Monthly Archives: June 2014

Om å gi

om å gi

Nå har det skjedd meg en gang for mye: Jeg har gått sammen med en person jeg i utgangspunktet respekterer, forbi en tigger, uteligger, rom med stor eller liten R eller hva nå en den politisk korrekte betegnelse er denne uka, og fått levert variasjoner av følgende linje: “Du vet, alt går til kyniske bakmenn og menneskehandlere. Jo mer vi gir, jo fler kommer det hit, og kriminaliteten og blablabla runk runk runk”.

Å ikke ville dele er en av verdens mest naturlige innstinkter, og demonstreres daglig av 3-åringer i alle aldre og profesjoner. Forskjellen er at 3-åringene er ærlige mot seg selv og andre, og sier “jeg vil ha det selv”, mens folk som har tatt en ubrukelig og gratis grad i kultur- og samfunnsvitenskap på Blindern fordi de var såpass heldige å bli født i Norge hvor man kan fucke rundt til man er 35 uten å gjøre en dritt, for så å fucke rundt i 35 år til uten å gjøre noe som helst, legger lag av selvbedrag og praktiske “fakta” dratt rett fra kommentarfeltet til DB.NO rundt egen intensjonen når de forsøker å forklare hvorfor 50-lappen i lomma bør gå til en dobbel Soya Latte til seg selv, i stedet for mat eller en dusj til romkvinnen på gata med frostskade på hendene, 2 tenner fordelt ut over familien på 16, et bilde av et barn som “sikkert ikke finnes en gang” og som “driter i buskene for å være kjip”.

Jeg har ikke noe problem med at folk ikke ønsker å gi, men graden av selvbedrag og livsløgn enkelte klarer å surre seg inn i for å spare en femtedels timelønn er ikke annet enn pinlig – og i verste fall skremmende. Det er overraskende hvor globalt bevisste noen plutselig blir når man kan spare utlegget til en God Morgen-yoghurt til en person som åpenbart sulter, etterfulgt av en tirade om hvordan man burde “hjelpe dem i sitt eget land”, som i 10 av 10 tilfeller blir etterfulgt av at man ikke kaster seg på første og beste fly og hjelper romfolket i sitt eget land*, hvor nå det er.

*avvik i statistikk kan forekomme.

For å presisere at jeg selv er ganske langt fra å være en helgen, så kan jeg jo være ærlig med hvor mye jeg selv gir: Akkurat nok til at det tar brodden av samvittigheten min, men langt fra der hvor det ville gått ut over kaffe- og xbox-budsjettet mitt. Jeg har ikke regnet på hvor mange den kunne mettet om jeg solgte den, men xboxen min er det ganske åpenbart at jeg trenger selv.

Jeg er ikke verdens største fan av konsekvensene av migrasjonen av romfolk heller, og aller helst skulle jeg ønske var at problemet ikke var der – for noens del. At de hadde det like greit hjemme som vi har det. Det har de ikke. Om det er mer tiltalende å sove utenfor og spise fra søppelbøtta til en fiskebutikk på Youngstorget enn å forsøke å få livet til å funke der de kommer fra, våger jeg å komme med den påstanden.

Når jeg tenker på problemet på større skala, kommer jeg til kort. Åpner vi grensene helt så skjer blabla, og lukker vi dem helt så er vi ikke annet enn blabla, og hva sier det om oss som fremdeles tviholder på de politiske idealene fra videregående? Dessuten, symptomet og den underliggende årsaken, etc.

Jeg håper en eller annen romfyr snubler over olje, det hadde utjevnet oddsene litt. Jeg merker jeg ikke er hypp på å ha de campende på den lille hageflekken utenfor soveromsvinduet mitt, og det er litt pinlig å innrømme, men ikke vanskelig å finne argumenter for – jeg har faktisk blitt utsatt fra tyveri av romfolket ved en anledning, og kan lene meg på det.

Med en gang jeg begynner å forfølge det globale regnestykket, kommer jeg ikke lenger en jeg har kommet hittil i denne teksten. Jeg håper at noen som er smartere og mer politisk bevisste enn meg finner en konkret løsning som er bedre enn at “en eller annen romfyr snubler over olje og jevner ut oddsen”. Vi får se.

Enkelte av oss kan, med massiv innsats og innsikt, forandre ting på global skala. For de andre av oss virker det hele som et piss i havet. Med mindre vi endrer parameterne i regnestykket til å handle om det all medmenneskelighet burde handle om: Individer.

Vi deler alle de samme grunnleggende mekanismene, og det plager meg at jeg i det hele tatt synker ned på det nivået hvor jeg sier det men: Er man sulten, er man sulten. Er man kald, er man kald. Er man redd, er man redd. Jeg tror ikke at jeg personlig kan gjøre noe med problemet på global skala – det er mulig jeg tar feil. Men jeg tror jeg kan gjøre noe med det på mikronivå, og det akter jeg å gjøre. Jeg kan, i enkelte tilfeller, gjøre dagen – eller deler av dagen til en person, littegranne bedre.

Om det bare er å gi en God Morgen-yoghurt, en 7-11 kaffe eller en 50-lapp en gang i måneden, hvor jeg forsøker å ikke virke patroniserende i det jeg nikker, smiler og tar halvanstrengt øyekonntakt, men ubevisst rykker tilbake hånda mi i det bestemora på et eller annet sted mellom 17 og 100 forsøker å kysse den i takknemlighet og jeg innstinktivt frykter for klokka mi eller bakterier og skammer meg like etterpå og tenker “faen heller” i det jeg kjøper meg en bedre kaffe til meg selv, og mellom linjene sier “Hei, kjipt at du har det sånn du har det, du skjønner, jeg vant i lotto, så og si, men her har du i det minste 0.00001% av årslønna mi – eller det jeg tjener på 15 minutter på en sykedag, uten at jeg nødvendigvis har regnet på det – kos deg”.

En person kan få det litt bedre, eller ikke, avhengig av hva du gjør.

Og neste gang noen forteller om hvordan de gjerne skulle hjulpet på hjemmebane i stedet, men at dette er fryktelig vanskelig, så slenger du dem disse linkene, som strengt tatt bare er et Googlesøk unna:

https://sites.google.com/site/romfolknorge/ – hjelper med formidling av småjobber.

http://romaniahjelpen.no/ – hjelp med klær og frakt – 30 kroner per sekk.

http://www.hjelpromania.no/ – lokal ildsjel som kunne trengt hjelp til å lage ny hjemmeside – eller til den lille gården han bistår i Romania

http://www.grenlandsaksjonen.no/sider/tekst.asp?side=2 – har totalrenovert 3 barnehjem.