9 minutter i London – mitt elleville Star Trek-eventyr

Etter at jeg for noen dager siden twitret om teaseren til J.J. Abrams nye Star Trek – Into Darkness, 6 sekunder etter at den kom ut, ble studioet overbevist om at jeg var mannen med tålmodigheten til å se gjennom den eksklusive førpremieren av 9 minutter fra filmen, og ble sporenstreks sendt over til London, hvor jeg akkurat har kommet tilbake til hotellet.

Vel, la meg først begynne med den viktigste nyheten:

Sherlock Holmes lever.

Sherlock Holmes, levende og vel.

Han satt på raden bak meg, tygde tyggis, og løp ned etter premieren av kinoklippet for å si “Dette er den første 3d-filmen jeg noen gang har sett” (sitat).

Vel, Sherlock, eller Benedict Cumberbatch som han heter, mannen du trodde skulle være din egen lille hemlighet men som selvfølgelig fikk en eksplosiv karriere etter knallsuksessen på TV – sist synlig i 3 sekunder som skyggemonster i “Hobbiten” (eller Ringenes Herre 4: The Phantom Hobbit), er castet som filmens bad guy, og ryktene har gått over hele internett at han skulle spille erkeskurken Khan, kjent fra filmen “Star Trek 2: The Wrath of Khan” (1982).

Khan er mest kjent for å ha universets nest jævligste hockeysveis, etter Limal som lagde soundtracket til Never Ending Story, og er egentlig en ganske generisk badguy, som folk har fått et illusorisk forhold til grunnet klipp som disse:

Etter at Star Trek-universet ble startet på nytt av seriefantast J. J. Abrams, en mann som elsker å lage komplekse science fiction-univers som går helt av hengslene når han selv trekker seg ut av serieproduksjonen (Lost, Alias, og Fringe), ble han overraskende nok ikke drept av verdens mest krevende fanskare som om ikke mange år feirer 50-årsjubileum for første episode i det som nå teller totalt 5 eller så spin-off serier og 12 filmer. Grunnet til dette var simpelthen at filmen var meget god, og forholdt seg på underlig vis like godt til gamle fans som til nye følgere.

Den nye filmen, som ingen vet noe særlig om, og de som vet har blitt sverget til hemmeligholdelse, starter i London, hvor den eneste biten med synlig arkitektur som har blitt beholdt er den dildoformede bygningen som Woody Allen brukte i Match Point.

Google vet hva jeg snakker om

Et barn er sykt, og vi vet ikke hvem dette er eller hvorfor. Men inn kommer Benedict Cumberbatch, og sier “I can save her”, før han setter opp et ondskapsfullt blikk som bør være toneangivende for erkeskurker i tiår fremover, i stedet for å benytte seg av den noe utdaterte James Bond-katten som hjelpeprop.

Det neste som skjer er at filmens handling eksploderer, i det vi blir vitne til Kaptein Kirk (spilt brilliant av Chris Pine) og Bones McCoy som løper fra en eller annen navnløs rase som skal til å bli drept av en vulkan. Kapteinen har brutt primaldirektive, som er å “ikke blande seg med mindre utviklede raser” (man kan si det fordi det er i verdensrommet, men det skurrer allikevel, jeg ser det), noe de selvfølgelig gjør hele tiden i det verste tilfellet av kolonial arroganse siden, vel, kolonitiden. Mannen i forrige film blir introdusert ved å råkjøre med en stjålet rombil og ligge med en grønn dame, er her i ferd med å ødelegge en planet, men det er greit, fordi han slår vitser om det.

Rent teknisk er dette første gangen jeg har sett virkelig velfungerende 3D, som drar deg inn i historien og ikke dytter deg ut av den, ved å forsøke å imponere som en slitsom tryllekunstner på en barnebursdag (noe jeg jobbet som tidligere). 3D med telelinse er noe av det mest intense jeg har sett, spesielt når det sammenfaller med en jaktsekvens på en planet som ser slightly bedre og mer ekte ut enn vår egen, kryssklippet med en av min barndoms kjære helter, Dr. Spock, som skal til å ofre seg i en vulkan.

Det kan ha hjulpet på saken at jeg så klippet på en av Londons mange IMAX-kinoer, det høyoppløselige supervidunderet vi hadde på Aker Brygge helt til Terje Kristiansen la ned driften i det han skjønte han kunne tjene langt bedre penger ved å slå seg sammen med Vibeke Løkkeberg og loppe statskassa for tilskudd for å pusse opp huset sitt og leie ut katten sin som statist til egne filmer (faktisk historie), men jeg digrerer. Formatet er superskarpt, og i motsetning til 48fps-bildene i Hobbiten direkte behagelig å se på, men i følge produsent Bryan Burk “Et helvete å jobbe med”.

Fortsetter Bryan Burk: “Kameraene er tunge, bråkete, klumpete, og umulige å forholde seg til. Man kan bare spille inn 90 sekunder av gangen. Jeg snakket akkurat med broren til Christopher Nolan. Nolan knuste et av kameraene under innspillingen av den siste Batman-filmen, og det er bra. Så lenge vi fortsetter å knuse kameraene, tvinger vi Imax til å lage nye og bedre varianter. Men det ser fantastisk ut”.

Benedict Cumberbatch stilte seg bak. “De bråker noe helt jævlig”.

3d-en til side, traileren var hektisk, intens, og sa veldig lite om historien.

Karakterene er fingerspilte, nydelige presisjoner og tidvis lette karikaturer av den originale besetningen fra 60-tallet, med alt for store øreplugger til å være år 2500-et eller annet, og en vanvittig russisk dialekt som får alle Chekovfans til å smile fra øre til øre. Det var det ingen som gjorde, for, vel, seriøst: Hvem faen er Chekovfans (nerds, heh).

Det første spørsmålet som ble stilt fra salen, var forsøkt intelligent formulert:

“Hva gjorde at dere bestemte dere for å bringe Khan tilbake?”

Hvorpå skuespiller og regissør så på hverandre, tok på seg et tappert smil og svarte “vi får det spørsmålet en del.. og. Vel. Vi har ikke bragt tilbake Khan”.

Cumberbatchs karakter heter, originalt nok, John Harrison, og er i følge Cumberbatch en terrorist, en ekspert i nærkamp og eksepsjonelt god til å få folk til å gjøre ting for seg, selv i posisjoner man ikke skulle tro han kunne klare det.

I så måte høres han ut som en anorektisk versjon av Bane fra The Dark Knight Rises.

Ikke i denne filmen: Lawrence of Arabia på steroider

Skuespiller Alice Eve pirret for øvrig nyskjerrigheten til mang en nerd, ikke fordi hun ser ut som dette:

slett ikke fordi hun ser ut som dette

(noe hun heller ikke gjorde da hun hadde på seg en eller annen merkelig blanding av one-piece, jumpsuit og barnegardin fra 80-tallet),

men fordi hun fortalte at karateren hennes var

Dr. CAROL MARCUS, som tidligere var med i STAR TREK 2: THE WRATH OF KHAN.

Snakk om å fucke med fansen!

Eller, som Benedict Cumberbatch så velformulert uttalte det:

“Det er litt som en unge, med sjokolade. Du må gi ham et par sjokolader, ikke hele boksen. Da blir han kvalm og kaster opp.”

Deretter fulgte han opp med

“Å Jesus, det var en elendig metafor. Du kommer ikke til å bli kvalm og kaste opp av filmen vår. Det håper jeg ikke. Det var ikke det jeg mente.”

Vel, med fare for å gjenta meg selv: Dette var et festfyrverkeri av en filmsnutt (jeg tror forresten ikke jeg sa det, men jeg sier det nå): actionfylt, velplassert i riktig univers og med 3d som tråkker på det meste av 3d jeg har sett før. Jeg aner fremdeles ingen ting av historien, men etter et middels filmår er dette noe av det jeg gleder meg mest til i 2013.

Som Simon Pegg sa i videointroduksjonen han hadde laget til filmen (hvor han også forsøkte å påstå han hadde hovedrollen):

“May the Force be with you”.

(Send eventuelle klager på siste linje til Simon Pegg, og ikke til meg).

 

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *