Hvordan bli amatør i alt

Vitenskapelig graf (c) David Skaufjord.

Vitenskapelig graf (c) David Skaufjord.

Folk spør meg ofte  aldri: “David, hvordan blir jeg ekspert i mitt felt, på bekostning av alt annet, med et urokkelig fokus og til en hver pris?”. Grunnen er, vel, fuck det. Jeg vet i og for seg svaret: I følge Malcom Gladwell bruker du 10.000 timer på faget ditt, dvs røft regnet 8,5 timer hver dag i 3,5 år uten pause – på toppen av et unikt talent, som du vil bruke store deler av de 10.000 timene på å fortelle deg selv at du ikke har.

Ut over dette har jeg ikke den fjerneste anelse: Å mestre en disiplin krever at du ofrer deg til den over så lang tid at den umiddelbare forelskelsen for lengst har forsvunnet, og på bekostning av alt annet i livet, og allerede her har jeg forlengst mistet interessen.

Om noen for øvrig spør meg hvordan man blir amatør i noe, kan jeg losse på med tonnevis av erfaring, og siden du spør: Her kommer det.

Amatørskap definert

Ta en titt på læringskurva over. Samme hva du har lært deg, har du gjennomgått samme progresjon, enten du lærte deg å gå, løpe, å skrive med blyant, komponere musikk, studere filosofi, benkpress, etc:

I begynnelsen føles det helt jævlig, og du er fullstendig ubrukelig. Det er i denne perioden du lærer mest, og du kan gå fra å ikke kunne noe som helst til å få en grunnleggende innsikt i et emne rekordid, og doble kunnskapen eller evnen din på en nær daglig basis.

Du løper 100-meteren for første gang, og kan forbedre tiden din med opp til flere sekunder på et par uker. Du går fra å aldri å ha lest filosofi, til å kunne irritere alle i din umiddelbare omgangskrets med sitater fra Marcus Aurelius om hvordan man burde leve hver dag som om det var den siste eller andre provoserende uttalelser, kunststudenten innser at menneskets anatomi grovt sett kan brytes ned i sammenhengende sylinderformer som gjør det enklere å bryte ned bevegelsesmønstre og konfirmanten lærer seg 3 grep på gitaren og kan plutselig spille den samlede katalogen til Sex Pistols.

Deretter går det litt treigere. Du lærer fremdeles, og blir bedre hver gang du øver – men nå kjemper du for tiendelene på 100-meteren, og ikke om sekunder. Du må dypere ned i den filosfiske materien og plassere tenkeren i et idehistorisk univers for å skjønne sammenhengene, og Wuthering Heights krever 20 ganger mer fingerferdighet enn God Save The Queen og som konfirmanten vet får man ikke pult uten akkurat den sangen på reportoaret.

Deretter flater kurven ut. Du kjemper nå for hundredelene, eller – gud forby – tusendeler. Jeg gidder ikke dra resten av eksemplene mine helt ut, fordi du skjønner forlengst hvor jeg er på vei. Innsatsen blir større, og belønningen – på kort sikt  – blir mindre, og mesterbeltet ligger langt fremme i horisonten og kun de mest dedikerte har sjansen til å gripe det.

Her falmer interessen for intens øving for min del, fordi jeg elsker den bratte delen av kurven, hvor man går fra å ikke kunne noe som helst til det jeg kaller terskelnivået, hvor videre læring går på egenhånd fordi man har gjort det til vane, eller, hvordan man faktisk kan få seg et jobb med egenskapen og bygge den videre derfra.

Livet er kort, og tålmodigheten er enda kortere – og for min del er læringsgleden assosiert med læringsgevinsten. Jeg kjemper for sekundene og tidelene. Og om jeg plasserer seks tideler bak en som har brukt 10 år lenger enn meg på å lære seg noe, er jeg godt og vel fornøyd med det – jeg knuser ham i munnspill uansett. Og munnspilleren tar jeg i bryting.

God nok

“Amatør” er av en eller annen grunn blitt en fornærmelse, men jeg ser på det som en hedersbetegnelse. Amatør betyr at man er konkurranssedyktig. Å være en amatørturner betyr at man er en bedre turner enn, la oss anslå, 90% av befolkningen, sannsynligvis plasserer man enda høyere, opp mot 95%. Men når det gjelder..

..helsike heller, la oss komme til purra: Hvordan gjør man det?

gandalf
Fordypning

Jeg tror på fordypning – å la seg synke ned i noe, og la seg omfavne fullstendig av det – over en tid. Så kan man heller bevege seg over til andre ting etterpå. Men mens det varer, setter man alt annet på pause.

Denne innsikten blir forsterket hver gang noen kommer til meg med en fullstendig uforedlet idé til en film, serie, reklame – hva som helst, den sanne velsignelsen av å jobbe i en kreativ bransje er at man får dette nær daglig – og så godt som uten unntak har man hørt den samme idéen, uforandret, et år tidligere, eller får gleden av å høre den igjen neste år, av samme person. Og når jeg spør hvor mye man har jobbet på ideen/manuset/tegneserien, er svaret ofte “ingenting”, etterfulgt av hvor vanskelig det er å sette av tid. Samme person går gjerne over til å fortelle meg hvilke xboxspill de har runnet i det siste, spill med spilltid på minimum 50-100 timer, som er omtrent så lang tid jeg har brukt på teaterscenen til sammen og føler meg helt greit kompetent til.

Tro meg, man trenger xbox i livet sitt, men da må man være ærlig mot seg selv og innse at Xbox i øyeblikket er viktigere enn å lære seg noe nytt enn å lage noe spennende. Eller, enda bedre: bruke det som en belønning.

Første skritt i å lage noe er alltid å slutte å lyve for seg selv, og innse at forutsetningene er like for alle.

booby

Dette bildet er stjålet, av åpenbare grunner.

Tegneserieoppskriften

Ok, så forutsetningene er ikke like for alle. Noen har barn, noen sitter i rullestol, noen har talent, blabla. Livssituasjonen din er i gradvis forandring, men om noe er viktig nok for deg vil du finne både tid og unnskyldninger for å faktisk gjøre det.

Her er hva jeg gjorde da jeg gikk fra å ikke kunne tegne, til å leve av å jobbe med tegneserier, som en kjapp anekdote. Samme fremgangsmåte har jeg benyttet en rekke ganger både før og tidligere, i både større og mindre grad, og til ting jeg både har mer og mindre talent for.

Da jeg var 26 var jeg plutselig “ferdigutdannet”, med 1.9 bachelorgrader i kultur- og samfunnsvitenskap. Så lå jeg våken en hel natt og tenkte “hva faen er det jeg driver med”, og bestemte meg for å finne tilbake til noe jeg hadde stor glede av da jeg var 6 år gammel, 20 år tidligere, og hadde en tendens til å snakke om hver gang jeg hadde fått i meg to pils:  Å lage serier.

Jeg bestemte meg for å tegne hver dag, 8 timer om dagen (dette var før jeg hadde hørt om Gladwell, ellers hadde jeg nok: a] slengt på en halvtime ekstra om dagen, eller b] gitt opp fordi jeg trodde man trengte 10.000 timer på seg for å bli god til noe). Jeg bestemte meg for å gjøre dette hver mandag til fredag, altså å behandle det som en jobb, og jeg tok opp lån nok til å holde meg over vannet et halvår – takk, lånekassa og Mastercard.

Jeg ga meg selv 3 måneder – faktisk ga jeg meg 6, men reviderte det underveis av forskjellige grunner (se: Mastercard) – til å få publisert serien. Jeg begynte 1. Januar 2006, og 3 måneder etterpå, uten å ha misset mer enn 2-3 dager, fikk jeg mitt første salg. Samme sommer ble jeg plukket opp av en serieagent, og på høsten levde jeg av det.

Prossessen:

De to første ukene.

De to første ukene er helt jævlige. Alt inni deg vil komme opp med (gode) grunner til å ikke fortsette: Det er kjedelig, du er ubrukelig, du burde vaske huset, hva med den andre greia du er god til eller det du hadde lyst til å lære deg, blabla. Du er sjuk, fyllesjuk, folk kommer på besøk, en eller annen livsendring er garantert å tre i kraft..

Fuck det, hva enn du gjør, push gjennom de første to ukene. Alt som teller er å logge timene. Kvantitet over kvalitet.

To uker er nemlig tiden det tar å etablere en ny vane (Kilde: jeg studerte psykologi, om jeg redigerer denne tektsten noen gang så slenger jeg inn en link). Etter to uker går du fra å måtte tvinge deg til å gjøre en aktivitet, til å bli rastløs om du ikke gjør den. Det tar like lang tid å etablere en vane, som å avvikle den (eller erstatte – en vane forsvinner aldri, den blir bare byttet ut med en annen).

time

Dette bildet illustrerer tiden. Ikke avbildet: Tiden.

Målet

Du må ha et mål! Se for deg at du har sosialangst, du er deprimert, kjøleskapet ditt er tomt – og du vet du burde gå ut. Men prossessen kan ta timesvis, dagesvis – kanskje kommer du deg ikke ut i det hele tatt. Men om all luften plutselig hadde gått ut av rommet ditt, hadde du vært ute på gata på under 5 sekunder. Klassisk gulrot-og-kjepp her altså, og et akkutt mål: Bli på rommet, du dør – ut på gata, du lever.

Jeg understreker ofte betydningen av mål med eksempelet dataspill: Om du ikke har en quest, en oppgave, trasker du bare rundt og dasker til kaniner, ser på utsikten, plukker blomster og med ujevne mellomrom havner du i et eller annet sideoppdrag, som regel et oppdrag gitt av noen som vil ha hjelp av deg til å fullføre sitt eget hovedmål (i denne setningen: livsvisdom).

Hvis du ikke har et mål med det du vil, så kan jeg garantere at du ikke kommer deg dit. Hvis du skal ut og reise, og ikke vet hvor – vel, HVOR FAEN HAVNER DU DA!?

Unnskyld.

Målet må defineres fra dag 1: Du vil bli sterkere, du vil utgi en bok, du vil lære å spille gitar. Hah, lurte deg, dette er ubrukelige mål! Hvor sterk vil du bli? 100 i benken? I så fall, sikt for det – ikke bare virr rundt på apparater. Hva slags bok vil du utgi, og hva vil du lære å spille på gitar? Målene må defineres tydelige. Jo mer spesifikke, jo bedre. Du vil sannsynligvis måtte revidere de, ettersom du blir klokere og mer bevisst ettersom du nærmer deg. Jeg ville ikke bare lage serier, jeg ville bli trykket i avis. Det ble jeg. Senere visste jeg bedre hvilke aviser som passet, og siktet mot de – men “å tegne serier” er et mål du kan oppnå på 10 minutter: Tegn en elefant på en dassrull, og skriv en treffende tekst – vips, du er fremdeles understimulert.

Målet må også være relevant for deg – noe du virkelig har lyst til, og du bør vite hvorfor:

Ja, det hadde vært fett å kunne løpe et marathon, jeg kunne tenke meg å være i stand til det, men ikke nok til å jobbe mot det. Så det kommer ikke til å få skje. Målet ditt må defineres ut fra lidenskapen din, slik den foreligger i øyeblikket – og vit at lidenskapen din kommer til å forandre seg. Selv de mest glamorøse hobbyer har sine dønn kjedelige dager når de utøves som profesjon – stol på meg, jeg har jobbet i film – og lidenskapen din må være sterk nok til å overleve disse hverdagene. Hvis du er usikker på om du burde gjøre det eller ikke – ikke gjør det.

Tidsbruken

Hvorfor 8 timer om dagen? Vel, hvorfor faen ikke. Det er så lenge samboeren din er på jobb, det er så lenge kidsa er i barnehage(?). Jeg er fullstendig inneforstått med at ikke alle kan bruke 8 timer på en hobby, meg selv inkludert. Hvis det er viktig nok, så finner du tid – en time om dagen er uendelig mye bedre enn null timer om dagen.

Da jeg ville lære meg kontaktsjonglering – dvs triksing med pokerchips og penner, et felt jeg er halvamatør i, satt jeg ikke av 8 timer om dagen. Kanskje jeg gjør det en gang. Men jeg bestemte meg for at all tiden jeg satt foran TV-n ble brukt med en pokerchip eller penn i hånden. Det tok meg hele førstesesong av Sopranos å klare en grunnleggende thumbovermanøver – chipstrikset Mads Mikkelsen gjør i Casino Royale. Latterlig. Men da jeg hadde sett ferdig alle 6 sesongene av Sopranos, kunne jeg alle de grunnleggende manøvrene utenom 5 star og knuckle roll. Hver sesong var ca 18 timer lang – det hender jeg møter folk som er bedre enn meg til pokerchipstriks, men jeg vil si at 95% av de jeg møter ikke er det.

 

Da jeg ville begynne med regi, måtte jeg strukturere det på annen måte – det er et fag som er avhengig av andre. Jeg begynte med å få meg (ubetydelige) regitimer i radiostudio – ettersom jeg allerede hadde etablert kontaktene. Dette ble etter hvert til fulle dager. Etter dette var det lettere å få små (ubetydelige) nettreklamer, og deretter TV – produktreklamer som ingen andre gadd å gjøre, men for meg var det en glimrende mulighet til å få meg 8 timer med skuespillere og betalt utstyr her, 8 timer der. Plutselig hadde jeg mer erfaring enn de fleste – ettersom de hadde null erfaring. Og da fikk jeg flere oppdrag, som igjen ga meg mer.

Eksemplene over er bare relevante i den grad de beskriver forskjellige modeller for tidsbruk. 3 måneders-premisset jeg liker å operere med er kun veiledende, men for meg virker det som en konstant, tiden det tar å komme over “terskelen”. Mer om den snart.

Motstand

Alt du prøver å oppnå som har noen form for verdi, vil bli møtt med motstand. Du vil aldri oppleve et uavbrutt strekk av noe som helst, sånn funker ikke livet. Du begynner på en ny idrett, og brekker et ribbein. Du får vannskade i kjelleren første dag du setter deg ned for å skrive på manuset ditt. Med fare for å høres overtroisk ut, virker det nesten som om sjansen for slikt øker betraktelig i det universet, i det minste mikrokosmoset rundt deg, finner ut at du vil bryte med det gamle og gjøre på noe nytt.

secret_handshake_2_1

Hemmelige håndtrykk – disse vil du trenge.

Uansett hva jeg har begynt på, har jeg blitt fortalt dusinvis av grunner til at jeg ikke burde gjøre det. En av de første gangene var da jeg flyttet til Sørlandet, hvor alle spilte fotball. Jeg tenkte at jeg også hadde lyst til å prøve det, men fikk vite av en klassekamerat at jeg var for gammel – jeg var 9. Selv hadde han spilt siden han var 6. “For seint” er en innvending du vil høre når som helst i livet du begynner på noe. Det er latterlig, hjernen er like plastisk som den er rutinert og du er alltid for gammel til å ikke starte. For å legitimere at folk selv er late og har kastet bort livene sine (og akter å fortsette å gjøre det), ser de ikke noen grunn til at du skal bryte med tradisjonen heller.

En annen av mine favorittinnvendinger er når folk setter deg opp mot de beste i feltet, og forteller deg at du ikke kan konkurrere med de. “Hehe, morsomme tegneserier – men du er ikke akkurat en Frode Øverli”, fikk jeg da jeg dum som jeg var viste bort de første stripene jeg hadde tegnet. “Kampsport? Vet du hvor lang tid det tar å få sort belte?”. Det samme ekspertargumentet blir for øvrig fullstendig snudd når man forsvarer hvorfor man selv ikke vil gjøre noe: “Jeg vil ikke løfte vekter, for jeg vil ikke ligne se ut som Arnold Schwarzenegger”. Det er like latterlig som å si at man ikke vil ta en joggetur, fordi man er redd for å vinne Birken ved et uhell.

“Menneskets største frykt er ikke for døden, men for forandring.”

– Gandalf (sannsynligvis)

Folk vil gi deg en million grunner til å ikke forbedre deg, og skylde på alt fra talent til økonomi, eller møte opp på døra di med en 6-pakning dagen du skal ha ditt første hjemmekontor eller ta din første sykkeløkt. Hva gjør du da?

Du gjør det allikevel.

Struktur

Når du har etablert tidrommet, er det viktigste du kan gjøre å strukturere tiden din. 

Da jeg begynte å tegne, delte jeg dagen i to: Den ene delen skulle jeg lage serier, den andre halvdelen brukte jeg på å studere anatomi eller tegneteknikk.

Deretter delte jeg dagen inn videre: Serielaging krevde sin inspirasjon. For å få påfyll, pløyde jeg gjennom 1-3 aviser hver dag. Dette tok tid, og kuttet hardt inn i serietiden min og ble en hvilepute hvor jeg følte jeg jobbet uten å gjøre det. Så etter et par uker begynte jeg å høre nyhetene på radio i stedet – mens jeg tegnet. Tegneprossessen delte jeg inn følgende: Først skisse, så føre seriene i pennen, deretter scanne og fargelegge, og til sist jobbet jeg ferdig teksten. Etter hvert dedikerte jeg en dag til hvert av disse underfeltene. Denne strukturen ga for meg, som er ekstremt ustrukturert, overraskende mye kreativt overskudd, og gjorde at jeg kunne fargelegge dager hvor jeg var mindre inspirert, skisse på de dagene jeg hadde mye overskudd, etc. Anatomi- og teknikktimene delte jeg inn: Jeg bestemte meg for å bruke ti timer til sammen bare på å tegne øyne, ti timer med hender, etc. Jeg ble ikke noen ekspert på noen av delene, men jeg kom til det punktet at jeg kunne fortelle de seriehistoriene jeg ville – uten at tegningene ødela. Det at jeg var “på klokka” gjorde også at det var mindre risk for at jeg henfalt til mer lystbetont og mindre krevende arbeide – det skjedde så klart hele tiden, men i langt mindre grad og omfang enn om jeg ikke hadde en plan. Poenget mitt er: Uansett hvilken ferdighet eller prosjekt det er snakk om, kan det brytes ned i mindre deler. Å male et hus tar lang tid, men å male en vegg er gjort på en halv dag, og en halv dag har du – du har flere.

Terskelen

“Terskelen” er en tilsynelatende vag beskrivelse, for i motsetning til spillverdenens level-system, eksisterer det ikke en digital distingvisjon mellom inkompetense og amatørstadiet Men for meg er terskelen noe uhyre reelt, og jeg definerer den som følger:

Terskelen er det punktet hvor du har etablert en ubevisst vane, og du fortsetter å bygge erfaring selv om du ikke bedriver aktiviteten.

La meg få 10 sekunder til å forklare (du har allerede lest mesteparten av teksten, og kommer derfor til å lese den ferdig):

Når musikeren – uten instrument – hører hvilke grep som må til for å spille låta han hører på radioen, når fotografen ser et scenario og komponerer et bilde i hodet, når hekkeløperen går ned langs veien og bedømmer hvor mye kraft det skal til for å hoppe over en bom som er plassert midt i veien –

det er det punktet hvor en ferdighet har gått over til å bli ubevisst, og de aktuelle nevronene fyres av og kategoriserer inntrykkene dine i henhold til egenskapene dine.

Selv skriver jeg alltid fiksjon, selv om jeg sjelden sitter foran maskinen og skriver – jeg kan ikke fordra å sitte foran et skriveprogram, men når jeg først fyrer opp Final Draft er scenen (eller førsteutkastet, i det minste) allerede klar i hodet fordi jeg har samlet på personlighetstrekk fra menneskene jeg møter, morsomme historier, ideer jeg har kommet på, scenarioer, vitser etc – jeg opplever noe, og begynner automatisk å redigere hendelsen til den lander et sted hvor jeg synes det er morsomt, og når jeg skriver så handler det bare om at fingrene mine må ta igjen hjernen. Det er nøyaktig den motsatte følelsen av å sitte foran en blank side. Aktiviteten har blitt en vane, og det er lettere for meg å gjøre dette enn å ikke gjøre det – terskelen er krysset.

Lås deg selv

Å krysse terskelen er viktig, og for å komme dit kreves en viss grad av intern motivasjon. Men det viktigste har jeg lagt til sist:

Sett deg selv i en posisjon hvor du er nødt til å gjøre det du ønsker å oppnå.

Dette er hverken verdens enkleste eller vanskeligste oppgave – som de fleste andre ting, ligger det midt i mellom, og løses lettest ved en litt kreativ innfalsvinkel.

Da jeg begynte med serier, fant jeg etterhvert et (middelmådig) nettsted som var villige til å publisere stripene (ubetalt) annenhver dag – og selv om konsekvensene for å ikke levere ikke var liv og død, var de i høyeste grad til stede. Da jeg 3 måneder senere fikk et lite hjørne i en studentavis, var konsekvensene av å ikke levere langt mer alvorlige – og jeg ble tvunget til å opprettholde og utøve virket – noe som tvang meg til å bli bedre, og etter ganske kort tid ble rutine.

Etter å ha gjort min første skuespillerjobb, ville jeg jobbe med flere sider av faget, men jeg hadde blåst hele studielånmuligheten min og jeg var for uerfaren til å få meg skuespillerjobber av betydning. Radioprogrammet “Mørkets opplevelser” hadde disset diksjonen min, og jeg visste jeg måtte jobbe på den – samtidig hadde jeg alltid hatt lyst til å dubbe og lese lydbøker. Lydbokforlaget hang høyt, men jeg fant ut at det var mindre studioer i byen som leste inn fagbøker for blinde ungdomsskoleelever. Jeg fikk meg jobb i et av disse – og fikk betalt for å jobbe 3 ganger i uka. Ikke bare det, jeg ble tvunget til å jobbe med stemmebruk, og fikk hundrevis av timer med stemmetrening – og selv om det krevde masse i begynnelsen, var overgangen senere ekstremt lett da jeg begynte å voice radioraklamer, som jeg nå har gjort mellom 50 og 100 av.

Poenget er her at jeg låste meg til en jobb – med forholdsvis lang oppsigelsestid – hvor jeg var nødt til å levere, selv de dagene jeg ikke orket, ikke var motivert, hadde vondt i halsen og alle andre spesifikke lidelser som merkelig nok dukker opp i relevant kroppsdel hver gang man har bestemt seg for å gjøre en innsats. Lang historie kort, jeg stoler ikke på min egen evne til alltid å gjennomføre, så jeg tvinger meg selv inn i en situasjon hvor jeg er nødt til å gjøre det, eller smake konsekvensene.

Fuck the police, er poenget mitt.

Har du lyst til å gjøre noe, så gjør det. Gjør det hele tiden, og lås deg til det. I hvert fall en periode.

Så er det på tide å skifte terretorie, for gresset er faktisk grønnere på den andre siden.

Følg med i 2015 for hip-hop konseptalbumet mitt. Terningkast 4 minus, bedre enn 95% av alle hip-hop konseptalbum som ikke er laget.

25486735

6a017c33f9354f970b017c36faf996970b-800wi-1

 

 

 

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *