Hvorfor manuset ditt ikke funker

av David Skaufjord

Ettersom jeg jobber som tekst- og manusforfatter, går enkelte også ut fra at min store lidenskap er å lese 90-120 siders manus av folk som har brukt langt mindre tid enn meg selv på å lære seg faget, på fritiden. I snitt får jeg to-tre manus i uken til gjennomlesning, ved siden av tekstene jeg forholder meg til gjennom jobb eller skriver selv, og i enkelte tilfeller får jeg også tilbud om å skrive ut hele spillefilmer for andre. Disse er som regel basert på en løs idé skriblet ned på noe dasspapir på Mono i et inspirert øyeblikk, og blir møtt med liten eller ingen forståelse og den obligatoriske linja «men det er jo et kult prosjekt..!», når jeg mer eller mindre høflig avviser forespørselen og forklarer at jeg ikke har noe problem med å skrible ned ting på dasspapir selv, og at det er i utførelsen av manus kunsten ligger.

Ettersom jeg jobber som tekst- og manusforfatter, har jeg ikke giddet å korrekturlese denne teksten, eller en gang lese gjennom: Dette gjør jeg på fritiden min, ut av godheten i mitt eget hjerte <3.

Å be en tekst- eller manusforfatter om å lese gjennom manuset ditt, er det samme som å be hvilken som helst yrkesutøver om å utføre yrket sitt på fritiden. Så hvis du er av typen som ikke har noe problem med å vise en doktor hemmoroidene dine i middagsselskap eller be en snekker om å pusse litt opp på huset ditt fordi det er et kult hus, så for all del, send av gårde manuset ditt. Jeg pleier å lese gjennom for venner og gode kollegaer, og for alle andre så tar jeg jævlig mye penger – minimum 3.000,- for en gjennomlesning og tilbakemeldinger. Du får profesjonelle amerikanske manuslesere til å gjøre samme jobben, og sannsynligvis bedre, for ned i $50 på The Black List eller lignende tjenester, men om du allikevel insisterer på å be meg lese gjennom mesterverket ditt, må jeg nesten be deg lese gjennom denne guiden først, kalt:

Hvorfor manuset ditt ikke funker.

1. Hovedpersonen din, basert på deg selv, er forbanna uinteressant.

Alle skriver sitt første manus rundt seg selv, og reagerer med enorm skuffelse når resten av verden ikke umiddelbart innser hva slags glimrende protagonist dette er. Jeg har ikke tall på hvor mange manus jeg har lest hvor protagonisten faller inn i disse grovkategoriene:

  • ung, genial mann, misforstått av alle rundt seg
  • ung, sårbar jente, gjerne anorektisk, kronisk skuffet og går med jævlig mye ull
  • gangster med forbedringspotensiale, leter egentlig etter kjærlighet
  • mann som forsøker å lage film eller skrive en bok men blir misforstått, se kategori nr. 1

La meg gi deg 5 år med oppsummert bransjeerfaring i en brutal leddsetning:

Ingen bryr seg om deg, ingen kommer til å betale 100 kroner for å se en film om deg og langt mindre betale 12 millioner for å få den opp på kino, så du må lage en film som produsent og distributør føler at kommer til å bli sett av flest mulig.

2. Du er egentlig ikke interessert i tilbakemelding, bare skryt.

Du kommer ikke til å få skryt for det første utkastet av det første manuset ditt. Alt man gjør i livet krever en innsats, men av en eller annen grunn møter jeg folk som har brukt 10 år på å lære å spille seg gitar, 5 år på å bli ingeniør, 30 år på å finne ut at de er homo eller 47 år på å innse at de ikke burde jobbe i bank, som tror de kan smelle ned en manusidé på én uke og bli genierklært.

Dette er ikke basert på noen slags idé om at du på omsrkive og omskrive til du blir gammel og grå før du kan levere noe av verdi, men i 9 av 10 tilfeller hvor jeg får et manus, blir det etterfulgt av en mail et par dager senere hvor det står «ikke les forrige versjon – denne er mye bedre!». Om du kan skrive noe som er mye bedre på under en uke, har du ikke lagt sjela i di i førsteutkastet, og om du ikke har lagt sjela di i arbeidet så har jeg ingen interesse av å lese det.

Og det har du ikke, for ønsket om å gjøre et magnum opus, et mesterlig svennestykke, kommer kun etter at du har blitt fortalt et par ganger at det du gjør ikke er godt nok, vurdert å gi opp fordi du er genial og ingen skjønner det, for så å ha opplevd den monumentale angsten det er å ikke skulle vise verden hvor bra du er, innse et par ting om deg selv for så å gi alt i neste runde og fortelle en historie som virkelig betyr noe for deg. Og hvis du har det, så er du jævlig mye bedre til å skrive enn meg uansett, og uinteressert i mine tilbakemeldinger.

Så med mindre du er interessert i å høre reelle tilbakemeldinger på manuset ditt, som sannsynligvis vil være mer kjeft enn skryt og kreve jævlig mye mer enn 5 minutter med dialogoppfriskning for å få makkverket til å funke, så ikke fornærm noen ved å be dem bruke én time til en halv dag av tiden sin på å forklare deg ting du ikke gidder å ta til deg uansett.

Der fikk jeg ut det meste av aggresjonen min, så de neste punktene er kortere.

3. konflikten din er ikke stor nok, så historien dør i 2. akt.

Du har en begynnelse og en slutt, og masse fyllstoff i mellom, som ikke peker i noen som helst retning. En treaktsstruktur er slik:

akt 1: helten din vil noe, tør ikke gjøre det, bestemmer seg for å gjøre det allikevel.

akt 2: ting går tilsynelatende bra eller dårlig, men siden en spillefilm er en ganske lang historie må du hive inn en kjepp i hjulene i en såkalt «falsk slutt» så ting går brutalt til helvete rundt hallveis i filmen.

akt 3: Nå aner hverken du eller helten din hvordan man skal komme seg ut av situasjonen, så her må du være smart som forfatter for å få meg til å lure på det samme, for så å bli fornøyd når han – SPOILER ALERT – klarer det allikevel, eller oppnår noe annet som var mye bedre, som – la meg hive ut noe tilfeldig her – ekte kjærlighet.

Stedet de fleste går feil er rundt halvveis, hvor alle idéene dine er tømt og du virkelig må begynne å jobbe for å finne ut hvorfor historien din er interessant, eller om du bare i likhet med alle andre bare har et stort behov for anerkjennelse på det store lerretet.

ps: Jeg løy tydeligvis angående lengden på punktene, jeg ble irritert igjen.

4. en idé per manus, takk

Ditt første spillefilmmanus er stedet hvor alle bildene du har hatt i hodet siden filmlinja på folkehøyskole havner, uten spor av sammenheng eller narrativ funksjon. Kompasset i filmen din skal kunne oppsummeres i en setning, og den setningen handler om noen som vil noe, noe som står i veien og en eller annen form for alternativ løsning.

5. internhumor er ikke morsomt for andre enn deg og han dustete kompisen din fra universitetet.

Humor tar utgangspunkt i felles referanser, og «intelligent humor» tar utgangspunkt i marginalt smalere referanser slik at du kan føle deg bedre enn de som ikke skjønner det. Intelligent humor vil ikke si å referere til en eller annen Family Guy-episode fra 2005 eller, gud forby, Dr. Who, og i det The Big Bang Theory dro forbi Two and a Half Men på populæritetsskalaen tok vi en gang for alle livet av myten om at nerdekultur er nisjékultur – nerdekultur er det mest mainstream som finnes, Star Wars er blant verdens mest sette filmer, vitsen om at 42 er svaret på livet, universet og alt var morsomt da du var 17 og hvis du må forklare meg at vitsen jeg akkurat måtte lese tre ganger i manuset ditt faktisk er bra fordi støttekontakten din lo da det skjedde på ordentlig, så er det ikke en god vits og du kan dra til helvete.

6. dra til helvete

Seriøst, om du ikke tør å utfordre deg selv og gå skumle veier i manus eller på veien til å skrive det (publiserte manusforfattere vil vite hva jeg mener), så kan du liksågodt la være.

PS: Dra til helvete.

7. scenene dine er trivielle

Hvis du under noen omstendighet har skrevet dialog som denne:

Gangster: Hallå, går det bra?

Gangster 2: Ja, det går bra. Du?

..Så kan du se punkt nr. 6.

Gå inn i scenen så sent som mulig, slutt den så tidlig så mulig, folk kommer på kino for å se historier om mennesker som lever liv de skulle ønske de levde selv. Det som ikke er relevant for å fortelle historien din kan du bare droppe. En film skal ta for seg de dramatiske høydepunktene i en eller flere personers liv: Historien om Abraham Lincoln da han lå matforgifta i 8. klasse eller fortellingen om Captain America de 40 årene han lå i dvale er ikke historier noen har interesse av å høre, og i det jeg skrev det innså jeg at du er typen til å kverulere på akkurat de to punktene med et smil og si at du kunne fortalt fantastiske historier om nettopp dette. Allikevel skriver du dialog som i eksempelet over, dette henger faen ikke sammen.

8. Ideene dine er gode, men ufordøyde.

Selv om jeg sjelden har lest det jeg vil beskrive som gode manus, har jeg like sjelden lest manus som er fullstendig håpløse, i den forstand at de ikke byr på et par gode ideer. Men mer ofte enn ikke spør jeg meg selv om spillefilm er det rette formatet. Kunne man fortalt samme livslekse i film som på 140 tegn på twitter, så foreslår jeg du gjør sistnevnte. Har du en historie som baserer seg rundt én enkelt vits, foreslår jeg at du heller forteller den vitsen, og om du pitcher filmen din som ett enkelt bilde tror jeg kanskje du vil gjøre større karriere som reklamefotograf enn som filmforteller.

Om du allikevel insisterer på å skrive det ut i spillefilmformat, husk at de 90-120 sidene som er standard for en spillefilm, hvor alt blir blåst opp og satt under lupen og alt betyr noe, krever like mye som en 400 siders roman hvor du kan tillate deg litterære digresjoner og introspektive passasjer når enn det skulle passe deg. I film skjer alt som foregår på lerretet av en grunn, og hvis du bare har skumskrevet deg gjennom 30 sider for å komme til actionklimakset ditt kan du banne på at seeren/leseren har akkurat like mye glede av det som du har – ingen ting.

De fleste halvgode manus jeg har lest, er som et kartotek av halvutarbeidede idéer som ligger strødd rundt på gulvet. For å dra håndverksanalogien lenger – du ville ikke montert skapet ditt med kun én hengsel, droppet et vindu på badet fordi «folk vil skjønne hva som skal være der», bygge en gang som ikke går noen steder, beholde plakatene fra tenåringsrommet ditt fordi «de var kule da» eller legge sementen på taket. Men du skriver mer enn gjerne karakterer med kun en simpel motivasjon eller funksjon, hopper over logistiske etapper, tviholder på gamle vitser som i verste fall er lagt i munnen på helt feil karakter eller helt feil kontekst, eller legger opp til en scene som ikke blir fulgt opp.

Du kan sammenligne det med en unge som forteller en vits eller forsøker å vise et trylletriks rett etter at det selv har lært det: Du holder opp et tappert smil, mens du gleder deg til vedkommende blir moden nok til at de ikke stormer ut på badet i protest når du ber de øve 2-3 ganger først. (NB: De fleste filmfolk jeg har jobbet med kommer seg aldri dit).

Jeg blir av og til spurt, og spør meg selv like ofte «Hvor lang tid tar det å skrive et manus?»

Vel, basert på egne erfaringer tar det mellom 4.5 dager og 3 år.

Men her er saken:

Når det er godt nok, er det godt nok. Og du vil vite det selv, ettersom det desperate og fårete «vær så snill og skryt av manuset mitt»-gliset ditt er erstattet med «ring meg når du har lest det ferdig, så snakker vi business»-smilet, og du vil gremme deg hver eneste gang noen ber deg lese manuset deres, fordi du vet at de ikke kommer til å høre på hva du sier om det uansett, og du vet at de har en tøff og fantastisk vei foran seg hvor de vil komme ut på andre siden med et solid stykke arbeid etter at de har lært det du ville prøve å si dem selv, på egenhånd.

Jeg elsker dere,

mvh David

 

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *