn til å lage det. Det at du vil lage det er en langt bedre grunn – og det at du bare , det er den beste.

Du vil bli avvist oftere enn du får tilslag. Mange ber deg forkaste pitchene dine og bevege deg videre om du ikke får salg. Her er jeg både enig og uenig. Av og til er prosjektet ditt for dårlig, andre ganger er timingen rett og slett feil. Er det noe du brenner for, vet du like godt som meg at prosjektet kommer til å poppe opp i en annen form – forhåpentligvis bedre, og til rett tid. Flaks kommer til den forberedet, og lidenskap er smittsomt.

Om jeg måtte velge mellom å satse på en superentusiastisk amatør eller en livstrøtt ekspert –

vel, jeg hadde innrømmelig ikke gått for noen av de. Men jeg vet hvem jeg hadde holdt øye med videre.

Om TV-tittingens fremtid og hvorfor den tilhører Google

Skaufjord predikerer igjen, og da hører du faen meg etter.

Skaufjord predikerer igjen, og da hører du faen meg etter.

Så, dette er status: Produsentene sutrer over at ingen går på kino, og forsøker å bøtelegge internett. Samtidig, på andre siden av gata hersker det full forvirring hos TV-kanalene som etter 40 ansiktsløftninger ikke skjønner hvorfor de fremdeles er benskjøre, og hytter med neven mot tidsånden før de så går hjem og gjør akkurat det du og jeg gjør – ser showene sine på internett.

Internett har tydeligvis bestemt seg for å bli, og i likhet med alle revolusjoner i visuelle og forsåvidt andre medier (og tro meg, det plager meg å kalle internett for en “revolusjon”), imøtekommer bransjen fenomenet i tradisjonell stil: med massiv og futil motstand, basert på ideen om at verdensmodellen de selv vokste opp med er den eneste riktige.

Mennesker foretrekker å gjøre ting på den måten de alltid har gjort ting på –
dette er grunnen til at Narvesen fremdeles evner å selge pornoblader og at den elendige Fantomet-tegneserien fremdeles går i Aftenposten. Leverandørene tjener fremdeles noen kroner på dette, dog stadig minkende, mens alle andre bare venter på at det stadig aldrende forbrukersegmentet skal dø.

Huff da.

La meg slå deg over hodet med tre kjappe kasus:
Overgangen 1700/1800-tallet: Arbeidere streiker, fordi de tror at maskiner kommer til å ta over alle jobbene deres. Kutt til i dag: Folk har fremdeles jobb, og de jobber med maskiner.

Overgangen 70/80-tallet: Massiv motstand mot VHS og opptakskassetter. Kino- og musikkindustrien er overbeviste om at det nye fenomenet vil ta knekken på dem. Milliarder blir brukt på å motarbeide fenomenet. Kutt til: Musikk og film lever enda, det er du bevis på ettersom du allerede har hørt musikk og sett film i dag.

RIP musikkbransjen: 5000 f.kr - 1980.

RIP musikkbransjen: 5000 f.kr – 1980.

Overgangen 90/2000-tallet: Charlie Parsons pitcher “Robinson” til alle kanaler i hele verden, ingen tror at folk vil se “virkelighets-TV”, tv er eskapisme. Kutt til i dag: Det som holder kanaler og produksjonsselskapene i live er stort sett reality.

Nå, la meg være den første til å innrømme at denne lille artikkelen er en grov overforenkling, og jeg er ikke interessert i å debattere noe av dette. Jeg vil bare gi et forvarsel på hva som kommer til å skje, og i 2017 kommer jeg til å si “Hva var det jeg sa?”, fordi da vil nett-titting dominere seermønsteret, og én enkelt aktør vil dominere nett-tittingen. Jeg tar meg allerede selv i å hate begrepet “nett-titting”, og håper jeg kommer på noe bedre før jeg er ferdig med å skrive dette.

La oss imitera kidsa, er det noe de digger så er det det.

La oss imitera kidsa, er det noe de digger så er det det.

Er det noe vi har lært av internett, så er det at en av de store aktørene kannibaliserer de mindre og monopoliserer markedet fullstendig, og jeg kommer mildt sagt til å være jævlig overrasket om det er Altavista som får denne æren.

Her er situasjonen, gresshoppe:
For to år siden kjøpte du fremdeles DVD-er på Platekompaniet, og du hadde ikke knapt hørt om Netflix og HBO Nordic. Nå prater du faen ikke om annet, og ja, jeg så den siste episoden av True Detective, den var dødsbra, mulig litt enkel, men for en rollepresasjon av Matthew Mccounaghey, og se på mmeg, jeg har en mening om HBO, jeg har også en mening om været, bare spør meg.

I 2006 kjøpte Google opp YouTube, altså for en evighet siden i internett-tid, som går 7 ganger fortere enn vanlig tid. Samme år kåret TIME Magazine “You” til årets person grunnet selvråderetten til å bestemme hvilket innhold man selv vil se og når, og feiret at alle mennesker på hele jorda endelig ble sin egen TV-kanal: Morsomme fedre på 40+ over hele verden førte opp på CV-ene sine at de var kåret til Person of the Year, gratulerer, tidligere vinnere er (faktisk) Hitler og Stalin.

time2006personoftheyear

Mens TV-kanalene satser tungt på seergruppen mellom 20-49, og mer eller mindre driter i alle andre (med unntaket NRK Super) har YouTube fostret en generasjon meningsytrere og innholdstilbydere for et yngre publikum, brukermassen som benytter seg av YouTube som sin primære nyhetskanal (dere hørte riktig, Akersgata). Svensken Felix Kjellberg, aka PewDewPie, når om lag 30 millioner seere. Ved å spille dataspill og prate om det. YouTubekanalen Smosh når i underkant av 20 millioner, ved å parodiere populærkultur. Og gjett hva: YouTube har gjennom reklame evnet å la innholdsleverandørene sine kapitalisere på produktene sine.

Reklamefinansiert underholdning er et nødvendig onde, i hvert fall foreløbig, men brukermønsteret viser at folk i stadig økende grad er villige til å betale for innhold. Da Radiohead la ut albumet sitt “In Rainbows” i 2007, lot de folk betale det de selv ønsket – om de ikke ønsket å betale noe, slapp de. De tjente mer på dette albumet enn alle andre albumene sine kombinert. Selv betaler jeg for Spotify, Audible, HBO og Netflix, i tillegg til å kjøpe bøker på Kindle. Itunes holder jeg meg av prinsipp unna siden de ikke innser at man ikke kan kreve det samme for én film som for to måneder med en hver av de overnevnte abonnementstjenestene eller som en hardkopi med ekstramateriale. Forbanna idioter.

Vel, la oss bare hoppe rett ned i purra og konkludere med hva som kommer til å skje etter at filmbransjen gir opp å saksøke de åpenbare og effektive distribusjonskanalene som allerede finnes på internett, i stedet for å tenke hvordan de kan benytte seg av de eller fengsle de som har utviklet teknologien:

– Google kommer til å bevege seg tungt inn på videomarkedet

– Google kommer til å knuse konkurrentene og monopolisere alt, og derfor få det beste tilbudet

– Google kommer til å logge all informasjonen din, som hvem du er sammen med, hva dere to noen gang har sett hver for dere, for så å komme med perfekt kalkulerte par-anbefalinger som gjør at du og dama slipper å bla 35 minutter gjennom den innrømmelig utdaterte Netflixkatalogen (som strengt tatt kun er en digitalisert videohylle med hovedvekt av materiale fra 2004) hver gang dere skal se en film til middag og ender opp med å se en episode av noe dere allerede har sett før for å beholde husfreden

– Du er prinsipielt i mot denne loggføringen, men siden det er så praktisk finner du deg i det

– nettleverandørene finner en smart måte å kapitalisere ved å enten gi deg supertilpasset reklame som ikke oppfattes som innvaderende men som absolutte nødvendigheter du egentlig allerede ønsket deg, basert på overnevnte loggføring av all din personalia, eller

– filmbransjen slutter å bruke alle pengene sine på utdaterte distribusjons- og markedsføringsmodeller og kan derfor tilby deg det du faktisk vil se til en overkommelig penge

– med tanke på alt som har skjedd de siste 2-3 årene, kommer disse endringene til å tre i kraft de neste 2-3 årene

– Folk vil fremdeles se Avengers 8 på kinoer over hele landet

– den nyeste sort-hvittfilmen til Daniel Krutzkoff Jacobsen, som sjokkerende nok omhandler seksualitet og som sjokkerende nok blir markedsført som “kontroversielt” selv om seksualitet er det minst kontroversielle man kan portrettere, vil bli vist på spesialkinoer som Cinemateketog eller private visninger og allikevel få en 6 timers podcast fra Montages som blir hørt av fler enn de som så filmen

– kunnstige støtteordninger som holder live i ubrukelige artister vil forsvinne, så folk blir nødt til å lage noe folk faktisk vil se

– artistene som faktisk ikke er ubrukelige vil finne sitt publikum på nett, fordi på nett har du bokstavelig talt hele verden som målgruppe, og om ingen av verdens da 8 milliarder mennesker interesserer deg for det du lager, inkludert mora di, må du ta en runde med deg selv og innse at det kanskje er ræva

– folk vil innse at det ikke finnes nisjer lenger, men at internett består av meganisjer med millioner av tilhengere

– man vil slutte å snakke om det man lager er et “Fredag klokken 19.30- eller Tirsdag klokken 17:20-program”, men fokusere på innhold og kvalitet

– Filmselskapene vil inngå økonomiske avtaler med Google, det vil si filmene forhåndsfinansieres delvis av den innstansen hvor filmene kommer til å ligge de neste 100 årene. Dermed vil ikke en film velte bare fordi det regner i åpningshelgen eller fordi Bon Jovi er i byen, og jeg liker ikke Bon Jovi en gang

– Google vil sette opp egne kinoer med en semidemokratisk modell for hvilke filmer som vises. Disse vil hete Googleplex.

– Facebook kommer til å forsøke å tilby innhold, men det viser seg at ingen gidder å se filmer på Oculus Rift.

– det vil vise seg at jeg har rett og at folk burde ha hørt på meg hele veien.

Velkommen til mitt Millenniumsrike, hvor jeg kan se Trailer Park Boys hele tiden.

puh
snakkes.

Sannere ord ble aldri sagt.

Sannere ord ble aldri sagt.