VI fikser det i post

Et åpent brev til alle som trodde de klarte seg uten tekstforfatter, og tok smellen i etterkant.

Basert på ekstremt ekte hendelser

Det er vanskelig å lage komedie”. Det apolegtiske mantraet, gjentatt verden over av folk som ikke er spesielt morsomme men grunnet en kombinasjon av vedvarenhet, flaks og synlighet har klart å karre seg til en eller annen posisjon i TV, radio eller gud forby – film – er like arrogant som det er meningsløst. Hvor ofte hører du en rørlegger sutre over at det er vanskelig å skifte et rør, eller en baker som mener gjærdeig kan være et sant helvete? Folk som klager over komediens umulighet er kanskje de som minst burde angripe den, men tendensen viser at det ofte er de som har mest lyst. Jeg tror det hele grunner i en idé om at kunst, hvorunder komedie stiller seg som en av de absolutte underkategoriende, skal vokse ut av en form for overkopmensering. Pinglete gutter vokser opp til å bli bodybuildere, upopulære ungdommer blir promiskuøse sjekkeartister eller deres ofre, og folk som aldri har fått noen til å le skaffer seg et humorshow på en eller annen TV-kanal, for så å unnskylde seg med at komedie er vrient, eller ikke ment å forstås av alle, i den forstand at “ikke alle” er synomymt med “noen som helst”.

Komedie, er lik alle andre kunstformer uangripelige i den forstand at det ikke finnes kvalitative mål. Men når de kvantitative tilbakemeldingene renner inn, i form av terningkast eller stadig synkende seermasser, klamrer man seg til de positive tilbakemeldingene man har fått. “Vi lo godt på sett”, “målgruppen elsket det” eller “Morgan, som jeg er støttekontakt for, lo så han fikk brus ut av nesen, og det til tross for at han er døv og blind og ikke en gang var i samme rom som TV-n”. Nå skal det sies at det er langt flere eksempler på gode enn dårlige underholdningsprogrammer i de fleste medier, men fellesnevneren for disse er at de gjerne er utenlandske, eller har holdt på over lengre tid. Men etter å ha tilbragt et par dager i jula foran TV-n med familien, hvor jeg i langt mindre grad enn jeg er vant til fra nett-TV har kontroll over seermenyen, legger jeg merke til en vanvittig fremvekst av middelmådig underholdning som jeg har gitt en felles diagnose: Mangel på gode tekster eller tekstforfattere i grunnen.

Jeg liker å bruke håndverksanalogien på medieproduksjoner, selv om alle i dag er kunstnere. Dette er ikke for å ta noe fra humoren som kunstform, men i likhet med andre håndverk er dette noe som kalibreres og forfines ved øvelse.

Selv store underholdningsbastioner som det amerikanske Saturday NIght Live er notorisk ujevne, men på sitt beste er det absolutt brilliant. Og det skulle bare mangle, etter 37 år på TV i absolutt beste sendetid. Programmet kommer i sesongen ut en gang i uken, og størresler som Bill Murray, Jerry Seinfeld, Eddie Murpy, Chevy Chase, Kirsten Wiig, Jack Black, Will Ferrel, Jason Sudekis samt et uttall andre, har slipt de komiske klørne sine her, både som tekstforfattere, komikere og skuespillere. Inspirert av den utenlandske modellen, har en rekke komikere i mindre utviklede humornasjoner, som kun har sett sluttproduktet, bestemt seg for at dette kan de også gjøre. Det er det samme som skjer når man velger å plassere en komiker i hovedrollen i en spillefilm, ettersom dette er en oppskrift som virker i USA, for så å rive seg i håret når skuespilleren aktøren tanker hele produksjonen ved å se i kameraet og lage prompelyder i stedet for å angripe den mer emosjonelle delen av materien grunnet overnevnte usikkerhet og mangel på reell kompetanse. Skuespill er et håndverk, på samme måten som manus, og komedie funker ikke uten et hint av tragedie, eller i hvert fall drama. Og for at det skal funke, må det være ekte. Det er noe de har skjønt over dammen, hvor standupkomikere har årevis med erfaring fra impro, skuespillertimer og kreativ skriving før de i det hele tatt blir vurdert til å spille tremeningen til Kevin i Home Alone 9.

Jeg elsker også idéen om at folk skal få prøve seg ut, det er en prossess som varer livet ut og ingen av oss kommer noen gang i mål. Det jeg er allergisk mot, er at tekstleddet blir sett på som et nødvendig onde, eller som noe som kan fikses i siste biten. Etter å ha jobbet en stund med tekst i forskjellige former og produksjonskanaler, kjenner jeg igjen symptomene på et ubearbeidet eller uteblivende manus i grunnen. Problemene er alltid det samme: For lange sketsjer, en uheldig balanse mellom overforklaring og underforklaring, gjentatte poenger og liten fremdrift i scenen. Det dreier seg også i 9 av 10 tilfeller (Kilde: Statistisk Sentralbyrå og internett) om en idé som i utgangspunktet er svært god, men som ikke har fått bearbeidingen den trenger.

Det er her tekstforfatterens jobb kommer inn. Ikke fordi tekstforfatteren sitter på en eller annen gudegitt gave, som gir ham eller henne et overordnet komisk eller dramatisk fremsyn som sikrer at det blir gullmedalje hver gang. Det er rett og slett fordi tekstforfatteren, som har gått til det skrittet å kalle seg selv det, anerkjenner viktigheten i dette som en egen fagfunksjon, på høyde med de andre. Og: (og her vil jeg sannsynligvis møte den største graden av uenighet i dette innlegget) Enkelte ganger er tekstforfatterens rolle viktigst. Hvordan kan jeg si noe så arrogant? Er ikke regi, foto, skuespill, lyd, lys og klipp alle like viktige funksjoner? Jo, for all del. Uten en hver av disse instansene feiler produksjonen din spektakulært, i den grad at det faktisk ikke blir et ferdig produkt. Men prosjektet starter med teksten, dette er grunnsteinen i pyramiden (Edit: velter pyramide om du fjerner en stein? Sjekk Wikipedia, fiks metafor). Med fare for å strekke håndverkanalogien for langt: Du bygger ikke et hus uten byggetegninger. Og du fikser det ikke i etterkant om det begynner å vakle.

Prøv å lyssett en vits den halvdrita tanta di leste opp av en smell-bon-bon, eller klipp det til i post, og se om det funker. Det hjelper ikke å få Al Pacino til å sitere henne en gang. Eller, når jeg tenker meg om, så kunne dette kanskje vært oppskriften på suksess (Edit: husk å copyrighte).

Jeg har vanvittig respekt for alle som lager ukentlige humorshow, eller i ytterste konsekvens daglige. Men det betyr ikke at jeg digger innholdet i det de lager. Enkelte norske show og komikere holder internasjonal standard, mens andre er på god vei. Erfaring, lidenskap og vedvarighet er nøkkelord, på lik linje med – og kanskje til og med over talent.

Andre lider med voksesmerter, enten ved at de har blitt for store for fort, eller ved å tviholde på en oppskrift som fungerte i første sesong, da det fremdeles var et 36 sekunders innslag på YouTube, og gikk ut på å få kompisene til å småhumre litt under fredagspilsen. Men show som bare treffer innom den objektive gullstandarden like ofte som man statistisk vil vinne i lotto om man bare fortsetter å pøse penger på det, og som fremdeles insisterer på en hyppig produksjon bestående av samme kjerneteam som fyller alle rollene mens de jobber som konferansierer rundt omkring i det lange land i helgene og på Esso i hverdagene for å spe på, vil fortsette å lide, samme hvor mye samboerne til overnevnte multitalenter påstår at de er så morsomme så. Og det kan godt hende de er, men om råmaterialet ikke er på plass, vil utførelsen aldri kunne bli det.

Du vil ikke lyssette det selv, du vil ikke lydlegge det selv, så hvorfor ikke få hjelp fra noen med over middels dedikasjon til å skrive det?

I stedet for å tro at det bare vil gå seg til, for så å la det bli hengende i lufta bare fordi man ikke en gang h

Mvh David Skaufjord

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *