Min fullstendig ærlige CV

Alle lyver på CV-en sin, og bruker resten av karrieren på å overkompensere. Vel, ikke denne karen. Jeg har bestemt meg for å skrive en fullstendig ærlig CV, for å se om jeg får napp med den. For første gang tilbyr jeg katt uten sekk, og det er perfekt, om det er katt du er ute etter. (EDIT: Fiks metaforen. Katt? Hva faen)

Curriculum Vitae, David Skaufjord

Født: 08.05.1980

Til den det måtte angå.

Jeg er for tiden interessert i ny jobb. I utgangspunktet kunne jeg tenke meg noe som er bedre betalt, og med mindre arbeid enn det jeg for tiden holder på med. Jeg har ingen formelle kvalifikasjoner, ut over 1,9 bachelorgrader i kultur- og samfunnsvitenskap, men har alltid fulgt interessene mine, som har en tendens til å skifte hvert tredje år, og oppnådd middels suksess innen det midlertidige interessedomenet før jeg stikker og finner på noe helt annet. Om du mistenker at det kan skje etter at jeg får arbeid i din bedrift også, så tilsier all statistikk det, men du kan altså i beste fall få tre gode år.

Etter å ha fucket rundt på Universitetet i 6 år, med fag som Astronomi (som jeg ikke husker noe av, og med Pluto på planetkartet mens jeg fremdeles studerte) og Nytestamentlig Gresk (jeg er ikke religiøs, og hadde egentlig meldt meg opp til Latin, men latinlæreren var syk den dagen så jeg tok forelesningen i rommet ved siden av), nektet lånekassen å støtte meg mer og jeg var nødt til å ta min første ordentlige jobb i en alder av 26. Ettersom jeg hadde brukt de siste årene på å tegne i timene, hadde jeg fått en sidejobb som serietegner i studentavisen “Studvest” og deretter den noe mer liberale “Aftenposten”, som betalte hele 270 kroner per tegneseriestripe som på det daværende tidspunkt tok 8 timer å lage, trengte jeg noe som faktisk betalte. Det var heller ikke snakk om å utvikle seg som tegner, det sluttet jeg med det øyeblikket jeg fikk noe på trykk og i årene som har gått siden har jeg kun blit hakket mer slurvete. Jeg endte opp med en kortlevd jobb som gikk ut på å telle passasjerer på T-banen. Jeg klagde høylytt til kollegaene mine at jeg, etter 6 år på universitetet, var grovt overkvalifisert, og endte med å misse den første banen, som gjorde at hele ruta mi ble forskyvd, og da jeg endelig kom meg på en og begynte å telle så ble jeg etterfulgt av tre 9-åringer med downs syndrom som også ville telle folk på T-banen, og de telte så høyt at jeg fullstendig mistet oversiktet, og måtte tilbake med ufullendt sak. Jobben varte i en uke.

Ved levering av skattekort til en av redaksjonene jeg jobbet i, kom jeg over et eksemplar av serien “Babylon 5” på pulten, eller mulig i søppelkurven, til redaktøren som var på vei ut til ferie. Jeg sa noe a la “Fy faen, den er bra”, hvorpå han svarte noe a la “du ordlegger deg godt, hvis du gidder å anmelde den så skal du få den” i det jeg oppfattet som en tillitserklæring, men som var en åpenbar test. Jeg må ha passert den, for i årene etter livnærte jeg meg som filmskribent, uten å ha noe peiling på film, eller skribentvirksomhet. Jeg skulle senere få vite at redaksjonen ble kontaktet flerfoldige ganger i uken, og har blitt det i hele sin levetid, av folk som hadde et langt høyere ønske, og la oss være ærlige, langt høyere kompetanse, men jeg lærte en viktig lekse som jeg har tatt med meg videre: Så lenge du er innenfor, er du safe. Og logger du nok timer i et fag, blir du kompetent: Den siste artikkelen jeg skrev, gikk på trykk i D2. Igjen, jeg kjente han som hadde fått bestilling på den, og ikke hadde tid til å skrive den selv, men fuck det, jeg fikk skrive i D2.

For å runde av de tilsynelatende tilfeldige karrierevalgene mine, kan jeg ende opp med hvordan jeg endte opp med å jobbe i film – og når jeg sier “tilfeldighe”, er det ingen form for falsk ydmykhet i det hele. Jeg hadde tidligere blitt kjent med produsenten av det som ettertiden har kalt “Norges nest billigste spillefilm” (med et totalbudsjett på 38.000,-), i den forstand man kan kalle det å bli kastet ut av et levende rollespill etter 16 minutter, som jeg igjen har blitt fortalt er uoffisiell norgesrekord (I retrospekt burde vi ikke ha kledd oss ut som nazister, det var umodent og dumt, og spesielt ubehagelig ettersom det var etniske tilsnitt til stede på rollespillet som historisk sett ikke har gått så vel sammen med nazistene). Jeg visste ikke hva som krevdes av meg, kun at jeg ikke kom til å få betalt, så i stedet for å bruke måneden i forveien på å lære meg replikker eller gjøre et minimum av skuespillerarbeid, jobbet jeg i et bygg og vedlikeholdsfirma på Sørlandet hvor jeg ble kjent med en fyr som senere viste seg å ha dratt av gårde i lunsjen for å skyte en fyr i låret og ta TV-en hans. TV-en virket ikke en gang. Dette er eneste gang jeg har arbeidet fysisk, ved siden av da jeg jobbet som havnevakt i Arendal, en jobb jeg utelukkende tok fordi jeg hadde lyst til å se hvordan jeg fungerte i en eventuell konfrontasjon (jeg er 1.94 men tilsvarende klønete), og fikk ønsket mitt oppfylt da jeg endelig fikk sjansen til å gjøre det alle av oss drømmer om, nemlig å hive en Big-Brotherkjendis på vannet (jeg tror han het Rodney eller Ramsey). Det er eneste gangen jeg har brukt vold på jobb, om man ikke regner med jobb i ruspsykiatrien, hvor det strengt tatt er en del av pakka, bare ikke på papiret, men jeg har truet med det ved to andre anledninger, det må jeg være ærlig på.

Jeg hadde ingen forutsetninger for eller ambisjoner om å spille i film, men da ABC Nyheter senere omtalte rolletolkningen min som “Håpløs og stiv” (Elise Nyborg Erikssen, http://mobil.abcnyheter.no/kultur/filmanmeldelser/051220/sinus) så tenkte jeg: “Jeg har endelig klart det, jeg er blitt omtalt i ABC Nyheter!” og bestemte meg for å bruke tegneseriepengene mine, samt ta opp Mastercardgjeld for å studere på teaterskole 3 år på siden.

Jeg sliter fremdeles med Mastercardgjelden.

Etter å ha jobbet litt i film og TV, begynte jeg å gi tilbakemeldinger på manus, i tillegg til å skrive et om hvor mye alle i filmbransjen irriterte meg, noe som medførte i mitt siste ikke-planlagte yrkesvalg, nemlig som tekst- og manusforfatter. Jeg har gjort en drøss med mindre-til-mellomstore produksjoner, blant annet en rekke reklamer og noen større filmprosjekter, men for å sitere min B-filmkjendis Bruce Campbell: “Jo større budsjett, jo mindre rolle”.

Om meg:

Kollegaene mine har omtalt meg som “vennlig og utadvent”. Dette er så klart bare en fasade, men jeg klare å holde den ganske bra, i hvert fall i perioder av gangen. Jeg samarbeider bra i grupper, så lenge det ikke blir for mye idioti, da har jeg ved flere ganger gått inn for å sabotere eller gjøre min egen greie, som ofte har endt opp med å bli mye bedre enn det man hadde planlagt, men av og til fullstendig krise.

Jeg er en blanding av ekstremt arbeidssom og ekstremt lat: Så lenge jeg er inspirert jobber jeg på, uten pauser og i et tempo som gjør at jeg veldig ofte, som selvstendig næringsdrivende, må lyve på hvor mange timer jeg har brukt for at det ikke skal virke fullstendig idiotisk. Jeg pleier aldri å lese gjennom det jeg skriver, og har i årene jeg har livnært meg av å skrive blitt enda dårligere gramatikalsk, og jeg aner ikke om det er med en eller to m-er og jeg gidder ikke sjekke heller, fordi jeg alltid har hatt en korrekturleser til å gjøre den skitne delen av jobben for meg. Jeg legitimerer timeavskrivningen min med at jeg bruker like mye energi på jobben som en annen, mindre begavet eller i hvert fall mindre koffeindrevet person, ville brukt over lengre tid.

Når jeg ikke er inspirert, jobber jeg mulig saktere enn andre, helt frem til jeg får dårlig samvittighet og leverer noe ganske greit etter lengre tids masing hvor jeg oftere enn ikke klarer å skylde på andre, noe jeg er eksepsjonelt flink til da jeg bodde sammen med to tryllekunstnere i London som introduserte meg for NLP eller Nevro-lingvistisk programmering, eller kommunikasjonspsykologi, som jeg glemte å nevne at jeg studerte i en årrekke, og som gjør meg eksepsjonelt god til å lyve så vel som å stjele, og jobbe i reklame.

Som alle andre jeg noen gang har møtt, anser jeg meg selv som over middels intelligent. Fordelene mine og ulempene mine er at jeg er ekstremt utålmodig, jeg lærer meg ting veldig raskt og blir fort lei, og er god til å sette i gang ting så lenge andre fullfører de eller tvinger meg til å gjøre det med smart kontraktbruk.

Jeg sender dette som en generisk jobbsøknad, uten å vite het hva jeg vil gjøre nå: Jeg kunne veldig gjerne tenke meg å jobbe i radio, mulig som kossør eller programleder, mulig underprogramleder, som jeg slipper å drive showet men bare kan kaste meg på. Om du vil høre stemmen min, sjekk ut “Sinnssyk i Gærningsøyeblikket”, Podcasten til min kollega Øystein Runde på www.remulade.no. Jeg har forresten jobbet tre år som innleser på et et fagbokforlag for blinde, og klarte det relativt greit, bortsett fra at jeg snakker sykt fort og av og til snøvler når jeg snakker. Folk rundt meg har sluttet å reagere på det, og det er jeg overbevist om at radiopublikumet også vil gjøre.

Videre kunne jeg tenke meg å regissere animasjonsfilm, jobbe som terapeut eller mulig coach for mennesker uten alt for mye alvorlige issues, som i bunn og grunn bare trenger å skjerpe seg men trenger noen til å pakke det inn for dem. Jeg har alltid hatt en drøm med å jobbe som privatetterforkser (jeg har ikke lappen, så det å følge etter noen i hast er uaktuelt med mindre jeg kan bruke kollektivtransporten) – jeg står faktisk registrert som dette i Manpowers arbeidsdatabase, og har gjort et oppdrag privat, men jeg fikk aldri betalt og jeg klarte heller ikke å løse saken.

Ut over dette kunne jeg tenke meg å jobbe som konsulent, da jeg har gjort en del av dette tidligere, uten helt å kunne presisere hva en konsulent gjør – i de tilfellene jeg har blitt innleid, via min relativt store bekjentskapskrets eller fordi noen har kommet over en eller annen spontanytring jeg har hatt på nett (som faktisk har skjedd mange ganger, og som er en av grunnene til at jeg kommer til å pumpe denne teksten hemningsløst ut). Jobben har i de fleste tilfellene gått ut på å uttale meg, på bakgrunn av erfaringene jeg har gjort meg opp med min tilsynelatende tilfeldige bakgrunn, men som med riktig formulering virker som jeg har hatt en smart og overordnet plan bak det hele, om et eller annet som ingen, ofte inkludert meg selv, har peiling på, men grunnet min delvis fraværende evne til å innse egne begrensninger, og min fullstendig fraværende evne til å innrømme “det vet jeg ikke”, har vi funnet frem til noe i fellesskap, og jeg har ofte hørt at “dette kunne vi ikke ha klart uten deg” mens jeg ler for meg selv mens jeg fakturerer og tenker “visst faen kunne dere det”. Men, alt er en jobb, og noen må gjøre den, så hvorfor ikke meg?

Det siste jeg kommer på jeg kunne tenke meg å drive med, er spilldesign eller Apputvikling. Jeg fant opp peis-DVD for iPad, dessverre var det 27 stykker eller så som hadde funnet det opp før meg. Jeg var en lovende programmør i 1997, og ble forsøkt headhuntet av den danske spillutvikleren “Scavenger”(?), som ved et googlesøk viser seg å ikke eksistere lengre, mest sannsynlig grunnet deres strategi hvor de forsøker å headhunte 17-åringer.

Alt i denne CV-en er sant, og jeg har forsøkt å være så ærlig som jeg bare klarer.

Jeg begynner med en minimumslønn på 650.000 750.000.

David Andresen Skaufjord

 

 

 

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *