Åpent brev til Den Norske Filmskolen – søknad som hovedlærer i manus

Til den det gjelder,

mitt navn er David Skaufjord, og jeg ønsker med dette å søke på stillingen som hovedlærer i manus ved Den Norske Filmskolen, som dere av en eller annen grunn har valgt å legge i Lillehammer. Jeg har ingen formelle kvalifikasjoner, men jeg tror jeg er den riktige personen for jobben.

Jeg har aldri vært elev ved eller søkt opptak ved den Norske Filmskolen, eller andre filmskoler for den sags skyld, og nå er det for sent. Ikke fordi jeg er blitt for gammel, selv om man kan argumentere for det også, men fordi jeg har blitt for knyttet til bransjen (som holder til i Oslo), og fordi jeg etter noen år med prøving og feiling stort sett har plukket opp det jeg trenger for å levere et manus av tilstrekkelig kvalitet. Det tok et par år lengre enn planlagt, fordi jeg nektet å høre på bedre vitende og fordi jeg insisterte på å tråkke min egen sti til Rom, som paradoksalt nok viste seg å befinne seg rett ved siden av hovedveien.

Jeg begynte reisen min samtidig som det jeg mener er deres kull 6 begynte studiene. Da kullet var ferdig utdannede, og i aller høyeste grad mer kompetente enn meg, var jeg allerede i jobb etter å ha brukt de siste årene på å knytte kontakter, lære meg de sosiale spillereglene i faget, blitt avvist, invitert inn i det gode selskap, blitt forespeilet at filmen min skulle bli den neste store blockbusteren, tilsidesatt for stort sett bedre men i nevneverdige tilfeller dårligere men mer inntektsgivende prosjekter, gjort haugevis med konsulentarbeid og omskrivinger, skrevet moro-lister for radio, reklamekampanjer, skrevet om film og klaget på internett på at ting burde være bedre tilrettelagt for meg – dere vet, det elevene deres gjør etter endt utdannelse.

På profilen til sidene deres står det at første halvdelen av undervisningsperioden er dedikert innlæring manushåndverket. Dette er ikke noe problem: Alle studentene har allerede lest og tatt et standpunkt i forhold til manusguruer (som Robert McKee, Syd Field og i beste fall Joseph Campbell og i verste fall Aristoteles, som ikke bare aldri har laget en film men oppsumerer alt han kan om håndverket med læresetningen “En historie er det som har en begynnelse, en midte og en slutt”) og bestemt seg for at de ikke skal følge noen regler. Dette er en fase, som varer frem til de innser at det kun dreier seg om et knippe velfungerende prinsipper, og jobben min i denne perioden vil kun være å holde ut argumenter man har hørt en million ganger før av folk som aldri har produsert noe som helst, mens man tilbyr det man har av faglig kompetanse til de som skulle være ydmyke nok til å spørre om det. Dette er en jobb de fleste som har puslet med manushåndverket i et par år kan lære bort, altså den delen som handler om form og ikke innhold.

Den andre delen av undervisningsopplegget deres er jeg mer skeptisk til. Her skal elevene deres “utvikle en egen stil og uttrykk”. Dette er jeg i utgangspunktet positiv til, hadde det ikke vært for den notoriske “triangelstrukturen” deres, hvor dere over tre år lærer manusforfattere, regissører og produsenter å ikke samarbeide, en kunst de fleste allerede behersker før de begynner på skolen. Slik den fremstår for meg, utenfra, dreier det seg om å utvikle a) regissører som, av mangel på ekstern motstand, bruker tre år på å utvikle egoet sitt i den grad at de ender med å tro de ikke trenger manusforfattere, b) produsenter som lærer seg hvor mye av produksjonsbudsjettet de kan skrive av i kokain og c) manusforfattere som utvikler antisosiale personlighetstrekk og agorafobi etter å ha sittet inneklemt på et leieloft i Lillehammer og opplevd alle manusene sine gruppevoldtatt hele veien til ferdig produkt som mer minner om et rødhåret fosterbarn med AD-HD enn det barnet de bar på gjennom hele manussvangerskapet, før de i sann reaksjonær ånd bestemmer seg for å skrive sitt magnum opus, et mesterverk av et introspektivt mareritt som har den uheldige konsekvensen at ingen gidder å lese det i det hele tatt, ettersom det eneste folk er interessert i å lese er noe som minner dem om dem selv.

Det er her jeg kommer inn, det er her jeg tilbyr min assistanse.

Puh.

Å utvikle en egen stemme er viktig, men det kan man pokker meg gjøre på fritiden sin. Jeg deler Thomas Lennon, forfatter av “Writing movies for fun and profit”, sin oppfatning om at et uprodusert manus ikke er et selvstendig kunstverk, kun en samling papirer i en søppelkurv. For all del, skriver man et mesterverk vil noen legge merke til det, og det kan komme gode jobber ut av det. Men om den personlige historien er så viktig, bør man enten skrive den i en roman, eller lære seg hele filmfaget og lage det ferdige produktet selv.

Du liker ikke filmene deres. Men de har omsatt for milliarder. Av Dollar.

Det er dette som tok meg lengst tid å finne ut. Etter å ha møtt langt flinkere manusforfattere som ikke fikk jobb, og langt dårligere manusforfattere som lagde film etter film, skjønte jeg hemmeligheten bak filmmanus:

Man må skrive det noen vil produsere, og man må produsere det noen vil se.

I tillegg må man utvikle visse personlighetstrekk for å manøvrere i en bransje hvor, for å sitere manusforfatter William Goldman: “Nobody knows anything”. Dette er den eneste måten jeg har overlevd i reklame på: Jeg har ikke peiling på hva som funker, heldigvis har ingen andre det heller (filmmanus er heldigvis langt lettere), men jeg er av typen som gjerne snakker høyest i et rom, og dette er en egenskap jeg gradvis har øvd opp over flere år og gjerne lærer bort.

Egentlig har jeg ikke lyst til å flytte til Lillehammer, og jeg har i 2013 klart å tilordne meg forhåndsbetalte oppdrag som jeg fremdeles eier rettighetene til om de ikke blir produsert så jeg trenger ikke pengene, men jeg gjør dette ut av godheten av mitt eget hjerte, og foreslår at dere leier meg inn på kursbasis for å fortelle om hvordan jeg gjorde nettopp dette – det vil sørge for at studentene klarer å leve av faget sitt, og det er vel i bunn og grunn det en fagskole burde dreie seg om?

Bakgrunnen min er som serietegner, og jeg legger ved min en sides manusskole, som ble lest av 75.000 på få timer da manusguruene Jeff Goldsmith, Robert Ben Garant og Thomas Lennon, ut av godheten av sine hjerter retweetet det. Seriebakgrunnen kan jeg også benytte meg av for å hjelpe manusene til å bli kondenserte, presise, og forhåpentligvis morsomme.

For la oss være ærlige, hvem i alle helvetes dager ønsker å se én film til om incest.

Alt du trenger å vite på 9 paneler.

 

 

 

 

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *