Jo, du har tid til å skrive

– Tidsklemme (m1, f1):

begrep oppfunnet av mennesker som synes det er viktigere å få med seg Two and a half Men-Maratonet enn å gjøre noe ut av livet sitt.

Dette er tid du bruker på å dø.

Dette er tid du bruker på å dø. 

Noe av det mest deprimerende med å bli eldre er at du oppdager at folk, med hederlige unntak, stort sett er like. Og den beste måten du kan være lik absolutt alle andre på, er å ikke gjøre noe spesielt ut av livet ditt. Det er helt greit det, om det er intensjonen, men med en gang du tar det valget, mister du det herlige privilegiet det er å kunne klage over det. Hvis du ikke har et mål for hvor du vil, kan du ikke sutre over at du står på stedet hvil. Om du propper deg full av potetgull, får du ikke klage over at du ikke går ned i vekt, i hvert fall ikke samtidig. Og om du ikke skriver, så får du ikke lov til å gå rundt og gnæge på at du, vel, ikke skriver. Med mindre du befinner deg i ”arbeidsleir” på 40-tallet med knusende arbeidstimer, kun avlåst av timer innelåst i et mørkt rom med tyfusbefengte rotter og uten tilgang til moderne skriveredskaper. Å, vent litt, folk har skrevet bøker der også. #BURN!

 

Du ble akkurat sykt burna, og det skjedde her på Davidskaufjord.com.

En av de åpenbare ulempene ved å skrive, i en eller annen form, er at folk til en hver tid føler for å fortelle deg at det kunne de også tenke seg å gjøre. Dette er så godt som alltid etterfulgt av en lang og defensiv rasjonalisering over hvor lite tid man har til rådighet fordi verden er jævlig, ispedd de to løse tankene vedkommende har gjort seg opp om det upubliserte mesterverket sitt. Ofte kan man bumpe inn i samme personen halvåret eller året etter, for så å få akkurat samme regla servert, og når tålmodigheten min er slutt (det går relativt fort) pleier jeg å spørre hvor mye tid de har brukt på å skrive siden sist. Overraskende nok er svaret ofte ikke noe – noe som for meg er utrolig rart. Har du en time til å klage over å ikke skrive, er det et åpenbart tegn på at du faktisk har tid til å skrive.

Jeg har derfor komponert en liten F.A.G-liste, som står for ”frekvent artikulert gnæging”, som tar opp de vanligste innvendingene som kommer i veien for å skrive:

1)   Men jeg har ikke tid til å skrive!

– Jo, det har du.

2)   Men jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å skrive!

– For faen, du bare begynner å skrive.

Mange har en idé om at det man skriver må være genialt for å ha noen verdi. Nei, det trenger det ikke. Jeg har aldri skrevet noe genialt, men masse av det jeg skriver har en eller annen form for verdi: Enten for meg personlig, for kundene mine i reklamebransjen, i form av en vits på radio som kanskje bare én person ler av eller en kortfilm kanskje eller kanskje ikke høster applaus på en eller annen provinsiell festival jeg ikke har hørt om eller en rewrite av en film som bumper den opp et kvart terningkast og gir meg litt ekstra spenn til å kjøpe Nøgne Ø i stedet for Dahls denne måneden. Av og til får jeg tre retweets på noe halvtreffende jeg har skrevet, og det bærer med seg smaken av følelsen jeg fikk da jeg så en av tegneseriene mine tegneserie hengt på døra til foreleseren min i Allmenn Litteraturvitenskap på UiB.  Jeg skriver primært for meg selv, men jo flere det treffer, jo hyggeligere er det. Eller, det handler mer om det kvalitative publikum en de store massene, men jeg digrerer – og digrerer er ikke en gang et ord. PS: Denne passasjen inneholder 3 skjulte budskap.

Det man skriver trenger ikke å være genialt, kanskje det aldri blir det. Det blir det i hvert fall ikke om du aldri begynner. For meg blir det litt som folk som unngår å trene fordi de er i dårlig form: én time i løypa, og du er i bedre stand enn før du satte ut. Og vips – du er på riktig vei.

I løpet av en dag gjør du mange viktige ting, og ufattelig mange uviktige ting. Jeg har oppsummert og kategorisert de viktigste her:

De to livssekkene er copyrighted, og blir brukt som grunnlag for mine livsstilskurs.

De to livssekkene er copyrighted, og blir brukt som grunnlag for mine livsstilskurs.

Lang historie kort: Har du brukt noe som helst tid aktivitetene kategorisert i sekk nr. 2, er dette tid du kunne ha brukt på å skrive – eller hva som helst annet som du lyver om at betyr mye for deg, men av en eller annen merkelig grunn ikke har gjort det siste året.

Klassisk livsvisdom, oppsummert:

– Du har tid til å skrive, du velger å prioritere unødvendige ting i stedet.

– Hvis skriving betyr noe for deg, så skriver du. Hvis ikke, så skriver du ikke.

Livet er latterlig enkelt til tider, og dette er en no-brainer.

Denne teksten skrev jeg i to etapper, 9 minutter mens jeg ventet på at gjærdeigen skulle heve (den døde) og 7 mens jeg ventet på at den forpulte GTA-serveren skulle komme seg opp igjen. Og bare se på deg, du ble inspirert, gjorde du ikke, visst gjorde du det. Stikk og skriv! Tre linjer holder.

Jeg etterlater deg med en siste bit med visdom, gitt meg av tannlegen min på Ullevål.

vanskelig med en tann

 

 

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *