Sann mot sin ånd

Jim Morrisons grav, i sjelden utgave uten poserende hipster og Instagramfilter.

Jim Morrisons grav, i sjelden utildekket utgave. 

I et hjørne av gravlunden Père Lachaise i Paris, forbi Oscar Wildes egyptiske monument tildekket av lebestift og mer eller mindre gjennomtenkte hilsener fra fans med større eller mindre grad av tilknytning til hans forfatterskap, finner man The Doors-frontfigur Jim Morrisons tilsynelatende noe mer beskjedne monument til ettertiden.

Graven er stort sett omkranset av fans av sangeren, som i sitt 27. år forlot et av verdens mest progressive band for å fokusere på sitt forfatterskap og kort tid senere ble funnet død i badekaret til sin venninne, modellen Elisabeth Zozo Laviriere, i Paris. Samme alder som bluesmusikeren Robert Johnson forlot verden noen tiår tidligere, etter å i henhold til egen mytologisering ha solgt sjelen sin til djevelen ved en korsvei i bytte mot musikalsk immortalitet og storhet. Betegnelsen “27 club” dukket opp en tid senere, ved Nirvanavokalist Kurt Kobains alt for tidlige avgang, og listen med musikalske legender som avgitt ved denne alderen inkluderer Jimi Hendrix, Janis Joplin, Brian Johnson og en rekke flere.

Køen foran graven er lang, og ut over å ville vise sin respekt og/eller besøke det verdenskjente landemerket, foreviger mange seg selv med et bilde foran monumentet. Dette sammen med den innskrevne og ved første øyekast kryptiske greske innskripsjonen:

Κατά τον δαίμονα εαυτού

En direkte oversettelse lar seg ikke gjøre – det vil si, det gjør det, om man åpner for flere muligheter. Teksten er flertydig, og sannsynligvis bevisst så: graven var først umerket, siden vandalisert, før den ble restaurert og Morrisons far plasserte bronseinskripsjonen på graven etter å ha forhørt seg med en professor.

Gresk for dummies gir oss følgende: “Kata” betyr “etter”, eller i dette tilfellet “i henhold til”. “Eautoú” betyr egne. Begrepet “daimona” har for øvrig flere betytninger, herav setningens flertydighet.

En gresk “daimon” er en ånd, en demon, eller en gudommelig innflytelse – alt etter hvem du spør, og i hvilken sammenheng det blir brukt. Ordet danner grunnlaget for det senere, bibelske demonbegrepet, men hadde opprinnelig en mer positiv, eller i hvert fall nøytal betydning. En naturånd er en daimon. Sokrates mente at daimon var det fornuftige i mennesket – kverulanter på internett vil kunne bidra med 50 andre definisjoner. Det interessante er at ordene for demon og ånd er sammenfallende.

Jim Morrison mistet livet i en alder av 27. Bak seg har han noen av rockehistoriens største klassikere. Foran seg hadde han, hvem vet. Kanskje et massivt og udødelig korpus av fortellinger, bøker, dikt og musikk. Morrison kunne levd enda, han ville vært Mick Jaggers alder. Keith Richards. Robert De Niros, Christopher Walkens, Chevy Chase som unektelig en del av sitt ypperste arbeide de siste årene. Jeg kan ikke på noen måte se for meg at han var ferdig med å produsere, men musikklivet hadde etterlatt ham midlertidig tom – i hvert fall er det det jeg tar ut av historien. Han dro for å samle krefter, for å skrive, for å redefinere seg selv utenfor den umiddelbare rekkevidden av den massive fanskaren. Den siste konserten han spilte, spilte han for 600.000 folk, 100.000 mer enn det kom besøkende til Woodstock. Det er urettferdig og umulig å spekulere i hva som kunne ha blitt.

“I henhold til sine egne demoner” vil være en utledning av gravskriften, “sann mot sin egen ånd” vil være en annen – med forbehold om rusten gresk gramatikk fra min side. Begge deler er interessante tolkninger, begge er beskrivende for hvordan mange av de som blir nevnt i samme setning som Morrison lever livet sitt – og forlater det.

Det ble for min del på et tidspunkt ganske åpenbart at jeg aldri kom til å bli med i 27 club, selv om folk tidlig i 20-årene sjelden evner å se langt forbi dette tallet – innsikten kom i det jeg fylte 28, som begynner å bli noen år siden, og innså to ting:

1) Jeg har ikke revolusjonert rockesjangeren eller bestøvet den med min gudommelige inspirasjon, eller daimon

(til mitt forsvar prøvde jeg ikke heller på akkurat dette, men det er forsåvidt irrelevant), men mer oppløftende:

2) jeg lever enda.

At en person blir revet bort i en alder av 27 er ikke annet enn tragisk. Primært for den det gjelder, som blir frarøvet så mange gaver og gleder man kan dra ut av dette livet. Også for de nærmeste, som er de som må leve med denne bevisstheten. Og til sist for alle som hadde og fortsetter å ha stor glede av det de bortgåtte delte – en kombinasjon av evner og uttrykk som ikke lar seg gjenskape.

Spekulering i årsaker til dødsfall er en ting selv tabloidene som oftest holder seg for gode for, og jeg som er såpass langt unna i tid og relasjon skal i hvert fall ikke gjøre det.

En fellesnevner for de overnevnte avgåtte er at dødsfallet deres i stor grad reflekterte livene deres, hvor de på godt og vondt –

og på en måte mange av oss misunner dem i mørke kontorøyeblikk en tirsdag formiddag når vi lurer på om vi lever feigt og uekte, men glemmer når vi levende og vel får oppleve flere sommerkvelder

– levde helt og holdent og uten evne eller vilje til å holde tilbake – i henhold til sin egen ånd.

 

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *